Når hunden ikke passer inn i livet lengre...

[Skywise]

Nå mener vel alle at det er viktig å skaffe seg en hund som passer til sitt aktivitetsnivå og behov? Gjelder det bare når hunden er mer aktiv enn eieren?

For min del blir det like mye mishandling å kjøpe seg setter for å gå en times tur i nabolaget, som å kjøpe seg en engelsk bulldogg for å ha med seg på fjellturer. Mest sannsynligvis vil ingen av bikkjene like tilværelsen sin spesielt godt.
Har man en hund som ikke passer inn i livet sitt, så blir det mange frustrasjoner, både for hund og eier. Noen av oss har kun hund for selskapets skyld og fører en livsstil som de fleste raser kan leve fint i, andre har en livsstil som krever mer og bare noen raser og individer passer inn i.
At du som har en livsstil som majoriteten av raser kan passe til, og at du fint kan leve med en hund som max klarer en time i skogen, betyr ikke at du er bedre enn de som har behov for en vorsteh eller schæfer. Det betyr bare at du har en mer bedagelig livsstil.
Om noen som har en bedagelig livsstil hadde vært uheldig og fått et urasetypisk individ som krevde mye mer enn de kunne gi den, ville det ikke vært mest humant å omplassere den til noen som kan gi den det den trenger? Er det ikke like mye sympatisk da, å omplassere en hund som ikke passer inn i livet ditt når det gjelder andre veien? Hundene forstår jo at de blir ekskludert og går glipp av mye, for ikke å snakke om at det blir en del hjemmealenetid om du skal jobbe, handle og andre ærend, samt trene uten hunden + gjerne ha et sosialt liv innimellom.
Folk har en tendens til å tro at de første eierne alltid er det beste alternativet for hunden, når det i realiteten nok er andre der ute som er en enda bedre match.

Jeg tenker jo litt om hunden enda er under opptrening, eller om en time i skauen er alt han kommer til å tåle noensinne framover, så må du jo også ta hundens livskvalitet med i bedømmelsen. En hund som ikke kan være i mer aktivitet enn en time for dag, har nok ikke den beste livskvaliteten om det er en veldig aktiv rase.
Men om hunden ikke mistrives av mindre mosjon, ville jeg omplassert den til noen som ønsker en hund som ikke krever all verdens av mosjon. Om du finner rett eier er ikke nødvendigvis problemene hans avskrekkende.

Endret 21. november 2014 av Skywise

[Birdo]

Jeg er forsåvidt enig, men hva om TS hadde fått seg barn, og hunden ikke var "barnevennlig"? Da må man jo i enkelte tilfeller være så egoistisk og velge seg selv og barnet framfor hunden.

En hund er fryktelig tilpasningsdyktig, så trenger ikke å ta lange stunden å venne den til barn Dessuten burde alle venne hundene sine til barn fra starten, så slipper man det problemet.. Merker jeg blir ordentlig forbanna på denne "bruk og kast" mentaliteten til folk..

[AnonymBruker]

SÅ usympatisk du er Ts. Herregud blir kvalm av mennesker som deg!! Ego. Dyr er ikke bruk og kast. Merker jeg blir utrolig provosert

Anonymous poster hash: bc5d3...ec1

[AnonymBruker]

Er det mulig å ta med seg hunden på tur likevel? Kan du bære den, ha den i pulk eller vogn? Da får du en enda større fysisk utfordring og hunden får blitt med. Vinn-vinn

Jeg prøver å sette meg i din posisjon her jeg sitter. Jeg hadde i teorien gjort alt for hunden min, og har allerede tilpasset meg hans behov på mange måter. Men jeg kunne f.eks. ikke solgt leiligheten hvis han bjeffet døgnet rundt, angrep naboer e.l. Da ville jeg gått flere hundretusen i minus, og leiemarkedet for folk med hund er ikke bra. Jeg kunne ikke tatt sjansen på å la han være alene med et barn hvis han var redd for dem, og hva da om trening ikke hadde hjulpet? Og jeg kunne ikke sluttet i jobben min hvis han utviklet separasjonsangst. Alt dette kan jo i teorien skje, og jeg har ærlig talt ingen backupplan for det meste som kan skje. Det eneste jeg har er en økonomisk buffer som er nok til å ta tre måneder fra jobb for å fokusere 100% på hunden. 3 måneder er ikke alltid nok. Og i din situasjon så hjelper ikke trening, og det er ikke mange muligheter for tilrettelegging.

Og jeg skjønner at det er fælt å må gi opp hobbyen din. Det er jo en grunn til at du har sluttet med friluftsliv, du synes sikkert ikke det er noe gøy å forlate hunden hele tiden. Jeg måtte selv gi opp hobbyen min pga. en skade, og jeg ble dypt deprimert, lenge etterpå. Jeg savner den i dag. Du er nok like glad i din hund som vi er i våre hunder, og vi har nok alle en grense for hvor mye vi kan tilpasse oss hunden. Vi må jo trives med livene våre vi også. Å være glad i hunden er også å innse at den kan ha et bedre liv hos noen andre. Men som flere har nevnt kan hundepass være løsningen. Jeg møtte ved en tilfeldighet en familie som ikke kunne ha hund, men som gjerne ville låne. Så de låner hunden min innimellom og tar han med på fjell- og hytteturer, noe jeg selv ikke har mulighet til. De har også barn, så han får sosialert seg. Han er veldig glad i dem

Anonymous poster hash: 89f84...546

[AnonymBruker]

En hund er fryktelig tilpasningsdyktig, så trenger ikke å ta lange stunden å venne den til barn Dessuten burde alle venne hundene sine til barn fra starten, så slipper man det problemet.. Merker jeg blir ordentlig forbanna på denne "bruk og kast" mentaliteten til folk..

Om man skaffer seg hund, men ikke kjenner noen med barn (som var tilfellet med oss, det kan komme av alder og mange andre faktorer), så kan det bli praktisk vanskelig å sosialisere hunden med barn. Vi forsøkte, men mislyktes på grunn av at det ble for sjelden den traff barn i gode settinger. I stedet fikk den dessverre negative opplevelser med barn (en som hoppet frem på turveien og skrek bøøh, innvandrerbarn - beklager å si det - som stirrer og har et veldig negativt kroppspråk mot en del hunden osv). I dag liker dessverre ikke hunden barn, heller ikke de "snille" barna, og jeg kan på en måte skjønne den. Vi måtte bare gjøre passeringstrening og ingen barn får hilse.

Anonymous poster hash: d45c3...fdf

[AnonymBruker]

Kvitte deg med hunden pga den passer ikke ditt mønster lengre?

Hva om den var frisk, og ble gammel? De klarer heller ikke så mye da. Vondter, både her og der. Hva da?

Hunder blir fort gamle, og med de plager det fører med seg.

Det er din plikt å ta vare på hunden, selv om den ikke klarer det den gjorde før

Ja, du er en egioist.

Hunden kan ha et bra liv selv om den ikke kan springe med deg

Anonymous poster hash: a7032...3e4

[AnonymBruker]

Kvitte deg med hunden pga den passer ikke ditt mønster lengre?

Hva om den var frisk, og ble gammel? De klarer heller ikke så mye da. Vondter, både her og der. Hva da?

Hunder blir fort gamle, og med de plager det fører med seg.

Det er din plikt å ta vare på hunden, selv om den ikke klarer det den gjorde før

Ja, du er en egioist.

Hunden kan ha et bra liv selv om den ikke kan springe med deg

Anonymous poster hash: a7032...3e4

Jeg er helt enig med deg.

Alle som har hatt eldre hunder vet at de lever et godt og fullgodt liv selvom de ikke klarer å holde tempoet de hadde som unghund.

Anonymous poster hash: 31fa5...e91

[AnonymBruker]

Jeg ville skaffet meg en hund nr 2, og spurt familie eller venner om de har mulighet for å ta den skadede hunden når du skal gå de lengre turer.

Anonymous poster hash: 39129...826

[Neket]

Skaffer man seg ikke hund/katt/mann/barn av egoistiske grunner også da?

[Skywise]

Kvitte deg med hunden pga den passer ikke ditt mønster lengre?

Hva om den var frisk, og ble gammel? De klarer heller ikke så mye da. Vondter, både her og der. Hva da?

Hunder blir fort gamle, og med de plager det fører med seg.

Det er din plikt å ta vare på hunden, selv om den ikke klarer det den gjorde før

Ja, du er en egioist.

Hunden kan ha et bra liv selv om den ikke kan springe med deg

Anonymous poster hash: a7032...3e4

Jeg er helt enig med deg.

Alle som har hatt eldre hunder vet at de lever et godt og fullgodt liv selvom de ikke klarer å holde tempoet de hadde som unghund.

Anonymous poster hash: 31fa5...e91

Vennligst forklar meg, dere som er så imot omplassering, hvorfor hunden har det bedre hos nåværende eier enn hos en ny eier? Tror dere hundene bryr seg noe særlig om hvem de bor hos, så lenge de har et bra liv? Eller er det prinsippet som gjør at dere er i mot det?

Jeg skjønner ikke hva du mener med at hunder blir fort gamle. Mine gamlinger var med på det meste, om enn uten kløv og sele, til de var minimum 10 år.

Mine syntes ikke det var ok å måtte være igjen hjemme, selv de som ble så pass gamle at de ikke klarte å gå mer enn de faste rundene på morgenen og kvelden, ville være med ut på langtur. Det er ikke hodet og lysten det skortet på hos mange eldre hunder, men fysikken. Noen hunder er nok mer bedagelige som gamle enn mine var, men mine hadde ikke et fullgodt liv på sine eldre dager.

Jeg tror at eldre hunder som bor hos folk som kan tilpasse livet sitt mer etter det dalende aktivitetsbehovet har det bedre enn de som ender opp med å bli forlatt fordi de ikke kan være med på aktiviteter lenger.

Jeg synes det er egoistisk å dømme en hund til å leve det livet lenger enn nødvendig, for vi snakker om en hund som bare er 2 år, ikke en hund som bare har 2 år igjen å leve. Derfor mener jeg at denne skadede hunden vil ha det bedre hos noen som har en livsstil han passer inn i. Der vil han slippe å bli forlatt fordi eier skal gjøre ting han ikke kan være med på, og han vil være hos noen som ikke går rundt og har konstant dårlig samvittighet for hunden.

At TS skal beholde ham bare fordi en del mennesker har et sentimentalt følelsesliv rundt dyr og eierbytte, er bare idiotisk når hunden kan få det så mye bedre hos noen andre.

[MissPierce]

Vennligst forklar meg, dere som er så imot omplassering, hvorfor hunden har det bedre hos nåværende eier enn hos en ny eier? Tror dere hundene bryr seg noe særlig om hvem de bor hos, så lenge de har et bra liv? Eller er det prinsippet som gjør at dere er i mot det?

Jeg skjønner ikke hva du mener med at hunder blir fort gamle. Mine gamlinger var med på det meste, om enn uten kløv og sele, til de var minimum 10 år.

Mine syntes ikke det var ok å måtte være igjen hjemme, selv de som ble så pass gamle at de ikke klarte å gå mer enn de faste rundene på morgenen og kvelden, ville være med ut på langtur. Det er ikke hodet og lysten det skortet på hos mange eldre hunder, men fysikken. Noen hunder er nok mer bedagelige som gamle enn mine var, men mine hadde ikke et fullgodt liv på sine eldre dager.

Jeg tror at eldre hunder som bor hos folk som kan tilpasse livet sitt mer etter det dalende aktivitetsbehovet har det bedre enn de som ender opp med å bli forlatt fordi de ikke kan være med på aktiviteter lenger.

Jeg synes det er egoistisk å dømme en hund til å leve det livet lenger enn nødvendig, for vi snakker om en hund som bare er 2 år, ikke en hund som bare har 2 år igjen å leve. Derfor mener jeg at denne skadede hunden vil ha det bedre hos noen som har en livsstil han passer inn i. Der vil han slippe å bli forlatt fordi eier skal gjøre ting han ikke kan være med på, og han vil være hos noen som ikke går rundt og har konstant dårlig samvittighet for hunden.

At TS skal beholde ham bare fordi en del mennesker har et sentimentalt følelsesliv rundt dyr og eierbytte, er bare idiotisk når hunden kan få det så mye bedre hos noen andre.

Jeg ville absolutt ha prøvd å omplassere hunden vist den ikke er så knyttet til ts at det vil by på problemer.

Den omplasserings hunden jeg fikk da han var 6år, kunne ikke jeg ha omplassert igjen. For han ble så utrolig knyttet til meg. Det hadde til nød gått at mamma og stefaren min overtok han.

Så jeg hadde avtale med mamma om at vist noe hendte meg, og de ikke kunne ha han. Så skulle han få slippe.

Hunden til to av vennene mine er akkurat på samme måte. De sturer og har det ikke bra uten eierne sine.

[Aurora M.]

Jeg leser Skywise sine svar, og tenker at hun er en fornuftig kvinne, i tillegg til at hun har god greie på hunder og hundehold.

Selv prøver og prøver jeg å forstå TS, men er ute av stand til det. Vi er rett og slett for forskjellig skrudd sammen. Jeg mener, jeg forstår det med hodet, men ikke med hjertet. Og da tenker jeg ikke først og fremst for hunden sin del, at den får det grusomt bare ved å skifte eier, for det kan godt hende den får det kjempefint hvis du er så heldig å finne en god overtager.

Jeg vet bare at med meg selv at jeg aldri ville ha klart det. Jeg blir så glad i dyrene mine at jeg ofrer bortimot alt om det må til for at de skal ha det bra hos meg, og jeg føler et så stort personlig ansvar at jeg ikke hadde klart å overlate de til andre om jeg ikke virkelig måtte. Og jeg skal love deg at jeg har ofret langt mer en løpeturer i marka! Hadde jeg kommet i din situasjon hadde jeg lett med lys og lykter etter alternativer til omplassering. Men så har jeg også blitt vant til å innstille livet mitt etter de dyrene jeg har hatt i omsorg og pleie, så det kan jo være en forklaring. For meg har kjærligheten og ansvaret for dyrene alltid veid tyngst i livet mitt. Jeg har alltid tenkt som så at når jeg tar på meg omsorgen for et levende vesen, så er det for livet ut. Så får det bli som det blir, og jeg får ta alt som kommer når det kommer (og jeg skal love deg at det har kommet..) Ferdig med den saken.

Det gjør meg ikke til noe bedre menneske eller noen bedre dyreeier. Vi er bare forskjellig. Så da må jo TS bare kjenne etter hva som er aller viktigst i livet for henne, og så ta valg ut fra det.