Brølte til treåringen min :(

[AnonymBruker]

Uff, jeg sitter her med verdens svarteste samvittighet nå, etter at jeg ble sint, og endte med å virkelig brøle høyt til treåringen min... Jeg er veldig sliten om dagen på grunn av mye forskjellig negativt som skjer rundt meg (vil helst ikke gå i detaljer) og i tillegg har jeg voldsom pms i dag, og merket at lunten min var kortere enn vanlig. 

Treåringen gikk i bena mine konstant da jeg holdt på å lage middag, og maste og maste om at h*n var sulten og ville ha mat NÅ. De første gangene svarte jeg hyggelig og rolig at jeg skjønte at h*n var sulten og at maten snart var klar. Etter 5-10 min med konstant masing om maten snart var ferdig ble jeg litt surere, og sa at "nå blir mamma veldig sliten, så nå må du være så snill å slutte og mase snart!" H*n ga seg ikke, men fortsatte å mase, og jeg prøvde å bare ignorere det. H*n fortsatte masingen og ropte (selvsagt) høyere og høyere "jeg vil ha mat NÅ, jeg vil ha mat NÅ!"

Etter ytterligere et minutt eller to med masing snudde jeg meg og virkelig brølte, nærmest så høyt jeg kunne; "nå kutter du ut den masingen der, jeg orker ikke høre på det mer!!!! Jeg skjønner at du er sulten, men jeg gjør så godt jeg kan her!!!" Mannen min, som hadde vært fraværende på kjøkkenet under hele seansen kom løpende til, og "tok over" treåringen (som forøvrig faktisk ikke lot til å bli særlig affisert av raseriutbruddet mitt...) Jeg gikk i gangen og tok meg en pustepause og time out på noen minutter til jeg fikk roet pulsen igjen. 

Etterpå snakket jeg med treåringen om at jeg ble sint, at jeg beklaget det, men at jeg håpet at h*n skjønte at h*n kanskje hadde mast veldig mye på mamma. Det var h*n enig i (men det er jo selvsagt ikke godt å vite hvor mye h*n egentlig skjønte av den samtalen..!)

Men nå føler jeg meg bare SÅ fæl, liker virkelig ikke at jeg kunne klikke så utrolig foran barnet mitt  Vær så snill å si at jeg ikke er den eneste som har utsatt et lite barn for noe sånt som dette?!? H*n lot som sagt til å takle det greit, begynte ikke å gråte eller noe, så h*n har vel ikke akkurat tatt noen skade av det. Men som voksen burde jeg jo virkelig greid å unngå dette!!  

Anonymkode: 647bd...fc1

[TheGirlWhoWaited]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uff, jeg sitter her med verdens svarteste samvittighet nå, etter at jeg ble sint, og endte med å virkelig brøle høyt til treåringen min... Jeg er veldig sliten om dagen på grunn av mye forskjellig negativt som skjer rundt meg (vil helst ikke gå i detaljer) og i tillegg har jeg voldsom pms i dag, og merket at lunten min var kortere enn vanlig. 

Treåringen gikk i bena mine konstant da jeg holdt på å lage middag, og maste og maste om at h*n var sulten og ville ha mat NÅ. De første gangene svarte jeg hyggelig og rolig at jeg skjønte at h*n var sulten og at maten snart var klar. Etter 5-10 min med konstant masing om maten snart var ferdig ble jeg litt surere, og sa at "nå blir mamma veldig sliten, så nå må du være så snill å slutte og mase snart!" H*n ga seg ikke, men fortsatte å mase, og jeg prøvde å bare ignorere det. H*n fortsatte masingen og ropte (selvsagt) høyere og høyere "jeg vil ha mat NÅ, jeg vil ha mat NÅ!"

Etter ytterligere et minutt eller to med masing snudde jeg meg og virkelig brølte, nærmest så høyt jeg kunne; "nå kutter du ut den masingen der, jeg orker ikke høre på det mer!!!! Jeg skjønner at du er sulten, men jeg gjør så godt jeg kan her!!!" Mannen min, som hadde vært fraværende på kjøkkenet under hele seansen kom løpende til, og "tok over" treåringen (som forøvrig faktisk ikke lot til å bli særlig affisert av raseriutbruddet mitt...) Jeg gikk i gangen og tok meg en pustepause og time out på noen minutter til jeg fikk roet pulsen igjen. 

Etterpå snakket jeg med treåringen om at jeg ble sint, at jeg beklaget det, men at jeg håpet at h*n skjønte at h*n kanskje hadde mast veldig mye på mamma. Det var h*n enig i (men det er jo selvsagt ikke godt å vite hvor mye h*n egentlig skjønte av den samtalen..!)

Men nå føler jeg meg bare SÅ fæl, liker virkelig ikke at jeg kunne klikke så utrolig foran barnet mitt  Vær så snill å si at jeg ikke er den eneste som har utsatt et lite barn for noe sånt som dette?!? H*n lot som sagt til å takle det greit, begynte ikke å gråte eller noe, så h*n har vel ikke akkurat tatt noen skade av det. Men som voksen burde jeg jo virkelig greid å unngå dette!!  

Anonymkode: 647bd...fc1

Bare slapp av - den moren som påstår hun ALDRI har brølt til barnet sitt - lyver! 
Jaja, jeg skal ikke påstå at alle i hele verden har gjort det - det har jeg ingen belegg for - men det er nok mer vanlig enn uvanlig å en eller flere ganger gjennom barnas oppvekst å komme til det punktet at man brøler til dem! 

[AnonymBruker]

Etter å ha lest dette føler jeg meg som verdens værste mamma! Har a snakka høyt til barna mine jeg å men det hsr de fortjent de gangene det har skjedd! 

Anonymkode: f4dc0...fef

[AnonymBruker]

Skjønner du har det fælt, men ta det med ro- jeg er sikker på at de aller, aller fleste har brølt til barnet sitt mer enn én gang. H*n tar helt sikkert ikke skade av det, med mindre det skjer ofte. Synes egentlig mannen din burde tatt over treåringen når h*n maste slik. Kan du ikke be mannen din om å ta over neste gang, før du brøler til ungen?

Jeg har selv brølt til ungene, det samme har mannen. Tror det er er helt normalt hvis man er veldig sliten, har pms eller lignende. Barn har ikke vondt av å se at foreldrene kan miste tålmodigheten. Som sagt så lenge det ikke skjer ofte.

Anonymkode: 8645f...26b

[Gjest snoopy_93]

Tror de fleste barn preller av seg at mor eller far snakker hardt til de en gang i blandt. Tror det er mye verre for et barn som er eldre når mor eller far åpenbart har problemer og skriker til ungene sine at de er stygge, tjukke, en feil osvosv. 

Jeg husker første gangen pappa virkelig ble irritert, da var jeg 1år og hadde snudd hele lekekurven på hodet og bada i leker i gangen. Pappa var allerede helt ute fordi min mor ble lagt inn med tvang kort tid før. "Nå tar dere å rydder opp etter dere!!!" Skrek han. Og ryddig ble det. 
Vil ikke påstå at jeg tok noen spesiell skade av det.

[Jerry Lee]

Forstår dårlige samvittigheten..... Men sånt kan skje. Man er ikke dårlig forelder av den grunn. 

La det ikke bli en "vane", bare...  ☺

[Gjest Haaploes]

Du har nok vesentlig mer vondt av dette enn barnet ditt.

Sånn skjer, kjære deg. Kanskje dette innlegget fra Blondinbella kan få deg til å føle deg litt bedre? Det handler om akkurat det samme

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Uff, jeg sitter her med verdens svarteste samvittighet nå, etter at jeg ble sint, og endte med å virkelig brøle høyt til treåringen min... Jeg er veldig sliten om dagen på grunn av mye forskjellig negativt som skjer rundt meg (vil helst ikke gå i detaljer) og i tillegg har jeg voldsom pms i dag, og merket at lunten min var kortere enn vanlig. 

Treåringen gikk i bena mine konstant da jeg holdt på å lage middag, og maste og maste om at h*n var sulten og ville ha mat NÅ. De første gangene svarte jeg hyggelig og rolig at jeg skjønte at h*n var sulten og at maten snart var klar. Etter 5-10 min med konstant masing om maten snart var ferdig ble jeg litt surere, og sa at "nå blir mamma veldig sliten, så nå må du være så snill å slutte og mase snart!" H*n ga seg ikke, men fortsatte å mase, og jeg prøvde å bare ignorere det. H*n fortsatte masingen og ropte (selvsagt) høyere og høyere "jeg vil ha mat NÅ, jeg vil ha mat NÅ!"

Etter ytterligere et minutt eller to med masing snudde jeg meg og virkelig brølte, nærmest så høyt jeg kunne; "nå kutter du ut den masingen der, jeg orker ikke høre på det mer!!!! Jeg skjønner at du er sulten, men jeg gjør så godt jeg kan her!!!" Mannen min, som hadde vært fraværende på kjøkkenet under hele seansen kom løpende til, og "tok over" treåringen (som forøvrig faktisk ikke lot til å bli særlig affisert av raseriutbruddet mitt...) Jeg gikk i gangen og tok meg en pustepause og time out på noen minutter til jeg fikk roet pulsen igjen. 

Etterpå snakket jeg med treåringen om at jeg ble sint, at jeg beklaget det, men at jeg håpet at h*n skjønte at h*n kanskje hadde mast veldig mye på mamma. Det var h*n enig i (men det er jo selvsagt ikke godt å vite hvor mye h*n egentlig skjønte av den samtalen..!)

Men nå føler jeg meg bare SÅ fæl, liker virkelig ikke at jeg kunne klikke så utrolig foran barnet mitt  Vær så snill å si at jeg ikke er den eneste som har utsatt et lite barn for noe sånt som dette?!? H*n lot som sagt til å takle det greit, begynte ikke å gråte eller noe, så h*n har vel ikke akkurat tatt noen skade av det. Men som voksen burde jeg jo virkelig greid å unngå dette!!  

Anonymkode: 647bd...fc1

Hvorfor ropte du ikke på mannen når du kjente lunta brenne ut? Det er det jeg gjør  Ellers så tror jeg ikke det er helt unormalt å miste hodet når alt blir for mye..

Anbefaler å gi litt snacks mens du holder på å lage mat og ungen er sutrete. Feks agurkbiter eller noe sånt.

Anonymkode: 35ae4...2d9

[sjøhest]

Helt normalt 

[AnonymBruker]

Slapp av. Dette har vi alle vært igjennom. Pust med magen. Ingen skade skjedd.

Anonymkode: e1c8a...580

[Gjest ISeeYouCreep]

w

 

Endret 13. november 2023 av Nasse Nøff ❤

[AnonymBruker]

Han tar sikkert ikke skade av det, er bare sunt at han ser at du kan bli sint du å.

Anonymkode: 8900e...0a0

[Sofie_22]

2 timer siden, snoopy_93 skrev:

Tror de fleste barn preller av seg at mor eller far snakker hardt til de en gang i blandt. Tror det er mye verre for et barn som er eldre når mor eller far åpenbart har problemer og skriker til ungene sine at de er stygge, tjukke, en feil osvosv. 

Jeg husker første gangen pappa virkelig ble irritert, da var jeg 1år og hadde snudd hele lekekurven på hodet og bada i leker i gangen. Pappa var allerede helt ute fordi min mor ble lagt inn med tvang kort tid før. "Nå tar dere å rydder opp etter dere!!!" Skrek han. Og ryddig ble det. 
Vil ikke påstå at jeg tok noen spesiell skade av det.

Helt off topic, men husker du hendelser fra du var ett år gammel? Er det vanlig? Det tidligste jeg husker noe av er vel fra ca. fire- femårsalderen

Endret 10. januar 2016 av Sofie_22

[Gjest snoopy_93]

10 minutter siden, Sofie_22 skrev:

Helt off topic, men husker du hendelser fra du var ett år gammel? Er det vanlig? Det tidligste jeg husker noe av er vel fra ca. fire- femårsalderen

Vet ikke hvor vanlig det er, men det er det eneste jeg husker fra da også. Resten av minner jeg har er fra da jeg var sånn 4år eller noe. 

Tror rett og slett at det bare har festet seg der. Hadde en veldig fin barndom

[AnonymBruker]

2 timer siden, snoopy_93 skrev:

Tror de fleste barn preller av seg at mor eller far snakker hardt til de en gang i blandt. Tror det er mye verre for et barn som er eldre når mor eller far åpenbart har problemer og skriker til ungene sine at de er stygge, tjukke, en feil osvosv. 

Jeg husker første gangen pappa virkelig ble irritert, da var jeg 1år og hadde snudd hele lekekurven på hodet og bada i leker i gangen. Pappa var allerede helt ute fordi min mor ble lagt inn med tvang kort tid før. "Nå tar dere å rydder opp etter dere!!!" Skrek han. Og ryddig ble det. 
Vil ikke påstå at jeg tok noen spesiell skade av det.

Tøys og tull! Du husker absolutt ikke noe fra du var ett år gammel og du ryddet heller ikke etter deg selv om han brølte mot deg!!!

 

Anonymkode: d12d6...fac

[jabx]

Ideelt sett skal man jo ikke brøle til barna eller kjefte på dem, men mennesker er ikke perfekte. Når det ikke skjer hele tiden så gjør det vel ikke store skaden. Jeg leste noe fra en psykolog som mente det også kunne være sunt for barna å se at foreldrene har følelser og kan bli sinte enkelte ganger.

Men det er sikkert lurt å prate med barnet om det når ting har roet seg ned igjen.

[kisskissbangbang]

Du ble sint, du beklagde og forklarte situasjonen. Ikke noe problem, så lenge deg bare skjer en gang i blant.   

[Cordelia]

Jeg tror unger har litt godt av å se at foreldre mister litt tålmodigheten en gang iblant. Litt herding må de jo få. De fleste av oss har nok blitt brølt til noen ganger løpet av oppveksten, og de færreste av oss har tatt skade av det.

[jabx]

9 minutter siden, Cordelia skrev:

Jeg tror unger har litt godt av å se at foreldre mister litt tålmodigheten en gang iblant. Litt herding må de jo få. De fleste av oss har nok blitt brølt til noen ganger løpet av oppveksten, og de færreste av oss har tatt skade av det.

Hvordan vet du det? Du vet jo ikke om du hadde vært bedre på en eller annen måte hvis du ikke hadde blitt brølt til, så det er litt merkelig å påstå at du ikke har tatt skade.

Det betyr ikke at du nødvendigvis har tatt skade, du kan ikke vite at du faktisk ikke gjorde det.

[Cordelia]

1 time siden, jabx skrev:

Hvordan vet du det? Du vet jo ikke om du hadde vært bedre på en eller annen måte hvis du ikke hadde blitt brølt til, så det er litt merkelig å påstå at du ikke har tatt skade.

Det betyr ikke at du nødvendigvis har tatt skade, du kan ikke vite at du faktisk ikke gjorde det.

Selfølgelig kan jeg vite det.  Ikke kveruler. Du vet like godt som jeg, at det er snakk om sunn fornuft.