Planlegger adopsjon av katt - men er bekymret og usikker

[AnonymBruker]

Jeg skriver dette egentlig mye for å lufte ut følelser, men tar med stor takk imot gode tips og råd!

Jeg er student, og har hatt en katt i fosterhjem en stund nå gjennom Dyrebeskyttelsen. Jeg har hatt en katt på samme måte tidligere og tenkte i utgangspunktet at dette var en fin måte å ha omsorg og kjærlighet for et dyr, samtidig som jeg ikke pliktet meg til å ha den videre, da jeg hadde tanker om ting jeg skulle gjøre etter endt studietid (som er om to-tre år, noe som føles lenge til).

Men fra første stund denne katten (den jeg har i fosterhjem nå) kom inn i stua mi, og etter en halvtimes tid i leiligheten min kom og la seg på fanget mitt i sofaen, har jeg følt meg sterkt tilknyttet denne katten. Det lille nurket som ennå ikke er fullvoksen har bedåret meg fullstendig i senk, og jeg gjør alt for at den skal ha det bra her hos meg. Han ble funnet ute nesten ihjelfrossen og utsultet og nå er han her hos meg og har det bra. Følelsesmessig sett så er dette riktig, denne katten og jeg trenger virkelig hverandre.

Men så kommer alvoret, og det er enten-eller; jeg må enten adoptere katten eller så må han tilbake til Dyrebeskyttelsen for å vise seg frem til besøkende slik at noen andre kan falle for han og adoptere han. Det er noe som skjærer i hjertet mitt ved at jeg tenker på det, og det føles uaktuelt å gi han fra meg. Likevel kjenner jeg på at dette er så mye mer enn å bare føle omsorg for et dyr - jeg har et ansvar, og jeg er bundet til å ta vare på han så lenge han lever - noe som kan være i 15-20 år. Eventuelle reiseplaner og utflukter blir plutselig satt til side og nedprioritert, og jeg er ikke like "fri" lengre. Det er snakk om et liv som må taes vare på, og jeg har ansvaret for at det skal være et godt liv. Jeg har aldri likt utsagnet "det er jo bare en katt" - dette er faktisk blodig alvor, og jeg kjenner jeg har vondt inni meg av at jeg føler på dette store ansvaret jeg nå vil få, og det kjennes nesten som om jeg får kalde føtter...

Er det noen som har stått i samme situasjon og tatt et valg, og hatt positive eller negative erfaringer?

Jeg vil bli knust sønder og sammen dersom jeg ikke skal ha denne katten i livet mitt lengre, men samtidig er det så mye jeg føler jeg går glipp av selv om jeg ikke føler at jeg går glipp av det likevel... Jeg er ung, i 20-årene, singel og har hele livet foran meg. Samtidig føler jeg at alt dette som "må oppleves" blekner i kjærligheten for den fine, fine lille pusen!

Vennligst ikke kom med kommentarer som hentyder til at jeg ikke kommer til å prioritere pusen dersom jeg adopterer han. For dersom jeg adopterer han så er det en pus som får et veldig godt liv!!

Anonymous poster hash: e2318...3ef

[AnonymBruker]

Go for it! Pusekatten har allerede knyttet seg til deg, og funnet eieren sin i deg. Du føler deg knyttet til den, og vil gjerne beholde den.

Det er viktig og bra at du vurderer ulike situasjoner du kan komme i iløpet av de 20 årene katten kanskje lever, men husk at folk som har katt reiser også på ferie. Du kan kanskje finne en familie som vil være faste kattepassere når du har noen viktige studentgreier du vil oppleve e.l?

Hvis du vet at du kan gi denne katten et godt liv, og du vet at du alltid kommer til å tenke på kattens beste, da er du den beste eieren for den. La den slippe å omplasseres videre å være i prøveperioder hos familier o.l, om du vet at du kan og vil ta vare på den.

Lykke til med valget

Anonymous poster hash: 6923d...d53

[KaDust]

Har du ingen som kan passe katten mens du er evt. er bortreist? Vi har to katter, og de er aldri et hinder for ferier eller lignende, fordi vi har både naboer og familie som gjerne vil passe de mens vi er borte! Ellers er det veldig deilig med katt om du bare skal bort en helg om sommeren, siden de da klarer å ta vare på seg selv den ene hele dagen de blir uten oss.

[AnonymBruker]

Go for it! Pusekatten har allerede knyttet seg til deg, og funnet eieren sin i deg. Du føler deg knyttet til den, og vil gjerne beholde den.

Det er viktig og bra at du vurderer ulike situasjoner du kan komme i iløpet av de 20 årene katten kanskje lever, men husk at folk som har katt reiser også på ferie. Du kan kanskje finne en familie som vil være faste kattepassere når du har noen viktige studentgreier du vil oppleve e.l?

Hvis du vet at du kan gi denne katten et godt liv, og du vet at du alltid kommer til å tenke på kattens beste, da er du den beste eieren for den. La den slippe å omplasseres videre å være i prøveperioder hos familier o.l, om du vet at du kan og vil ta vare på den.

Lykke til med valget

Anonymous poster hash: 6923d...d53

Har du ingen som kan passe katten mens du er evt. er bortreist? Vi har to katter, og de er aldri et hinder for ferier eller lignende, fordi vi har både naboer og familie som gjerne vil passe de mens vi er borte! Ellers er det veldig deilig med katt om du bare skal bort en helg om sommeren, siden de da klarer å ta vare på seg selv den ene hele dagen de blir uten oss.

Takk for svar!

Vel, hadde det bare vært reiseplaner for noen uker, men jeg hadde håpet å komme meg utenlands i noen måneder, noe "alle unge" gjør i dag... Føler litt at det er noe jeg går glipp av dersom jeg ikke gjør det. Kattehotell koster 9000,- for tre måneder, og ingen familie eller venner kan passe så lenge. Dessuten er det vel ikke helt optimalt for katten at jeg reiser vekk så lenge for så å komme tilbake?

Uansett er jeg en sånn person som har det best når jeg bor alene, men samtidig føler meg fort ensom - også derfor er det å ha katt noe som er veldig fint for meg. Det er egentlig det med denne reisingen etter endt studietid som gjør at det blir kluss i hodet mitt...

Jeg vil alltid tenke kattens beste dersom jeg adopterer den. Herregud, ante ikke at det gikk an bli så glad i et dyr

TS

Anonymous poster hash: eb774...733

[KaDust]

Takk for svar!

Vel, hadde det bare vært reiseplaner for noen uker, men jeg hadde håpet å komme meg utenlands i noen måneder, noe "alle unge" gjør i dag... Føler litt at det er noe jeg går glipp av dersom jeg ikke gjør det. Kattehotell koster 9000,- for tre måneder, og ingen familie eller venner kan passe så lenge. Dessuten er det vel ikke helt optimalt for katten at jeg reiser vekk så lenge for så å komme tilbake?

Uansett er jeg en sånn person som har det best når jeg bor alene, men samtidig føler meg fort ensom - også derfor er det å ha katt noe som er veldig fint for meg. Det er egentlig det med denne reisingen etter endt studietid som gjør at det blir kluss i hodet mitt...

Jeg vil alltid tenke kattens beste dersom jeg adopterer den. Herregud, ante ikke at det gikk an bli så glad i et dyr

TS

Anonymous poster hash: eb774...733

Er det en trend å reise vekk i flere måneder nå? Som 24 år og student har ikke jeg fått med meg det. Men så lenge katten fortsatt er hjemme, og folk bare kommer innom for å gi den mat og tømme kattedoen, slippe den inn/ut, så er det ikke noe problem å reise vekk så lenge heller, om katten har fått et forhold til de som kommer for å passe den. De er ganske tilpasningsdyktige, og gir egentlig beng i hvem det er som gir de mat, bare de får mat. Er jo derfor vi stadig hører om katter som flytter fordi de har fått bedre våtfor/mat et annet sted enn der de egentlig bor.

Du kan jo tenke litt sånn her og, da: Hvis du skulle reist bort i flere måneder, ville du vært på samme sted eller dratt forskjellige steder? Samme sted i flere måneder tenker jeg at må bli kjedelig, det er jo begrenset hva man får opplevd og sett på ett sted. Om det er flere forskjellige steder du ville dratt, hvorfor ikke bare dele det opp og ta ett sted per gang du reiser? Så det ikke blir så lenge katten blir uten deg da. Vil du heller reise flere måneder av gangen, eller ha en katt og så ha kortere reiser? Sånn jeg tenker, så går du glipp av mer ved å droppe katten, enn ved å droppe månedslange reiser. Katten får du jo ikke igjen, men du kan fortsatt reise hvor du vil, bare i kortere perioder.

[AnonymBruker]

Er det en trend å reise vekk i flere måneder nå? Som 24 år og student har ikke jeg fått med meg det. Men så lenge katten fortsatt er hjemme, og folk bare kommer innom for å gi den mat og tømme kattedoen, slippe den inn/ut, så er det ikke noe problem å reise vekk så lenge heller, om katten har fått et forhold til de som kommer for å passe den. De er ganske tilpasningsdyktige, og gir egentlig beng i hvem det er som gir de mat, bare de får mat. Er jo derfor vi stadig hører om katter som flytter fordi de har fått bedre våtfor/mat et annet sted enn der de egentlig bor.

Du kan jo tenke litt sånn her og, da: Hvis du skulle reist bort i flere måneder, ville du vært på samme sted eller dratt forskjellige steder? Samme sted i flere måneder tenker jeg at må bli kjedelig, det er jo begrenset hva man får opplevd og sett på ett sted. Om det er flere forskjellige steder du ville dratt, hvorfor ikke bare dele det opp og ta ett sted per gang du reiser? Så det ikke blir så lenge katten blir uten deg da. Vil du heller reise flere måneder av gangen, eller ha en katt og så ha kortere reiser? Sånn jeg tenker, så går du glipp av mer ved å droppe katten, enn ved å droppe månedslange reiser. Katten får du jo ikke igjen, men du kan fortsatt reise hvor du vil, bare i kortere perioder.

Takk for gode råd, dette hadde jeg ikke tenkt på! Litt dyrere blir det jo med tanke på flybilletter osv. for reiser til andre verdensdeler, men da er det jo verdt det

Anonymous poster hash: eb774...733

[KaDust]

Takk for gode råd, dette hadde jeg ikke tenkt på! Litt dyrere blir det jo med tanke på flybilletter osv. for reiser til andre verdensdeler, men da er det jo verdt det

Anonymous poster hash: eb774...733

Ja, du må jo se om det veier opp for mere utgifter, men som regel gjør det jo det.

[Tabris]

Jeg vet ikke hvor korte reisene dine vil bli hvis du stykker dem mer opp som nevnt, men de bør være temmelig korte for at du bør gå for løsningen med at noen bare kommer innom og mater. Det er ikke en god måte å gjøre det på om du er borte særlig lenger enn en langhelg eller en ukes tid.

Ellers tenker jeg at dette er helt opp til deg. Hva som er viktigst for det vet jo du selv bedre enn oss.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvor korte reisene dine vil bli hvis du stykker dem mer opp som nevnt, men de bør være temmelig korte for at du bør gå for løsningen med at noen bare kommer innom og mater. Det er ikke en god måte å gjøre det på om du er borte særlig lenger enn en langhelg eller en ukes tid.

Ellers tenker jeg at dette er helt opp til deg. Hva som er viktigst for det vet jo du selv bedre enn oss.

Det er klart at det er opp til meg, det er jeg jo fullstendig klar over, men som sagt - jeg har mye følelser angående dette og trengte å lufte de samtidig som det er fint med gode råd og tips til å komme frem til hva jeg skal gjøre i en vanskelig situasjon.

Det er forresten derfor jeg ikke snakker med mamma om det, hun sier bare at det er opp til meg... Vel, det hjelper jo ikke akkurat så mye akkurat nå

Anonymous poster hash: eb774...733

[Duckie]

Jeg ville ha ventet. Du er bare i tidlig 20-årene, og det å ta på seg et kjæledyr som kan leve til det er over 20 år er en stor forpliktelse.

Du skal enda igjennom så utrolig mye, og fremtidsplanene dine er usikre. Med et dyr, må man alltid ta hensyn til det, ikke bare ved reiser. Når du etterhvert skal flytte, må du tenke over hvordan du bor med tanke på katten. De fleste katter bør ha muligheten til å være ute f.eks., noe som kan bli vanskelig i 7. etasje i en blokk. Det følger med store utgifter, mat, forsikring, veterinær, osv. Hva gjør du om noe skjer, så du må ha pass til katten over lengre tid?

Dette er desverre ikke ting folk tenker nøye nok igjennom før de får seg kjæledyr, men som jeg synes er veldig viktig. Det burde være en større avgjørelse for folk flest enn hva det ser ut til å være for mange.

Jeg skjønner deg utrolig godt, det er fantastisk å ha en slik katt, spesielt når dere har fått et så fint forhold. Men vær veldig forsiktig med å binde deg, når det er ting du føler du går glipp av ved å gjøre det.

[AnonymBruker]

Jeg ville ha ventet. Du er bare i tidlig 20-årene, og det å ta på seg et kjæledyr som kan leve til det er over 20 år er en stor forpliktelse.

Du skal enda igjennom så utrolig mye, og fremtidsplanene dine er usikre. Med et dyr, må man alltid ta hensyn til det, ikke bare ved reiser. Når du etterhvert skal flytte, må du tenke over hvordan du bor med tanke på katten. De fleste katter bør ha muligheten til å være ute f.eks., noe som kan bli vanskelig i 7. etasje i en blokk. Det følger med store utgifter, mat, forsikring, veterinær, osv. Hva gjør du om noe skjer, så du må ha pass til katten over lengre tid?

Dette er desverre ikke ting folk tenker nøye nok igjennom før de får seg kjæledyr, men som jeg synes er veldig viktig. Det burde være en større avgjørelse for folk flest enn hva det ser ut til å være for mange.

Jeg skjønner deg utrolig godt, det er fantastisk å ha en slik katt, spesielt når dere har fått et så fint forhold. Men vær veldig forsiktig med å binde deg, når det er ting du føler du går glipp av ved å gjøre det.

Takk for at du hjelper meg å sette det i perspektiv! Det er mye som må tenkes over før man tar over ansvaret for et dyr.

Når det er sagt, så har jeg allerede tenkt på (siden lenge før katten kom i hus) hvordan jeg skal ha det når jeg flytter i leilighet etter studiene. Jeg kan ha så mange katter jeg vil her jeg bor nå, og når jeg er ferdig å studere flytter jeg til et relativt lite sted - altså ikke til storby hvor jeg er nødt til å bo i blokk, og her har jeg også jobbmuligheter. Med andre ord kan jeg fint ordne meg bolig hvor katten også kan bo. Når det gjelder utgifter er det jo også en utfordring, men som jeg er vel beredt på å takle. Dette er ting jeg allerede har tenkt over.

Men selvsagt, selv om jeg har vurdert disse tingene nøye allerede så kan det oppstå situasjoner som gjør det vanskelig.

Anonymous poster hash: eb774...733

[Gjest Gurgemeie]

Jeg er 24 år og har hatt katt i tre år. Jeg er forøvrig ikke fulltidsstudent, siden jeg har tatt opp fag. Men jeg har reist bort fra pusen alt fra en helg til 3 uker. Jeg har da fått enten ei venninne til å fylle på tørrfor, skifte vann og gi han litt våtfor eller så har mamma passer han de gangene jeg drar en-to netter til kjæresten f.eks, som bor i et annen by. Det har gått helt fint.

Pusen er kanskje litt fornærma på meg når jeg kommer hjem, men etter litt koseprat og omsorg så er han verdens lykkeligste og det er en så deilig følelse!

Ja, jeg må ta hensyn til han når det gjelder ferie, og ja, jeg må ta hensyn til han når det gjelder bosituasjon til høsten ift videre utdanning. Men jeg ville aldri vært foruten... han har virkelig "fikset" meg! Han har liksom fylt et slags tomrom i hjertet mitt, og jeg føler meg aldri ensom til tross for at jeg er mye alene. Han har rett og slett beriket livet mitt enormt mye, ikke "holdt meg tilbake" som noen kanskje tror. Jeg har fått reise og oppleve ting til tross for at jeg har en pus. Han vet jeg alltid kommer tilbake uansett, så han stikker aldri av uansett hvor lenge jeg er borte fordi vi har en veldig sterk tilknytning.

Med fare for å høres ut som "the crazy cat lady", så anbefaler jeg deg å beholde! Jeg er bombesikker på at du aldri kommer til å angre en eneste dag, det har ikke jeg gjort i det minste!

[AnonymBruker]

Jeg er 24 år og har hatt katt i tre år. Jeg er forøvrig ikke fulltidsstudent, siden jeg har tatt opp fag. Men jeg har reist bort fra pusen alt fra en helg til 3 uker. Jeg har da fått enten ei venninne til å fylle på tørrfor, skifte vann og gi han litt våtfor eller så har mamma passer han de gangene jeg drar en-to netter til kjæresten f.eks, som bor i et annen by. Det har gått helt fint.

Pusen er kanskje litt fornærma på meg når jeg kommer hjem, men etter litt koseprat og omsorg så er han verdens lykkeligste og det er en så deilig følelse!

Ja, jeg må ta hensyn til han når det gjelder ferie, og ja, jeg må ta hensyn til han når det gjelder bosituasjon til høsten ift videre utdanning. Men jeg ville aldri vært foruten... han har virkelig "fikset" meg! Han har liksom fylt et slags tomrom i hjertet mitt, og jeg føler meg aldri ensom til tross for at jeg er mye alene. Han har rett og slett beriket livet mitt enormt mye, ikke "holdt meg tilbake" som noen kanskje tror. Jeg har fått reise og oppleve ting til tross for at jeg har en pus. Han vet jeg alltid kommer tilbake uansett, så han stikker aldri av uansett hvor lenge jeg er borte fordi vi har en veldig sterk tilknytning.

Med fare for å høres ut som "the crazy cat lady", så anbefaler jeg deg å beholde! Jeg er bombesikker på at du aldri kommer til å angre en eneste dag, det har ikke jeg gjort i det minste!

Åh, når jeg leser dette så føler jeg at det er helt riktig å beholde han! Selv om jeg ikke liker uttrykket "du vet jo best selv" i vanskelige situasjoner så er det vel riktig likevel, for jeg stiller meg så utrolig positiv(!) til det som skrives her om at det går fint an å ha en pus selv om jeg reiser bort litt (tenker ikke da flere måneder, men noen uker, og at katten har skikkelig pass). Og det er helt sant at pusen beriker livet mitt MYE, sånn sett gir jeg også han livet hans i gave (bokstavelig talt).

Jeg vet at det kommer til å bli endeløs sorg dersom jeg ikke beholder han, så egentlig føler jeg at jeg bare må, og jeg har vurdert dette opp og ned i mente og tenkt og tenkt så mye at du aner ikke, så jeg føler at alle andre valg enn adopsjon blir feil uansett... Jeg tror jeg bare er nervøs for at jeg ikke skal kunne gi han det han trenger, men innerst inne vet jeg at det er nettopp det jeg kommer til å gjøre uansett.

For meg høres jeg selv ut som en crazy cat lady allerede, det er egentlig litt flaut for jeg tror studievenninnene mine synes jeg prater om katten min hele tiden, haha. Men jeg har faktisk ikke ord for hva jeg føler om pusen og hvor annerledes livet mitt har blitt etter at han kom inn i stua mi!!

Anonymous poster hash: eb774...733

[Gjest Gurgemeie]

Åh, når jeg leser dette så føler jeg at det er helt riktig å beholde han! Selv om jeg ikke liker uttrykket "du vet jo best selv" i vanskelige situasjoner så er det vel riktig likevel, for jeg stiller meg så utrolig positiv(!) til det som skrives her om at det går fint an å ha en pus selv om jeg reiser bort litt (tenker ikke da flere måneder, men noen uker, og at katten har skikkelig pass). Og det er helt sant at pusen beriker livet mitt MYE, sånn sett gir jeg også han livet hans i gave (bokstavelig talt).

Jeg vet at det kommer til å bli endeløs sorg dersom jeg ikke beholder han, så egentlig føler jeg at jeg bare må, og jeg har vurdert dette opp og ned i mente og tenkt og tenkt så mye at du aner ikke, så jeg føler at alle andre valg enn adopsjon blir feil uansett... Jeg tror jeg bare er nervøs for at jeg ikke skal kunne gi han det han trenger, men innerst inne vet jeg at det er nettopp det jeg kommer til å gjøre uansett.

For meg høres jeg selv ut som en crazy cat lady allerede, det er egentlig litt flaut for jeg tror studievenninnene mine synes jeg prater om katten min hele tiden, haha. Men jeg har faktisk ikke ord for hva jeg føler om pusen og hvor annerledes livet mitt har blitt etter at han kom inn i stua mi!!

Anonymous poster hash: eb774...733

Ja, jeg har faktisk døra mi åpen (jeg har ikke katteluke) nesten hele sommeren. Bor i et veldig rolig nabolag, og er ei nabodame som "ser til" at det ikke går noen ut og inn der som ikke skal være der. Jeg bor i 2. etasje i tillegg, så det er en trapp ned fra der jeg bor. Da kan pusen min gå inn og ut som han vil, men nå på vinteren på jeg åpne døra for han og slippe han inn igjen og det går helt fint! Hører som regel når han står på utsiden og mjauer. Men dette finner du selvsagt ut av

Jeg syns det er fantastisk av deg å ta til deg en katt som trenger deg, og jeg tror at denne kattungen har knyttet sterke bånd til deg. Det er kanskje best for katten at den blir hos deg, så blir det ikke så mye fram og tilbake for den. En katt beriker livet til de grader man ikke ante var mulig. Bare det å ha pusen min liggende i senga mi, kose med meg og lage små koselyder mot meg er virkelig en uvurderlig ting her i livet. Jeg ville gladelig gitt opp alle verdensomseilinger kun for å ha pusen min! Vil aldri bytte han mot noe annet, og han skal jeg ha til dagen han ikke orker mer.

Til tross for at jeg er student, bruker jeg ikke veldig mye penger på katten min. Gjennomsnittelig 150 kr i mnd (kjøper Royal Canin, som varer i evigheter om du kjøper de svære sekkene) + vanlig våtfor fra matbutikken. Dette får han forøvrig i ganske små mengder daglig, og er en sunn, aktiv og pen pus.

Utover det, kan du måtte ta høyde for veterinær. Som regel har de fine tilbud ift vaksinering, kastrering og chipping (noe du burde tenke på når katten er ca 6 mnd). Hvis du vil at pusen din skal være ute, så chip den :-) og kastrer han hvis det er en guttepus, og steriliser om det er ei jentepus.

Utover det, tar jeg pusen min til veterinær 1 gang i året for helsesjekk og eventuelle vaksiner mot f.eks katteinfluensa og kattepest (ellernoe sånt). Da kommer det på rundt 400-700 kr. Totale utgifter på en katt for 1 år, vil da ligge på ca 2400-2500 (hvis du også regner med ormekur).

Ved to anledninger har jeg tatt med pus til veterinær pga slossing med andre katter her ute. Han fikk bittskade i halen, og i nakken. Det kan jo godt være at det ikke er så mange andre katter i ditt nabolag, men sånn at du er klar over det om det er det.

Det er i alle fall veldig koselig å høre at du vil beholde han, og for min del kan jeg oppleve "kvota mi" på tre uker fremfor flere måneder vekk på ferie. Det er rett og slett snakk om prioriteringer. Og det å passe en katt, er ikke store greiene. Innom hver dag for å skifte vann og fylle på tørrfor, eventuelt gi litt våtfor og vips er det gjort. Hadde du skaffet deg hund, hadde det vært snakk om en heeeelt annen sak. Men en katt er så selvstendig, så den klarer seg fint uten deg i 3 uker om noen gir han godt stell og pass.

Masse lykke til!! Det er en glede å ha kjæledyr, og etterhvert vil du nok ikke angre ett sekund!

[Gjest Lille-pus]

Han har funnet sitt helt spesielle menneske som han elsker.

- jadda, jeg hører enkelte mennesker sier at dyr ikke kan elske, men det kan de på sin egen måte... og den som har sett og kjent kjærligheten en som elsker gir vil aldri være i tvil om at det er sant.

For meg høres det ut som du er 'solgt'. Så ville du få ro i sjelen og føle deg komfortabel dersom han flyttet til et nytt hjem med andre mennesker? Ordene dine gjør meg usikker på hvordan det ville være for deg... kan det være en liten del av sjelen din alltid ville være hos ham?

Videre ser jeg det ikke som usannsynlig at han vil komme til å sjarmere din mor såpass grundig at en reise i fremtiden kan la seg organisere med mammas hjelp.

[Kontormus]

Åh, når jeg leser dette så føler jeg at det er helt riktig å beholde han! Selv om jeg ikke liker uttrykket "du vet jo best selv" i vanskelige situasjoner så er det vel riktig likevel, for jeg stiller meg så utrolig positiv(!) til det som skrives her om at det går fint an å ha en pus selv om jeg reiser bort litt (tenker ikke da flere måneder, men noen uker, og at katten har skikkelig pass). Og det er helt sant at pusen beriker livet mitt MYE, sånn sett gir jeg også han livet hans i gave (bokstavelig talt).

Jeg vet at det kommer til å bli endeløs sorg dersom jeg ikke beholder han, så egentlig føler jeg at jeg bare må, og jeg har vurdert dette opp og ned i mente og tenkt og tenkt så mye at du aner ikke, så jeg føler at alle andre valg enn adopsjon blir feil uansett... Jeg tror jeg bare er nervøs for at jeg ikke skal kunne gi han det han trenger, men innerst inne vet jeg at det er nettopp det jeg kommer til å gjøre uansett.

For meg høres jeg selv ut som en crazy cat lady allerede, det er egentlig litt flaut for jeg tror studievenninnene mine synes jeg prater om katten min hele tiden, haha. Men jeg har faktisk ikke ord for hva jeg føler om pusen og hvor annerledes livet mitt har blitt etter at han kom inn i stua mi!!

Anonymous poster hash: eb774...733

Da beholder du!

Jeg hadde slike kvaler selv før jeg bestemte meg fra å være fosterhjem til å få beholde. Det meste løser seg!

[Gjest Pheel]

Dyr er en stor forpliktelse, men en katt klarer seg mange timer alene slik at du fint kan ha et sosialt liv utenom (noe man egentlig ikke kan om man er alene med hund).

Har du naboer du kjenner, kan de også mate og sjekke til katten daglig når du er på ferie, eller få andre du kjenner som bor i nærheten til å gjøre det.

Går katten litt ute da og blir sett til daglig, er ikke det noe problem i det hele tatt.

Du velger jo selv, og mange måneder på ferie (som forøvrig ikke er normalt) burde du jo legge på hylla. Men normale ferier, så lenge du kjenner noen som kan ta seg av pus som sagt, burde ikke være noe problem.

Har du råd til å ta deg av katten synes jeg du burde gå for det, for virker jo som om du vil gi denne et fint hjem, noe som dessverre ikke er sikkert at h*n får ellers.

[Tvist]

Høres ut som du egentlig har bestemt deg, og har forelsket deg i den lille.

Den kommer nok til å få det supert hos deg og berike ditt liv.

Men da må du gjerne legge planer om å studere i utlandet/reise i mange måneder på hylla, ikke bra å la pus bli passet av andre i så lang tid.

[AnonymBruker]

Hei igjen dere!

Det ble til at jeg adopterte katten, og både jeg og han er veldig lykkelige for det. Jeg har tenkt masse på valget og kom fram til at dette ville bli det beste, ikke bare for meg, men også for han! Som noen her skrev så vil han nå slippe å bli prøvd i nye hjem for så å kanskje bare bli sendt videre, - eventuelt være uheldig og få nye eiere som ikke behandler han bra. Og nå vet jeg at han får det bra, for nå er han hos meg!

Og angående reisingen kan jeg jo slik som noen her tipset meg om, reise i en måneds tid og da har jeg jo råd til å ha han på kattehotell. Og alle parter er lykkelige

Takk for mange gode råd og svar til denne tråden. Det hjalp meg i prosessen!

TS

Anonymous poster hash: eb774...733

[lille_fiol]

Hei igjen dere!

Det ble til at jeg adopterte katten, og både jeg og han er veldig lykkelige for det. Jeg har tenkt masse på valget og kom fram til at dette ville bli det beste, ikke bare for meg, men også for han! Som noen her skrev så vil han nå slippe å bli prøvd i nye hjem for så å kanskje bare bli sendt videre, - eventuelt være uheldig og få nye eiere som ikke behandler han bra. Og nå vet jeg at han får det bra, for nå er han hos meg!

Og angående reisingen kan jeg jo slik som noen her tipset meg om, reise i en måneds tid og da har jeg jo råd til å ha han på kattehotell. Og alle parter er lykkelige

Takk for mange gode råd og svar til denne tråden. Det hjalp meg i prosessen!

TS

Anonymous poster hash: eb774...733

Hei!

Sitter i akkurat samme situasjon som deg nå! Bare at jeg har hatt katten i fosterhjem i et helt år! Var så "dum" at jeg foreslo at de skulle ta henne av adopteringslista da jeg så at dette var et dyr som trengte tid. Når jeg har venner over hos meg til en liten fest ligger hun i sofaen og ser på oss og går av og til bort til dem for å få kos (noe hun ikke gjorde før), så de sa at de virkelig kunne se endring i henne. Men det jeg sliter med er litt det der med usikkerhet angående fremtiden sånn som du skrev, jeg er midt i en bachelorgrad så jeg blir værende her i byen ihvertfall halvannet år til.

Etter dette tenkte jeg enten å ta master i en annen by, eller å fortsette å bo her og jobbe litt for så å kunne reise noen uker til utlandet og arbeide frivillig. Har et lite ønske om å bo i utlandet, og hadde jeg fått en jobb og trivdes i utlandet hadde jeg nok flyttet men da hadde jeg tatt med meg katten om jeg visste at jeg skulle bo der i lang tid.

Jeg har hatt kanin før som student og vet at det kan begrense meg litt med tanke på ferier o.l. men som regel ordner det seg jo. Det eneste jeg tenker er at vil pus ha det bedre hos meg som hun å kjenner og har brukt 1 år på å bygge tillit til og eventuelt flytte litt rundt med meg. Eller flytte til noen fremmende nå, sikkert savne oss og plassen hun har bodd på for så å bli til slutt vant til det??

Hva tror dere er minst traumatisk for henne??? Dette er en pus som har bodd i to faste hjem før, og i fosterhjem før, så det er jo litt trist å tenke på at hu er 7 år nå og ikke har fått sitt aller siste hjem, vil ikke at hun skal være en kasteball i et system.

Vi kan foreksempel ikke holde henne enda skikkelig, og hun har kun satt seg på fanget mitt frivillig 1 gang, og da virket hun kjempe stolt over seg selv, jeg har og et veldig godt forhold til henne, hun nikker til meg og snakker til meg og når jeg roper på henne kommer hun løpende som om det var det viktigste i verden....uff jeg kan jo ikke la henne gå kan jeg?