Thorbjørn tok oppgjør med travle besteforeldre: – Jeg ble så sint, sier moren om kronikken

[AnonymBruker]

Det er en ærlig sak og jeg forstår deg litt til og med. At man er ferdig med småbarn og ikke orker det en gang til syntes jeg er legitim, om det var dette du mente. Om du derimot ønsker å minimere kontakten med egen barnebarn - vel, det er også en ærlig sak men deg om det. Men da kan du heller ikke forvente mye besøk i dine siste år heller. Anonymous poster hash: 9be78...e75

Har ikke sagt at jeg ønsker å unngå de, men det blir ingen tett oppfølging med tanke på overnatting, barnevakt og skoleavslutninger. Det er foreldrenes ansvar og ikke mitt.

Jeg ønsker å ha friheten til å reise og oppleve verden og vil ikke ha forventninger og forpliktelser når det gjelder evt fremtidige barnebarn.

Anonymous poster hash: 03a53...ef0

[AnonymBruker]

Etter at barna fylte 3 år, har de vært sammen med henne hver eneste ferie.

Det startet med en overnatting, og tiden ble gradvis utvidet til å bli hele uken.

Nå er de voksne, og opplever det som helt utenkelig at de ikke skal besøke mormor i feriene sine.

Ja, de har til og med hatt sommerjobbene sine på mormors hjemsted.

Anonymous poster hash: 389ed...e90

Je gvar mye hos mormor pg morfar da jeg var lite. Vi var der nesten hver ferie og ofte i helgene. De ville gjerne ha alle 4 søskene på en gang.vble fornærmet om bare 2 kom;) nå er vi alle 4 flinke til å besøke dem. Jeg tar med mine barn dit minst 1 gang i måneden. De forguder oldebarna sine!

Mine foreldre har eldstejenta på overnatting nesten hver uke, og vi treffer dem omtrent annenhver dag. De passer yngstemann 2 dager i uken når jeg er på jpbb. Samme gjorde de for storesøster.

De stiller opp på arrangementer i barnehagen.

Anonymous poster hash: fa676...977

Men nå er det jo viktig å presisere at det dere beskriver, altså at besteforeldre passer fire barnebarn om gangen, tilbringer alle ferier med barnebarna og er barnevakt fast to ganger i uka, absolutt ikke bør være regnet som noen norm. Dette er nok over gjennomsnittet mye kontakt og involvering, og det er absolutt ikke noen forutsetning for å ha et godt forhold til sine barnebarn.

Selv har jeg besteforeldre som var veldig spreke og aktive pensjonister da jeg var yngre, som elsket å reise, være på fjellet, og til og med bosatte seg i Spania hver vinter. Jeg har aldri tilbragt hele sommeren sammen med dem (de hadde jo egne ferieplaner), de brukte ikke å passe fire barnebarn i slengen, og de passet oss heller ikke fast hver uke. Men vi var alltid velkommen innom, de ringte oss jevnlig uansett hvor de var, de fulgte med på hva som skjedde i livene våre, oppdaterte seg på moderne elektronikk og kultur slik at de bedre kunne bonde med oss, og de inviterte på middag og overnatting når det passet for alle - og hvis det var noe viktig som hendte, så stilte de selvsagt opp og hjalp til.

Jeg for min del har som voksen et utmerket forhold til mine besteforeldre, selv om de levde sitt eget liv. Husker jeg syntes det var deilig å ha besteforeldre som fremdeles hadde så mye nysgjerrighet, drømmer og gleder i tilværelsen, og ikke bare levde gjennom de yngre generasjonene. Jeg visste liksom at de trivdes i livet og var lykkelige, og ikke satt og visnet bort i godstolen og ventet på neste besøk. Det handler jo om en balanse, tenker jeg. At besteforeldre både klarer å vise omsorg for sine nærmeste, og samtidig får frihet til å utforske livet og verden på sine eldre dager. Å være fast barnevakt to ganger i uka er nok altfor mye for mange, og det skjønner jeg godt!

Anonymous poster hash: 61e2b...e17

[Anglofil]

Det trenger jo ikke å være enten-eller. Jeg tilbragte mye tid hos og sammen med min bestefar, og fra jeg var fem sammen med min bestemor (da bestefar ble sammen med hun som jeg i dag regner som min bestemor).

Samtidig var begge i full jobb da jeg var liten, og de elsket å reise. De reiste mye. Og da de begge ble pensjonister reiste de stadig vekk på øyhopping i Thailand og Hellas, dykket i Egypt, drakk slangeblod i Kina og levde livets glade dager i Spania. Noe alle unner dem. MEN, samtidig så prioriterte de også sine barnebarn. Bestefar og bestemor har 8 barnebarn inkludert meg (hvorav 7 er bestemors biologiske, jeg er bestefars eneste biologiske barnebarn), og det har aldri vært snakk om å ikke prioritere oss. De har alltid bodd hver for seg, så jeg fikk mye alenetid med dem begge selv om det var mange barnebarn. Jeg har også vært med mine besteforeldre på reise nettopp fordi de synes det er givende og viktig å tilbringe tid med sine barnebarn.

I dag ser man jo verdien av dette. Min bestefar har fått alzheimers. Noe som er svært vondt for oss alle. Men fordi han har betydd så mye som han har gjort så ringer jeg ham minst en gang i uka. Rett og slett fordi jeg er glad i bestefar.

Man kan tenke sånn at "jeg er ferdig med barn". Greit nok det. Men når man sitter der alene med alzheimersen sin og går ut og inn av "bevissthet" så kan det være godt å ha barnebarn som ønsker å støtte deg og være der. Det kan være lurt å ihvertfall vise litt interesse.

Det handler jo egentlig bare om å gidde og orke å ta seg tid. Man trenger ikke å være barnevakt heller. Man kan jo gjøre det fordi man synes det selv er fint å tilbringe tid med sine nærmeste.

Forøvrig har jeg også et nært forhold til min farmor selv om jeg ikke bodde nærme henne i oppveksten. Jeg reiste til henne hver sommerferie og var der i en uke. Hun har svært mange barnebarn, men jeg er nok en av de som har hatt mest kontakt med henne. Hun har vært såpass gammel at hun har ikke orket å sitte barnevakt på den måten som min bestefar, MEN hun har alltid vært der. Selv gledet jeg meg den ene uken hver sommer jeg var hos henne, og hun gledet seg også mye. Det var jeg som lærte farmor å ta servicebussen når farfar ble for dårlig til å kunne kjøre. Jeg vasket opp og malte gjerdene hennes, og så fikk en liten slant i lommepenger som takk. Jeg introduserte farmor for taco, noe hun den dag i dag elsker. Og vi lagde fleskepannekaker og boller. Jeg tror farmor syntes det var like stas som meg. Var det noe var det bare å ringe. Det hun ikke klarte å tilby i form av barnevakt tilbød hun i form av varme og kjærlighet.

Man kan vise barnebarna at man er glad i dem selv om man ikke kan være barnevakt til stadighet. Og det er vel kanskje det man savner her. Besteforeldre som bare viser at de bryr seg. At det ikke er et ork.

Mvh Yvonne

Endret 1. mars 2015 av Yvonne

[Gjest MrsSmith]

Nei, ærlig talt.

Å få barn må man nesten ta ansvar for selv. I dag jobber besteforeldre fullt og når barna er voksne så har de da litt tid til seg selv, til å reise, drive med hobbyer osv, og da skal de få barnebarn som de blir tvingt til å passe på fordi det er en forventning?

Det er faktisk ikke sånn at alle ønsker seg barnebarn, og noen synes faktisk friheten er god og ha etter å ha oppdratt kanskje 4-5 barn og der yngste kanskje ikke har flyttet hjemmefra før første barnebarn kommer.

Nei, vår generasjon er noen egoister synes jeg. Man må nesten få velge selv hvor involvert man er med barnebarna sine. Selvfølgelig er det synd at noen ikke ønsker noe tid med barnebarn, men det må man respektere, man kan faktisk ikke få barn og forvente at foreldre da skal være barnepiker.

Og det er faktisk sånn at man fint kan ta ansvar selv også og dra alle sammen til besteforeldre og ikke kun forvente at de stiller opp som barnevakt.

Selv har jeg små barn og har et par besteforeldre som er veldig engasjert og et par som ikke er det. Det må jeg respektere, det er ikke de som ba om at jeg skulle få barn. Og jeg har ytterst sjeldent barnepike, men vi drar alle samme Til besteforeldre eller ber de hjem. Der de kan møte barna uten å måtte ta alt ansvar for dem en helg osv.

[AnonymBruker]

Men nå er det jo viktig å presisere at det dere beskriver, altså at besteforeldre passer fire barnebarn om gangen, tilbringer alle ferier med barnebarna og er barnevakt fast to ganger i uka, absolutt ikke bør være regnet som noen norm. Dette er nok over gjennomsnittet mye kontakt og involvering, og det er absolutt ikke noen forutsetning for å ha et godt forhold til sine barnebarn. Selv har jeg besteforeldre som var veldig spreke og aktive pensjonister da jeg var yngre, som elsket å reise, være på fjellet, og til og med bosatte seg i Spania hver vinter. Jeg har aldri tilbragt hele sommeren sammen med dem (de hadde jo egne ferieplaner), de brukte ikke å passe fire barnebarn i slengen, og de passet oss heller ikke fast hver uke. Men vi var alltid velkommen innom, de ringte oss jevnlig uansett hvor de var, de fulgte med på hva som skjedde i livene våre, oppdaterte seg på moderne elektronikk og kultur slik at de bedre kunne bonde med oss, og de inviterte på middag og overnatting når det passet for alle - og hvis det var noe viktig som hendte, så stilte de selvsagt opp og hjalp til. Jeg for min del har som voksen et utmerket forhold til mine besteforeldre, selv om de levde sitt eget liv. Husker jeg syntes det var deilig å ha besteforeldre som fremdeles hadde så mye nysgjerrighet, drømmer og gleder i tilværelsen, og ikke bare levde gjennom de yngre generasjonene. Jeg visste liksom at de trivdes i livet og var lykkelige, og ikke satt og visnet bort i godstolen og ventet på neste besøk. Det handler jo om en balanse, tenker jeg. At besteforeldre både klarer å vise omsorg for sine nærmeste, og samtidig får frihet til å utforske livet og verden på sine eldre dager. Å være fast barnevakt to ganger i uka er nok altfor mye for mange, og det skjønner jeg godt! Anonymous poster hash: 61e2b...e17

Nå er det vel ikke at de skal være barnevakt til en hver tid det handler om, men å interessere seg og involvere seg i barnas liv. Og det ser jo ut som at de gjorde det for dere. Mine barn innvollverer min mor seg veldig mye. Mens Svigers kjenner ikke barna våre. Vi møtes i jula og bursdager til barna, men aldri ellers. De har andre barnebarn til en sønn de har mye kontakt med. Dette vet jeg at en annen svigerinne reagerer kraftig på, for det blir veldig urettferdig.

Anonymous poster hash: 0e091...b47

[Ciara]

Har ikke sagt at jeg ønsker å unngå de, men det blir ingen tett oppfølging med tanke på overnatting, barnevakt og skoleavslutninger. Det er foreldrenes ansvar og ikke mitt.

Jeg ønsker å ha friheten til å reise og oppleve verden og vil ikke ha forventninger og forpliktelser når det gjelder evt fremtidige barnebarn.

Anonymous poster hash: 03a53...ef0

Det er jo ditt valg, men det håper jeg også du er klar over at du ikke kan ha forventninger til barnebarna dine heller.

Jeg har møtt besteforeldre som ikke har ønsket å være tilstede da de var i slutten av sekstiårene og tidlig i søttiårene fordi de ville reise og leve livet. Så kom åttiårene, de orket ikke lenger å reise og ønsket mer kontakt med barnebarna sine - men de hadde da blitt voksne og brydde seg lite utover rene pliktbesøk en sjelden gang.

Det behøver ikke å gå slik, men det kan gjøre det.

Så kan det også hende man ombestemmer seg når man først blir besteforelder. Mine svigerforeldre sa det, at de ikke hadde forventet å bli så tussete etter barnebarna som de faktisk ble.

[AnonymBruker]

Vel... er vel mulig at Thorbjørn, 4-barns far og lege, kommer til å møte seg selv i døra når han selv blir bestefar til en hel skokk..

Altså, blir vår generasjon, den desillusjonerte generasjon X, noe særlig bedre enn 68'erne?? Neppe..

Og curling-generasjonen etter oss....?

Anonymous poster hash: 7ef68...875

[AnonymBruker]

Men nå er det jo viktig å presisere at det dere beskriver, altså at besteforeldre passer fire barnebarn om gangen, tilbringer alle ferier med barnebarna og er barnevakt fast to ganger i uka, absolutt ikke bør være regnet som noen norm. Dette er nok over gjennomsnittet mye kontakt og involvering, og det er absolutt ikke noen forutsetning for å ha et godt forhold til sine barnebarn.

Anonymous poster hash: 61e2b...e17

Selvsagt! Jeg beskriver hvilket forhold mine barns besteforeldre har ønsket å ha til sine barnebarn, og konsekvensen av det.

Dette er ikke nødvendig for å ha et godt forhold til barnebarna.

Men en viss grad av involvering er nødvendig for at de skal ha et godt forhold.

Nå skal jeg stikke hånden inn i et vepsebol, men snakk med pårørende til mange av de eldre ensomme på gamlehjem/sykehjem/aldersboliger.

Jeg snakker da om disse som aldri får besøk ut over pliktbesøk til bursdag og jul, som ikke har familie som stikker innom en lørdag formiddag fordi de var i nærheten.

I veldig mange tilfeller vil det vise seg at dette er mennesker som ikke har klart å finne balansegangen mellom distanse og involvering med barn og barnebarn i voksen alder.

Veldig ofte er dette mennesker som sa seg ferdige med foreldrerollen da barna ble 18 år, og som aldri har ønsket å etablere et godt forhold til barnebarna mens de var små, men som likevel klager på at barn og barnebarn aldri besøker dem når de har blitt gamle.

Jeg respekterer de som ønsker å prioritere seg selv når barna har blitt store, og som mener at barnebarna er foreldrenes ansvar, men når de tar et slikt valg velger de også konsekvensene, og det virker som om det er vanskeligere å svelge.

Anonymous poster hash: 389ed...e90

[Zienna]

Jeg synes det var både frekt og pinlig av Thorbjørn å kritisere sine barns besteforeldre i sin kronikk på foreldre.no. At kona er redaktør der, gjør det enda verre.

Ikke rart moren ble opprørt da hun ble konfrontert med artikkelen, og godt at hun tok diskusjonen med sønnen på tv. Skjønt, det var tydelig å se at hun nok ikke sa alt hun mente..

For Thorbjørn var i høyeste grad storforlangende. Han forsøkte med ord som storfamilie osv, men mitt inntrykk var at voksne mannen faktisk mente at besteforeldrene skulle i større grad være disponible for familien hans. Og her dreide det seg slett ikke om fraværende besteforeldre!

Kjernen i debatten er når foreldre "forventer" og tar som en selvfølge.

[Pysa]

Jeg spurte moren min om hun kunne sitte barnevakt en kveld i august, god tid i forveien. Jeg hadde et kveldsmøte på jobben. Før dette hadde hun passet dem fem-seks ganger (eldste var 8). Fikk til svar at hun var opptatt hele høsten. Etter det har jeg ikke spurt.

Hun er den eneste besteforelderen de har i nærheten. De eneste gangene vi ses er til jul eller når noen har bursdag.

Endret 1. mars 2015 av Pysa

[Gjest Kaffelattn]

http://www.tv2.no/2015/02/28/underholdning/familie/barn/foreldre/6624578

Så hva synes dere om dette ?

Anonymous poster hash: 38ec5...b84

Kjenner ikke igjen problemstillingen..besteforeldre er ivrige på å stille opp og vil møte sine barn og barnebarn så ofte de kan, er min erfaring, egen og det jeg ser hos venner.

I mitt tilfelle er det vel jeg som har litt dårlig samvittighet fordi jeg ikke orker å besøke/ha så mye besøk fra familie/besteforeldre. Hyggelig og fint men er ikke verdens mest sosiale person og orker ikke for ofte besøk😃

Besteforeldre maser om at jeg/vi må besøke de mye oftere og at jeg/vi må invitere mer.

Hver sin smak. Man kan ikke pålegge / forvente for mye av andre på den måten, der bør være frivillig.

[Vera Vinge]

Jeg syns en del er storforlangende mtp hva de forventer av barnevakt. Når man får barn, mener jeg man selv må ta det fulle ansvaret, og så får man ta evt avlastning som en bonus. Men, at man blir skuffet av at besteforeldrene ikke viser noen interesse, skjønner jeg godt. Og det er en gåte for meg hvordan besteforeldre kan unngå å ønske å bli kjent med barnebarna. Som andre sier, er det godt å ha noen som besøker en på sykehjemmet, noe som ikke skjer om barnebarna ikke kjenner besteforeldrene.

Jeg er selv vokst opp med god kontakt med alle fire besteforeldre, og vi var der både alene og sammen med foreldre. Så jeg er opptatt av at mine barn skal ha tett kontakt med sine besteforeldre. Vi er også så heldige at alle bor innen 30 min kjøring. Men vi har vært opptatt av å signalisere at vi primært ønsker kontakt, ikke barnevakt. Overnatting osv kan de selv få tilby om de ønsker, eller vi har spurt noen få ganger når det har vært noe spesielt.

[MissPierce]

Nei, ærlig talt.

Å få barn må man nesten ta ansvar for selv. I dag jobber besteforeldre fullt og når barna er voksne så har de da litt tid til seg selv, til å reise, drive med hobbyer osv, og da skal de få barnebarn som de blir tvingt til å passe på fordi det er en forventning?

Det er faktisk ikke sånn at alle ønsker seg barnebarn, og noen synes faktisk friheten er god og ha etter å ha oppdratt kanskje 4-5 barn og der yngste kanskje ikke har flyttet hjemmefra før første barnebarn kommer.

Nei, vår generasjon er noen egoister synes jeg. Man må nesten få velge selv hvor involvert man er med barnebarna sine. Selvfølgelig er det synd at noen ikke ønsker noe tid med barnebarn, men det må man respektere, man kan faktisk ikke få barn og forvente at foreldre da skal være barnepiker.h

Og det er faktisk sånn at man fint kan ta ansvar selv også og dra alle sammen til besteforeldre og ikke kun forvente at de stiller opp som barnevakt.

Selv har jeg små barn og har et par besteforeldre som er veldig engasjert og et par som ikke er det. Det må jeg respektere, det er ikke de som ba om at jeg skulle få barn. Og jeg har ytterst sjeldent barnepike, men vi drar alle samme Til besteforeldre eller ber de hjem. Der de kan møte barna uten å måtte ta alt ansvar for dem en helg osv.

Mommo var ikke barnevakt for oss hver uke, eller hver mnd heller for den saks skyld. Hun bodde 5mil unna, og hadde ikke bil. Jobbet gjorde hun også til jeg var rundt 6år.

Men vi var mye sammen med henne for det.

Man trenger ikke å være barnevakt for å tilbringe tid med barnebarn.

Endret 1. mars 2015 av MissPierce

[AnonymBruker]

Er det ikke mer krav om "egentid" nå til dags enn før? Husker aldri det var snakk om egentid da jeg var barn. Da hadde vi kun barnevakt om mamma og pappa skulle noe - julebord feks. Og det var sjeldent bestemor som passet oss, det var gjerne ungdommer som satt barnevakt de 1-2 gangene i året de skulle noe

Men det er vel og forskjellen på nå og da - før lekte vi jo ute frem til leggetid, nå sitter da bare barn inne og daffer. Tok to år før vi oppdaga at naboene hadde en datter i 10 års alderen. Haha:-)

Anonymous poster hash: c1713...e4f

[AnonymBruker]

Jeg ser mange henger seg opp i det å være barnevakt for å hjelpe foreldrene, men det er da ikke det det er snakk om. Det er snakk om å ta seg tid til å bli kjent med barnebarna.

Jeg snakket om min mor, som ønsket å ha barnebarna hos seg i feriene.

Det er 4-5 uker i året, og det er lite når det kommer til å etablere et forhold til små barn.

Men det var ikke slik at når de ikke var sammen, så var det "ute av syne, ute av sinn". Hun viste barna at hun var engasjert i deres liv, selv om de ikke møttes så ofte.

Hun skrev jevnlig brev til dem, til og med da e-post ble vanlig. (Og jeg hjalp barna med å skrive brev tilbake)

Hun sendte dem bilder fra ting de hadde gjort sammen. (Og "barna" sendte henne bilder fra ting de hadde gjort her hjemme)

Hvis det var noe spesielt som skjedde, for eksempel en sykdom, sendte hun en "omsorgspakke" til dem med et Donaldblad, en sjokolade, og et "god-bedring kort". (Og barna gjorde det samme tilbake)

Hun ringte dem etter arrangementer de hadde deltatt på, bare for å høre om de hadde hatt det fint.

Jeg kan gjette på at hun i gjennomsnitt har brukt 30 minutter i uken på å være tilstede i barnebarnas liv, på å vise interesse og engasjement.

Selv om hun ikke var fysisk tilstedeværende, har hun aldri vært fraværende, og dette er noe barna har satt stor pris på.

Og det er nettopp "fraværenheten" mange reagerer på, også Thorbjørn som det refereres til her i denne tråden.

Ut i fra hva jeg leser reagerer han ikke på mangel på barnevakt, det kan han skaffe på egen hånd, men han reagerer på foreldrenes manglende interesse og engasjement overfor barna.

Så klart hans mor ble såret og sinna på grunn av dette, men det har også blitt gjort endringer i etterkant, så helt feil kan han ikke ha hatt.

Anonymous poster hash: 389ed...e90