Mennesker som ikke takler å "berøre" dype temaer..

[Gjest Blomsterert]

Men det er jo dette som gjør at psykisk sykdom fremdeles er så stigmatisert, nettopp det at det regnes for å være så ekstremt privat og personlig. Slik jeg leser TS nevnte hun sin fortid med psykisk sykdom fordi det var relevant i forklaringen på den manglende kontakten med denne damen. De færreste hadde vel tenkt på det som i overkant personlig å informere om at man hadde hatt kreft eller ryggproblemer eller noe slikt der det var relevant å opplyse om. Med en gang det gjelder det psykiske, skal det holdes så innmari tett til brystet.

Å selvsentrert utbrodere detaljer om sitt eget liv til mer eller mindre tilfeldige personer man møter er jo ingen sjarmerende egenskap, men mennesker av dette slaget utbroderer jo om hva som helst, enten det er depresjon eller kreft eller kjærlighetssorg. Jeg tror neppe det er noen korrelasjon mellom lettere psykiske lidelser og det å være slitsom og masete, jeg vil heller tro psykisk syke generelt er mer ordknappe om sin sykdomshistorie enn andre pasientgrupper grunnet nevnte stigma.

Om man blir så ukomfortabel bare av å måtte forholde seg til helt greie opplysninger om noens psykiske helse, er det kanskje på tide å ta grep om sitt eget reaksjonsmønster. Bare i min bekjentskapskrets vet jeg om fire-fem tilfeller hvor tilsynelatende vellykkede, oppegående mennesker har vist seg å slite alvorlig psykisk. Ingen ante noenting, før de plutselig var innlagt på psykiatrisk. Slikt skjer hele tiden, og terskelen for å innrømme psykiske problemer er for mange skyhøy, nettopp fordi det er noe mystisk og ubehagelig og gjør omverden pinlig berørt og ukomfortabel. Alt dette henger sammen, og jeg tror vi som samfunn er tjent med å avdramatisere psykisk sykdom så godt det går.

Myter,mystisk og ubehagelig?

Jeg må ikke være den åpne typen som liker sånn personlig info. Jeg liker ikke å få personlig info om ektefelle og sexliv heller. Det er ikke det at jeg er fordomsfull eller prippen(!),men jeg lytter og får bilder og tanker i hodet jeg egentlig ikke trenger. De distraherer meg fra å bli kjent med personen videre.

Liker å ta det easy. Nekter ikke andre å snakke så mye de vil,og jeg skjønner de vil være åpne.

Helt greit. Men jeg og andre med meg er i vår fulle rett til å ha de grensene vi har.

[AnonymBruker]

Jeg synes personen virker temmelig selvsentrert om den plumper ut med sine sykdommer til meg om vi bare er bekjente.

Det gjelder både fysiske og psykiske sykdommer.

Anonymous poster hash: f4420...94c

[AnonymBruker]

Jeg har ingen problemer med å snakke om vanskelige følelser og temaer, men hvis en person buser ut med masse personlig info som ikke egner seg i samtalen, blir jeg veldig ubekvem.

Synes det er merkelig når man møter gode venner man ikke har sett på lenge,som spør hvordan man har det så vil de egentlig ikke høre eller de viser i holdning og fakter at det egentlig ikke var det svaret de ønsket seg.

Ikke alle er slik men en god del og de virker litt uekte fasademennesker spør du meg.

Med ett får de det så travelt selv om man ikke utbroderer særlig mye, men det handler om at visse temaer ikke skal snakkes høyt om. Så hvorfor spør de hvordan man har det det da tenker jeg.

Det er blitt så lett å gjennomskue mennesker som innerst inne er livredde når man engang var slik selv.Nå kan jeg nesten ikke forstå at jeg faktisk var slik selv en gang, men års fortrengninger og grums er ryddet opp i hos terapeut og jeg har et behov for å være åpen og ærlig når folk spør uten å utbrodere for mye.

Ts

Anonymous poster hash: 98fe9...576

[AnonymBruker]

Om en person, og spesielt en jeg ikke har møtt siden "ungdommen", nevner i en bisetning at hun har slitt med psyken, er det flere grunner til at jeg ikke ville fortsatt det samtaleemnet, med mindre vi ikke hadde noe annet å snakke om.

Det kan for noen være pinlig når andre utbroderer seg selv, så fort.
Jeg har selv slitt med psyken, og sikkert alle i slekta mi også, og jeg er lei av å snakke/høre om det. For enkelte er psyke ett tema man kan snakke om i timesvis, og jeg synes ikke det er spesielt interessant å høre på, med mindre vi utveksler like erfaringer. Jeg synes også det er ett negativt ladet tema, selv om jeg har forståelse for at noen trenger å prate ut om det, men fint om man venter til det passer seg sånn..

Anonymous poster hash: 3a13b...560

[kapteinNorge]

En jeg gikk på skole med for så ǻ ikke se han på nestn 7 år løste det ganske enkelt med å si at "Ting har gått mye opp og ned siden sist og selv om det har vert sine nedturer er det stort sett som det skal være igjen nå." En enkel setning som forteller at han ikke har hatt det helt bra hele tiden, men at han er tilbake igjen nå stort sett. Han gir meg muligheten til å utdype hvis jeg vil spørre, og han gir meg muligheten til å naturlig kunne styre samtalen over i et nytt spor.

[Gjest Sanne__]

Også har man dem som spør hvordan man EGENTLIG har det

Endret 19. september 2014 av Sanne__

[AnonymBruker]

Synes det er merkelig når man møter gode venner man ikke har sett på lenge,som spør hvordan man har det så vil de egentlig ikke høre eller de viser i holdning og fakter at det egentlig ikke var det svaret de ønsket seg.

Anonymous poster hash: 98fe9...576

"How are you" er en frase engelskmenn og amerikanere bruker ofte, uten videre svar. Det er blitt mer slik i Norden også, der "hvordan går det" er en vanlig frase som ikke krever mer enn "joda, fint".

Det er ikke et tegn på at mennesker er falske, ikke vil vite mer om deg eller generelt gir faen, det er en vanlig utbrodering der man vil vise noen at man tar seg tid til en kort samtale.

En hvilken som helst person kunne reagert som din venninne her. Selv om vedkommende var en veldig empatisk og vennlig person. Det handler rett og slett om at du delte det de fleste anser som veldig personlig informasjon med noen du ikke har et veldig personlig forhold til.

Jeg synes du virker litt offensiv her og selv om jeg forstår at du har utviklet et veldig åpent forhold til tidligere sykdom så får du tenke på det som noe som er fint for deg personlig, men du ikke trenger å demonstrere for alle rundt deg, hvor enn begeistret du er for din nyvunnede åpenhet.

Anonymous poster hash: a7bf8...0df

[AnonymBruker]

Spot on.

En del som føler at de har brutt en barriere når det gjelder åpenhet om sine problemer eller psykiske plager, mister visst antennene for hvem det bør deles med og/ eller hva som er rett situasjon å ta det opp i.

Anonymous poster hash: 4a66b...8ed

Antakeligvis fordi de hadde problemer med å åpne seg i utgangspunktet, og anså dette som en del av problemet. Spesielt hvis en psykolog har understreket hvor viktig det er å åpne seg og prate om sitt, utvikler de en holdning som tilsier "jo åpnere jeg blir, jo friskere er jeg".

Det er velkjent at mange som har slitt blir litt "oversharers" med tiden.

Anonymous poster hash: a7bf8...0df

[AnonymBruker]

Finnmarkinger er generelt mer åpne og robuste i en sådan situasjon så da kjenner jeg at jeg liker best dem. Mere interresserte og omsorgsfulle ii settinger hvor sørlendinger flest er tilknappede og lukket

Ts

Anonymous poster hash: 98fe9...576

[Mynona]

Synes det er merkelig når man møter gode venner man ikke har sett på lenge,som spør hvordan man har det så vil de egentlig ikke høre eller de viser i holdning og fakter at det egentlig ikke var det svaret de ønsket seg.

Anonymous poster hash: 98fe9...576

Men når det er snakk om gode venner er det jo noe helt annet. Jeg har svart i denne tråden basert på at det er bekjente som har buset ut med sine psykiske problemer.

I dag møtte jeg en jeg var veldig god venninne med på vgs, vi har hatt sporadisk kontakt de siste 5 åra, men det er vel 1,5 år siden jeg traff henne sist nå. Da hun svarte at "det går egentlig helt passe. Jeg sliter jo som du vet med X og Y, men jeg prøver å tenke langsiktig… osv" så er det HELT i orden. Men hadde det vært en jeg ikke har sett siden vgs (12 år siden) og som jeg ikke visste hadde hatt noen problemer fra før hadde jeg ikke synes det var OK.

[Gjest Minesveiper]

Jeg synes du er litt ute på en grå sone her ts. Med mindre hun spurte deg om hvorfor du ikke svarte på brevene den gangen har du egentlig ikke noe grunn til å ta opp temaet. Du lablet henne som "en som ikke kan snakke om dype temaer", men hun labler nok deg som "en som mangler sosiale antenner og som tar opp et alt for personlig tema".

Det er bra at du kan ta opp dette temaet uten å føle ubehag, men det er ikke alle som vil snakke om slike ting. Det du sa er noe jeg ville forbehold vennene mine og jeg ville kanskje sagt det til en fremmed dersom h*n virkelig hadde gravd.