Kanskje det er like greit å dø

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 18 år. Fram til jeg begynte på ungdomsskolen hadde jeg et helt ok liv vil jeg si. Da jeg var 13 fikk jeg mer og mer sosial angst, ble deprimert, isolerte meg selv, mat var trøsten. Fikk heller ingen "ny start" på vgs da nesten alle i den nye klassen min var folk jeg visste om og ikke trivdes med. Jeg oppsøkte til slutt hjelp for depresjon og angst etter ca. et halvt år på vgs. Gikk til psykolog i perioder i et og et halvt år. Ting ble litt bedre, men den dag i dag er livet fortsatt veldig tungt for det meste. Det eneste som gjør at jeg gidder å leve er et svakt håp om at ting kan bli bedre i fremtiden, selv om jeg har levd et meningsløst og jævlig liv de siste 6 årene. Jeg har også i høst fått en slags trang og kjempe ubehagelig følelse i halsen. Noen ganger føles det ut som om jeg nesten blir kvalt. Har tatt masse prøver men de finner ingen ting. Blir gal snart, det er helt uutholdelig. Jeg orker heller aldri å gjøre noe, blir sliten både fysisk og psykisk  bare av en tur på butikken. Lurer på om det kan være utbrenthet. Jeg skal på folkehøgskole neste år, og det er egentlig mitt eneste håp om å få det bra igjen. Men akkurat nå føles det ikke som om det er noen grunn for meg å leve. Jeg tenker ikke seriøst på å ta selvmord eller noe, men filosoferer over hvorfor jeg i det hele tatt skal leve når hvert sekund føles meningsløst og at jeg bare venter på at ting skal bli bra, men at det aldri blir det allikevel. 

Anonymkode: d65f2...26b

[Gjest haze]

Hei, jeg er like gammel som deg og har slitt med noen av de samme problemene. bare send meg ei melding så kan vi prate på tomannshånd om du ønsker!

Endret 11. januar 2016 av haze

[wintergirl]

Har du funnet årsaken til hvorfor du fikk sosial angst, hva som utløste det?  Det er trist å lese at du har det så vondt. Det med følelsen av at du blir kvalt kan være psykisk og. 

[Katten.2.0]

Folkehøyskole, ny by, nye studier - endringer hjelper enormt på!

I verste fall kan du alltids selge alt du har og flytte til et nytt land.

[AnonymBruker]

Du dør tidsnok uansett, derfor har du absolutt ikke noe hastverk. 

Men livet er hva du gjør det til. Jeg slet mye med det du skriver før, og har det mye bedre nå. For meg hjalp det å tenke på kroppen som en maskin. Hva må jeg gjøre for å få kroppen til å gjøre at jeg føler meg bedre? Hormoner styrer følelsene. Hormoner blir mye styrt av livsstil. Så da måtte jeg endre livsstil. Bort med søppelmat, og ble treningsnarkoman (jeg ødela skulderen pga overtrening, så ikke overdriv men "lytt" til kroppen).

Humøret styres også av sanseinntrykk. Ut når på tur når det er dag. 

Humøret blir også påvirket av vitaminmangel. Spesielt nå vinterstid så er det mange som lider av "vinterdepresjon", og det pga mangel på D-vitaminer som man får fra sola, og at hjernen trenger sollys (eller en sånn sollampe eller uv-lampe eller hva det nå heter) for våkne skikkelig til. 

Og masse andre ting også. Google litt og lær.

Anonymkode: c486a...3c3

[AnonymBruker]

2 minutter siden, wintergirl skrev:

Har du funnet årsaken til hvorfor du fikk sosial angst, hva som utløste det?  Det er trist å lese at du har det så vondt. Det med følelsen av at du blir kvalt kan være psykisk og. 

Jeg tror årsaken til at jeg fikk sosial angst var at jeg ikke taklet den brå overgangen fra et relativt trygt og lite miljø på barneskolen, med kun en klasse på trinnet på litt under 30 personer, til ungdomsskolen med 150 personer på trinnet og 50 stk. i klassen. Tror det var et slags mentalt sjokk som jeg responderte på med å trekke meg unna og bli mer og mer redd. Har alltid vært sjenert og litt tilbaketrukket i barndommen da, men hadde det helt greit i mindre og faste miljø. Siden klassen på ungdomsskolen var såppas stor delte lærerne klassen tilfeldig i to før hvert fag, så jeg visste aldri om jeg hadde noen jeg kjente å være med. Dette tror jeg gjorde meg ekstremt mentalt utslitt og. 

Ts

Anonymkode: d65f2...26b

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror årsaken til at jeg fikk sosial angst var at jeg ikke taklet den brå overgangen fra et relativt trygt og lite miljø på barneskolen, med kun en klasse på trinnet på litt under 30 personer, til ungdomsskolen med 150 personer på trinnet og 50 stk. i klassen. Tror det var et slags mentalt sjokk som jeg responderte på med å trekke meg unna og bli mer og mer redd. Har alltid vært sjenert og litt tilbaketrukket i barndommen da, men hadde det helt greit i mindre og faste miljø. Siden klassen på ungdomsskolen var såppas stor delte lærerne klassen tilfeldig i to før hvert fag, så jeg visste aldri om jeg hadde noen jeg kjente å være med. Dette tror jeg gjorde meg ekstremt mentalt utslitt og. 

Ts

Anonymkode: d65f2...26b

Et sånt klassesystem hadde slitt ut meg også. Da er løsningen å komme seg vekk fra det. Men du er vel kanskje ferdig med det systemet nå? Det er håp.

Anonymkode: 3e58a...6b3

[wintergirl]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror årsaken til at jeg fikk sosial angst var at jeg ikke taklet den brå overgangen fra et relativt trygt og lite miljø på barneskolen, med kun en klasse på trinnet på litt under 30 personer, til ungdomsskolen med 150 personer på trinnet og 50 stk. i klassen. Tror det var et slags mentalt sjokk som jeg responderte på med å trekke meg unna og bli mer og mer redd. Har alltid vært sjenert og litt tilbaketrukket i barndommen da, men hadde det helt greit i mindre og faste miljø. Siden klassen på ungdomsskolen var såppas stor delte lærerne klassen tilfeldig i to før hvert fag, så jeg visste aldri om jeg hadde noen jeg kjente å være med. Dette tror jeg gjorde meg ekstremt mentalt utslitt og. 

Ts

Anonymkode: d65f2...26b

Ok, men er  dette noe du tror du kan lære deg å takle? Er du ellers en veldig sensitiv /følsom person? Trives du i ditt eget selskap? Sier ikke at du ikke har prøvd,  men det er viktig å prøve å jobbe med det, gjerne små skritt om gangen. 

[AnonymBruker]

Jeg ville kontaktet psykolog igjen.

Jeg har hatt det noenlunde likt som deg bare at det gjaldt for de første 19 årene av mitt liv og nå er jeg 22 år og har det veldig bra. Det blir bedre!

Jeg hadde den trange følelsen i halsen i årevis, men den er borte nå som jeg har angsten i sjakk.

Anonymkode: f361d...254

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, wintergirl skrev:

Ok, men er  dette noe du tror du kan lære deg å takle? Er du ellers en veldig sensitiv /følsom person? Trives du i ditt eget selskap? Sier ikke at du ikke har prøvd,  men det er viktig å prøve å jobbe med det, gjerne små skritt om gangen. 

Jeg har heldigvis ikke det klassesystemet nå, og jeg tror helt ærlig jeg ikke hadde holdt ut om jeg hadde hatt det den dag i dag. Jeg kunne nok ikke levd med det så lenge som 6 år nei, men kom meg på et eller annet vis gjennom tre år på ungdomsskolen med det. Jeg trivdes bedre i eget selskap før. Men det siste året har jeg ikke hatt det så bra alene. Har en følelse av at jeg kaster bort livet mitt, men samtidig orker heg ikke å gjøre noe. Jeg er et vrak når jeg kommer gjem fra skolen, særlig på de lange dagene. Jeg orker ikke å rikke meg fra sofaen resten av kvelden. Hvis jeg er på kafe eller noe med noen i et par timer er jeg helt utslitt hele resten av dagen. 

Ts

Anonymkode: d65f2...26b

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ei jente på 18 år. Fram til jeg begynte på ungdomsskolen hadde jeg et helt ok liv vil jeg si. Da jeg var 13 fikk jeg mer og mer sosial angst, ble deprimert, isolerte meg selv, mat var trøsten. Fikk heller ingen "ny start" på vgs da nesten alle i den nye klassen min var folk jeg visste om og ikke trivdes med. Jeg oppsøkte til slutt hjelp for depresjon og angst etter ca. et halvt år på vgs. Gikk til psykolog i perioder i et og et halvt år. Ting ble litt bedre, men den dag i dag er livet fortsatt veldig tungt for det meste. Det eneste som gjør at jeg gidder å leve er et svakt håp om at ting kan bli bedre i fremtiden, selv om jeg har levd et meningsløst og jævlig liv de siste 6 årene. Jeg har også i høst fått en slags trang og kjempe ubehagelig følelse i halsen. Noen ganger føles det ut som om jeg nesten blir kvalt. Har tatt masse prøver men de finner ingen ting. Blir gal snart, det er helt uutholdelig. Jeg orker heller aldri å gjøre noe, blir sliten både fysisk og psykisk  bare av en tur på butikken. Lurer på om det kan være utbrenthet. Jeg skal på folkehøgskole neste år, og det er egentlig mitt eneste håp om å få det bra igjen. Men akkurat nå føles det ikke som om det er noen grunn for meg å leve. Jeg tenker ikke seriøst på å ta selvmord eller noe, men filosoferer over hvorfor jeg i det hele tatt skal leve når hvert sekund føles meningsløst og at jeg bare venter på at ting skal bli bra, men at det aldri blir det allikevel. 

Anonymkode: d65f2...26b

Tenk over dette, er det ikke bedre å leve et forferdelig liv enn at alt blir svart og din eksistens er borte for alltid. Det er ikke sikkert det er noe liv etter døden, det er ikke sikkert du blir gjenfødt. Kanskje du bare får denne ene sjansen på å oppleve hvordan det er å eksistere. Du vil gjennom hele livet ha perioder du elsker og hater, det er som en bergogdalbane. Og for deg så går du gjennom en svært dårlig periode av livet ditt. Men når du begynner å komme i en god periode av livet ditt, så blir du til å føle deg mye bedre på det tidspunktet enn en person som har vært i en god periode av livet lenge. Prøv å tenk positivt isteden for negativt. Du er blitt 18 år nå og det er du som bestemmer hvilken retning livet ditt skal ta nå. Tenk på alt du kan oppleve, alt du kan se, føle, smake i fremtiden. Det er så utrolig mye du kan gjøre med livet. Kos deg med det, for du vet aldri om dette er din eneste sjanse til å eksistere.

Det er tungt å prøve å filosofere seg frem til hva er meningen med livet og hva er vitsen med å leve. Uten å bevandre seg inn på religion så er meningen med livet simpelthen å reprodusere/holde arten vår i live. Men hvorfor bry seg? Det eneste du burde bry deg om er, hva du skal gjøre med den lille tiden du har igjen.

Husk livet kan alltid bli bedre, det er ditt valg hvilken retning du tar  .

Anonymkode: 2f5c8...9c4

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har heldigvis ikke det klassesystemet nå, og jeg tror helt ærlig jeg ikke hadde holdt ut om jeg hadde hatt det den dag i dag. Jeg kunne nok ikke levd med det så lenge som 6 år nei, men kom meg på et eller annet vis gjennom tre år på ungdomsskolen med det. Jeg trivdes bedre i eget selskap før. Men det siste året har jeg ikke hatt det så bra alene. Har en følelse av at jeg kaster bort livet mitt, men samtidig orker heg ikke å gjøre noe. Jeg er et vrak når jeg kommer gjem fra skolen, særlig på de lange dagene. Jeg orker ikke å rikke meg fra sofaen resten av kvelden. Hvis jeg er på kafe eller noe med noen i et par timer er jeg helt utslitt hele resten av dagen. 

Ts

Anonymkode: d65f2...26b

Går du til psykologen enda? Hvis ikke bør du be om ny henvisning. Slik du har det nå skal ingen ha det.

Selv om alt føles meningsløst er det mye du kan gjøre selv for å skaffe mening. Faktisk må du se på dette som jobben din fremover. Hvem andre enn du selv kan gi -ditt liv- mening? Tenk litt på det.

Det skal ikke så mye til for å få det bedre, det vanskelige er å komme i gang. Du har fått mange gode tips over her, om å komme seg ut i naturen, fokusere på de tingene du faktisk liker og opplever som positive. Du kan pgså begynne med noe nytt som gir deg nye sosiale kontakter. Liker du å ri? Gå tur med hund? Hjelpe en eldre person som besøksvenn? Da får du sosial kontakt med andre enn de du vanligvis omgås og det kan gi deg nytt fokus.

Jeg er mye eldre enn deg og jobber med de samme tingene hver dag. Jeg oppfordrer deg til å ta tak i dette nå, for det finnes ingen magi som plutselig gjør alt så mye bedre uten egeninnsats. 

Jeg forsto det sånn at du ikke har lenge igjen av skolen. Hold ut og ta en heidundrande feiring når det er over. Da er tiden inne for å starte -ditt- liv. Sørg for å være godt forberedt; start i dag! 

Anonymkode: d4b58...868

[AnonymBruker]

Få ny henvisning til psykolog så du får jobbet med angsten din. Det er ikke nødvendig å gå å ha det sånn.

Også prøv å trøst deg med at fra 14-20 er en kjip tid for de fleste. Deretter blir ting bedre. Når hodet er på plass i en alder av 25-26 så virker ikke problemene man hadde i den alderen seriøse lenger. Så jeg lover deg, det blir bedre.

Anonymkode: 7f151...df3

[Beltedyr]

Kjipt å høre!  Slet selv noe vanvittig med sosial angst på videregående, uten å søke hjelp. Droppet ut pga. at det ble for mye. Men det er mulig å bli MYE bedre, med hjelp fra en dyktig psykolog, jeg har gått til psykolog de 5 siste årene, og angsten er mye mindre. Jo tidligere man tar tak i problemene, jo bedre. Selv om det kan være vanskelig, så vil jeg anbefale deg å begynne å gå i terapi igjen. Har du prøvd medisiner mot angst/depresjoner forresten?

[AnonymBruker]

Synes det er veldig tøft gjort og fornuftig at du oppsøkte hjelp i så ung alder. Godt å få en støttespiller på veien.

Kvelningsfølelse er ganske vanlig ved angst, spenningen i halsen.

 http://www.anxietycentre.com/anxiety-symptoms/choking-feeling.shtml

Selv om man ikke er så sosial, så kan man ha et hyggelig liv. Man kan dyrke sine hobbier. Hva man fokuserer på har veldig mye å si. Hvis du fokuserer veldig på andre mennesker og deg selv, for å finne feil, så finner du de også. Å være sosial når man fokuserer på felles interesse, er en helt annen fokus, der man fokuserer på det man gjør. (Sunnere)

Anonymkode: 80347...dc2

[wintergirl]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Synes det er veldig tøft gjort og fornuftig at du oppsøkte hjelp i så ung alder. Godt å få en støttespiller på veien.

Kvelningsfølelse er ganske vanlig ved angst, spenningen i halsen.

 http://www.anxietycentre.com/anxiety-symptoms/choking-feeling.shtml

Selv om man ikke er så sosial, så kan man ha et hyggelig liv. Man kan dyrke sine hobbier. Hva man fokuserer på har veldig mye å si. Hvis du fokuserer veldig på andre mennesker og deg selv, for å finne feil, så finner du de også. Å være sosial når man fokuserer på felles interesse, er en helt annen fokus, der man fokuserer på det man gjør. (Sunnere)

Anonymkode: 80347...dc2

Dette ts, det AB skriver her er kjempe bra. Dyrk dine interesser og hvis du sliter sosialt så prøv å gjøre noe du trives med på egen hånd. Det kan hjelpe deg mye på vei. Håper jeg da  

Endret 11. januar 2016 av wintergirl

[Gjest cheshirecat]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

  Jeg er ei jente på 18 år. Fram til jeg begynte på ungdomsskolen hadde jeg et helt ok liv vil jeg si. Da jeg var 13 fikk jeg mer og mer sosial angst, ble deprimert, isolerte meg selv, mat var trøsten. Fikk heller ingen "ny start" på vgs da nesten alle i den nye klassen min var folk jeg visste om og ikke trivdes med. Jeg oppsøkte til slutt hjelp for depresjon og angst etter ca. et halvt år på vgs. Gikk til psykolog i perioder i et og et halvt år. Ting ble litt bedre, men den dag i dag er livet fortsatt veldig tungt for det meste. Det eneste som gjør at jeg gidder å leve er et svakt håp om at ting kan bli bedre i fremtiden, selv om jeg har levd et meningsløst og jævlig liv de siste 6 årene. Jeg har også i høst fått en slags trang og kjempe ubehagelig følelse i halsen. Noen ganger føles det ut som om jeg nesten blir kvalt. Har tatt masse prøver men de finner ingen ting. Blir gal snart, det er helt uutholdelig. Jeg orker heller aldri å gjøre noe, blir sliten både fysisk og psykisk  bare av en tur på butikken. Lurer på om det kan være utbrenthet. Jeg skal på folkehøgskole neste år, og det er egentlig mitt eneste håp om å få det bra igjen. Men akkurat nå føles det ikke som om det er noen grunn for meg å leve. Jeg tenker ikke seriøst på å ta selvmord eller noe, men filosoferer over hvorfor jeg i det hele tatt skal leve når hvert sekund føles meningsløst og at jeg bare venter på at ting skal bli bra, men at det aldri blir det allikevel. 

Anonymkode: d65f2...26b

Psykiske lidelser som angst og depresjon er veldig vanlig blant den alderen du er i, og blir ofte ikke medisinert eller behandlet. Det har faktisk vært skrevet endel artikler om at akkurat denne aldersgruppa muligens er undermedisinert fordi mange leger og behandlere er redd for å bidra til å skape et langvarig misbruker -forhold. Poenget mitt er at følelsene dine er naturlige og vanlige og DET BLIR BEDRE! Men noe må du gjøre aktivt selv også, da er TRENING og MUSIKK mitt beste råd. Trening vil bidra til å produsere hormoner som er positive for deg og gi deg "lykke" følelse. Det vil også tappe deg endel for energi sånn at mye skjer naturlig; søvn, matinntak osv. Uansett hva for type trening som gir deg livsglede skal du utøve; om det er fotball, svømming, sykling, yoga eller løping. Du gjør det ikke for å gå ned i vekt men for å gi degselv glede i hverdagen. Klarer du det kommer etterhvert resten naturlig. Da jeg var på din alder ønsket jeg ikke leve. Jeg husker jeg våknet og hadde et stort speil på soverommet ved senga mi. Jeg så megselv i speilet og lurte på hva vitsen med å våkne var. Hvorfor kunne jeg ikke bare sove for evig.. Idag er jeg godt gift med en nydelig mann, høy, mørk og sexy, som av uante grunner falt for meg. Vi har to barn. Jeg fullførte studiene jeg ville gå på og tar nå høyere utdanning. Når jeg ser tilbake på den jenta som satt i senga om morgenen og bare ville sove for evig tenker jeg at hun er en total fremmed for meg.. Når jeg leser innlegg som dine husker jeg på hvem hun var og takker Gud for at hun valgte å dra segselv ut av senga hver dag og gå videre i livet.