Spørsmål til dere har angst.

[MarianneE]

Nå og da leser man at mennesker er plaget av og rammet av angst. Dette gjelder ikke meg, og jeg har liten kjennskap til fenomenet så jeg tar meg friheten til å spørre..

Hva utløser dine angstanfall?  Hvordan utarter et slikt anfall seg for deg? Hvordan oppleves det? 

Beklager at jeg spør, men jeg ønsker å forstå hva dette går ut på. 

[AnonymBruker]

1 time siden, MarianneE skrev:

Nå og da leser man at mennesker er plaget av og rammet av angst. Dette gjelder ikke meg, og jeg har liten kjennskap til fenomenet så jeg tar meg friheten til å spørre..

Hva utløser dine angstanfall?  Hvordan utarter et slikt anfall seg for deg? Hvordan oppleves det? 

Beklager at jeg spør, men jeg ønsker å forstå hva dette går ut på. 

Det kan være flere ting som utløser det, hos meg er det enten å se noe jeg har fobi mot (f.eks sprøyter), få flashbacks (jeg har ptsd), at jeg må være tilstede i sosiale sammenkomster, eller så kan det bare komme helt ut av det blå. Det dumme er at det skal veldig lite til for tiden, siden jeg er sliten og ikke har krefter til å stå imot.

Et anfall vil for meg arte seg slik at jeg får hjertebank, vondt i kroppen, puster raskere, er nervøs og på vakt, hjernen slutter å virke og jeg kan ikke gi eller ta imot beskjeder. 

Anonymkode: 28832...3b3

[MarianneE]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kan være flere ting som utløser det, hos meg er det enten å se noe jeg har fobi mot (f.eks sprøyter), få flashbacks (jeg har ptsd), at jeg må være tilstede i sosiale sammenkomster, eller så kan det bare komme helt ut av det blå. Det dumme er at det skal veldig lite til for tiden, siden jeg er sliten og ikke har krefter til å stå imot.

Et anfall vil for meg arte seg slik at jeg får hjertebank, vondt i kroppen, puster raskere, er nervøs og på vakt, hjernen slutter å virke og jeg kan ikke gi eller ta imot beskjeder. 

Anonymkode: 28832...3b3

Takk, går det over av seg selv, eller har du noen knep som du klarer å bruke for å roe deg/kroppen når det setter inn?

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, MarianneE skrev:

Takk, går det over av seg selv, eller har du noen knep som du klarer å bruke for å roe deg/kroppen når det setter inn?

Det må gå over selv. En klem fra en kjær kan noen ganger hjelpe

Anonymkode: 28832...3b3

[MarianneE]

Takk for svar. Er det noen flere som har erfaring å dele?

[AnonymBruker]

2 minutter siden, MarianneE skrev:

Takk for svar. Er det noen flere som har erfaring å dele?

Jeg vokste opp med rusavhengige foreldre, og utviklet emotofobi(frykt for å kaste opp) ganske tidlig i barndommen. Det passerte i tenårene, og i forbindelse med overdosering over lengre tid på Levaxin(som blant annet kan gi angst og panikkanfall) så forble angsten der selv når jeg endret dosen.

De fysiske symptomene forsvant, men alt forble i "hodet", tankemønstrene forsvant faktisk ikke før etter noen år, mye terapi og en fødsel. For meg ble det med å få barn en "altoppslukende" greie rent oppmerksomhetsmessig, og jeg rakk rett og slett ikke få "angst for angsten".

Men iallefall: det begynte smått med enkelte ting jeg assosierte med å bli kvalm. Så eskalerte det til flere og flere episoder.

Ble jeg reisesyk 1 av 50 ganger på tog, så ble den ene gangen definerende. Skulle jeg ett år senere på jobbreise med tog, så ble jeg ufattelig stresset og plaget av  "mentale videoer"(ser for seg sin største frykt) og endte mange ganger med å flykte fra situasjonen(altså la være å gjøre hvaenn jeg fryktet).

I starten føltes det jo bra, men raskt oppdaget jeg jo at flukt= mindre angst der og da, men det forsvinner jo ikke på sikt og i tillegg forringet det livskvaliteten min.

Jeg skjønte jeg var preget når jeg som typisk ekstrovert ble antatt av en kollega for å være introvert. Personlighet og handlinger endret karakter. Ikke til noe dysfunksjonelt, men det var ikke den jeg faktisk er. Det var en sorg for meg, fordi jeg følte angsten kvelte personligheten min og muligheter i livet.

Og til tross for mange tårer og sterkt ønske om bedring, så vant angsten alltid når symptomene meldte seg. Og det var også fysisk slitsomt- jeg brukte jo enormt med krefter på selv den minste ting.

Nå er jeg langt bedre og igrunnen frisk, og herregud så deilig det er. Jeg kan gjøre ting med en letthet og uten å analysere og planlegge deihjel, og kroppen min responderer ikke med sterke og overveldende symptomer på selv den mest tilfeldige ting(altså mine triggere).

Jeg er i utgangspunktet en sånn ekstrovert som kan snakke foran tusen mennesker uten store kvaler, men å ta bussen eller gjøre konkrete avtaler- føltes jævlig og jeg unngikk det virkelig som pesten.

Mistet flere jobbmuligheter og venner på veien, og det tok lang tid før jeg klarte komme over mange hindre på en gang.  

Anonymkode: ea8bc...b16

[AnonymBruker]

Den 13. januar 2016 at 19.53, MarianneE skrev:

Takk for svar. Er det noen flere som har erfaring å dele?

Jeg har angst for å bli forlatt, avvisning og ikke være god nok. Ser etter tegn på dette og "finner" jeg noe kan det trigge angsten .. Får jeg et slag i magen, prikker i hele kroppen og blir varm.. Så begynner jeg å få hjertebank og pusteproblemer.. Soner helt ut og klarer ikke å tenke på noe annet! Så kommer tårene.. 

Anonymkode: dba73...d4c

[Gjest incognita]

Den 12.1.2016 at 6.51, MarianneE skrev:

Nå og da leser man at mennesker er plaget av og rammet av angst. Dette gjelder ikke meg, og jeg har liten kjennskap til fenomenet så jeg tar meg friheten til å spørre..

Hva utløser dine angstanfall?  Hvordan utarter et slikt anfall seg for deg? Hvordan oppleves det? 

Beklager at jeg spør, men jeg ønsker å forstå hva dette går ut på. 

Hva utløser dine angstanfall?

Veien til panikk er kort for meg om jeg blir presset hardt på jobb f eks og i tillegg sover dårlig. Generelt når jeg er sliten. Sliter med flashbacks og mareritt også, og jeg kan da noen ganger våkne av panikkanfall, så de er en helt tydelig trigger.

Hvordan utarter et slikt anfall seg for deg?

Først kjennes det ut som jeg faktisk ikke eksisterer. Som om alt bare er kulisser rundt meg, jeg ser meg selv utenfra på en måte. Så blir jeg bevisst på denne utrolig ubehagelige følelsen, og pulsen stiger. Deretter kjennes det ut som jeg ikke får nok luft, jeg føler meg ør og har ikke kontroll. Vil stikke av, men vet ikke hvor jeg skal stikke. Alt går i hundre inne i kroppen.

Hvordan oppleves det? 

Helt jævlig. Vanskelig å beskrive. 

--

Jeg var livredd for disse anfallene før, men jeg er ikke det nå lengre. Har lest meg opp og lært hvorfor jeg har det slik, og hva som faktisk foregår i hjernen. Angst og panikk er noe av det mest elementære i oss mennesker, men det er følelser det moderne mennesket ikke har bruk for lengre. Men en gang i tiden var det nyttig og helt nødvendig. Jeg får ikke lengre anfall slik jeg gjorde som barn og i ungdommen, fordi jeg har lært meg teknikker som gjør at det ikke går så langt som et anfall. Det er ikke noe hokus pokus - kroppen er stresset og hjernen registrerer at du puster raskt og tenker "her er det fare!". Alt man må gjøre for å unngå panikk er å roe ned pusten, så vil hodet følge etter. Klarer man å puste rolig og langt ned i lungene vil man kjenne at etter 1-2 minutter føler man seg bedre og panikken er på avveie. Dette tar noe tid å lære seg, men det positive er at når man omsider får det til vil angst blir et langt mindre problem, fordi da skjønner man at dette er noe man kan kontrollere selv. Dermed forsvinner angsten for angsten. 

 

PS. Husk at det er forskjell på angst og panikklidelse. Det er ikke alle med generell angst som får panikk, for noen betyr "angst" at de går rundt med en generell angstfølelse i kroppen til enhver tid og de har ingen "anfall", men de som har panikklidelse ofte har det mer eller mindre normalt forutenom disse heftige anfallene av panikk. De sistnevnte er ofte de som fungerer mest normalt i det daglige og hvor mange aldri ville tenkt seg til at de faktisk sliter med noe sånt. 

[Anim92]

For meg utløses det ofte av store tankekjør når jeg er hjemme hos meg selv. Men som oftest skjer det i store sosiale settinger (der jeg før trivdes godt, men med depresjon er det noe jeg presser meg til å forsøke å være med på)

Følelsen av å være så redd for alt at man bare vil forsvinne, men så er man livredd for å bare forsvinne også. Ukontrollerte tårer, skjelving, "forsvinner inn meg selv". Føler at man blir lammet. Når jeg er på sosiale ting må jeg bare komme meg ut så fort som mulig, som om jeg ikke får puste før jeg er ute av bygget og er på vei hjem.

[AnonymBruker]

Den 12.1.2016 at 6.51, MarianneE skrev:

Nå og da leser man at mennesker er plaget av og rammet av angst. Dette gjelder ikke meg, og jeg har liten kjennskap til fenomenet så jeg tar meg friheten til å spørre..

Hva utløser dine angstanfall?  Hvordan utarter et slikt anfall seg for deg? Hvordan oppleves det? 

Beklager at jeg spør, men jeg ønsker å forstå hva dette går ut på. 

Det oppleves nok ganske forskjellig. Min prestasjonsangst har blitt flere hakk bedre nå, nå kan jeg kontrollere det mer fordi jeg kjenner begrensningene mine bedre, og vet da hvor langt jeg kan presse meg selv før jeg får et såkalt anfall. 

Det var spesielt ille i 7.klasse og på ungdomsskolen. Om vi skulle ha en presentasjon foran klassen (som ikke egentlig var så stor, vi var 20 elever på det meste), så begynte jeg alltid å skjelve under presentasjonen.. ikke litt, det var som om hele meg rista! Og jeg klarte ikke å holde notatarkene mine ordentlig.. jeg klarte ikke se opp fra arkene og ville ikke se at folk observerte meg. Jeg svetta, pulsen steg høyere og høyere, jeg kunne bli svimmel, og det verste var det intense ønsket om å besvime og falle i koma.. for meg var det et bedre alternativ. Ofte hvis vi gikk turer eller om jeg måtte lese høyt så kunne pulsen stige så høyt at jeg ikke klarte å puste til slutt.. og da ble jeg som regel veldig svimmel og venta på å besvime. 

Anonymkode: 709c7...649

[Anim92]

6 minutter siden, Anim92 skrev:

For meg utløses det ofte av store tankekjør når jeg er hjemme hos meg selv. Men som oftest skjer det i store sosiale settinger (der jeg før trivdes godt, men med depresjon er det noe jeg presser meg til å forsøke å være med på)

Følelsen av å være så redd for alt at man bare vil forsvinne, men så er man livredd for å bare forsvinne også. Ukontrollerte tårer, skjelving, "forsvinner inn meg selv". Føler at man blir lammet. Når jeg er på sosiale ting må jeg bare komme meg ut så fort som mulig, som om jeg ikke får puste før jeg er ute av bygget og er på vei hjem.

Det skal sies at jeg begynner å lære teknikker for å takle det. 
Og at terskelen for å gå fra sosiale settinger blir mindre og mindre for hver gang man går. Altså vokser angsten seg større og større.

[AnonymBruker]

Jeg får vell ikke direkte anfall, men sliter med angst. Det utløses ofte når jeg er på butikken og spesielt om jeg for eksempel må stå ved kassen og vente på betjening og der er mange i butikken. Da føler jeg meg automatisk lagt merke til og det slår ut veldig dårlig på meg. Jeg blir veldig varm og begynner å svette, stressnivået øker noe enormt i kroppen, blir ganske skjelven og greier ikke møte blikket til andre, greier ikke prate ordentlig osv. Vil liksom synke gjennom jorden. Noen ganger kan jeg bli på gråten også men greier som oftest å holde meg til jeg kommer meg "i trygghet" (som da kan være hjem eller bilen). Får det ofte slik også om jeg må stå å vente utenfor en butikk på at noen skal hente meg, vente på bussen osv. Og når jeg går tur, derfor går jeg aldri tur. 

Hva hjelper? En god klem hjelper alltid, men det må være fra den rette og jeg har ikke den rette i livet mitt lenger så har ingenting som bastant hjelper.. Å komme seg i trygghet er det viktigste og alle har sine trygge "soner", jeg har huset mitt/soverommet mitt og bilen min.  Foreldrene mine sitt hus er for eksempel ikke noe trygt, toalettet på skolen er ikke trygt osv. Vanskelig å forklare men ja. 

Anonymkode: 8b0df...22e

[AnonymBruker]

Diverse sosiale ting, men noen ganger kan det bare være småting. 

Har mange forskjellige typer angst, men en av de verste er følelsen av å måtte være et sted i en viss periode, uten mulighet for å dra. Forelesninger/jobb blir veldig vanskelig. 

Angstanfallene mine er at brystet mitt blir tett, hyperventilering, ukontrollert gråting, skjelving, følelse av fullstendig håpløshet så intenst at jeg nesten tror jeg kommer til å dø. En salgs rastløshet at jeg må komme meg vekk, selv om jeg er hjemme. Så lenge jeg er alene, går det over etter litt tid, hater når andre er tilstedet under angstanfallene mine. Klemmer eller "gode" ord fungerer ikke i det hele tatt, er noe jeg må takle alene. 

Anonymkode: 27e07...17b

[Gjest incognita]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Diverse sosiale ting, men noen ganger kan det bare være småting. 

Har mange forskjellige typer angst, men en av de verste er følelsen av å måtte være et sted i en viss periode, uten mulighet for å dra. Forelesninger/jobb blir veldig vanskelig. 

Angstanfallene mine er at brystet mitt blir tett, hyperventilering, ukontrollert gråting, skjelving, følelse av fullstendig håpløshet så intenst at jeg nesten tror jeg kommer til å dø. En salgs rastløshet at jeg må komme meg vekk, selv om jeg er hjemme. Så lenge jeg er alene, går det over etter litt tid, hater når andre er tilstedet under angstanfallene mine. Klemmer eller "gode" ord fungerer ikke i det hele tatt, er noe jeg må takle alene. 

Anonymkode: 27e07...17b

Word. Dette er det absolutt verste for meg og.

[AnonymBruker]

Jeg har som jeg selv kaller ukontrollert angst; med at jeg ikke vet hva den kommer av, aner ikke hva som trigger den. Den bare kommer når den vil, jeg blir kvalm og skjelven - og da begynner angsten mot å kaste opp å slå inn og derifra baller det seg på med alle mulige skrekkscenarier i hodet. 

Jeg kan plutselig bli kvalm når jeg ser tv, jeg er redd for at den skal komme når jeg er sosial (men da kommet den sjeldent, kanskje en bølge eller to). Har angst for angsten i sosiale sammenhenger da. Skulle ønske jeg var like fri som før, bare reise enplass for å kose meg, nå klarer jeg ikke tanken på å reise. Reiste myyye før. 

Gjennom mange samtaler og medisinering har jeg lært hvordan jeg skal takle den når den først kommer, nemlig å bare ignorere det helt, ikke engang tenke "det går over", bare.. ingenting. Fullstendig ignorer og late som man har det bra. 

En rar ting som hjelper meg er å på en måte se for meg hvodan noen har det i seg, som f.eks om jeg er dårlig på butikken, og ser ei dame som ser frisk og rask ut, så prøver jeg liksom å føle det det virker som hun føler! Hun ser frisk ut, ser ikke ut som mye bekymringer og jeg ser for meg at jeg har det likens. "Klarer hun det, klarer jeg det!". Vanskelig å forklare! 

Angst er verste som har skjedd meg, det har tatt mange år ifra meg. Nærmere sagt 3 år siden jeg fikk det nå, men har enda håp om å bli den jeg var. Slutter aldri å jobbe med det.

Anonymkode: 74d82...0c6

[AnonymBruker]

Jeg sliter med sosial angst. Dette er noe som gradvis har blitt verre opp igjennom årene. Og i perioderklarer jeg heller ikke kontrollere det. Og jeg blir helt isolert. Sitter bare hjemme. Tanken på å gå ut gir meg da høy puls, jeg begynner å gråte ukontrollert og blir kvalm. 

Dette er noe jeg begynte å utvikle på barneskolen. Jeg ble mobbet igjennom hele barneskolen og ungdomsskolen. På videregående hadde angsten tatt over og jeg byttet skole 3 ganger fordi jeg var så redd for å gå på skolen og trodde at nye mennesker var løsningen. 

Etter et 4 år langt forhold med en som behandlet meg veldig dårlig og ikke aksepterte at jeg gjorde noe annet enn å være hjemme har angsten blitt så ille at de siste 2 årene har jeg ikke klart å fungere normalt. Jeg har hatt flere dårlige enn gode perioder og hva som trigger det aner jeg ikke. 

Det som er en liten intern konflikt for meg er at jeg er livredd for at jeg skal ende opp alene.  Uten den familien jeg ønsker meg og uten venner. Fordi jeg ikke kommer meg ut. Men samtidig klarer jeg ikke gå ut. Ikke engang på butikken. 

Jeg tror min sosiale angst stammer fra et veldig dårlig selvbilde. Og jeg har også tidligere slitt med depresjon og selvskading. 

Anonymkode: fcfb8...717

[AnonymBruker]

Generelt er det vel for høyt stressnivå, enten fra ytre eller indre kilder, som dermed utløser angst reaksjon. Noen blir irritable og sinte av stress, andre blir deprimerte. Og noen heldige har generelt lite alvorlig stress i sitt liv, dermed har de ingen reaksjoner.

Anonymkode: 24992...ca3

[AnonymBruker]

15 timer siden, incognita skrev:

Word. Dette er det absolutt verste for meg og.

Uff, jeg føler med deg. Jeg trodde jeg var helt alene om dette, og skjønte ikke hvorfor det var så vanskelig. Men så fant jeg ut at det faktisk er en type angst. Var litt letta, men føles ikke så veldig mye bedre akkurat....

Anonymkode: 27e07...17b

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Diverse sosiale ting, men noen ganger kan det bare være småting. 

Har mange forskjellige typer angst, men en av de verste er følelsen av å måtte være et sted i en viss periode, uten mulighet for å dra.

Anonymkode: 27e07...17b

DETTE. Reising er veldig problematisk for meg. Gikk en gang rundt med angst en hel uke i syden, det var jævlig. Jeg blir veldig dårlig i magen, kvalm og kaster opp. Pluss en uforklarlig følelse av håpløshet, endeløs lidelse og frykt for fremtiden. Helt jævlig altså.

Det hjelper å komme seg bort, være for meg selv, men blir sjelden bra igjen før jeg er trygt hjemme. Noen ganger gir det seg etter oppkast, men ikke alltid. 

 

Anonymkode: 4180b...e29

[EvaLena]

Jeg hadde det sånn tidligere. Kunne ikke skjønne hva angsten kom av. Jeg bet meg merke i hva jeg gjorde da det skjedde og da fikk jeg ganske raskt en forklaring.

Feks å gå i butikk alene er noe jeg ikke liker. Jeg gjør det, men liker å ha med meg noen. Er egentlig ikke redd mennesker, på jobben min møter jeg fremmede mennesker hele tiden og det gjør meg ikke noe. 

Mer det noe du gruer deg til? Noe du tenker mye på? Angst kan komme av alt mulig og er vondt, men ikke farlig. Heldigvis.

Akkurat nå så har jeg angst. Jeg er skikkelig lei meg og håper at en spesiell person kan sende meg en mld. Jeg kan godt gjøre det selv, men får meg virkelig ikke til å gjøre det. Jeg trur faktisk denne personen vil sende meg mld også, men heller ikke tør. Faen så vanskelig ting skal være altså.

Angst er en helt normal reaksjon på en unaturlig verden.