Far med urealistiske forventninger til spedbarn/barn(langt innlegg)

[AnonymBruker]

TS her.

Diagnosene som kommer over en lav sko her er (ikke helt uvanlig på KG) i aller drøyeste laget. Han har definitivt ingen diagnose, men- han har utvilsomt ekstremt dårlig for å takle stress.

Og, han ignorerer konsekvenser.

Disse episodene jeg nevnte er episoder, og ikke generell atferd nå lengre. Men det var slik en periode i barseltiden, og da tenkte jeg på skilsmisse hver dag. Vi hadde en kraftig oppvask hvor jeg sa klart ifra at jeg følte meg kontrollert og at jeg ikke fant meg i det.

Dagen etter sist episode hvor han trenger truet med å flytte ut hadde han(av dårlig samvittighet) helt annerledes oppførsel- men til gjengjeld sovnet barnet umiddelbart uten tull, så jeg tenker jo at dette uansett ikke er godt nok.

Vi kan jo ikke få flere barn sammen om han aldri skal gjøre noe med stresshåndtering, og tanken på det vil bare gjøre meg ulykkelig.

Men, det er utrolig vanskelig når noen ellers er verdens beste forelder og partner/person; jeg hadde selv gått ganske langt ned i kjelleren om noen hadde sagt til meg at min atferd i visse tilfeller var så ille at det "kvalifiserte" for samlivsbrudd.

Jeg har nok også høye krav til hvordan man skal være som foreldre, og forventer mye. Men dette visste han om før vi fikk barn, og det er jo gjensidig fra hans side.

Det er derfor jeg blir så skuffet nå, og ble det under graviditet. Jeg hadde sett realistisk for meg krangler og uenigheter- også at man kom til å gå på veggen noenganger o ren frustrasjon, men bare ikke på denne måten.

Men en ting er jo sikkert; det blir ikke bedre av at jeg viser konstant forståelse. Jeg må nok banke ganske hardt i bordet på denne saken, jeg blir bare så oppgitt av at han trenger nærmest skilsmisse for å eventuelt klare å ta tak i ting. Da er det ikke sikkert jeg er villig til å gå tilbake igjen.

Anonymous poster hash: 103b3...9e4

[Ciara]

Ikke bry deg om diagnosetullet. I hver eneste tråd der mennesker ikke oppfører seg A4 slenges det ut påstander om at folk har diagnoser. Det er et problem i tiden, at mennesket ses på som sykt hvis det er komplekst og uforutsigbart.

Men: Det at han er syk gjør naturligvis at du kan stille hardere krav. Han kan umulig å innsett konsekvensene av oppførselen sin, og det er det veldig viktig at han forstår.

Stress er veldig ubehagelig å ha, men det finnes hjelp for det. Kognitiv terapi, blant annet. Da kan han få hjelp selv, og han kan forhindre at han overfører stresset sitt på alle andre. Men sett foten ned, han må forstå alvoret. Han kan bli syk av dette. Du kan bli syk. Han kan videreføre mønsteret sitt til barnet og påvirke det negativt. Og det er synd, når mannen ellers er oppegående.

[Jade]

KG er fylt med superflinke nevrologer/psykologer som kan sette en diagnose basert på 10 linjer tekst

Men diagnose eller ikke, så må han ihvertfall finne noe som hjelper han å dempe stresset sitt.

Godt det går bedre nå! Men der kommer alltids småkriser som kan være vanskelig å takle om man er "små"stresset. Lurt å være forberedt på det.

[Gjest Raggy]

Høres nesten ut som du bor sammen med to barn... Og at mannen er den som trenger flest og strengest grenser.

Jeg ville ikke flyttet fra denne mannen med tanke på at han da skal være alene med barnet.

Folk her inne kan forøvrig snakke om diagnoser så mye de vil, så lenge det ikke er snakk om skikkelig herftige greier så kan et hvert menneske lære seg normal oppførsel uansett.

Har han hatt noen fæle opplevelser tidligere i livet?

[AnonymBruker]

Tja, adhd, ocd, angst mm. er jo relativt vanlige diagnoser som mange oppdager i voksen alder. Uansett hva man kaller spaden så er oppførselen hans relativt unormal. Ingen her kan diagnostisere mennesker på bakgrunn av beskrivelser over nettet men det er utvilsomt kjennetegn ute og går. Om man velger å undersøke det blir jo opp til en selv. Problemet her er ikke atypisk oppførsel som er harmløs for omgivelsene, men destruktive utbrudd som skader både partner og barn i det lange løp.

Anonymous poster hash: ceeef...073

[AnonymBruker]

Hvorfor sjekke blodsukker og blodtrykk?

Fordi oppførselen KAN være forenelig med langvarig ubehandlet diabetes 2, der (farlig) høyt blodtrykk er et følgesymptom.

Langvarig høyt blodsukker p.g.a. diebates 2 kan gi persolighetsforandringer som beskrevet her. Ofte kombinert med høyt stressnivå.

Det er en enkel sak å få det sjekket, og om alt er i orden så har man eliminert en feilkilde.

Har vært igjennom dette selv, der personlighetsforandringen kom gradvis i en periode med høyt stressnivå. Jeg merket det ikke selv, men alle rundt meg fikk gjennomgå.

Anonymous poster hash: c8673...a73

[AnonymBruker]

Det handler om barnet her, etter min mening, og utfordringene vil nok ikke bli mindre ettersom barnet blir større. Det høres ut som du blir påvirket av dette i form av å selv bli stresset når barnet er stresset, i frykt for at det skal stresse opp far. Og det er ikke bra for barnet deres. Stress er noe små barn kan ta stor skade av, bare så det er sagt. Og små barn føler og værer stressede foreldre. Det trenger ikke være høylytte konflikter, men en generell dårlig stemning. Jeg vil anbefale deg å lese om COS (Circle of Security) som handler om barnets behov i forhold til trygg tilknytning. Søk på nettet. Barn trenger at de voksne er "større, sterkere, tryggere og god". Ikke at de blir stresset av barnet og ikke klarer å roe, trygge det. Hvis du blir værende i dette, så vil jeg driste meg til å si at dere utsetter barnet deres for omsorgssvikt. Gjør noe med dette - nå.

Anonymous poster hash: 73cff...7ee

[AnonymBruker]

Tja, adhd, ocd, angst mm. er jo relativt vanlige diagnoser som mange oppdager i voksen alder. Uansett hva man kaller spaden så er oppførselen hans relativt unormal. Ingen her kan diagnostisere mennesker på bakgrunn av beskrivelser over nettet men det er utvilsomt kjennetegn ute og går. Om man velger å undersøke det blir jo opp til en selv. Problemet her er ikke atypisk oppførsel som er harmløs for omgivelsene, men destruktive utbrudd som skader både partner og barn i det lange løp. Anonymous poster hash: ceeef...073

Enig meddenne. Lurer på hvordan ts kan være så sikker på at han IKKE har en diagnose. Det høres jo ikke normalt ut å ikke takle lyder og minimalt med stress. Han taklet ikke overgangen til papparollen og skader nå barnet. Det er et svik mot barnet om foreldrene nå ikke søker hjelp. Diagnose eller ei (mest sannsynlig er det en diagnose).

Anonymous poster hash: d7d8d...bf8

[Jade]

Enig meddenne. Lurer på hvordan ts kan være så sikker på at han IKKE har en diagnose. Det høres jo ikke normalt ut å ikke takle lyder og minimalt med stress. Han taklet ikke overgangen til papparollen og skader nå barnet. Det er et svik mot barnet om foreldrene nå ikke søker hjelp. Diagnose eller ei (mest sannsynlig er det en diagnose).

Anonymous poster hash: d7d8d...bf8

Kanskje han har vært til utredning, at det er derfor hun vet?

Eller kanskje hun er nevropsykolog selv.

Er forsåvidt enig med deg. Det er selvsagt ingen her som kan fortelle hva han har, men det KAN jo godt hende han har noe. Og mange ganger har man noe uten at man vet det selv. At man ikke skjønner at det er noe spesielt som gjør at man er slik og slik. Jeg kjenner flere "normale" som jeg "vet" har et eller annet. Jeg holder kjeft, for jeg er ikke psykolog, men kjenner diagnosene godt. Men er godt klar over at jeg kan ta feil.

[AnonymBruker]

TS igjen.

Han har vært hos lege som sagt, og har jo helt klart problemer med å håndtere stress på en sånn måte at det gir noen panikkanfall.

Jeg er godt kjent med angst/panikkanfall, og vet hva det innebærer.

Noen i tråden har gitt veldig gode råd, men det tullet med "omsorgssvikt"(vi får aller beste skussmål av lege, helsestasjon og barnehage- og nei, jeg holder ikke noe skjult) er jo så drøyt at jeg neppe kommer til å spørre om råd her igjen.

Man får 2-3 veldig gode svar, og så fylles sidene opp med helt snodige tolkninger og ville antakelser.

Jeg ser det samme skje i alle andre tråder, men det får jo være grenser.

Er det noen som har en diagnose så må det jo være noen av brukerne her inne.

Anonymous poster hash: 103b3...9e4

[AnonymBruker]

Det handler om barnet her, etter min mening, og utfordringene vil nok ikke bli mindre ettersom barnet blir større. Det høres ut som du blir påvirket av dette i form av å selv bli stresset når barnet er stresset, i frykt for at det skal stresse opp far. Og det er ikke bra for barnet deres. Stress er noe små barn kan ta stor skade av, bare så det er sagt. Og små barn føler og værer stressede foreldre. Det trenger ikke være høylytte konflikter, men en generell dårlig stemning. Jeg vil anbefale deg å lese om COS (Circle of Security) som handler om barnets behov i forhold til trygg tilknytning. Søk på nettet. Barn trenger at de voksne er "større, sterkere, tryggere og god". Ikke at de blir stresset av barnet og ikke klarer å roe, trygge det. Hvis du blir værende i dette, så vil jeg driste meg til å si at dere utsetter barnet deres for omsorgssvikt. Gjør noe med dette - nå.

Anonymous poster hash: 73cff...7ee

Jeg tror ikke du har lest innleggene mine ordentlig, og jeg vet godt hva tilknytningsteori går ut på. Barnet er svært trygt, og får mye tilbakemelding på nettopp det.

Omsorgssvikt

Anonymous poster hash: 103b3...9e4

[AnonymBruker]

Dine ord: "Jeg vet rett og slett ikke helt hvordan jeg skal håndtere dette - fordi han fremstiller alt så enkelt og greit hos helsestasjon og lege. "Alt går kjempefint, han er ikke vanskelig med soving" - og hjemme truer han med å flytte ut(ja, han har sagt at dersom ikke barnet "skjerper" seg flytter han)."

At du nå sier du får beste skussmål fra lege og barnehage høres veldig rart ut. Hadde du fortalt det du forteller her så tviler jeg sterkt på det.

Så nå er han bare litt stressa? Alt det andre har ordna seg?

Anonymous poster hash: ceeef...073

[LilleSnupp]

TS her.

Diagnosene som kommer over en lav sko her er (ikke helt uvanlig på KG) i aller drøyeste laget. Han har definitivt ingen diagnose, men- han har utvilsomt ekstremt dårlig for å takle stress.

Og, han ignorerer konsekvenser.

Disse episodene jeg nevnte er episoder, og ikke generell atferd nå lengre. Men det var slik en periode i barseltiden, og da tenkte jeg på skilsmisse hver dag. Vi hadde en kraftig oppvask hvor jeg sa klart ifra at jeg følte meg kontrollert og at jeg ikke fant meg i det.

Dagen etter sist episode hvor han trenger truet med å flytte ut hadde han(av dårlig samvittighet) helt annerledes oppførsel- men til gjengjeld sovnet barnet umiddelbart uten tull, så jeg tenker jo at dette uansett ikke er godt nok.

Vi kan jo ikke få flere barn sammen om han aldri skal gjøre noe med stresshåndtering, og tanken på det vil bare gjøre meg ulykkelig.

Men, det er utrolig vanskelig når noen ellers er verdens beste forelder og partner/person; jeg hadde selv gått ganske langt ned i kjelleren om noen hadde sagt til meg at min atferd i visse tilfeller var så ille at det "kvalifiserte" for samlivsbrudd.

Jeg har nok også høye krav til hvordan man skal være som foreldre, og forventer mye. Men dette visste han om før vi fikk barn, og det er jo gjensidig fra hans side.

Det er derfor jeg blir så skuffet nå, og ble det under graviditet. Jeg hadde sett realistisk for meg krangler og uenigheter- også at man kom til å gå på veggen noenganger o ren frustrasjon, men bare ikke på denne måten.

Men en ting er jo sikkert; det blir ikke bedre av at jeg viser konstant forståelse. Jeg må nok banke ganske hardt i bordet på denne saken, jeg blir bare så oppgitt av at han trenger nærmest skilsmisse for å eventuelt klare å ta tak i ting. Da er det ikke sikkert jeg er villig til å gå tilbake igjen.

Anonymous poster hash: 103b3...9e4

Må bare spørre slik at jeg ikke misforstår. Truet han deg eller barnet med å flytte ut?

[Ciara]

Stress og panikkanfall må han få hjelp med. Kognitiv terapi kan hjelpe ham mye.

Å begynne å snakke om omsorgssvikt er drøyt. TS skriver jo her fordi hun vil få mannen til å ta tak i problemet. Det er ikke omsorgssvikt før de ignorerer problemet og det tydelig skader barnet. Gi nå mennesker en sjans til å få tilværelsen på rett kjøl.

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke du har lest innleggene mine ordentlig, og jeg vet godt hva tilknytningsteori går ut på. Barnet er svært trygt, og får mye tilbakemelding på nettopp det.

Omsorgssvikt

Anonymous poster hash: 103b3...9e4

Hei, jeg beklager hvis du føler det blir lagt for mye negativ tolkning i innlegget ditt her. Viktig å være klar over at det er lite opplysninger vi har å tolke ut ifra, og derfor må du ta innspillene du får med en liten klype salt. Du kjenner sikkert hva som er relevant og hva som blir helt feil tolkning og dermed dumme og ubrukelige råd. Det er imidlertid bare godt ment - og jeg mente bare at til syvende og sist handler det om barnet deres. Det virker som du har høyt fokus på barn og barneoppdragelse og hva som er "riktig og galt". Jeg syns dessuten det er veldig modig av deg å søke hjelp og å snakke om det med andre. Det står det respekt av, og det viser jo at du setter barnet foran. Jeg ønsker deg lykke til i prosessen dere står i. Mye kan vi som selv har barn, kjenne oss i. Sikkert derfor du får så stor respons her inne også. Det berører såre punkter og egne erfaringer i mange av oss. Konflikter i parforhold i tillegg til den påkjenningen og utfordringen det er å få barn, er ikke lett. Husk at spesielt småbarnsfasen, og barn nr 1, er den største omveltningen for mange par. Jeg håper dere klarer å finne en god vei igjennom utfordringene og ønsker dere lykke til! Håper du ikke blir skremt av reaksjonene her inne - og at du klarer å sile ut det du har bruk for.

Anonymous poster hash: 73cff...7ee