Spørsmål til dere har angst.

[Okapi]

Jeg har en angstlignende problematikk jeg ikke helt tror kvalifiserer, siden jeg ikke får den sterke kroppslige reaksjonen mange opplever. Det går mer på en blanding av lett nervøsitet, kjedsomhet og en følelse av skam og utilstrekkelighet. Det kan utløses av samtaleemner (utdannelse, jobb og kjærlighet er problememner), gruppeaktiviteter uten noe egentlig mål ("henging", fester, lunsj, etc.) og forventninger til gruppeaktiviteter. Situasjoner der jeg (føler jeg) blir vurdert, som f.eks. jobbintervju, medarbeidersamtale, date, legetime og så videre oppleves ofte også som veldig ubehagelige. Om tilbakemeldingen er positiv eller negativ har ikke nødvendigvis så mye å si. Det er selve vurderingen som er problemet.

Responsen blir ofte at jeg ikke møter opp om jeg kan unngå det, og om jeg er tilstede sier jeg enten litt for lite eller litt for mye.

[AnonymBruker]

Jeg sliter veldig med angstanfall når jeg innbiller meg at jeg blir syk, spesielt om jeg kjenner bevegelse i mageregionen. Da får jeg helt panikk og angstanfall, og jeg klarer ikke å roe meg ned. Pga. dette kommer jeg neppe noen gang til å bære frem et barn. 

Spesielt ille er det om jeg er ute på reise, fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg til sykehus osv. derfra i tilfelle det faktisk skulle være noe alvorlig. Det skjer også alltid på kveld/natt pga. dette. Tankene begynner å svirre og plutselig har jeg klart å tenke meg til at 'jeg vet ikke hvordan jeg kommer meg til sykehus herfra, nå DØR jeg'. Moro.

Jeg har derfor alltid med meg en tablet med flere forskjellige spill, slik at jeg kan distrahere meg med det og musikk. Har jeg ikke tablet+musikk så har jeg endt opp med å faktisk gå frem og tilbake i gangen på et hostel i Edinburgh hele natta fordi jeg følte meg kvalm og ikke klarte å legge meg ned. Det var en morsom opplevelse. 

Jeg sliter også litt med steder jeg må være, og følelsen av å ikke komme seg ut av situasjonen. Dvs. forelesninger, møter o.l., men jeg har aldri hatt et fullt panikkanfall pga. det, kun ubehag. 

Anonymkode: 95c47...2e6

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har angst for å bli forlatt, avvisning og ikke være god nok. Ser etter tegn på dette og "finner" jeg noe kan det trigge angsten .. Får jeg et slag i magen, prikker i hele kroppen og blir varm.. Så begynner jeg å få hjertebank og pusteproblemer.. Soner helt ut og klarer ikke å tenke på noe annet! Så kommer tårene.. 

Anonymkode: dba73...d4c

Sånn har jeg det og. Støter folk fra meg for å unngå å bli såret, snakker nedsettende om meg selv slik at andre ikke skal kunne "ta" meg på det. Holder meg selv på et nullpunkt slik at jeg ikke blir skuffet. All samhandling med andre går ut på å holde forsvarsmekanismene oppe. Overkompenserer veldig når jeg må være i dialog med andre og blir ironisk nok både såret og skuffet enkelte ganger, det går i sirkel.

Anonymkode: 83c53...018

[AnonymBruker]

*Hva utløser dine angstanfall?

Det er vanskelig å si. Stress er en viktig faktor. Når jeg er stresset føler jeg naturlig nok at jeg ikke har kontroll. Det medfører at jeg tenker veldig usunne tanker, og fokuset blir i stor grad rettet mot meg selv og i liten grad mot den ytre verden. 
Men det kan også skje "helt plutselig". Jeg kan være uthvilt, i godt humør og likevel skjer det. 

Det jeg sliter mest med er, slik som det ble beskrevet overfor her, følelsen av å måtte være et sted uten at man kan komme seg vekk. F eks på bussen: Jeg kan ikke gå av før jeg er framme på jobb, ellers vil jeg komme for sent. Jeg har dermed ikke noe valg og må sitte på. Eller eksempelvis i forelesninger: Jeg kan ikke gå ut, for hvis jeg går ut og kommer inn igjen blir det verre. Kan liksom ikke drive å gå ut og inn igjen hele tiden. 

*Hvordan utarter et slikt anfall seg for deg? 

Først og fremst begynner hjertet å banke - som om jeg har galloperene hester inni brystet mitt. Tankene slår ned som lyn i hodet mitt og det er ikke alltid jeg klarer å identifisere dem. Jeg blir veldig varm og begynner å svette. Det blir ofte tåkete og jeg har problemer med å konsentrere meg. Det verste er pusten. Jeg kan begynne å hyperventilere. 

*Hvordan oppleves det? 

Skummelt. Jeg vil vekk. Jeg vil heller forsvinne fra verden enn å ha det slik der og da. 

Anonymkode: ffc14...7cf

[AnonymBruker]

Panikkangsten min kommer av fobi, da "klikker" det for meg, jeg tenker ikke klart, er sikker på at jeg vil dø, gråter og tør hverken se eller høre noenting, så jeg ligger og holder meg for ørene nede på gulvet og tør ikke se heller. 

Den "vanlige" angsten kommer når jeg føler meg avvist, eller får flashbacks til når jeg ble avvist av noen, eller blir redd for å bli det. Reaksjonen da er hjertebank, sånn at jeg føler hele senga rister i takt med hjertet og at det bare skal hoppe ut av brystet mitt. Jeg puster raskere og klarer ikke ta dype pust. Føler at jeg ikke får nok oksygen, og kan bare glemme å sove. 

Anonymkode: b7e78...027

[AnonymBruker]

Den 21.1.2016 at 0.05, AnonymBruker skrev:

Diverse sosiale ting, men noen ganger kan det bare være småting. 

Har mange forskjellige typer angst, men en av de verste er følelsen av å måtte være et sted i en viss periode, uten mulighet for å dra. Forelesninger/jobb blir veldig vanskelig. 

Angstanfallene mine er at brystet mitt blir tett, hyperventilering, ukontrollert gråting, skjelving, følelse av fullstendig håpløshet så intenst at jeg nesten tror jeg kommer til å dø. En salgs rastløshet at jeg må komme meg vekk, selv om jeg er hjemme. Så lenge jeg er alene, går det over etter litt tid, hater når andre er tilstedet under angstanfallene mine. Klemmer eller "gode" ord fungerer ikke i det hele tatt, er noe jeg må takle alene. 

Anonymkode: 27e07...17b

Denne er den absolutt værste for meg også, noe som fører til at jobb er ganske vanskelig å være til tider, da den krever at jeg er 100 % tilstede..

Anonymkode: fa4e2...a56

[Gjest incognita]

Den 21.1.2016 at 0.05, AnonymBruker skrev:

Diverse sosiale ting, men noen ganger kan det bare være småting. 

Har mange forskjellige typer angst, men en av de verste er følelsen av å måtte være et sted i en viss periode, uten mulighet for å dra. Forelesninger/jobb blir veldig vanskelig. 

Angstanfallene mine er at brystet mitt blir tett, hyperventilering, ukontrollert gråting, skjelving, følelse av fullstendig håpløshet så intenst at jeg nesten tror jeg kommer til å dø. En salgs rastløshet at jeg må komme meg vekk, selv om jeg er hjemme. Så lenge jeg er alene, går det over etter litt tid, hater når andre er tilstedet under angstanfallene mine. Klemmer eller "gode" ord fungerer ikke i det hele tatt, er noe jeg må takle alene. 

Anonymkode: 27e07...17b

 

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Denne er den absolutt værste for meg også, noe som fører til at jobb er ganske vanskelig å være til tider, da den krever at jeg er 100 % tilstede..

Anonymkode: fa4e2...a56

Kan ikke en av dere skrive en PM til meg? Har alltid følt meg skikkelig alene om dette og skulle gjerne skrevet litt med noen som har det likt. 

[AnonymBruker]

For meg kommer det i ukjente situasjoner, særlig situasjoner hvor jeg ikke helt vet hva som er riktig oppførsel.  Jeg er rett o g slett ekstremt redd for å dumme meg ut.  Å gå inn i en ukjent Rimi-butikk er f.eks ikke noe problem, for jeg vet hva som gjelder på Rimi, men å gå inn i en butikk som jeg ikke vet hva selger kan være vanskelig.  Tenk om jeg f.eks går inn i en dykkebutikk ved en feil.  Jeg aner jo ikke hvordan å oppføre meg i en dykkerbutikk!  (helt tåpelig, jeg vet, men slik er det altså).  Jeg bruker derfor mye tid på å lese meg opp på alle nye situasjoner jeg skal inn i.  F.eks skal jeg til et nytt sted leser jeg først bussruter og studerer kartet nøye så jeg kjenner meg trygg på hvordan jeg kommer meg dit og hjem igjen.  Så kan jeg prøve å søke opp folk som skriver om hva de gjorde på det stedet, hvis det er et kurs prøver å få tak i listen over kursdeltakere osv.

Det viktigste hjelpen for meg, bortsett fra å prøve å få så mye informasjon som mulig, er å omringe meg med mennesker jeg kjenner meg trygg på, og ev kan "gjemme meg bak".  Hvis jeg er sammen med noen som er sosial og virker trygge, så tenker jeg at de andre ser på dem, heller enn meg, og jeg kan la dem ta seg "gjøringen".  Etterhvert kan jeg begynne å kopiere dem, og tilslutt blir jeg så trygg at jeg kan gjøre jobbe selv.

Angsten begynner alltid i magen, og sprer seg derfra til resten av kroppen.  Det kjennes faktisk litt som starten på omgangssyke (og jeg har til og med klart å blande sammen de to...)  Jeg blir kvalm og svimmel, og får økt puls og temperatur.  Hvis jeg ikke kommer meg vekk fra situasjonen så har jeg nok med å fokusere på å puste og holde meg oppreist.  Ev andre ting som skjer rundt meg blir da blokkert ute.  Jeg har aldri besvimt eller kjent meg spesielt nære ved å gjøre det, men jeg har kjent på at jeg ikke klarer å stå oppreist og at jeg har holdt på å gå i bakken.  Jeg deler heller ikke disse opplevelsene med noe, som f.eks å si til noen jeg stoler på at jeg trenger hjelp.  Til nød kan jeg mumle noe om at jeg trenger frisk luft eller trenger å sette meg.

Anonymkode: 39fc0...dcf

[AnonymBruker]

Den 12.1.2016 at 6.51, MarianneE skrev:

Nå og da leser man at mennesker er plaget av og rammet av angst. Dette gjelder ikke meg, og jeg har liten kjennskap til fenomenet så jeg tar meg friheten til å spørre..

Hva utløser dine angstanfall?  Hvordan utarter et slikt anfall seg for deg? Hvordan oppleves det? 

Beklager at jeg spør, men jeg ønsker å forstå hva dette går ut på. 

Tror det begynte på ungdomskolen.
Husker tilbake til framføringene vi hadde og hvor mye jeg sleit med å stå foran klassen og prøve å lirke av meg noe av det jeg hadde lest. Gikk rett til helvete selvfølgelig.

I eldre alder så har det gått over til sosial angst og depresjon. Bytter nå jobb pga av det selv om jeg har vært her i mange år nå. Håper på at den nye jobben hvor jeg jobber alene vil være bedre for meg.

Ingen på jobben jeg har nå forstår hvorfor jeg aldri har vært på et eneste julebord eller fest. Hadde de bare vist hvor jævlig det er å måtte si nei til slike ting. Vil jo ikke være en konstant outsider, men det er hva jeg har blitt og noe jeg bare må akseptere.

Anonymkode: 9cd45...3f3

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det dere skriver. Føler jeg har en blanding av generell angst og panikkangst. Noen ting, som f.eks å stå foran masse folk og snakke, er helt ok, null problem, syns det er kjekt. Men det å ringe og bestille tannlegetime gjør at jeg kan ligge våken om natten og grue meg. Får angst av å reise, uansett hvor mye jeg har reist før. Sover ingenting natten før, klarer ikke å spise, brystet snører seg sammen, høy puls, svetter. Om natten får jeg ofte angst, enten utløst av en enkel hendelse eller en tanke som kommer i hodet: "kjæresten min elsker meg egentlig ikke" eller bare angst for angsten. Da kan jeg ligge våken lenge og gråte, hyperventilere, føle at jeg ikke får puste, eller så bare ligger kroppe og rister hele natten. 

Ofte får jeg også panikk når jeg ser på min egen kropp. Blir ekstremt stresset av alt "fettet" som jeg vet egentlig ikke er der, men som i hodet mitt bare eser seg utover. 

Ofte får jeg også angst uten å vite hvorfor. Kan bare plutselig bli helt kald i kroppen, skjelve, høy puls, ønske å flykte. Blir også ofte stressa i sosiale situasjoner, tenker at folk hater meg, ser ned på meg, at jeg plager dem osv. Da blir jeg helt på gråten og føler jeg må komme meg vekk. Gjør bare at jeg trekker meg unna, og det hjelper jo ikke på det sosiale..

Puh, det var egentlig godt å få det ut...

 

 

Anonymkode: 8bb9a...56f

[Duckie]

Jeg har generalisert angstlidelse, altså ikke en spesifikk utløser (som f.eks. spesifikke sosiale situasjoner, oppkast, osv). Men som andre sier, perioder hvor man er sliten og med mye stress er det verre. Da går jeg med en konstant angstfølelse over lengre tid, vondt i magen, trykk i brystet, høyere puls enn vanlig, slike ting. Har mye tankekjør, setter meg fast i negative tankespiraler. Når jeg er i den tilstanden er det småting som kan utløse angstanfall hos meg, alt fra sosiale interaksjoner som går feil til uforutsette ting som skjer. Det kommer gjerne litt gradvis med økende panikk, så jeg har som regel tid til å komme meg vekk når jeg merker et anfall er i anmarsj (prøverom, offentlig toalett, etc om jeg ikke er hjemme).

Når jeg får ordentlig angstanfall øker pulsen mer, trykket i brystet øker, og jeg føler jeg ikke får puste. Dette fører til hyperventilering. Jeg blir svimmel og kvalm, og redd for å besvime, så må sette/legge meg ned. Tårene kommer, og emosjonelt sett føler jeg meg helt jævlig, den biten er vanskeligere å beskrive.

Anfallene går over av seg selv, men jeg har blitt flinkere til å takle de. Jeg vet at angst i seg selv er ufarlig, jeg kan ikke dø av et anfall, det går alltid bedre etterhvert, og jeg må tenke i de baner for å klare å roe meg ned. Har fått en del teknikker hos psykolog som hjelper.

[Gjest Vevila]

For meg utvikler de forskjellige angstypene mine seg forskjellig. Angstanfallene forårsaket av den sosiale angsten kommer ofte gradvis når jeg har utsatt meg for en angstfylt situasjon lenge nok og begynner å bli for sliten til å holde angsten i sjakk. Da raser hjertet enda fortere, kroppen fryser til, hodet blir til bomull og jeg får ikke med meg det som skjer rundt meg. Når panikkangsten kommer derimot er det helt spontant og uten noe logisk trigger, også når jeg sover. Da føles det hele bare fysisk, kvalm, svimmel, vansker for å puste, prikninger i kroppen. Panikkanfallene er ofte greie å håndtere når de har uttartet seg likt over en periode så jeg skjønner at det "bare" er angst når de kommer.  

[AnonymBruker]

Den 12.1.2016 at 6.51, MarianneE skrev:

Nå og da leser man at mennesker er plaget av og rammet av angst. Dette gjelder ikke meg, og jeg har liten kjennskap til fenomenet så jeg tar meg friheten til å spørre..

Hva utløser dine angstanfall?  Hvordan utarter et slikt anfall seg for deg? Hvordan oppleves det? 

Beklager at jeg spør, men jeg ønsker å forstå hva dette går ut på. 

Jeg har PTSD. Har mye angst for alt mulig rart, føler aldri den forlater meg helt. Likevel reagerer jeg sterkt på triggere knyttet til hvorfor PTSD'n har oppstått. Av og til er jeg ikke klar over hva som utløser det engang. For to uker siden hørte jeg en lyd fra verandaen og fikk et "full-blown" angstanfall, enda lyder fra verandaen er så hverdagslig som en kan få det siden jeg har en katt som tusler utenfor og hopper opp og ned fra rekkverket. Likevel ble det total panikk. Først en fremmedfølelse til egen kropp og sinn. Så hjertebank og panikk. Deretter gråt, skjelving og hyperventilering. Jeg opplever anfallene som grusomme. Som om hjernen og kroppen sakte men sikkert dør fra meg. I etterkant ble jeg nysgjerrig, og sjekket internettloggen ettersom jeg satt på data'n når anfallet kom. Jeg hadde da søkt opp moren til en av overgriperne. Det i seg selv føltes ikke triggende. Det i kombinasjon med høye lyder utenfor = krise. Hjernen er rar. Skjønner godt at du lurer. 

Anonymkode: ae1ae...d32