Menn på fødestua - ønske, rettighet eller plikt?

Jeg har saksa et utdrag av et av Nala sine innlegg ang. saken Hoff, Jacobsen, Årst: (håper dette var ok, Nala)

Hoff og Mini sier det har blitt sånn i dagens samfunn at det nærmest er en plikt for menn å være med når dama er i fødsel. Ja, men er ikke det positivt da?

Med dette som utgangspunkt spør jeg videre:

Er det mannens plikt å være til stede under fødselen?

Hva om han ikke ønsker det?

Hva om kvinnen ikke ønsker hans tilstedeværelse?

Hvem skal det tas hensyn til?

Blir dette sett på som en så udiskutabel plikt/rettighet at et par ikke en gang kan tenke seg muligheten for at mannen ikke skal være til stede under fødselen?

Personlig er jeg glad for at jeg fikk føde tre av mine barn "i fred", uten å måtte forholde meg til en barnefar i tillegg til meg selv og diverse helsepersonell. Under siste fødsel ønsket imidlertid barnefaren å være til stede, og til tross for at jeg helt klart hadde foretrukket å føde alene, så imøtekom jeg ønsket hans. Jeg så på det som en balanse mellom hva som betød mest for hvem, og jeg tolket hans ønske om å overvære fødselen som sterkere enn mitt behov for å klare meg på egen hånd. Det var ingen "big deal" for mitt vedkommende, men hva om det hadde vært det? Hva da?

Er det virkelig opplest og vedtatt at alle kvinner ønsker en medfødende mann ved siden av seg?

Synes at menn kan godt bli med på å få ungen it, når de var med på å få den inn......

men d får være opp til hvert enkelt paret.

Kan bare si hva jeg ønsker personlig.

Jeg ønsker at han prøver å være med inn i fødestuen

Jeg ønsker faktisk at han er der hele tiden

Jeg forventer at han er på sykehuset og at han er sammen med meg de timene det sansynligvis tar mens alt bare er vondt

Jeg ønsker forresten også at mamma er der jeg da. :oops: Er skikkelig mammadalt

Om et par har kommet til at far ikke skal være med inn på fødestuen, fordi de ikke ønsker det - da er det selvfølgelig helt ok. Syntes du har en fin måte å si det på her, Retz:

Jeg så på det som en balanse mellom hva som betød mest for hvem, og jeg tolket hans ønske om å overvære fødselen som sterkere enn mitt behov for å klare meg på egen hånd.

Å si at ALLE skal være med på fødselen er feil; det er kvinner som ikke ønsker mannen med og omvendt - klart man skal ta hensyn til slikt.

Det er ikke det samme som å si/mene at mannen bør prioritere annerledes, et slikt valg skal ikke taes pga jobbsituasjonen (som jo fotball var i dette tilfellet)

Arwen: Men hva med hans ønsker? Hva om han ikke vil?

Jeg lurer også på om det i den grad er blitt en selvfølge at mannen og kvinnen skal føde "sammen", at det nærmest er blitt tabu å diskutere andre muligheter?

Arwen: Men hva med hans ønsker? Hva om han ikke vil?

Tror ikke den blir tolerert i samme grad som at kvinnen ikke vil han skal bli med inn....

Jeg lurer også på om det i den grad er blitt en selvfølge at mannen og kvinnen skal føde "sammen", at det nærmest er blitt tabu å diskutere andre muligheter?

Ja, det tror jeg nok det er. Det er nok ikke enkelt for en vordene far og si at han ikke vil være med på fødselen, og samtidig fremstå som ansvarsfull og voksen. Tror nok det kan være viktig å ta standpunkt til dette tidlig i graviditeten, gjerne før kvinnen i det hele tatt blir gravid!

Og hva hvis kvinnen ikke vil ha mannen med, men mannen vil? Bør mannen da ha rett til å være med siden det er hans barn som fødes? Eller er det også her kvinnen som skal ha det siste ordet?

Det tror ikke jeg heller, SS!

Hehe, her i huset er det alt opplest og vedtatt (fra min side) at han SKAL og MÅ være med inn. Så får vi se hvordan det går underveis (han er litt sart, stakkar).

Det har vel kanskje blitt en norm at mannen, i dagens samfunn, skal være med inn på fødestuen. Selv vet jeg ikke helt. Jeg hadde vel gått litt inn og ut av fødestuen. Men det er så utrolig vanskelig å svare på før man faktis er der.

Det er ihvertfall ingen plikt. Og man skal absolutt respektere at for enkelte blir det kanskje for, hva skal jeg si, ekkelt, og derfor får et ønske om å ikke være i fødestuen. Det er jo uten tvil en sterk opplevelse.

til de som har erfaring på området: Er d ikke like greit å ha med seg ei venninne som man stoler på og som har vært igjennom en fødsel som å ha med seg en idiotisk kaill?'

Og hva hvis kvinnen ikke vil ha mannen med' date=' men mannen vil? Bør mannen da ha rett til å være med siden det er hans barn som fødes? Eller er det også her kvinnen som skal ha det siste ordet?[/quote']

Det er her det kan bli en vanskelig balansegang. Likevel har jeg ikke inntrykk at det er en problemstilling som oppstår ofte. Eller er det ønsker/behov her som ikke blir uttrykt? Er det bare jeg som er så forbanna sær at jeg foretrekker å føde alene?

Hehe' date=' her i huset er det alt opplest og vedtatt (fra min side) at han SKAL og MÅ være med inn. Så får vi se hvordan det går underveis (han er litt sart, stakkar).[/quote']

Dæver'n, Poirot, du er en hard og ufølsom kvinne.

Jepp.

Har han vært med å lage skal jeg faen ikke ligge og skrike alene. Å støtte meg burde være det minste han kan gjøre.

Har du lyst på barn, så kan du vel for faen ta den bittelille konsekvensen det er å støtte kjæresten din gjennom noe som dere begge skal være en del av etterpå?! Noen ganger så handler det mer om andre enn en selv - under en fødsel bør det handle om den som føder.

til de som har erfaring på området: Er d ikke like greit å ha med seg ei venninne som man stoler på og som har vært igjennom en fødsel som å ha med seg en idiotisk kaill?'

For meg var det rett å ha med mannen. Vi snakket aldri om alternativet - at han ikke skulle være med, men jeg tror nok han hadde sagt i fra hvis han følte det slik. Når vi fikk barn nr to var han også med, det føltes fremdeles rett. For oss.

Mannen min reiste mye i jobbsammenheng i svangerskap nr to, muligheten var tilstede for at han ikke kom til å rekke hjem til fødselen. Da hadde jeg valgt å være alene - venninner eller familie kunne jeg ikke tenkt meg å ha med, - det måtte bli mannen eller ingen.

Men at det er vanskelig å si i fra om sånt er jeg helt overbevist om - på samme måte som at det er utenkelig å velge at man ikke vil amme. Kan man, så skal man. Opplest og vedtatt. Jeg syntes at presset har tatt helt av.

Mellom; Vil det si at du ikke vil ta hensyn til at det kan være vanskelig for mannen? At du er villig til å plåse de mennene som faktis finner det for vanskelig over ende, å tvinge dem? Evt. kjefte på dem etterpå selv om det var av helt uskyldige, mennekskelige føleser som gjorde at de ikke klarte å være i fødestuen?

Jeg lurer bare.

Så du driver på å driller ham i skriking? Når pinglene hyler? :o

GRY! Kan du vennligst og med én gang være så snill sørge for at vi kan laste opp lydfiler på KG? Takk.

Mellom; Vil det si at du ikke vil ta hensyn til at det kan være vanskelig for mannen? At du er villig til å plåse de mennene som faktis finner det for vanskelig over ende, å tvinge dem? Evt. kjefte på dem etterpå selv om det var av helt uskyldige, mennekskelige føleser som gjorde at de ikke klarte å være i fødestuen?

Jeg lurer bare.

Jeg mener mannen bør prøve. Går det ikke får han gå litt ut, for så å prøve igjen. Om jeg ville kjeftet etterpå vet jeg ikke, kommer kanskej ann på hvor vondt jeg hadde hatt og hvor mye han var tiltrengt. men ligger han besvimt i et hjørne kan man jo ikke kjefte.

Noen ganger så handler det mer om andre enn en selv - under en fødsel bør det handle om den som føder.

Hvorfor det?