Usikker i et samboerforhold...

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har skrevet her inne tidligere, men kjenner nå at jeg trenger å lufte meg igjen. Jeg har ingen andre å prate med om dette akkurat nå, så da er det godt jeg har dere

Jeg og samboeren min har vært sammen i 3 år. Vi er 25 (jeg) og 28 år (han). Før nåværende forhold var jeg også i ett langvarig forhold på 5 år. Jeg kan nok trygt si at jeg har hatt lite tid til kun meg selv, og liten tid til å se meg rundt i verden tidligere.

Når jeg møtte min nåværende samboer var jeg aktiv på datingfronten, men av en eller annen grunn var det samboeren min som kapret hjertet mitt. Jeg falt fordi jeg syntes samboeren min var sjarmerene, snill, god og noe mystisk. Han hadde ingen jobb, ingen familie her, ingen bil, få venner.. ikke noe egentlig. Likevel falt jeg pladask og gikk inn i et forhold med han.

Nå i dag har vi vært sammen i 3 år, og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke føler skikkelig at han er den rette for meg lengre. Jeg tror ikke at dette er mannen jeg skal gifte meg, og få barn med. Etter disse årene har jeg selvsagt oppdaget at vi er mer forskjellige enn det jeg hadde trodd. Vi har gått igjennom mange diskusjoner og krangler nettopp fordi vi er forskjellige. Jeg vet, eller tror jeg også har vært usikker tidligere men følelsene mine har aldri vært klarere enn det de er nå. Mine tanker om å gjøre det slutt popper hyppigere opp nå enn tidligere. Jeg klarer simpelten ikke å slå meg til ro med denne mannen, selv om jeg vil.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre. Hvis jeg gjør det slutt så går han rett i kjelleren, og sitter igjen ensom og alene. Jeg er alt han har. Jeg har virkelig ikke hjerte til å rive ut sjelen hans i tusen biter. Hvis jeg blir, så får jeg det kanskje godt for jeg er jo ikke rent ulykkelig heller. Og hva skal man egentlig kreve? Når er et forhold godt nok? Jeg tenker som så at hos alle kommer vel den grå hverdag?

Vi skal også ut å reise om to uker, og vi sitter med hus, bil, gjeld og det hele.

Skal jeg bare ta meg i sammen og være glad for det jeg har? For jeg er jo ikke ulykkelig som jeg nevnte, men ei heller i full ekstase. Følelsene mine kommer og går. En dag tenker jeg overhodet ikke på å gjøre det slutt, og vi har det kjempe godt mens andre dager som i dag blir jeg deprimert og nesten angrer for jeg lot forholdet gå så langt.

Jeg får så dårlig samvittighet når jeg skriver dette, for jeg elsker han virkelig. Jeg vil han skal være lykkelig og ha et godt liv. Jeg kan dessverre ikke slutte å tenke (innimellom) at jeg muligens ville blitt mer lykkelig i et forhold med en annen mann...?

Hvorfor kan jeg ikke være lykkelig over det jeg har?

- J25

Anonymous poster hash: c444d...b66

[AnonymBruker]

Ingen? Venter på svar

Anonymous poster hash: c444d...b66

[Red-Ruby]

Hei! litt vanskelig å svare, jeg har ikke vært i samme situasjon, men kan prøve:)

Før det første, så skylder du ingen å være i forhold. Forhold handler om å elske hverandre og ha det bra sammen. Man er ikke sammen med noen for å være snill. Kanskje du fortjener noe bedre,og kanskje han fortjener noe bedre(en som virkelig elsker han) selv.

Å slå opp er hardt,men jeg tror at mannen din kommer til å merke gradvis at du ikke elsker han, hvis ikke han allerede har merket det. Tenk hvordan det føles å hele tiden kjenne på at damen din ikke elsker deg.

En annen ting som er verdt å tenke på, hva om han oppdager at du ikke elsker han, og han må slå opp for deg? Det syns jeg er utrolig vanskelig og feigt av deg. Dette er noe jeg er redd for å oppleve selv.

Poenget mitt er,det er ikke slemt å slå opp Det er kanskje slemmere å bli.

Hvis du bryr deg om han,gir du han en sjanse til å finne noe som elsker han.

[AnonymBruker]

Kan du gjøre noe for at han ikke skal være så avhengig av deg? Det høres jo ikke bra ut at du er alt han har. Kan du pushe ham litt til å finne seg en sosial hobby, gå kurs og bli kjent med folk, osv, så han kan stå litt mer på egne ben? Kanskje noe av grunnen til at følelsene kjølner er at det blir litt mye å være alt for ham? Kanskje forholdet blir bedre om dere begge kan dyrke egne interesser hver for dere, for så å komme hjem og fortelle hverandre om dagen mens dere holder rundt hverandre?

Anonymous poster hash: ecd3d...888

[AnonymBruker]

Kan du gjøre noe for at han ikke skal være så avhengig av deg? Det høres jo ikke bra ut at du er alt han har. Kan du pushe ham litt til å finne seg en sosial hobby, gå kurs og bli kjent med folk, osv, så han kan stå litt mer på egne ben? Kanskje noe av grunnen til at følelsene kjølner er at det blir litt mye å være alt for ham? Kanskje forholdet blir bedre om dere begge kan dyrke egne interesser hver for dere, for så å komme hjem og fortelle hverandre om dagen mens dere holder rundt hverandre?

Anonymous poster hash: ecd3d...888

Sant det du sier. Jeg har prøvd å få han litt mer sosial, men det er ikke lett. Han sier han skal prøve å få seg litt nye venner, men ikke like lett i praksis.

Takk for tips

ts

Anonymous poster hash: c444d...b66

[Mrs Smith]

Vet ikke helt hva jeg skal si, bare at jeg vet hvordan du har det. Tildels.

Endret 8. juni 2014 av Gullrose

[Cascade]

Veldig vanskeligt.

Der skrives om det at han kanskje skal oppdage du ikke mener han er den rette, du er nødt til å prate med han om dette.

Jeg har lang fartstid i et forhold, og selvom vi har det fint og sjeldent krangler, da føler jeg meg ikke elsket og jeg føler meg forbigått, neglisjert og mindreverd.

[Zouk]

Hei

Jeg har vært i nesten samme situasjon, bortsett fra at vi aldri flyttet "skikkelig"sammen. Først var det en del praktiske forhold som hindret oss, og gjett om jeg er glad for det i dag. Vi var sammen lenge, men jeg fant aldri roen i forholdet selvom jeg gjerne ville. Jeg tenkte altfor lenge at "det går seg til, vi trenger bare litt tid".

Så skjedde et par episoder som fikk min uro til å utvikle seg til full panikk, og det ble mye frem og tilbake. Det var vondt for ham og for meg, og alt kunne vært ungått hvis jeg hadde hørt mer på meg selv tidliger.

Når du skriver at du ikke klarer å finne roen sammen med ham selvom du gjerne vil, og at du ikke tror det er mannen du skal gifte deg og få barn med så er det signaler du skal ta på alvor.

Du bryr deg mye om ham og har mye omsorg for ham. Det er bra isolert sett. Men det må ikke hindre deg i å gjøre det som er rett for deg selv.

Jeg kan tenke meg det virker uoverkommelig nå, og du ser de praktiske utfordringene i og med at dere sitter der med gjeld, bil og hus. Tenk hvor ille det blir hvis dere får barn, og du fremdeles går rundt med uroen og tvilen du har nå.

Du må tro på at det er en grunn til uroen din.

Jeg tror det blir veldig vanskelig for deg å måtte ta deg sammen resten av livet for å orke å være i forholdet. Som du skriver, det kan jo hende du får det godt. Og hvis ikke? Hva blir eventuelt bedre av å gifte seg å få barn oppi dette?

Prøv å spesifiser for deg selv hvorfor du er konstant urolig. Kanskje du kan snakke med noen du stoler på eller en terapeut eller lignende. Ingen kan fortelle deg hva du skal gjøre, men du kan få ryddet opp i egne tanker å bli sikrere på din beslutning, uansett hva det blir til. Det kan også tenkes at du finner ut at hva det enn er faktisk kan fikses. I samarbeid med samboeren din. Hvis du ikke finner "den ene store grunnen": Aksepter at forholdet faktisk er feil for deg. Det er grunn nok.

Du ser det kanskje ikke selv, men du har kommet ganske langt i din mentale bruddprosess allerede. Du er også i "ønsketnkningfasen". Du vil, du ønsker, du tenker at du kanskje er for kravstor, hva er godt nok etc. Det er godt nok når du har det godt, ikke bare i korte glimt. Når det ikke bare går dager mellom hver gang du tenker på å bryte ut.

Ta noen grep, ikke gå rundt og plages. En klisje til slutt: Du er ung. Du har alle sjanser til å finne en du er mer lik og som du kan finne trygghet og tilhørighet hos. Å bryte opp er ille og fælt, også for den som går. Det betyr ikke nødvendigvis at det er feil.

[smartbimbo]

Jeg ser poenget ditt.. Men jeg tror nesten du kommer til å angre i ditt tilfelle. Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden!

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å si akkurat hva du burde gjøre, men her er noen generelle betraktninger:

- ingen forhold er i "ekstasemodus" over tid. "Soulmates" og sånne begreper er ting man tror på når forelskelsen herjer, men før eller siden kommer hverdagen og da må man jobbe for forholdet. Forhold som ikke pleies visner hen og dør.

- at man er misfornøyd i et forhold kan like gjerne skyldes at det er noe annet i livet man er misfornøyd med og som man bør gjøre noe med. Ofte er det det som er nærmest som får skylda, eks. at man mistrives på jobb og man kommer hjem litt nedenfor å begynner å irritere seg over samboerens sko i gangen, noe du hadde oversett om du var i godt humør.

Dette er ting man bør tenke grundige gjennom sånn at man ikke sitter igjen singel med de samme "problemene" man trodde skyldtes forholdet.

Jeg feks begynte på videreutdanning når livet gikk meg imot i stedet for å bytte ut kjæresten, noe jeg et sjeleglad for i dag!

Anonymous poster hash: a567b...2b5

[AnonymBruker]

Et forhold bør være rimelig perfekt før barna kommer... Ingenting er så vanskelig for et forhold som det å få barn og hvis dere allerede sliter så hadde jeg aldri turt å satse på ham. Og hvis han ikke har venner og ikke engang en jobb så vitner det om at han er tiltaksløs, lat og usosial, veldig dårlige egenskaper for en fremtidig far og ektemann... Det å selge hus er null problem, verre om dere går fra hverandre etter å ha fått barn, DA blir det utrolig tøft for langt flere enn dere selv...

Anonymous poster hash: e555b...f8a

[AnonymBruker]

Et forhold bør være rimelig perfekt før barna kommer... Ingenting er så vanskelig for et forhold som det å få barn og hvis dere allerede sliter så hadde jeg aldri turt å satse på ham. Og hvis han ikke har venner og ikke engang en jobb så vitner det om at han er tiltaksløs, lat og usosial, veldig dårlige egenskaper for en fremtidig far og ektemann... Det å selge hus er null problem, verre om dere går fra hverandre etter å ha fått barn, DA blir det utrolig tøft for langt flere enn dere selv...

Anonymous poster hash: e555b...f8a

Takk for svar alle i hop.

Han har jobb og det meste i orden nå altså. Det er bare det at vi krasjer på så mange punkter. Vi har det selvsagt veldig godt sammen i perioder også, men jeg klarer bare ikke helt å slå meg til ro. Jeg er ung, og føler jeg vil oppleve mer i livet. Kanskje jeg ikke er klar for seriøst forhold enda? Får helt angst av tanken på å få barn, slå seg til ro, sitte inne hver helg osv. Jeg vil bare være friiiiiii and have a good time!

Vi hopper ofte i strupen på hverandre og gneldrer (spesielt meg), men vi skværer ofte raskt opp igjen. Et veldig intenst forhold egentlig, hvor vi omtrent elsker og hater hverandre om en annen.

Inderst inne elsker jeg han selvfølgelig, men... nei, jeg vet ikke. Andre frister også på en måte? Jeg savner singellivet i ny og ne.

ts

Anonymous poster hash: c444d...b66

[AnonymBruker]

Er også veldig usikker i mitt forhold. Om jeg skal bli eller gå. Så jeg vet hvordan du har det. Vi har heldigvis ikke vært sammen i ett år enda. Og eier ingenting av verdi sammen, bare hvert for oss. Er likevel en tung avgjørelse å ta. Er som deg, redd for å såre noen og redd for at noen skal bli trist. Er også redd for å angre.

Elsker mange sider med han, og han er en fantastisk fyr på så mange måter. Men veldig inneslutta, like pratsom, lite kosen og viser ikke følelser/er intim/romantisk mot meg. Syns det er vanskelig. Er vant til å ha vært i forhold med menn som har vært mye mer kosen og kjærlig mot meg, og tenker derfor på om jeg ville vært mer lykkelig i et forhold med en som var mer kjærlig...

Anonymous poster hash: fccec...c10

[AnonymBruker]

Er også veldig usikker i mitt forhold. Om jeg skal bli eller gå. Så jeg vet hvordan du har det. Vi har heldigvis ikke vært sammen i ett år enda. Og eier ingenting av verdi sammen, bare hvert for oss. Er likevel en tung avgjørelse å ta. Er som deg, redd for å såre noen og redd for at noen skal bli trist. Er også redd for å angre.

Elsker mange sider med han, og han er en fantastisk fyr på så mange måter. Men veldig inneslutta, like pratsom, lite kosen og viser ikke følelser/er intim/romantisk mot meg. Syns det er vanskelig. Er vant til å ha vært i forhold med menn som har vært mye mer kosen og kjærlig mot meg, og tenker derfor på om jeg ville vært mer lykkelig i et forhold med en som var mer kjærlig...

Anonymous poster hash: fccec...c10

Ja, ikke sant! Jeg tenker som så at vi lever faktisk bare EN gang! Skal vi ta til takke med det som er bra? Bør vi ikke heller satse på fantastisk? Men hva om vi ikke finner fantastisk da? Kanskje vi er for preget av hollywood filmer?

ts

Anonymous poster hash: c444d...b66

[AnonymBruker]

Ja, ikke sant! Jeg tenker som så at vi lever faktisk bare EN gang! Skal vi ta til takke med det som er bra? Bør vi ikke heller satse på fantastisk? Men hva om vi ikke finner fantastisk da? Kanskje vi er for preget av hollywood filmer?

ts

Anonymous poster hash: c444d...b66

Jeg vet ikke jeg. Forstår tankene dine. Men jeg syns ikke at det å ønske seg en mer kjærlig kjæreste som viser følelser og gir små fysiske, intime tegn i hverdagen, er en urealistisk "Hollywood"-film-drøm. Eksene mine har jo vært sånn... med dem fungerte det riktig nok ikke av andre årsaker, men...

Jeg vet ikke jeg. Er som sagt mye bra med han! Men vet ikke hvor lenge man kan leve med usikkerheten... og vet ikke om det er rettferdig overfor han!

Anonymous poster hash: fccec...c10

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke jeg. Forstår tankene dine. Men jeg syns ikke at det å ønske seg en mer kjærlig kjæreste som viser følelser og gir små fysiske, intime tegn i hverdagen, er en urealistisk "Hollywood"-film-drøm. Eksene mine har jo vært sånn... med dem fungerte det riktig nok ikke av andre årsaker, men...

Jeg vet ikke jeg. Er som sagt mye bra med han! Men vet ikke hvor lenge man kan leve med usikkerheten... og vet ikke om det er rettferdig overfor han!

Anonymous poster hash: fccec...c10

I know. Men så er det jo også slik at ingen er perfekte. Med en annen ville du kanskje funnet ut andre mangler og feil? Blæh.. dette er vanskelig..

Ts

Anonymous poster hash: c444d...b66

[AnonymBruker]

Sikker på at du ikke bare kjeder deg etter at forelskelsen har forsvunnet?

Anonymous poster hash: e19c0...653

[AnonymBruker]

I know. Men så er det jo også slik at ingen er perfekte. Med en annen ville du kanskje funnet ut andre mangler og feil? Blæh.. dette er vanskelig..

Ts

Anonymous poster hash: c444d...b66

Nei det er sant. Men hvor mye skal man gi slipp på for partneren? Hvor mye skal man "overse"? Og hvor mange ønskede personlighetstrekk skal man godta at kjæresten ikke har?

Jeg er som sagt veldig usikker. Og føler at usikkerheten vokser for hver dag. Ikke nødvendigvis pga. at han gjør noe, men det blir tydeligere for min del at han ikke er den jeg trodde han var. Dessuten føler jeg at det er litt krise akkurat nå, i og med at dersom jeg skal gå, må jeg jo gjøre det før det blir enda mer seriøst enn hva det er allerede....

Anonymous poster hash: fccec...c10

[AnonymBruker]

Hei igjen. Lette opp min gamle tråd.

Jeg er fortsatt i forholdet, og er fortsatt usikker. På en hel dag kan tankene mine svinge fra å ville være sammen med han, til å gjøre det slutt. Jeg synes egentlig han er en ok partner med meg, men jeg føler bare at det ikke er HAN jeg vil stifte en familie med. Jeg synes vi er alt for forskjellige, samt gnisten hos oss er mye borte.

Blæh.. jeg klarer jo aldri å bestemme meg!

TS

Anonymous poster hash: 1aa6b...674