Graviditet og ADHD/Ritalin

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er foreløpig prøver, og bruker ritalin (slutter pronto når jeg faktisk blir gravid!). Er det noen her som har blitt gravide mens de gikk på de? Hvordan opplevde dere å slutte med de, hvordan gikk det når dere ikke lenger kunne ta de? Merka dere noe eller mye forskjell?

Trenger nødvendigvis ikke være ritalin, ønsker gjerne å høre fra dere som brukte medisiner generelt mot adhd/add og ble gravide

Anonymous poster hash: ac529...03b

[AnonymBruker]

Spør legen din...! Det er en grunn for at vi har leger i praksis. 

Anonymous poster hash: a5df7...60b

[pink91]

Hei! Dette overføres også i babyen din, og medisinering for adhd ville jeg aldri anbefalt noen gravide uansett grad av diagnose.

[Vill]

Snakk med legen din! Du kan ikkje vite om dei som svarer her faktisk har peiling. 

[absinthia]

Det jeg vet om folk med ADHD som ikke brukte medisin før de ble gravide, er ihvertfall at de jeg kjenner til, sier at de hadde en veldig ok periode under graviditeten og ble roligere innvendig.

[MockingJay]

Gikk på ritalin til positiv test, og sluttet da på dagen. 

Merket godt at det ble borte og slet straks litt mer på jobben. Hadde en jobb hvor jeg alltid hadde og måtte ha mange baller i luften og passe på alle samtidig. Det gikk, men ble utrolig sliten av å konsentrere meg hardt dagen lang. 

Som du sikkert vet kan det være vanskelig å holde igjen følelsene uten medisin også, så det ble faktisk det største problemet mitt. Kan være at det spilte inn at jeg var hormonell også, men "tapet" av ritalinet hadde nok også mye å si. Jeg ble ofte forferdelig irrasjonel, og sint. Gjerne samtidig som jeg tenkte at jeg måtte se til å få kontroll på meg selv. Fikk til på en måte, men det var også utrolig slitsomt. Det at jeg ble lettere irritert hang nok også sammen med at jeg slet sånn med konsentrasjonen og hodet mitt var et komplett kaos til tider. 

Utenfor kan det virke som jeg klarte meg bra, for man kan jo styre seg til omverden. Min mann vil si at jeg på et eller annet tidspunkt i graviditeten ble roligere, men det var nok bare fordi jeg fullt ut hadde klart å ta komplett kontroll over meg selv. Det var kjempe slitsomt i starten, men etterhvert gikk det seg til. Det ble en vane. 

Så når jeg hadde født og ammet lurte jeg på om jeg i det hele tatt skulle begynne på ritalin igjen, jeg klarte meg jo så bra! Men likevel, så husket jeg at jeg hadde slitt sånn i starten, og ville prøve for å se.

Og HERREGUD, det var deilig! Plutselig kunne jeg "slippe" meg selv igjen, og faktisk reagere spontant uten å tenke igjennom reaksjonen min helt egentlig var akseptabel, og om det var passende. Plutselig gikk alt av husarbeid som en lek, og herregud for en energi jeg fikk tilbake når jeg slapp å bruke den på å kontrollere meg selv! I samtale med andre merket jeg også fort at jeg var mye mindre mekanisk, og kunne hygge meg uten å være redd for å trø feil. 


Det jeg prøver å si er, det går ann. Man klarer seg uten, men det krever litt. Til slutt blir man så vant at man ikke merker det engang, og når man endelig kommer seg til andre siden så er det ganske deilig det også  

[AnonymBruker]

Jeg ble ikke planlagt gravid og trappet ned på ritalinen over 5 dager når jeg fant ut at jeg var gravid, å bråslutte skal ikke være bra så det turte jeg ikke.

Jeg klarte meg veldig bra uten ritalin som gravid, noen kvinner opplever at adhden forsvinner pga gravidhormonene og det skjedde meg og noen venninner av meg. Håper det skjer deg og Jeg begynte igjen ca 4-5 mnd etter fødselen, sluttet å amme når ungen var en mnd pga så knøttlite melk og han nektet å ta puppen fra dag en. Og følte egentlig ikke at adhden var tiøbake for fult da, gravidhormoner sitter jo i en stund. Og jeg hadde kraftig bekkensmerter til ungen var 7 mnd så hormonene satt nok i til da.

Har lest (for noen år siden så husker ikke hvor jeg leste dette) at de gravide med adhd som ikke takler livet uten ritalin kan bruke en lav dose som gravid, men det er i de ekstreme tilfellene. F.eks de som blir suicidal uten ritalin eller annet ille. Men tett oppfølging av psykiatrien kan og hjelpe. Det aller beste er ingen ritalin som gravid.

Anonymous poster hash: 3ab99...83a

[AnonymBruker]

Fantastisk å lese til dere som klarte dere uten medisin!:D Vi klarte jo oss før i gamle dager også før psykiaterne skrev ut disse reseptene

Anonymous poster hash: 82fd6...d52

[AnonymBruker]

Gikk på ritalin til positiv test, og sluttet da på dagen. 

Merket godt at det ble borte og slet straks litt mer på jobben. Hadde en jobb hvor jeg alltid hadde og måtte ha mange baller i luften og passe på alle samtidig. Det gikk, men ble utrolig sliten av å konsentrere meg hardt dagen lang. 

Som du sikkert vet kan det være vanskelig å holde igjen følelsene uten medisin også, så det ble faktisk det største problemet mitt. Kan være at det spilte inn at jeg var hormonell også, men "tapet" av ritalinet hadde nok også mye å si. Jeg ble ofte forferdelig irrasjonel, og sint. Gjerne samtidig som jeg tenkte at jeg måtte se til å få kontroll på meg selv. Fikk til på en måte, men det var også utrolig slitsomt. Det at jeg ble lettere irritert hang nok også sammen med at jeg slet sånn med konsentrasjonen og hodet mitt var et komplett kaos til tider. 

Utenfor kan det virke som jeg klarte meg bra, for man kan jo styre seg til omverden. Min mann vil si at jeg på et eller annet tidspunkt i graviditeten ble roligere, men det var nok bare fordi jeg fullt ut hadde klart å ta komplett kontroll over meg selv. Det var kjempe slitsomt i starten, men etterhvert gikk det seg til. Det ble en vane. 

Så når jeg hadde født og ammet lurte jeg på om jeg i det hele tatt skulle begynne på ritalin igjen, jeg klarte meg jo så bra! Men likevel, så husket jeg at jeg hadde slitt sånn i starten, og ville prøve for å se.

Og HERREGUD, det var deilig! Plutselig kunne jeg "slippe" meg selv igjen, og faktisk reagere spontant uten å tenke igjennom reaksjonen min helt egentlig var akseptabel, og om det var passende. Plutselig gikk alt av husarbeid som en lek, og herregud for en energi jeg fikk tilbake når jeg slapp å bruke den på å kontrollere meg selv! I samtale med andre merket jeg også fort at jeg var mye mindre mekanisk, og kunne hygge meg uten å være redd for å trø feil. 

Det jeg prøver å si er, det går ann. Man klarer seg uten, men det krever litt. Til slutt blir man så vant at man ikke merker det engang, og når man endelig kommer seg til andre siden så er det ganske deilig det også

Takk for flott og langt innlegg er redd jeg kommer til å klikke på folk.. Jobber i butikk og sliter selv med å kontrollere meg selv når jeg har tatt medisinen! Tar den alltid rett før skiftet begynner. Uff... Dette blir noen laaange måneder Har liksom den høyeste dosen jeg kan få på de tablettene....

Anonymous poster hash: ac529...03b