Engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

Noen som har denne diagnosen og kan fortelle meg hvordan dere har det på daglig basis? Har dere kjæreste, hva jobber dere med, hvordan greide dere å fullføre studiene, hvilke fritidsaktiviteter driver dere med osv? Har dere i tillegg diagnosen dysmorfofobi eller noen andre diagnoser? Hvilke behandlingsformer har dere prøvd? Hvilke medisiner går dere på? Har dere selvmordsforsøk bak dere eller driver dere med selvskading? 

Spør fordi jeg kjenner meg veldig igjen i denne lidelsen og skal utredes på nytt, tenker da at personlighetsforstyrrelser er noe jeg bør utredes innen og dette er den eneste lidelsen jeg har lest om som passer meg over 90%. 

 

Anonymkode: a2da4...7cd

[AnonymBruker]

Be om utredning ved en dps. Jeg har samme diagnose i tillegg til en bipolardiagnose. Etter jeg begynte med medisin (lamictal) for bipolare (Depresjoner) har jeg blitt mer sosial og uredd også. Jeg har i tillegg gått i gruppeterapi som har hjulpet veldig.

Anonymkode: fe134...05a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Be om utredning ved en dps. Jeg har samme diagnose i tillegg til en bipolardiagnose. Etter jeg begynte med medisin (lamictal) for bipolare (Depresjoner) har jeg blitt mer sosial og uredd også. Jeg har i tillegg gått i gruppeterapi som har hjulpet veldig.

Anonymkode: fe134...05a

Tusen takk for svar. Jeg har gått på Lamictal tidligere uten effekt, diagnosen min er per nå unipolar lidelse. Godt å høre det fungerer for deg! Jeg går hos en psykolog ved DPS og jeg har sagt jeg ønsker å utredes på nytt. 

Anonymkode: a2da4...7cd

[AnonymBruker]

Et spørsmål til. Kan jeg be om å bli direkte utredet for en personlighetsforstyrrelse? Jeg er ganske sikker på at jeg er i den "kategorien" fremfor bipolar lidelse. Jeg syns det er rart psykologen min aldri har nevnt noe om personlighetsforstyrrelse, men så har det vell generelt ikke vært så mye snakk om diagnoser heller, jeg har/har hatt diagnosen tilbakevendende depresjon også. 

Anonymkode: a2da4...7cd

[AnonymBruker]

Jeg ville bedt om en utredning for personlighetsforstyrrelse. De skal bruke et skjema som heter SCID-2. Jeg fikk vite veldig sent i livet at jeg hadde borderline pf med tillegg av unnvikende trekk, og skulle gjerne visst dette tidligere, for å forstå sykdommen og kunne motta rett behandling. En paykologspesialist eller psykiater med erfaring og kunnskap om personlighetsfortyrrelser er også viktig, for ikke alle har det.

Anonymkode: cfb3c...e20

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Et spørsmål til. Kan jeg be om å bli direkte utredet for en personlighetsforstyrrelse? Jeg er ganske sikker på at jeg er i den "kategorien" fremfor bipolar lidelse. Jeg syns det er rart psykologen min aldri har nevnt noe om personlighetsforstyrrelse, men så har det vell generelt ikke vært så mye snakk om diagnoser heller, jeg har/har hatt diagnosen tilbakevendende depresjon også. 

Anonymkode: a2da4...7cd

Har du prøvd andre medisiner? Har de virket bedre eller verre på depresjonene dine? Om ikke lamictal eller lithium hjelper deg er det ikke sikkert du har riktig diagnose, eller så funker de rett og slett ikke på deg. 

De spør deg jo hvorfor du har oppsøkt psykolog (skrives i henvisnigen til dps) og da kan du jo forklare problemene dine. Du får som regel en pf-diagnose først når det er så plagsomt i hverdagen at du f.eks ikke er i jobb eller går skole, ikke har venner eller partner. Men dette skal du ikke tenke på. Be om en ny utredning og fortell hva du selv tenker. 

Du har krav på å vite diagnosen din, og det skal alltid stilles en (tentativ) diagnose. Det er dette man setter opp arbeidsplan/behandling etter. 

Forredten, når det gjelder pf-diagnoser må du oppfylle så og så mange "kjennetegn" for å få diagnosen. Noen kjennetegn finnes på flere diagnoser, så selv om du tenker at det kan være en spesifikk pf kan det fort være noe annet.

Anonymkode: fe134...05a

[AnonymBruker]

Jeg har den diagnosen, og jeg hater det!
Har nok hatt den i minst ti år men ble nylig utredet for personlighetsforstyrrelser, da jeg selv spurte psykolog om å få bli utredet.
Tok selv kontakt med psykolog da jeg følte jeg trengte det. Burde nok fortsatt gå til henne, men pågrunn av den teite diagnosen her tørr jeg ikke fortsette å dra dit, enda hun er veldig dyktig og det er forsåvidt ingenting "galt" med henne..

Jeg har kjæreste. Ingen venner, disse har jeg mistet sakte men sikkert opp gjennom årene da jeg ikke jobber eller er sosial lenger.
Er absolutt ikke ett sjenert menneske, er faktisk veldig imøtekommende og utadvendt. Får alltid høre "Du er alltid så blid og glad!". Men sosiale sammenkomster gjør at jeg får en slags angst i ettertid, hvor jeg tenker på absolutt alt som skjedde, hva jeg sa, hva de sa og analyserer det så mye at jeg blir helt bryti ned. Dette gjør at jeg unngår å være med mennesker, spesielt mennesker som jeg vet kanskje har veldig sterke meninger som kan si ting som kan såre meg, eller som jeg kan bli provosert av og svare tilbake.
Sliter mye med meg selv at jeg føler jeg ikke er bra nok, vet selv hvor "teit" jeg er som nedtrykker meg selv konstant. Men av en eller annen grunn føler jeg faktisk at jeg har rett! "Jeg VET at det menneske synes jeg var teit i går fordi jeg sa det ordet feil".

Jeg har i tillegg diagnosene ME og PCOS. Noe som har gjort at jeg har gått opp ganske så mye vekt de siste årene, som gjør at det bare er enda værre å møte mennesker som alltid har sett meg som pen og tynn.

Ellers sitter jeg ganske mye på dataen og spiller online spill. Dette har hjulpet meg utrolige mye på den sosiale siden, da jeg prater og kommuniserer med andre mennesker, ikke bare gjennom tekst men også gjennom stemme.

Det er vanskelig å få andre til å forstå, spesielt da familie som ser på meg som en blid jente som bare har blitt tjukk og ikke alltid kommer på familiebesøk...De vet jeg sliter med "noe". Men trur nok ikke de vet hvor ødelagt og selvdestruktiv jeg er.
Jeg har alltid vært aktiv, sosial, sprudlendes og populær. Sikkert derfor det er vanskelig for nære og forstå.

Jeg har null kontroll på økonomien, har ufattelig mye kredittkortgjeld, avhengi av nettcasino og søker konstant omsorg og oppmerksomhet jeg kan få av andre, men så backer jeg ut fordi jeg ikke tørr allikevel.
Går forresten også på antidepressiva, som har hjulpet en del.

Dette ble ett skikkelig deprimerendes innlegg haha, beklager
Men! Noe som er positivt, er at jeg har lest at personlighetsforstyrrelsen vil bli bedre når man blir eldre. At det vil avta litt når man er rundt 40. Usikker på om det er sant, men vi kan jo late som forde? ;D

Takk for meg

 

Anonymkode: 7865f...925

[AnonymBruker]

Kan en behandler stille en personlighetsforstyrrelse diagnose ved samtaler eller er det spesielle prosedyrer og skjema som må følges? Må behandler opplyse om at han/hun utreder?

Anonymkode: 4f877...90c

[AnonymBruker]

Jeg har det. 

Skulle ønske jeg ikke hadde det. Det har ødelagt mye. Både studier, jobb, selvskading, ingen venner... Jeg har unngått folk hele livet så mye at jeg ikke vet hvordan jeg skal te meg i forskjellige situasjoner. Det er mange små ritualer folk driver på med, men mens det hender naturlig for andre, er jeg et spørsmåltegn... "Hva er det meningen jeg skal si/gjøre nå?" er tanker som har hjemsøkt meg hele livet. 

Anonymkode: 67395...25b

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du prøvd andre medisiner? Har de virket bedre eller verre på depresjonene dine? Om ikke lamictal eller lithium hjelper deg er det ikke sikkert du har riktig diagnose, eller så funker de rett og slett ikke på deg. 

De spør deg jo hvorfor du har oppsøkt psykolog (skrives i henvisnigen til dps) og da kan du jo forklare problemene dine. Du får som regel en pf-diagnose først når det er så plagsomt i hverdagen at du f.eks ikke er i jobb eller går skole, ikke har venner eller partner. Men dette skal du ikke tenke på. Be om en ny utredning og fortell hva du selv tenker. 

Du har krav på å vite diagnosen din, og det skal alltid stilles en (tentativ) diagnose. Det er dette man setter opp arbeidsplan/behandling etter. 

Forredten, når det gjelder pf-diagnoser må du oppfylle så og så mange "kjennetegn" for å få diagnosen. Noen kjennetegn finnes på flere diagnoser, så selv om du tenker at det kan være en spesifikk pf kan det fort være noe annet.

Anonymkode: fe134...05a

Lithium har jeg ikke gått på ettersom jeg aldri har vært manisk, derav unipolar diagnosen. Jeg har også gått på Orfiril og Abilify, samt flere typer antidepressiva. Går per nå kun på Wellbutrin 300 mg, gikk på Lamictal 75 mg (mener jeg å huske) før, men seponerte det selv.... Dårlig oppfølging fra lege. 

Tusen takk for hjelpsomt svar! 

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har den diagnosen, og jeg hater det!
Har nok hatt den i minst ti år men ble nylig utredet for personlighetsforstyrrelser, da jeg selv spurte psykolog om å få bli utredet.
Tok selv kontakt med psykolog da jeg følte jeg trengte det. Burde nok fortsatt gå til henne, men pågrunn av den teite diagnosen her tørr jeg ikke fortsette å dra dit, enda hun er veldig dyktig og det er forsåvidt ingenting "galt" med henne..

Jeg har kjæreste. Ingen venner, disse har jeg mistet sakte men sikkert opp gjennom årene da jeg ikke jobber eller er sosial lenger.
Er absolutt ikke ett sjenert menneske, er faktisk veldig imøtekommende og utadvendt. Får alltid høre "Du er alltid så blid og glad!". Men sosiale sammenkomster gjør at jeg får en slags angst i ettertid, hvor jeg tenker på absolutt alt som skjedde, hva jeg sa, hva de sa og analyserer det så mye at jeg blir helt bryti ned. Dette gjør at jeg unngår å være med mennesker, spesielt mennesker som jeg vet kanskje har veldig sterke meninger som kan si ting som kan såre meg, eller som jeg kan bli provosert av og svare tilbake.
Sliter mye med meg selv at jeg føler jeg ikke er bra nok, vet selv hvor "teit" jeg er som nedtrykker meg selv konstant. Men av en eller annen grunn føler jeg faktisk at jeg har rett! "Jeg VET at det menneske synes jeg var teit i går fordi jeg sa det ordet feil".

Jeg har i tillegg diagnosene ME og PCOS. Noe som har gjort at jeg har gått opp ganske så mye vekt de siste årene, som gjør at det bare er enda værre å møte mennesker som alltid har sett meg som pen og tynn.

Ellers sitter jeg ganske mye på dataen og spiller online spill. Dette har hjulpet meg utrolige mye på den sosiale siden, da jeg prater og kommuniserer med andre mennesker, ikke bare gjennom tekst men også gjennom stemme.

Det er vanskelig å få andre til å forstå, spesielt da familie som ser på meg som en blid jente som bare har blitt tjukk og ikke alltid kommer på familiebesøk...De vet jeg sliter med "noe". Men trur nok ikke de vet hvor ødelagt og selvdestruktiv jeg er.
Jeg har alltid vært aktiv, sosial, sprudlendes og populær. Sikkert derfor det er vanskelig for nære og forstå.

Jeg har null kontroll på økonomien, har ufattelig mye kredittkortgjeld, avhengi av nettcasino og søker konstant omsorg og oppmerksomhet jeg kan få av andre, men så backer jeg ut fordi jeg ikke tørr allikevel.
Går forresten også på antidepressiva, som har hjulpet en del.

Dette ble ett skikkelig deprimerendes innlegg haha, beklager
Men! Noe som er positivt, er at jeg har lest at personlighetsforstyrrelsen vil bli bedre når man blir eldre. At det vil avta litt når man er rundt 40. Usikker på om det er sant, men vi kan jo late som forde? ;D

Takk for meg

 

Anonymkode: 7865f...925

Så utrolig trist at du har det slik.  Kjenner meg litt igjen. Tusen takk for at du svarte i tråden min. 

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan en behandler stille en personlighetsforstyrrelse diagnose ved samtaler eller er det spesielle prosedyrer og skjema som må følges? Må behandler opplyse om at han/hun utreder?

Anonymkode: 4f877...90c

Jeg er ganske sikker på at behandleren må opplyse om han/hun utreder, ja. Det gjøres vell gjennom skjemaer og diverse? 

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det. 

Skulle ønske jeg ikke hadde det. Det har ødelagt mye. Både studier, jobb, selvskading, ingen venner... Jeg har unngått folk hele livet så mye at jeg ikke vet hvordan jeg skal te meg i forskjellige situasjoner. Det er mange små ritualer folk driver på med, men mens det hender naturlig for andre, er jeg et spørsmåltegn... "Hva er det meningen jeg skal si/gjøre nå?" er tanker som har hjemsøkt meg hele livet. 

Anonymkode: 67395...25b

Takk for svar. Går du i behandling og er medisinert også? 

Jeg er ingen sosial person og jeg føler meg veldig dårlig i sosiale sammenhenger. Jeg sliter med skole og jobb, men jeg har fortsatt skoleplass og jeg prøver så godt jeg kan. Jeg jobber ikke like mye som før (ikke fast stilling, kan velge litt selv når jeg vil jobbe på en måte, vikariat) og gruer meg alltid til jobb. For ett år siden for eksempel var det ikke noe problem å jobbe, da var det et godt avbrekk i hverdagen. Livredd for nye utfordringer, kraftig nedsatt selvbilde, sliter en god del med selvhat og er svært miserabel på grunn av dette. Er redd for mye, før var jeg ei ganske tøff jente som ikke var redd for så mye, nå er jeg redd for for eksempel jordskjelv, at noen skal bryte seg inn i huset mitt, at det skal være glasskår i maten jeg spiser slik at jeg rives opp innvendig, at en stein skal treffe frontruta når jeg er ute å kjører osv.. Helt rare ting. Jeg er nervøs på lange bilturer hvor jeg selv ikke er sjåfør, er veldig utrygg med mindre det er jeg selv som er bak rattet. Tør ikke reise pga jeg er redd for å fly, flyskrekk er noe som har kommet de siste årene. Jeg har vært i et forhold, det er slutt nå men jeg har fortsatt kontakt med han jeg var sammen med fordi han er den eneste som kjenner meg ut inn. Jeg har bekjente og "venner" for eksempel på skolen, men jeg skyver dem unna. Ble kjent med ei ny jente for noen måneder siden, åpnet meg så vidt for henne og etter det har jeg trukket meg unna, aner ikke hvorfor, tror det er fordi jeg er redd for at hun skal dømme meg, at hun egentlig ikke er til å stole på, fordi jeg skammer meg sånn osv. Har dog kun fortalt at jeg sliter litt med angst. Men tror hun skjønner at der er mer. Jeg skjelver mye i kroppen, veldig kraftig på hendene, så var slik hun la merke til det. Jeg skjelver dog hele tiden.

Går kun på butikken når der er lite folk, men om jeg har gode perioder så går jeg på butikken uansett når på døgnet det er. Problemet er bare at de gode periodene er så sjeldne nå. Stemningsleiet mitt er utrolig ustabilt, humøret svinger vanvittig fra dag til dag. Jeg har veldig sterke følelser. Tåler ikke kritikk, tar meg nær av alt, føler at alle tenker negativt om meg og at jeg bare er til bry for andre. Tør ikke ta sjanser med mennesker fordi jeg er redd for å bli avvist. Selvbildet mitt er forferdelig og jeg føler meg veldig ofte som verdens styggeste, for stygg til å leve osv. 

Men jeg regner med dette ikke er "min diagnose" ettersom jeg kan periodevis fungere sosialt og i skolesammenheng, i lengre ok perioder hvor jeg ikke er veldig deprimert er som sagt ikke skole problem, jobb derimot kan være vanskelig ettersom jeg har en veldig sosial jobb, arbeider med mennesker. Får se hva psykologen sier neste gang jeg har time. 

Anonymkode: a2da4...7cd

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan en behandler stille en personlighetsforstyrrelse diagnose ved samtaler eller er det spesielle prosedyrer og skjema som må følges? Må behandler opplyse om at han/hun utreder?

Anonymkode: 4f877...90c

Begge deler. Man bruker SCID-2 skjema og føler det opp med observasjoner. Det kreves erfaring fra terapeutens side for å stille rett diagnose.

Anonymkode: cfb3c...e20

[Brimi]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lithium har jeg ikke gått på ettersom jeg aldri har vært manisk, derav unipolar diagnosen. Jeg har også gått på Orfiril og Abilify, samt flere typer antidepressiva. Går per nå kun på Wellbutrin 300 mg, gikk på Lamictal 75 mg (mener jeg å huske) før, men seponerte det selv.... Dårlig oppfølging fra lege. 

Tusen takk for hjelpsomt svar! 

Så utrolig trist at du har det slik.  Kjenner meg litt igjen. Tusen takk for at du svarte i tråden min. 

Jeg er ganske sikker på at behandleren må opplyse om han/hun utreder, ja. Det gjøres vell gjennom skjemaer og diverse? 

Takk for svar. Går du i behandling og er medisinert også? 

Jeg er ingen sosial person og jeg føler meg veldig dårlig i sosiale sammenhenger. Jeg sliter med skole og jobb, men jeg har fortsatt skoleplass og jeg prøver så godt jeg kan. Jeg jobber ikke like mye som før (ikke fast stilling, kan velge litt selv når jeg vil jobbe på en måte, vikariat) og gruer meg alltid til jobb. For ett år siden for eksempel var det ikke noe problem å jobbe, da var det et godt avbrekk i hverdagen. Livredd for nye utfordringer, kraftig nedsatt selvbilde, sliter en god del med selvhat og er svært miserabel på grunn av dette. Er redd for mye, før var jeg ei ganske tøff jente som ikke var redd for så mye, nå er jeg redd for for eksempel jordskjelv, at noen skal bryte seg inn i huset mitt, at det skal være glasskår i maten jeg spiser slik at jeg rives opp innvendig, at en stein skal treffe frontruta når jeg er ute å kjører osv.. Helt rare ting. Jeg er nervøs på lange bilturer hvor jeg selv ikke er sjåfør, er veldig utrygg med mindre det er jeg selv som er bak rattet. Tør ikke reise pga jeg er redd for å fly, flyskrekk er noe som har kommet de siste årene. Jeg har vært i et forhold, det er slutt nå men jeg har fortsatt kontakt med han jeg var sammen med fordi han er den eneste som kjenner meg ut inn. Jeg har bekjente og "venner" for eksempel på skolen, men jeg skyver dem unna. Ble kjent med ei ny jente for noen måneder siden, åpnet meg så vidt for henne og etter det har jeg trukket meg unna, aner ikke hvorfor, tror det er fordi jeg er redd for at hun skal dømme meg, at hun egentlig ikke er til å stole på, fordi jeg skammer meg sånn osv. Har dog kun fortalt at jeg sliter litt med angst. Men tror hun skjønner at der er mer. Jeg skjelver mye i kroppen, veldig kraftig på hendene, så var slik hun la merke til det. Jeg skjelver dog hele tiden.

Går kun på butikken når der er lite folk, men om jeg har gode perioder så går jeg på butikken uansett når på døgnet det er. Problemet er bare at de gode periodene er så sjeldne nå. Stemningsleiet mitt er utrolig ustabilt, humøret svinger vanvittig fra dag til dag. Jeg har veldig sterke følelser. Tåler ikke kritikk, tar meg nær av alt, føler at alle tenker negativt om meg og at jeg bare er til bry for andre. Tør ikke ta sjanser med mennesker fordi jeg er redd for å bli avvist. Selvbildet mitt er forferdelig og jeg føler meg veldig ofte som verdens styggeste, for stygg til å leve osv. 

Men jeg regner med dette ikke er "min diagnose" ettersom jeg kan periodevis fungere sosialt og i skolesammenheng, i lengre ok perioder hvor jeg ikke er veldig deprimert er som sagt ikke skole problem, jobb derimot kan være vanskelig ettersom jeg har en veldig sosial jobb, arbeider med mennesker. Får se hva psykologen sier neste gang jeg har time. 

Anonymkode: a2da4...7cd

Jeg har også denne diagnosen og den handler ikke bare om unnvikende atferd, men også unnvikende i forhold til følelser. Jeg kan også være sosial, selv om jeg ikke forstår de sosiale kodene osv. Jeg blir dog veldig sliten etterpå. For jeg fortrenger følelsene mine og da er det ikke noe "problem" å være sosial. Det er ganske komplisert, i hvertfall for meg. Men det er en utvei, det finnes behandling. Til sommeren har jeg gått 1 år i gruppebehandling og på mange måter så er jeg bedre enn det jeg var. Jeg tror mange, og det gjelder ikke bare denne diagnosen, synes det går tregt med behandling og erklærer at det ikke virker etter noen måneder/år når i realiteten så må man kanskje gå mange år i behandling før man blir helt frisk. Det finnes ingen quick fix, i hvertfall ikke som gjør en 100% frisk. 

[AnonymBruker]

Jeg må dra opp igjen denne tråden i håp om enda flere svar. Jeg lurer på om dere med denne diagnosen opplever mye selvhat? Og da tenker jeg i så stor grad at det går veldig mye utover livskvaliteten deres. 

Anonymkode: a2da4...7cd

[AnonymBruker]

Ja, jeg har aldri likt meg selv, og alt jeg gjør er  galt i mine øyne. Står jeg på badet og får et glimt av meg selv i speilet, sier jeg høyt til meg selv ; så stygg du er. Dette følger alle deler av livet mitt. På skolen, vil jeg aldri klare fullføre fordi jeg aldri vil bli bra nok. Osv. Osv osv. 

Anonymkode: c7d03...bcb

[AnonymBruker]

Jeg ble utredet for forskjellige ting på DPS, visste ikke at jeg ble utredet for personlighetsforstyrrelser, men leste det i journalen. Jeg hadde akkurat cut-off scoren på engstelig personlighetsforstyrrelse. Så jeg er akkurat under grensa for å få diagnosen.

Anonymkode: 8c1be...d25

[AnonymBruker]

Den 15. januar 2016 at 8.48, AnonymBruker skrev:

Lithium har jeg ikke gått på ettersom jeg aldri har vært manisk, derav unipolar diagnosen. Jeg har også gått på Orfiril og Abilify, samt flere typer antidepressiva. Går per nå kun på Wellbutrin 300 mg, gikk på Lamictal 75 mg (mener jeg å huske) før, men seponerte det selv.... Dårlig oppfølging fra lege. 

Tusen takk for hjelpsomt svar! 

Så utrolig trist at du har det slik.  Kjenner meg litt igjen. Tusen takk for at du svarte i tråden min. 

Jeg er ganske sikker på at behandleren må opplyse om han/hun utreder, ja. Det gjøres vell gjennom skjemaer og diverse? 

Takk for svar. Går du i behandling og er medisinert også? 

Jeg er ingen sosial person og jeg føler meg veldig dårlig i sosiale sammenhenger. Jeg sliter med skole og jobb, men jeg har fortsatt skoleplass og jeg prøver så godt jeg kan. Jeg jobber ikke like mye som før (ikke fast stilling, kan velge litt selv når jeg vil jobbe på en måte, vikariat) og gruer meg alltid til jobb. For ett år siden for eksempel var det ikke noe problem å jobbe, da var det et godt avbrekk i hverdagen. Livredd for nye utfordringer, kraftig nedsatt selvbilde, sliter en god del med selvhat og er svært miserabel på grunn av dette. Er redd for mye, før var jeg ei ganske tøff jente som ikke var redd for så mye, nå er jeg redd for for eksempel jordskjelv, at noen skal bryte seg inn i huset mitt, at det skal være glasskår i maten jeg spiser slik at jeg rives opp innvendig, at en stein skal treffe frontruta når jeg er ute å kjører osv.. Helt rare ting. Jeg er nervøs på lange bilturer hvor jeg selv ikke er sjåfør, er veldig utrygg med mindre det er jeg selv som er bak rattet. Tør ikke reise pga jeg er redd for å fly, flyskrekk er noe som har kommet de siste årene. Jeg har vært i et forhold, det er slutt nå men jeg har fortsatt kontakt med han jeg var sammen med fordi han er den eneste som kjenner meg ut inn. Jeg har bekjente og "venner" for eksempel på skolen, men jeg skyver dem unna. Ble kjent med ei ny jente for noen måneder siden, åpnet meg så vidt for henne og etter det har jeg trukket meg unna, aner ikke hvorfor, tror det er fordi jeg er redd for at hun skal dømme meg, at hun egentlig ikke er til å stole på, fordi jeg skammer meg sånn osv. Har dog kun fortalt at jeg sliter litt med angst. Men tror hun skjønner at der er mer. Jeg skjelver mye i kroppen, veldig kraftig på hendene, så var slik hun la merke til det. Jeg skjelver dog hele tiden.

Går kun på butikken når der er lite folk, men om jeg har gode perioder så går jeg på butikken uansett når på døgnet det er. Problemet er bare at de gode periodene er så sjeldne nå. Stemningsleiet mitt er utrolig ustabilt, humøret svinger vanvittig fra dag til dag. Jeg har veldig sterke følelser. Tåler ikke kritikk, tar meg nær av alt, føler at alle tenker negativt om meg og at jeg bare er til bry for andre. Tør ikke ta sjanser med mennesker fordi jeg er redd for å bli avvist. Selvbildet mitt er forferdelig og jeg føler meg veldig ofte som verdens styggeste, for stygg til å leve osv. 

Men jeg regner med dette ikke er "min diagnose" ettersom jeg kan periodevis fungere sosialt og i skolesammenheng, i lengre ok perioder hvor jeg ikke er veldig deprimert er som sagt ikke skole problem, jobb derimot kan være vanskelig ettersom jeg har en veldig sosial jobb, arbeider med mennesker. Får se hva psykologen sier neste gang jeg har time. 

Anonymkode: a2da4...7cd

Det du skrev her var som å beskrive meg og mitt liv. Jeg har den pf, i tillegg til avhengighet og borderline. Jeg ble utredet på dps av en lege med en scid-2 test. Jeg tar effexor mot panikkangst. Jeg går til psykolog, psykomotoriker og i gruppe-terapi. Da jeg fikk "diagnosen" føltes det nesten som en lettelse, selvom det også var veldig vondt. Nå har jeg ihvertfall noen svar på hvorfor jeg har blitt sånn jeg er og har mulighet til å jobbe konkret med disse trekkene for å bli en bedre utgave av meg selv, som jeg kan leve med!

Anonymkode: 5abcf...b60

[AnonymBruker]

Men tok dere selv initiativ til å bli utredet for personlighetsforstyrrelse? Jeg har gått i terapi i over ett år i voksenpsykiatrien og BUP i enda flere år, og har som sagt aldri blitt utredet for det og det har aldri vært snakk om det heller, så jeg tenker at om det hadde vært mulig at jeg passer innenfor en av disse diagnosene så ville jeg vært utredet for lenge siden? 

Anonymkode: a2da4...7cd

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men tok dere selv initiativ til å bli utredet for personlighetsforstyrrelse? Jeg har gått i terapi i over ett år i voksenpsykiatrien og BUP i enda flere år, og har som sagt aldri blitt utredet for det og det har aldri vært snakk om det heller, så jeg tenker at om det hadde vært mulig at jeg passer innenfor en av disse diagnosene så ville jeg vært utredet for lenge siden? 

Anonymkode: a2da4...7cd

 

Hvis du ser hva jeg skrev så ble jeg utredet for det uten at jeg var klar over det. Visste bare jeg ble utredet generelt. Så det var fordi psykologen hadde en mistanke om at det var noe jeg kunne ha. Men jeg hadde ikke det. 

Anonymkode: 8c1be...d25

[Brimi]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men tok dere selv initiativ til å bli utredet for personlighetsforstyrrelse? Jeg har gått i terapi i over ett år i voksenpsykiatrien og BUP i enda flere år, og har som sagt aldri blitt utredet for det og det har aldri vært snakk om det heller, så jeg tenker at om det hadde vært mulig at jeg passer innenfor en av disse diagnosene så ville jeg vært utredet for lenge siden? 

Anonymkode: a2da4...7cd

Nei, de "første" utredningene gir psykologen en pekepinn på hvor du ligger ann og så går de videre ut i fra det. Altså jeg fikk ikke SCID på første samtale, men litt senere. 

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men tok dere selv initiativ til å bli utredet for personlighetsforstyrrelse? Jeg har gått i terapi i over ett år i voksenpsykiatrien og BUP i enda flere år, og har som sagt aldri blitt utredet for det og det har aldri vært snakk om det heller, så jeg tenker at om det hadde vært mulig at jeg passer innenfor en av disse diagnosene så ville jeg vært utredet for lenge siden? 

Anonymkode: a2da4...7cd

Jeg fikk ikke vite det før i godt voksen alder, til tross for at jeg har hatt behandling på flere dps før. Men ble utredet av en spesialavd for pf, så vet at det burde vært oppdaget før og at diagnosen er rett. Man må noen ganger spørre selv, virker det som. Man får heller ikke diagnosen før etter fylte 18 år.

Anonymkode: cfb3c...e20