Samboer som ikke gir muntlig bekreftelse

[Okapi]

Nettopp, du gjør det fordi du vet at andre verdsetter det. Flott! Man må kunne ofre litt for hverandre, spille litt skuespill, dersom ikke absolutt alt, alt, alt klaffer helt?

TS

Anonymous poster hash: 1a89d...efb

Gjør du ting som er vanskelig for deg, eller ubehagelige, men som partneren din setter pris på?

[Cutielash98]

Dealbreaker for min del

[AnonymBruker]

Ja, jeg forsøker å imøtekomme hans tilbakemeldinger på ting han savner, men er svært sjelden jeg har fått noen.

Anonymous poster hash: 1a89d...efb

[AnonymBruker]

TS her,tusen takk, blir litt rørt av det du skriver, jeg:) Ja, det er kjempeskummelt å skulle snu oppned på livet sitt. Men ja..korttidsleie er jo ikke dumt, faktisk. Bor i en stor by, så det går sikkert fint. Skal ta med meg at 28 ikke er noen alder! Hehe! Litt kvartlivskrise her eller noe. TS her. Skjønner at man kan lære seg å akseptere det. Men ser du skriver at han så å si aldri sier disse tingene, det vil vel si at han gjør det en gang i blant? Men hva hvis dette hadde plaga deg veldig veldig og du hadde tatt det opp med ham, tror du han hadde forsøkt å endre seg da? Er litt her problemet ligger for meg, altså følelsen av og ikke bli tatt på alvor, like mye som selve problemet med verbal bekreftelse.. Så fint! Vil det si at dette har plaga deg tidligere og at han vet om det? Hvem av dere var det som tok initiativ til psykolog? Hvor lenge har dere vært sammen? Jeg har prøvd å nevne samlivsterapi for samboeren min men han viste ingen interesse for det. Og nå mener jeg det evt er han som bør ta initiativ til det.TS Det er det jeg også tror. Jeg bare gir det bittelitt mer tid og ser om noe endrer seg (enten inne i hodet mitt eller hos ham/i forholdet) før jeg tar steget. Merker det kribler veldig lett når jeg får komplimenter og slikt fra andre, så er nesten redd dette vil ende i at jeg blir betatt av/oppsøker andre menn hvis vi fortsetter å være sammen (forhåpentligvis ikke utroskap, da, det tror jeg ikke jeg ville vært i stand til).. Takk:)TS Anonymous poster hash: 1a89d...efb

Jeg har tatt det opp med han noen ganger, og det er da han åpner munnen og gir meg komplimenter eller sier han er glad i meg i en kort periode før han gir seg. Det var jeg selv som oppsøkte psykolog. Han har ikke vært med, da jeg ikke har følt noe behov for å ha han med enda.

Så jeg har altså tatt dette opp med han flere ganger, uten langvarig bedring, litt sånn som du beskriver. Det plaget meg en del, helt til jeg fikk hjelp av psykologen min til å se hvor flink han er på sin egen måte å vise kjærlighet. Dette har gjort at jeg har blitt mere glad, og da har han automatisk begynt å vise bedring i takt med at mitt humør har bedret seg faktisk. Så det finnes håp enda. Vi har bare vært sammen i litt over 3 år, så er ikke like lenge som dere enda. Men jeg har hvertfall lært meg å godta situasjonen, og lese hans "språk", så nå er ting veldig bra.

Jeg tenkte litt som deg en periode, at han ikke tok meg alvorlig nok, at han ikke var villig til å endre seg, etc. Men nå er jeg ikke i de baner i det hele tatt lenger. :-)

Anonymous poster hash: da960...f53

[AnonymBruker]

Dealbreaker for min del

Du mener du ikke hadde holdt ut å ikke få muntlig bekreftelse?

Anonymous poster hash: 1a89d...efb

[AnonymBruker]

Jeg har tatt det opp med han noen ganger, og det er da han åpner munnen og gir meg komplimenter eller sier han er glad i meg i en kort periode før han gir seg. Det var jeg selv som oppsøkte psykolog. Han har ikke vært med, da jeg ikke har følt noe behov for å ha han med enda.

Så jeg har altså tatt dette opp med han flere ganger, uten langvarig bedring, litt sånn som du beskriver. Det plaget meg en del, helt til jeg fikk hjelp av psykologen min til å se hvor flink han er på sin egen måte å vise kjærlighet. Dette har gjort at jeg har blitt mere glad, og da har han automatisk begynt å vise bedring i takt med at mitt humør har bedret seg faktisk. Så det finnes håp enda. Vi har bare vært sammen i litt over 3 år, så er ikke like lenge som dere enda. Men jeg har hvertfall lært meg å godta situasjonen, og lese hans "språk", så nå er ting veldig bra.

Jeg tenkte litt som deg en periode, at han ikke tok meg alvorlig nok, at han ikke var villig til å endre seg, etc. Men nå er jeg ikke i de baner i det hele tatt lenger. :-)

Anonymous poster hash: da960...f53

Men da sier han slike ting til deg i en kort periode etter at du har tatt det opp, ikke sant? Min gjør det ikke i det hele tatt, ikke en gang rett etter vi har snakka om det. Det virker som om det er fysisk umulig for ham å presse ut slike ord og han gir meg ingen god forklaring på hvorfor bortsett fra at det er unaturlig for ham.

Hva er hans kjærlighetsspråk? Er glad du har det bra, det er kjempegodt å høre at det kan ordne seg!

Anonymous poster hash: 1a89d...efb