Livet står fast, kommer ingen steder

[Tåkedis]

I fjor høst begynte jeg på folkehøgskole, men bestemte meg for å slutte rett før jul pga at jeg ikke trivdes. Slet mye med ensomhet i tillegg til at jeg har et vannvittig mindreverdighetskompleks (alltid vært sånn). Følte at jeg ikke tilhørte der, og at ingen brydde seg om meg. Jeg hadde også en del angst og slet med å sove, og det ble til slutt for mye for meg. Nå bor jeg hjemme med pappa, men jeg har det ikke særlig bra. Angsten for fremtiden, mindreverdighetskomplekset og depresjon sliter jeg fortsatt med. Må også nevne det at jeg omtrent ikke har noen venner, ihvertfall ingen her hvor jeg bor. Det gjør det ekstra vanskelig. 

Jeg føler at jeg har skuffet pappa og resten av familien min siden jeg ikke klarte å gjennomføret året på fhs (nå skal det sies at dette var en veldig streng, kristen skole, så jeg var kanskje litt uheldig med det). Jeg føler nok ekstra på dette fordi moren min har bipolar lidelse og jeg er livredd for å bli sammenlignet med henne. Hun er en stor byrde for pappa og skaper mye trøbbel for oss begge. Jeg er ikke glad i henne. Jeg vil vise at jeg kan klare å oppnå noe i livet, og ikke mislykkes slik som henne. Dette høres kanskje litt brutalt ut, men det er slik jeg alltid har følt det og jeg vil ikke skuffe pappa. 

Til tross for det psykiske prøver jeg nå å få meg en jobb, men det er nærmest sagt umulig uten utdanning eller erfaring. Så jeg har tenkt på å studere til høsten, men jeg er så redd. Jeg kommer til å velge feil fordi jeg egentlig ikke vet hva jeg vil og jeg kommer garantert til å ende opp ensom og helt uten venner fordi jeg ikke er glad i å drikke eller dra på fest. Jeg får ikke venner lett. Jeg orker heller ikke tanken på å bo hjemmefra på et fremmed sted sammen med helt fremmede folk. Pappa har foreslått at jeg burde prøve fhs igjen, "kanskje det går bedre denne gangen", men faren for at det går skeis er jo der. Alt virker så tungt og skummelt og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med fremtiden min. Jeg vet ikke hvordan jeg skal bli voksen. 

[AnonymBruker]

Først å fremst, gå til legen å skaff deg en henvisning til en psykiater. Ta det deretter derfra. 

Og hva så om fhs går skeis igjen? Hva er det værste som kan skje? Livet består både av oppturer og av nedturer. Ingen menneske i hele verden er lykkelig 100% av tiden. Det er sånn livet er. Man finner løsninger underveis.

Anonymkode: f5227...9a3

[Gjest Blondie65]

Livet handler om å prøve og feile. Du har nå lært at en svært streng kristen folkehøskole ikke er noe for deg. Ikke alle FHS er sånn, er de vel?

Komtakt en studieveileder og finn ut hva du passer til. Med dårlig selvtillit er det vanskelig å se ens egne positive sider og hva en er god til. Da er det lurt å få noen utenfra til å hjelpe.

[AnonymBruker]

Kjære ts, jeg synes du skal prate med en psykolog om det du sliter med. At din mor har en alvorlig lidelse har garantert påvirket livet ditt på en negativ måte, det er generelt sett ikke lett for barn med psykisk syke foreldre å finne trygghet når de blir voksne. At du trenger litt tid og hjelp til å rydde opp i følelseslivet ditt er helt normalt, dessuten tror jeg det blir lettere for deg å bli voksen og trygg på dine valg hvis du får hjelp til å bearbeide saker og ting, snakke om det du er engstelig for og opparbeide selvfølelse og selvtillit. Husk at du skal ta valg basert på hva du føler er riktig for deg, ikke fordi du er redd for å skuffe andre hvis du ikke gjør sånn eller sånn. Derfor er det viktig at du snakker med noen som hører på deg så lenge du trenger det, snakk med fastlegen din og be om å bli henvist til en psykolog. Kanskje finnes det noen støttegrupper du kan bli med i. Jeg håper virkelig du tar deg selv på alvor og gjør en jobb for å få det bedre med deg selv. Da blir det enklere for deg å kjenne hva som er bra av utdanning og yrke også.

Jeg googlet og fant dette:

http://www.kognitiv.no/tilbud-til-deg/for-barn/barn-av-foreldre-med-psykiske-lidelser/

https://www.morild.org

På Morild ser det ut for at du kan kommunisere med andre og fortelle historien din, kanskje du skal skrive det samme der som du har skrevet her på KG? (Jeg vet ikke hvilke aldersgrupper som skriver der). Det er ikke lett for andre helt å forstå hva du sliter med, så når du skriver på vanlige nettfora a typen KG, må du regne med at du får mange "det er bare å ta seg sammen"-svar. Folk som har dine erfaringer vet at det ikke alltid er det det handler om.

Jeg håper virkelig du ber om litt hjelp av en psykolog eller lignende, så du kommer videre i livet med en bedre følelse og trygghet enn du har nå. På kognitiv.no eller morild kan det hende det står noe nyttig om terapi også. Sjekk hvilket tilbud som finnes og hva du skal gjøre for å få hjelp. Uansett hva du velger å gjøre: Lykke til!!

Anonymkode: 313b2...9a2

[bib_84]

Signerer det ab skriver over her! Søk hjelp, det er ingen skam <3 Du er ikke moren din og du kommer heller aldri til å bli det. Jobb med å bli tryggere på deg selv og øv deg på å ta valg for din egen del, ikke alle andres.