Fordeler og ulemper ved å si ifra seg foreldreansvaret

[Gjest lidli]

Jeg har en gutt på 2 og et halvt år og har delt foreldreansvar med hans far.

Hans far har imidlertid ikke vært interressert i gutten siden han ble født (heller ikke da jeg var gravid). Han flyttet fra oss da gutten var 8 mnd og har ikke besøkt han en eneste gang siden. Vi har vært hos faren i ny og ne fordi jeg har hatt litt vondt av meg siden gutten ikke så pappan sin.. Dette tok det slutt på for litt over et halvt år siden. Faren har aldri vist noe særlig interesse (noe som da kommer fram i at han aldri en gang har besøkt gutten sin, som bare bodde 20 min unna).

Han fikk seg ny kjæreste og omtrent på denne tiden stilte jeg krav om utvidet barnebidrag fra han siden han aldri var med gutten.

Men da stilte han seg på bakbeina og skulle gjøre alt veldig vanskelig. Han ville plutselig ha gutten en dag i uka pluss annenhver helg, som i utgangspunktet var avtalen vår. Han lagde et helvette der både han og den nye kjæresten kom med all verdens slags negative tanker og skjellsord om meg. Jeg gikk til familievernet og vi kom fram til at hvis dette skulle kunne ordne seg så måtte faren til barnet ha "tilvenning" med barnet i oppsyn av noen barnet kjenner godt. (Dette pga bakgrunnen til faren og pga at gutten ikke kjenner han). Faren til barnet ble kallet inn til neste møte på familivernkontoret, men møtte ikke opp, og gav ingen beskjed om hvorfor. På dette tidspunktet hadde han flyttet 4 timer unna oss, for å ha sagt det..

Noen uker etter skrev han til meg, at det skrantet med den nye kjæresten og roste meg opp i skyene for hvilken god mor jeg er og at han enda ikke var klar for å ha noe med gutten å gjøre likevel.

Jeg hadde det veldig vanskelig den perioden da min x ville lage helvette for at han skulle få ha gutten annenhver helg. jeg ville ikke sende min toåring til en mann han ikke kjenner, som har hatt alvorlige personlighets on tempramentsproblemer tidligere, og som ikke minst bor veldig langt unna.

Det tærte veldig på meg og jeg ønsker virkelig IKKE å oppleve dette igjen.

Familievernet kom derfor med forslaget om å spørre faren til gutten om han var villig til å si fra seg foreldreansvaret ettersom han tydelig ikke har særlig interesse av han, og også siden han har økonomiske vansker og opparbeider seg gjelp på barnebidrag.

Jeg er veldig usikker på hvordan han vil reagere på et sånt forslag fra meg. Sansynligvis vil han bli rasende.

Lurer derfor på hva dere mener om saken?

Hva er fordelene/ulempene med at han sier fra seg foreldreansvaret (foreldreretten)?

[Julianne]

De tingene der (fordeler og ulemper ved at han sier fra seg foreldreretten) bør vel familievernkontoret svare deg på siden de råder deg til å prøve å få ham med på dette?

Når du snakker om fordeler og ulemper - mener du for deg eller for ham eller for barnet?

[Gjest ts]

De tingene der (fordeler og ulemper ved at han sier fra seg foreldreretten) bør vel familievernkontoret svare deg på siden de råder deg til å prøve å få ham med på dette?

Når du snakker om fordeler og ulemper - mener du for deg eller for ham eller for barnet?

Ja, familievernet har selfølgelig lagt frem sitt syn på hva som er fordeler og ulemper med dette, men jeg vil gjerne høre fra dere hvilke evnt erfaringer dere har med sånne saker.

Jeg mener for alle tre.

[Gjest Gjest]

Han slipper ikke barnebidrag selv om han sier fra seg foreldreansvaret.

Men ellers synes jeg det høres fornuftig ut, hvis han ikke ønsker å være involvert. Har han foreldreansvar, må han jo samtykke i at barnet tar ut penger av konto, for eksempel. Og i ikke-akutt medisinsk behandling, samt pass-søknader. Alt sånt vil jo bare bli en irritasjon for deg, når du må kontakte ham for det.

Han vil heller ikke få omsorgen for barnet automatisk hvis du skulle dø. Og det er kanskje like bra, når barnet ikke kjenner ham.

[Gjest Gjest]

Det kan være gunstig i denen situasjonen at han sier fra seg foreldreansvaret. Det vil gjøre det lettere for deg både å ordne pass, opprette bankkonto og i forhold til hvem barnehage og skole, helsesøster og lege skal forholde seg til.

Han må uansett betale barnebidrag.

Han har heller ikke noe å tape på å si fra seg foreldreansvaret. Skulle han på et senere tidspunkt ønske å ha foreldreansvaret igjen, er det bare for han å gå til retten, så får han det.

[Gjest TS]

Så det er altså ingen fordeler for far ved å si fra seg foreldreansvaret? (Som sagt så er faren til gutten min veldig vanskelig når det gjelder dette og gjør alt han kan bare for å være vanskelig og lage "helvette" for meg..)

[Gjest Gjest]

Så det er altså ingen fordeler for far ved å si fra seg foreldreansvaret? (Som sagt så er faren til gutten min veldig vanskelig når det gjelder dette og gjør alt han kan bare for å være vanskelig og lage "helvette" for meg..)

Nei, ingen fordeler. Heller ingen ulemper. Men for DEG er det svært mye lettere om faren fraskriver seg foreldreansvaret.

[Gjest s.n]

Dersom du får foreldreansvaret alene råder du bedre over egen hverdag. Du kan flytte til utlandet uten at du trenger farens godkjenning, du kan styre bankkontoer og søke pass uten at dere begge må stille opp. Hadde jeg vært i din situasjon ville jeg ønsket meg foreldreansvar alene. Det er belastende for ungen i lengden å måtte forholde seg til en far som ikke stiller opp til avtaler, og som har makt (og kan bruke den dersom han er irritert/sint) til å hindre dere å flytte. Ved å si fra seg foreldreansvaret har han ikke innsyn i verken skolens dokumenter eller sykejournaler heller, så du slipper at han tropper opp på sykehuset og skal være med å ta avgjørelser angående barnet dersom det blir aktuelt (operasjoner, organdonasjon e.l).

Det er bare mitt syn på hvordan jeg ville hatt det...

[Gjest TS]

Dersom du får foreldreansvaret alene råder du bedre over egen hverdag. Du kan flytte til utlandet uten at du trenger farens godkjenning, du kan styre bankkontoer og søke pass uten at dere begge må stille opp. Hadde jeg vært i din situasjon ville jeg ønsket meg foreldreansvar alene. Det er belastende for ungen i lengden å måtte forholde seg til en far som ikke stiller opp til avtaler, og som har makt (og kan bruke den dersom han er irritert/sint) til å hindre dere å flytte. Ved å si fra seg foreldreansvaret har han ikke innsyn i verken skolens dokumenter eller sykejournaler heller, så du slipper at han tropper opp på sykehuset og skal være med å ta avgjørelser angående barnet dersom det blir aktuelt (operasjoner, organdonasjon e.l).

Det er bare mitt syn på hvordan jeg ville hatt det...

Men hvordan legger jeg dette fram for han da uten at han skal bli i opposisjon?

[Gjest Gjest]

Men hvordan legger jeg dette fram for han da uten at han skal bli i opposisjon?

Hvis dere er i konflikt, og han ikek har noe å vinne, så gidder han jo ikke fraskrive seg foreldreansvaret. Han vil altså ikek gjøre deg noen tjeneste, da må du forhandle. Dersom du har god nok økonomi til å bære forsørgerbyrden, kan det kanskje være aktuelt å frafalle bidraget? Økonomi er ofte et godt incitament for menn som ikke bryr seg så mye om barna sine...

[Far til 2]

Dersom du får foreldreansvaret alene råder du bedre over egen hverdag. Du kan flytte til utlandet uten at du trenger farens godkjenning, du kan styre bankkontoer og søke pass uten at dere begge må stille opp. Hadde jeg vært i din situasjon ville jeg ønsket meg foreldreansvar alene. Det er belastende for ungen i lengden å måtte forholde seg til en far som ikke stiller opp til avtaler, og som har makt (og kan bruke den dersom han er irritert/sint) til å hindre dere å flytte. Ved å si fra seg foreldreansvaret har han ikke innsyn i verken skolens dokumenter eller sykejournaler heller, så du slipper at han tropper opp på sykehuset og skal være med å ta avgjørelser angående barnet dersom det blir aktuelt (operasjoner, organdonasjon e.l).

Det er bare mitt syn på hvordan jeg ville hatt det...

Barnet har en far uansett hvordan du ønsker å vri å vende på dette. sett utifra barnets ståsted vil det neppe ha noen innvirkning for barnet om far ikke har foreldreansvar.

Mht pass vil en som bostedsforelder få dette gjennom uansett hva samværsforelder sier, men det krever at det søkes litt tidligere enn "i siste liten".

Det er riktig at far ikke kan forhindre mor og barn å flytte til utlandet om mor ønsker dette, men om far senere skulle endre mening vil jeg tro at flytting til utlandet mot fars vilje vil ødelegge forholdet mellom mor og barn på sikt.

Det er også riktig at mor kan avvise far om han "tropper opp på sykehuset" som du sier, men jeg kan ikke se at det er noen fordel for jenta at far ikke skal bli hørt.

"Makten" du referer til er i realiteten hos mor, uavhengig om far har foreldreansvar eller ikke. Det er altså ingenting som forandrer seg i forhold til barnet.

Jeg er dessuten "overasket" over at familievernkontoret foreslår at far ikke skal ha foreldreansvar. Han vil uansett få smværsrett om han ønsker dette. Hva som er årsaken til at familievernkontoret anbefaller at far gir fra seg foreldreansvaret er vanskelig å si, men realiteten for barnet vil forbli det samme uavhengig av foreldreansvar. Det er med andre ord ingenting å vinne for barnet. Ingenting å vinne for faren. Og det eneste mor vinner er at hun kan avvise fars ønsker om hvordan det går med barnet på skolen eller hun kan skyve han ut gjennom døren på sykehuset. Men ei lita jente vil neppe være enig i en slik avvisning.

[Gjest Gjest]

realiteten for barnet vil forbli det samme uavhengig av foreldreansvar. Det er med andre ord ingenting å vinne for barnet. Ingenting å vinne for faren. Og det eneste mor vinner er at hun kan avvise fars ønsker om hvordan det går med barnet på skolen eller hun kan skyve han ut gjennom døren på sykehuset. Men ei lita jente vil neppe være enig i en slik avvisning.

Hva slags tull er dette? Hvordan våger du å leke med samvittigheten til ts ved å begynne å fundere rundt den lille jentas følelser og tanker? Skam deg! Dessuten tar du feil (igjen). Det er alt å vinne på at far sier fra seg foreldreretten. Barnet slipper stadig mas og kjekling ift hva og hvem hun skal forholde seg til, hun slipper alle problemer det medfører ift at far kan lage problemer i barnehage, skole, helsestasjon, overfor Politiet og andre myndigheter. Den situasjonen du ønsker er at mor må bruke mansse tid hver gang hun skal fornye passet, bytte bank eller ønsker å være utenlands i en lengre periode. Og som s-n så riktig skrev, men som du nekter å innse:

Det er belastende for ungen i lengden å måtte forholde seg til en far som ikke stiller opp til avtaler, og som har makt (og kan bruke den dersom han er irritert/sint) til å hindre dere å flytte

[Gjest s.n]

Til 'Far til to'. Alle barn har en far. De fleste har fedre som stiller opp og bryr seg, men ikke alle. Dersom den ene av foreldrene virkelig ikke bryr seg synes jeg det er rettere at de fraskriver seg retten til å bestemme i andres liv, og jeg mener det er helt rimelig for moren i dette tilfellet å ønse seg en tilværelse der hun kan planlegge livet sitt uten å risikere at barnefaren (som viser ingen interesse) kan gjøre livet surt og vanskelig for henne.

Jeg vil si motsatt av deg mht til 'makten' - den har en tendens til å ligge med den som velger å kverulere og lage samværsavtaler vanskelige. Når foreldrene inngår samværsavtaler og far ikke følger opp - er det da mor som har makten?

Jeg ville ikke anbefalt enhver alenemor å søke foreldreansvar alene - men i dette tilfellet gjør jeg det. Likeledes ville jeg rådet en far i samme situasjon å gjøre det samme.

[Gjest Rikocha]

Til 'Far til to'. Alle barn har en far. De fleste har fedre som stiller opp og bryr seg, men ikke alle. Dersom den ene av foreldrene virkelig ikke bryr seg synes jeg det er rettere at de fraskriver seg retten til å bestemme i andres liv, og jeg mener det er helt rimelig for moren i dette tilfellet å ønse seg en tilværelse der hun kan planlegge livet sitt uten å risikere at barnefaren (som viser ingen interesse) kan gjøre livet surt og vanskelig for henne.

Jeg vil si motsatt av deg mht til 'makten' - den har en tendens til å ligge med den som velger å kverulere og lage samværsavtaler vanskelige. Når foreldrene inngår samværsavtaler og far ikke følger opp - er det da mor som har makten?

Jeg ville ikke anbefalt enhver alenemor å søke foreldreansvar alene - men i dette tilfellet gjør jeg det. Likeledes ville jeg rådet en far i samme situasjon å gjøre det samme.

dette er jg helt enig i, og jg synes du har formulert dg veldig bra! desverre kommer ikke fartilto å se poenget ditt, han inrømmer aldri at han tar feil. veldig synd om det er slik irl oxo.

[katla]

Ja, fartil2. Du lar aldri muligheten til å skrike opp om fedre som ikke får ha barna sine gå fra deg....Nå anbefaler jeg deg å lese innleggene du svarer på litt nøyere. I dette tilfellet var det en gutt og ikke en jente det handlet om feks.

Poenget her er at ikke alle er skikket til å ha omsorg for (små) barn. Det handler ikke om kjønn, men her på KG har vi jo hørt om en del uinteresserte fedre for å si det sånn. At et voksent menneske blåser i barnet sitt for så plutselig kreve samvær la seg ikke løse umiddelbart.

Det er faktisk bedre for barn i noen tilfeller å ha minimalt kontakt med en uinteressert/dårlig forelder enn å ha mye samvær med noen som ikke bryr seg om ungen.

[Far til 2]

Hva slags tull er dette? Hvordan våger du å leke med samvittigheten til ts ved å begynne å fundere rundt den lille jentas følelser og tanker? Skam deg! Dessuten tar du feil (igjen). Det er alt å vinne på at far sier fra seg foreldreretten. Barnet slipper stadig mas og kjekling ift hva og hvem hun skal forholde seg til, hun slipper alle problemer det medfører ift at far kan lage problemer i barnehage, skole, helsestasjon, overfor Politiet og andre myndigheter. Den situasjonen du ønsker er at mor må bruke mansse tid hver gang hun skal fornye passet, bytte bank eller ønsker å være utenlands i en lengre periode. Og som s-n så riktig skrev, men som du nekter å innse:

Det er belastende for ungen i lengden å måtte forholde seg til en far som ikke stiller opp til avtaler, og som har makt (og kan bruke den dersom han er irritert/sint) til å hindre dere å flytte

Jeg er som du vet ikke enig. Jeg forsøker etter beste evne å se hvilke endringer dette har for gutten, og i realiteten vil det ikke endre noe som helst.

Når du sier at far kan lage problemer i barnehage, skole, helsesinstitusjoner, etc, - så vet du at dette er feil. Far kan f.eks. ikke kreve å få være tilstede ved foreldresamtaler. Derimot har han krav på informasjon fra barnehage, skole, helsestasjoner, etc. Hvilke problemer skaper dette for gutten ?

INGENTING.

Hvilke problemer skaper dette for moren ? Det kan medføre at faren kommer med innspill i konkrete saker.

Hvilken praktisk problemstilling medfører dette ? INGENTING.

Ulempen er at moren må svare for de avgjørelser hun velger. Men for barnet er det ingen ulempe.

Spørsmålet blir dermed hvem som skal bli ivaretatt ved å frata far foreldreansvaret. Barnet eller moren ?

Faren har nå krevd samvær med gutten sin. Jeg kan ikke se at han er uegnet til dette på tross av foreldrenes voksenkonflikt. Hvis målet hadde vært å frata barn og far retten til samvær ville det likevel ikke vært noen god løsning å forsøke å frata han foreldreansvaret. Problemet er ifølge trådstarter at faren lager helvete for moren. Det er ikke ensbetydende med at han er uegnet som far til gutten. Samværsrett ville han sansynligvis fått likevel såfrem han ikke er uegnet til dette.

Jeg tror det er viktig å skille mellom "barnets beste" og "morens beste" i slike saker.

Til 'Far til to'. Alle barn har en far. De fleste har fedre som stiller opp og bryr seg, men ikke alle. Dersom den ene av foreldrene virkelig ikke bryr seg synes jeg det er rettere at de fraskriver seg retten til å bestemme i andres liv, og jeg mener det er helt rimelig for moren i dette tilfellet å ønse seg en tilværelse der hun kan planlegge livet sitt uten å risikere at barnefaren (som viser ingen interesse) kan gjøre livet surt og vanskelig for henne.

Jeg vil si motsatt av deg mht til 'makten' - den har en tendens til å ligge med den som velger å kverulere og lage samværsavtaler vanskelige. Når foreldrene inngår samværsavtaler og far ikke følger opp - er det da mor som har makten?

Jeg ville ikke anbefalt enhver alenemor å søke foreldreansvar alene - men i dette tilfellet gjør jeg det. Likeledes ville jeg rådet en far i samme situasjon å gjøre det samme.

I dette tilfellet går problemet ut på at moren vurderer å nekte (forsøke å nekte) far foreldreansvar fordi han krever samvær med gutten. Jeg kan ikke se at dette er noe grunnlag for å frata far foreldreansvaret.

Det har riktignok gått 2 år fra bruddet og 16 mnd siden han sist så barnet. Men "fagfolk" som Raundalen anbefaller jo begrenset samvær mellom barn og fedre de 4-5 første årene, så sett utifra et slikt perspektiv krever faren samvær vesentlig tidligere. Det er imidlertid ikke god nok grunn for å frata faren foreldreansvaret.

Ja, fartil2. Du lar aldri muligheten til å skrike opp om fedre som ikke får ha barna sine gå fra deg....Nå anbefaler jeg deg å lese innleggene du svarer på litt nøyere. I dette tilfellet var det en gutt og ikke en jente det handlet om feks.

Poenget her er at ikke alle er skikket til å ha omsorg for (små) barn. Det handler ikke om kjønn, men her på KG har vi jo hørt om en del uinteresserte fedre for å si det sånn. At et voksent menneske blåser i barnet sitt for så plutselig kreve samvær la seg ikke løse umiddelbart.

Det er faktisk bedre for barn i noen tilfeller å ha minimalt kontakt med en uinteressert/dårlig forelder enn å ha mye samvær med noen som ikke bryr seg om ungen.

Jeg synes det er feil å frata gutten samvær med faren selv om han ikke har sett han de siste 16 mnd. Som nevnt lenger opp ønsker "psykolog" Raundalen begrenset samvær de 4-5 første årene. Det blir derfor feil å frata faren foreldreansvaret når han bare følger Raundalens anbefalling (om vi antar at fagfolk som Raundalen har rett i sin problematisering).

Jeg tror derfor at det blir vanskelig å frata faren foreldreansvaret bare fordi han nå krever samvær med sønnen sin. Sansynligvis vil trådsterter bli avkrevd helt annen dokumentasjon for å frata far foreldreansvaret. Jeg tror heller ikke at det å miste foreldreansvaret bedrer situasjonen for denne lille gutten. Det er mulig det bedrer mors mulighet til å overse far på generelt grunnlag, men jeg antar en domstol vil ivareta gutten og hans rett til samvær fremfor moren.

Dette er sansynligvis en voksenkonflikt som ikke bør ha innvirkning på foreldreansvar og samværsrett.

[Gjest Gjest]

"fagfolk" som Raundalen anbefaller jo begrenset samvær mellom barn og fedre de 4-5 første årene,

Du lyver. Litt av en manipulerende tolkning du har...

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er feil å frata gutten samvær med faren selv om han ikke har sett han de siste 16 mnd.

Igjen så manipulerer du svarene du får til å passe inn i din egen virkelighet. Du kan ikke snakke om å frata gutten samvær med en far gutten knapt nok kjenner.

Utrolig hva slags kvinnehat du legger for dagen, forøvrig. Hadde det ikke vært for kvinner, så hadde ikke du vært far... Jeg blir skremt av menn som utelukkende har negative ting å si om kvinner og mødre. Fordi slike menn gjerne har et mørkt og manipulativt sinn som ikke samsvarer med virkelighetsoppfatningen resten av samfunnet har.

[Gjest Gjest]

Faren har nå krevd samvær med gutten sin.

........

I dette tilfellet går problemet ut på at moren vurderer å nekte (forsøke å nekte) far foreldreansvar fordi han krever samvær med gutten.

Men herregud da mann, LES innlegget du svarer på. Faren sier jo at han ikke er klar for å ha noe med gutten å gjøre.

Men dette føyer seg pent inn i lignende innlegg fra din side. Far har aldri noe ansvar for noe som helst. Det er selvfølgelig bare "myndighetenes" og Raundalens skyld at han svikter...

[Gjest s.n]

'Far til to' har visst allerede bestemt seg, så det nytter ikke å diskutere. Tydeligvis er din oppfatning mer korrekt enn barnepsykologer/pedagogers syn, i og med at du setter navnet deres i hermetegn...