Samboer som ikke gir muntlig bekreftelse

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har vært sammen med samboer i syv år. I løpet av disse årene har han aldri sagt at han er glad i meg, at han synes jeg er pen, at jeg er flink, at jeg er fin når jeg har pynta meg, at det er godt å ha sex med meg og så videre. De første årene sa jeg slikt til han jevnlig da det faller helt naturlig for meg. Når jeg sa at jeg var glad i ham, fikk jeg bare et grynt tilbake.

Jeg har selvsagt tatt opp dette med ham. Tre år ut i forholdet gjorde jeg det slutt, men han trygla meg til å ombestemme meg. Selv om han ikke en gang da sa noe av det jeg ønsker å høre, ble jeg rørt og tok tårene hans som bekreftelse nok.

Vi hadde det fint etter dette. Men etter hvert merka jeg at det begynte å gjøre vondt igjen. Og jeg torde aldri å si at jeg er glad i ham eller at han er pen, for det er ydmykende å ikke få noe tilbake.

har hele tida prøvd å bare venne meg til dette, har lest om kjærlighets språk osv men klarer ikke å bli som ham. Og så vips så var jeg på en fest i høst (uten sambo) der det var en seriøst drit digg fyr som sa noen helt fantastiske ting til meg. Jeg dro hjem og var så lei meg for at det ikke er sambo som sier slikt, men en bekjent. Jeg sa dette til sambo, altså samme greia igjen, og nå følte jeg faktisk at han tok meg på alvor! Det kom også fram at han savner mer fysisk kontakt, og jeg bestemte meg for å forsøke å gi ham det. Og det har jeg gjort, men nå er alt som før igjen.

Jeg er ganske sikkert på at jeg skal gjøre det slutt. For jeg synes ikke jeg blir tatt på alvor. Og det er jo helt sykt å aldri (jeg mener helt seriøst ALDRI) få høre noe fint fra kjæresten, ikke engang når jeg sier det først selv.

Eller hva tror dere kjære kgere? Er det noen av dere som opplever/har opplevd noe lignende?

Anonymous poster hash: 1a89d...efb

Anonymous poster hash: 1a89d...efb

[AnonymBruker]

Høres ut som kjæresten min

Anonymous poster hash: 8512f...c52

[kari2]

Off, det høres kjipt ut. Litt bekreftelse vil man da ha. Må være merkelig å ha et så nært forhold uten noen godord. Det virker jo ikke som at han kommer til å forandre seg, og det virker ikke som at du kan leve godt med det. Jeg ville vurdert å gjøre det slutt.

[AnonymBruker]

Ts her

Anonym: Skikkelig kjipt å høre. Unner ingen å ha det sånn. Har du også tenkt på å gjøre det slutt eller prøver du å akseptere at dere er ulike?

kari2: Ja, det er rart å ikke si fine ting, det er liksom ikke slik jeg har lært at det skal være.... Er enig i at det nok ikke kommer til å endres og at det nok er lurt å forlate han. Takk for støtten.

Anonymous poster hash: 1a89d...efb

[AnonymBruker]

Ts her

Anonym: Skikkelig kjipt å høre. Unner ingen å ha det sånn. Har du også tenkt på å gjøre det slutt eller prøver du å akseptere at dere er ulike?

kari2: Ja, det er rart å ikke si fine ting, det er liksom ikke slik jeg har lært at det skal være.... Er enig i at det nok ikke kommer til å endres og at det nok er lurt å forlate han. Takk for støtten.

Anonymous poster hash: 1a89d...efb

Jeg har prøvd alt fra å ta dette opp med han til å prøve å ignorere det og akseptere det. Nå vurderer jeg å gå, for ingenting hjelper.

Anonymous poster hash: 8512f...c52

[AnonymBruker]

Jeg har prøvd alt fra å ta dette opp med han til å prøve å ignorere det og akseptere det. Nå vurderer jeg å gå, for ingenting hjelper. Anonymous poster hash: 8512f...c52

Ja, er det ikke snålt at det skal være så vanskelig for dem å forandre på en så liten ting? Føler liksom ikke at jeg blir tatt på alvor. Føler meg som en sutrete og masete idiot. Eneste utvei er vel å gå

Anonymous poster hash: 1a89d...efb

[AnonymBruker]

Forrige svar var fra ts forresten.

Anonymous poster hash: 1a89d...efb

[AnonymBruker]

Jeg pleier ikke å svare på kg, men nå måtte jeg bare. Jeg har vært gift i 13 år med en mann som ALDRI har sagt noe pent til. Jeg mener ALDRI!! Jeg var veldig deppa for det i begynnelsen, men nå aksepterer jeg det. Han kommer fra en familie som aldri gir hverandre komplimenter. Han sa selv en gang at i familien hans kjennes det ut som fysisk smerte hvis man skal si noe pent til hverandre. De sier heller noe negativt eller tier stille. Kanskje det er noe sånt i oppveksten til mannen din, ts?

Men han viser kjærlighet på andre måter. Står opp en halvtime tidligere på vinteren for å skrape bilen min, kjøper gaver uten anledning, rydder og vasker pluss mye mye annet.

Men stor klem til deg ts, jeg vet hvirdan du har det !

Anonymous poster hash: 050c2...cb1

[AnonymBruker]

Jeg pleier ikke å svare på kg, men nå måtte jeg bare. Jeg har vært gift i 13 år med en mann som ALDRI har sagt noe pent til. Jeg mener ALDRI!! Jeg var veldig deppa for det i begynnelsen, men nå aksepterer jeg det. Han kommer fra en familie som aldri gir hverandre komplimenter. Han sa selv en gang at i familien hans kjennes det ut som fysisk smerte hvis man skal si noe pent til hverandre. De sier heller noe negativt eller tier stille. Kanskje det er noe sånt i oppveksten til mannen din, ts?

Men han viser kjærlighet på andre måter. Står opp en halvtime tidligere på vinteren for å skrape bilen min, kjøper gaver uten anledning, rydder og vasker pluss mye mye annet.

Men stor klem til deg ts, jeg vet hvirdan du har det !Anonymous poster hash: 050c2...cb1

Ts her igjen. Har lurt på om det har med oppvekst å gjøre, ja. Men familien hans er helt normal. Mora hans gir komplimenter og har til og med sagt at hun er glad i meg. Han sier at å si fine ting ikke er naturlig for ham, men jeg får ikke ut av ham hva som er grunnen. Er du av typen som egentlig ønsker at man sier fine ting til hverandre? Lar du være å gjøre det siden han ikke gjør det eller gjør du det likevel? Min samboer er dessverre ikke flink til å gjøre tjenester eller vise interesse for meg heller. Men han planlegger framtida vår og mener det er tilstrekkelig for å vise kjærlighet.

Klem tilbake

Anonymous poster hash: 1a89d...efb

[AnonymBruker]

Jo, jeg gir komplimenter selv om jeg aldri får dem i retur. Jeg sier ofte "så kjekk du var i dag" eller "den buksa var fin på deg" osv. Men han skryter av meg til andre. Jeg har overhørt ham snakke med venner og familie, og da sier han plutselig masse fint om meg! Men dette skjer bestandig når han tror at jeg ikke hører det. Kjemperart! Ja, jeg skjønner det ikke.. Men jeg innser at han ikke klarer å si noe pent til meg.

Men jeg leser mellom linjene at det er andre problemer hos dere også, ikke bare mangel på pene ord?

Anonymous poster hash: 050c2...cb1

[AnonymBruker]

Jeg gir også den typen komplimenter men ikke de ordentlig nære tingene som er forbehold kjærester, det får jeg ikke til lenger. Er egentlig ikke andre store problemer, mest småting i forhold til husarbeid, matlaging og slikt. Og vi har få felles interesser, det er også kjipt, særlig fordi jeg da lett føler han ikke interesserer seg i meg. Men han er på mange måter perfekt for meg. Det er bare så vondt å føle seg som en idiot.. Er litt sånn 50/50 om jeg vil bli eller ikke. Tror vi må ta en ny prat snart og finne ut om han noensinne kommer til å endre seg på det punktet for det er slitsomt å gå og vente og håpe og hele tida bli så skuffa.

Anonymous poster hash: 1a89d...efb

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg kjempegodt, TS! Jeg er også et sånt type menneske som ønsker å høre fine ord, og å gi fine ord. Det er en del av kjærligheten.

Men har du funnet deg en litt for innadvendt type kanskje? Jeg hadde ei sånn venninne, som nesten aldri sa noe. Da jeg spurte henne, sa hun rett ut at hun sjeldent følte for å si noe, hadde liksom ikke det behovet.

Med meg som er såpass utadvendt, og som flere ganger endte med å svare meg selv, fordi hun ikke svarte da jeg sa ting til henne, så endte det med "brudd"

En annen ting; Har du prøvd å kommunisere dette direkte til han, altså ikke gå rundt grøten? Rett ut spørre hvorfor han ikke svarer når du sier "glad i deg"? Hvorfor han ikke kan si slike ting av seg selv? Og om han kan begynne med det?

Hvis ikke det fungerer, så ville jeg slått opp. Hadde orket 3 år med en sånn type, ikke 30 år!

Livet blir jo bare tøffere, og med familieliv etterhvert osv, så vil man jo iallfall trenge bekreftelse og støttende ord...

Anonymous poster hash: d4dd5...856

[AnonymBruker]

Dersom dere har det bra ellers så vil jeg anbefale at dere først prøver parterapi. Han er tydeligvis helt stum og dum på det området, men det kan jo fikses på. Så fremt han er villig og lysten på å forsøke å gjøre noe med det da.

Skjønner godt at du blir lei deg, jeg hadde ikke orket noe sånt heller.

Anonymous poster hash: 38a92...8a3

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg kjempegodt, TS! Jeg er også et sånt type menneske som ønsker å høre fine ord, og å gi fine ord. Det er en del av kjærligheten.

Men har du funnet deg en litt for innadvendt type kanskje? Jeg hadde ei sånn venninne, som nesten aldri sa noe. Da jeg spurte henne, sa hun rett ut at hun sjeldent følte for å si noe, hadde liksom ikke det behovet.

Med meg som er såpass utadvendt, og som flere ganger endte med å svare meg selv, fordi hun ikke svarte da jeg sa ting til henne, så endte det med "brudd"

En annen ting; Har du prøvd å kommunisere dette direkte til han, altså ikke gå rundt grøten? Rett ut spørre hvorfor han ikke svarer når du sier "glad i deg"? Hvorfor han ikke kan si slike ting av seg selv? Og om han kan begynne med det?

Hvis ikke det fungerer, så ville jeg slått opp. Hadde orket 3 år med en sånn type, ikke 30 år!

Livet blir jo bare tøffere, og med familieliv etterhvert osv, så vil man jo iallfall trenge bekreftelse og støttende ord...

Anonymous poster hash: d4dd5...856

Takk for forståelse! Det betyr mye. Jeg vil vel si at jeg er en mer innadvent type enn ham sånn "tradisjonelt" sett eller hva jeg skal si, han er mer sosial av seg enn meg. Men kanskje jeg er mer avhengig av nære relasjoner mens han trenger mange venner på en måte?

Jeg har sagt det til han direkte, ja. Både ved å rett og slett slå opp (etter tre år i forholdet) og nå i høst enda mer direkte (da spurte jeg han rett ut om mye, for eksempel hvorfor han ikke sier at han er glad i meg hvis jeg sier det først, men fikk ikke noe ordentlig svar). Og han sa han skulle bli flinkere til det, og han sa noen ting i tiden rett etterpå som var fine og gjorde meg optimistisk. Men så ble det etter ganske kort tid som normalt igjen. Da tenker jeg at han tror jeg bare får sånne innfall som han må fikse på der og da og at det vil fikse det for alltid, eller til jeg får et sånt innfall igjen om noen år, liksom.

Er enig i at det ikke kan gå i 30 år. Jeg tenker særlig på hvis vi skal få barn. Jeg vil at barna mine skal ha en far som sier fine ting til dem, og, aller viktigst, sier at han er glad i dem! Og ja, jeg har skjønt på folk som får barn at livet blir tøffere da og at man trenger støtte mer enn noen gang da, så.. Jeg har akkurat fylt 28 og tenker at det ikke er krise sånn med tanke på å få familie hvis jeg gjør det slutt nå, men at da bør jeg gjøre det nå i stedet for å drøye til jeg plutselig er over 30. Hører sjelden om folk som har gjort det slutt og angra seg skikkelig etterpå, så jeg vurderer å bare få det unnagjort nå straks.

Dersom dere har det bra ellers så vil jeg anbefale at dere først prøver parterapi. Han er tydeligvis helt stum og dum på det området, men det kan jo fikses på. Så fremt han er villig og lysten på å forsøke å gjøre noe med det da.

Skjønner godt at du blir lei deg, jeg hadde ikke orket noe sånt heller.

Anonymous poster hash: 38a92...8a3

Ja, jeg har tenkt litt på det med parterapi. Tenker å først snakke med ham en gang til og høre om han faktisk aldri kommer til å endre seg på dette området. For hvis jeg får en bekreftelse på det så får jeg på en måte noe å "jobbe" ut ifra. Altså i stedet for å gå og håpe og vente på at han skal endre seg, så kan jeg velge å enten forholde meg til eller ikke forholde meg til at det bare er slik. Det hadde vært synd om det ble slutt, men jeg tenker at det nesten hadde vært mer som å miste en bror enn en kjæreste, hvis du skjønner? Altså en venn som er mer enn en venn og som jeg deler humor og verdier med, men som ikke er alt det jeg føler er viktig for å være kjærester.

Jeg merker jeg begynner å bli litt likegyldig siden dette har vært en lang kamp og jeg begynner å bli litt kald og nesten litt sånn destruktiv fordi jeg ikke orker å føle så mye mer. Men kanskje parterapi hadde vært en ide før jeg gir opp ja. Takk for svaret ditt:)

Anonymous poster hash: 1a89d...efb

[AnonymBruker]

Ts her igjen. Leste over på nytt det som har blitt skrevet her.

For et par uker siden tok jeg opp dette med samboer igjen. Det var en lørdag da jeg hadde vært på jobb og han satt og spilte data og skypa med kompiser fra jeg kom hjem i firetida til klokka ble over åtte i ett strekk. Altså hadde han ikke tenkt på middag til oss eller om vi skulle finne på noe sammen osv. Jeg spurte ham omsider om vi skulle se en film men var da så lei meg og forbanna av følelsen av å bli oversett at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake. Så da snakka vi igjen om dette med muntlig bekreftelse som jeg har tatt opp flere ganger og som han burde skjønne at jeg kan komme til å slå opp på grunn av.

Sist jeg tok det opp på ordentlig var altså i høst. Det han sa nå var at han ikke har tenkt noe på det (!). Men jeg blir så sliten og mjuk av å gråte og diskutere med ham at jeg ikke orka å snakke mer om det da. Har ikke snakka om det siden.

Nå synes jeg problemet har endra seg litt, nå synes jeg ikke det med mangel på komplimenter og kjærlighetserklæringer er det verste, men det at jeg ikke blir tatt på alvor! Hvordan kan det være så vanskelig for ham å ta seg litt sammen og prøve å endre seg på dette?

Jeg tror egentlig ikke at han mener å såre meg, jeg tror han vil være sammen med meg for alltid, men jeg sliter med å skjønne hvorfor. Burde jeg foreslå familievernkontoret eller burde jeg bare gi opp?

Kjenner jeg blir skikkelig sint av å skrive dette. Blir svært takknemlig for alle svar.

Anonymous poster hash: 1a89d...efb

[maid]

Vondt å lese. Håper det forandrer seg. Alle fortjener en bekreftelse innimellom på at det de gjør er bra, at de er elsket og satt pris på. Lykke til videre!

[AnonymBruker]

Jeg bor sammen med en skikkelig manne-mann. Bonde, skogsarbeider, i tillegg driver han eget transportselskap med ca 20 trailere. Han er 2 m høy, 110 kg tung, skjeggete og lukter av hydraulikkolje. Han kommer adri med søte ord og komplimenter, kommer aldri hjem med roser og konfekt. Men hva gjør vel det...?

Han viser meg på utallige måter hver dag at han elsker meg! Starter bilen hvis det er kaldt, skraper is av ruten, strør hvis det er glatt, tenner i peisen på kjøkkenet før jeg står opp, henter avisen, tapper i vann i badekaret osv. Jeg kan fortsette i det uendelige... Man må lære seg å respektere at ikke alle er like og at det ikke faller naturlig for alle å si "jeg elsker deg", så fin du er, osv.

Det viktigste er vel handling og ikke ord.

Anonymous poster hash: a45ee...33c

[kulu-kulu]

Jeg ville ha gjort alvor av dette , pakket kofferten og flyttet ut. Gi han en tidsfrist ,si at om han ikke endrer seg , så kommer du ikke tilbake. Sånn som du holder på nå , funker jo ikke,så da er det en enkel sak for han. Nei reis deg opp , vis at du har bein i nesa . Og lykke til.

[kulu-kulu]

Jeg bor sammen med en skikkelig manne-mann. Bonde, skogsarbeider, i tillegg driver han eget transportselskap med ca 20 trailere. Han er 2 m høy, 110 kg tung, skjeggete og lukter av hydraulikkolje. Han kommer adri med søte ord og komplimenter, kommer aldri hjem med roser og konfekt. Men hva gjør vel det...?

Han viser meg på utallige måter hver dag at han elsker meg! Starter bilen hvis det er kaldt, skraper is av ruten, strør hvis det er glatt, tenner i peisen på kjøkkenet før jeg står opp, henter avisen, tapper i vann i badekaret osv. Jeg kan fortsette i det uendelige... Man må lære seg å respektere at ikke alle er like og at det ikke faller naturlig for alle å si "jeg elsker deg", så fin du er, osv.

Det viktigste er vel handling og ikke ord.

Anonymous poster hash: a45ee...33c

Men ut ifra det TS skriver , så gjør ikke samboeren hennes slike ting som din mann gjør. Skjønner godt at selvfølelsen til TS er borte , vi mennesker trenger bekreftelse innimellom. Du får jo masse bekreftelse av mannen din , TS får ingenting .

[Gjest Blondie65]

Det er meningen at man skal føle seg elsket. Mange er ikke flinke til å uttrykke dette men de viser det istedet. Men hvis det verken blir uttrykt eller vist skjønner jeg ikke helt hva som er i dette forholdet for noen av partene. I det minste kan man lære seg "å svare på tiltale" når du sier at du elsker han kan han svare med det samme.