skal vi fortsatt være sammen?

[AnonymBruker]

Hei! For 2 år siden ble jeg sammen med min første kjæreste. Vi er sammen enda. Men det er noen ting som plager meg veldig, men siden dette er min første kjæreste vet jeg ikke om jeg kan reagere så mye på det. Vi er samboere. Begge er studenter og 23 år. Da vi møttes likte vi akkurat den samme musikken ( type sør-amerikansk musikk) og de samme filmene... Når vi var vekk fra hverandre pleide han å sende snapper av at han hørte på de sangene jeg likte godt.. Nå i det siste når jeg setter på disse sangene (når jeg for eksempel skal lage mat eller dusje) blir han sur. Da sier han bare: skru av den drit musikken der! Når jeg da spør om når det skjedde at at sluttet å like sånn musikk, sier han bare at han aldri har likt den musikken. Akkurat det samme med filmene. Før kunne vi se mange filmer samme fordi vi hadde akkurat samme smak. Men nå nekter han å se slike filmer med meg. Han sier bare at vi får se på hver vår tv..... Jeg har en deltidsjobb ved siden av studiet 3 dager i uken. Han er sjelden på skolen! Han sitter KUN å spiller x-box hele dagen!! Når jeg kommer hjem fra jobb eller skole spør jeg hva han har gjort hele dagen og da sier han bare: ikke en dritt, og blir litt sur fordi jeg spør.. Det eneste han gjør er å spille.. Det første han spør om når jeg kommer hjem er hva det er til middag. Middag må jeg ALLTID lage. hvis jeg krever at han skal gjøre det( som jeg faktisk har lov til å gjøre) sier han: ok, men jeg må spille ferdig først..Og det kan ta evigheter. så det ender opp med at jeg må lage mat og ta oppvasken ( og alt annet husarbeid)!! Jeg drar som regel på trening fra 6-8 men kommer aldri hjem til roser eller tente stearinlys... Romantikk har vi aldri hatt noe særlig av. Jeg trodde dette inngikk i et forhold. men nei. ingenting! ikke en blomst på Valentinsday engang....

Dette irriterer meg grenseløst og jeg begynner å bli veldig lei.. Vi er ferdig på skolen til våren igjen og skal da forhåpentligvis ut i arbeidslivet. Jeg er ikke sikker på om jeg da skal slå opp eller fortsette å bo med han. (vi skal ikke bli boende her vi bor nå) Jeg håper på en måte at han skal vokse litt opp så det blir lettere for meg å være med han. Jeg er jo veldig glad i han!! Det med musikken og filmene skremmer meg litt. Har han forandret seg så mye siden vi ble sammen? Jeg føler at han går å er litt sur på meg og lei av meg. Er det vanlig i et forhold? At det dabber litt av? Trodde ikke at det skulle gå så kort tid.. Jeg blir VELDIG glad for svar!!! Hva syns dere jeg burde gjøre? Jeg har selvfølgelig prøvd å konfrontere han men han blir veldig sint og sier at jeg ikke har peiling fordi jeg ikke har vært i et forhold før....

Anonymous poster hash: 576f7...981

Anonymous poster hash: b4682...cee

[AnonymBruker]

Du har blitt lurt.

Han "liker de samme tingene som deg" for å få deg. Sadly, it is what it is.

Anonymous poster hash: 234a6...978

[Gjest Seajewel]

Samboeren din er som et lite barn. Arbeidslivet, når han ikke klarer annet enn å sitte og leke seg hele dagen? Glem det.

[Ava Mae]

Kjære vene du er bare 23 år gammel jente, er dette virkelig det livet du ønsker deg for fremtiden? Og JA, du har all grunn til å reagere og nei du er ikke urimelig.

[Liinneee]

Nei. Bare nei

[AnonymBruker]

"...han blir veldig sint og sier at jeg ikke har peiling fordi jeg ikke har vært i et forhold før.... "

Han utnytter det faktum at du ikke har vært i et forhold før ved å få deg til å tro at dette er slik det skal være. Han spiller på din usikkerhet og er en manipulerende dritt. Tro meg, jeg kjenner lusa på gangen.

Heldigvis er du tydeligvis for intelligent for han, for du synes jo åpenbart at det er noe som skurrer når du kommer inn her og skriver dette.

Jeg var usikker på forholdet mitt før, og lot det nesten gå i vasken. Hvorfor? Jeg var usikker på hvor mye vi hadde til felles, han er godt i gang med arbeidsliv, har en høy utdannelse innen et felt som er helt gresk for meg, eier leilighet og bil, har alt på stell og er musiker innenfor en musikksjanger jeg verken skjønner eller bryr meg katta om. Jeg er midt i studier, en helt annen type studier, liker som deg sør-amerikansk type musikk og har en temmelig snever/nerdete filmsmak, er kreativ på det visuelle området, men fullstendig umusikalsk. Poltisk er vi rake motsetninger.

Jeg møtte en som hadde veldig mange av disse tingene felles med meg. Da skjønte jeg at det er ikke det som er det viktige i et forhold. For denne fyren hadde nærmest antisosiale tendenser.

Jeg innså at kjæresten min er akkurat som jeg vil han skal være, og forholdet vårt er fantastisk. Han går aldri fra meg i et mørkt rom, om jeg sover og han skal stå opp tidlig, da setter han på en liten lampe, for han vet jeg er mørkredd. Vi deler på oppgaver hjemme. Middag lager vi alltid sammen. Vi vasker leiligheten sammen, så går det jo dobbelt så fort! Jeg setter ofte på "min" musikk - han har aldri klaget på det. Han lar meg presentere han for "mine" filmer. Han er interessert i å skjønne mer av meg og min verden, og vice versa. Han kan stadig overraske meg på en helt tilfeldig hverdag med å komme hjem med en bukett roser. (Men Valentines er vi enig om at er noe amerikansk kommersielt tull) Vi trives sammen, og koser oss masse. Vi har kanskje ikke alle de samme interessene, men har alltid noe å snakke om og klarer å ha det koselig uansett hvor hverdagslig det vi gjør er.

Ergo, et forhold skal ikke være slik som du beskriver. Det er som en nevner over, han er som et barn. Å gå etter interesser blir fort feil, det kan være løgn, eller det kan endre seg. Du må se på hvordan dere har det sammen og hvordan han behandler deg. Det var kanskje bra en gang, men det er det ikke nå. For å gi et kort svar på spørsmålet ditt: Nei

Anonymous poster hash: 1400c...a20