Sykepleiere, se hit!!!

[AnonymBruker]

Hei dere!

Jeg er ei 19år gammel jente som går siste året på videregående (påbygg), men jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hva jeg vil bli. Ville lenge bli fysioterapeut, men da jeg begynte på påbygg ble karakterene mine dårligere. Men vurderer sykepleier. Har vært i praksis på sykehjem, men trivdes ikke der pågrunn av ansatte som var frekke og sure både mot brukere og kolleger. Var veldig lite å gjøre på sykehjemmet, det ble mye "dødtid"... Jeg liker at det skjer ting, men jeg vil samtidig ikke løpe bena av meg..

Har i alle år fått høre at jeg er pliktoppfyllende, omsorgsfull og effektiv. Samt nøye  Jeg er glad i mennesker og ønsker å gjøre en forskjell! Har sprøyteskrekk, men dette er jeg villig til å strekke grensene for dersom jeg finner ut at sykepleie er aktuelt for meg. Har hørt at det er mange sykepleiestudenter som blir kurert for sprøyteskrekk under utdanning 

Ifjor var jeg med ei venninne på sykehuset da hun ble innlagt på akutten. Vi ble godt tatt hånd om av en hyggelig sykepleier, og mens jeg satt ved siden av venninnen min hele natten, fikk jeg også se et lite innblikk i hva en sykepleier gjør. Dette var som sagt på akuttmottaket, så her var det tempo!!

Har snakket med noen sykepleiere, som frarådet meg å bli sykepleier (på sykehus) da det var et så utrolig stressende yrke - rakk ikke å ha matpause eller gå på toalettet en gang...?

Jeg vil gjerne høre ærlige meninger fra dere om yrket. Dette varierer fra sykehus til sykehus, men hvilke avdelinger (generelt) er mindre stressende enn de som er mest stressende? Håper dere skjønner hva jeg lurer på, og at jeg selvfølgelig ikke er en latsabb, men for å være helt ærlig takler ikke jeg ekstremt høyt tempo hele arbeidsdagen..  Hvilke arbeidsoppgaver har dere, og hva er en "typisk" arbeidsdag?

Anonymkode: 18c14...409

[pinar]

Jeg hadde sprøyteskrekk da jeg var yngre. Ingen problemer med det nå, men det vil alltids være noe man syns er ekkelt selv som sykepleier men man må jo ikke jobbe med akkurat det. 

Jeg liker å være sykepleier og trives med jobben min, samtidig vet jeg ikke om jeg egentlig vil anbefale noen å bli det. Det er mye ansvar, mye gørr man må bort i, man må takle missfornøyde brukere/pasienter/pårørende og tiden strekker absolutt ikke alltid til. Lønna er heller ikke bra. Jeg kjenner ufaglærte i andre jobber som tjener det samme som meg og slipper turnus. Dette visste jeg jo før jeg ble sykepleier, likevel gikk det mer opp for meg når jeg faktisk var ferdig å begynte å jobbe 100%. 

Samtidig, når vi har roligere perioder og faktisk får gjort jobben slik vi ønsker så trives jeg veldig godt med valget mitt. For meg passer det best med et yrke hvor jeg ikke sitter stille, og også får gjøre mye forskjellig så sånn sett er sykepleier veldig bra.

Tempo og stressfaktor varierer nok veldig fra sted til sted, og de fleste steder har også mer rolige perioder og perioder som er svært hektiske. Min erfaring fra psykiatri var at det var langt mer rolig og mindre stressende enn det er på sykehus og i hjemmesykepleien. 

 

 

[AnonymBruker]

Sjekk ut intervjuer med mennesker som jobber innenfor rus og psykiatri - mindre prosedyrer, mer faglig mellommenneskelig kontakt. Mer tid til pasientene. En helt annen verden for de som er vant til sengepost. Færre fasitsvar (som prosedyrer ofte har), flere kreative løsninger og tenking utenfor boksen, og man forstår hvorfor brukerne misliker enkelte NAV og barnevern da man ofte samarbeider med disse.

Anonymkode: ac149...7c7

[FebruarMamma]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sjekk ut intervjuer med mennesker som jobber innenfor rus og psykiatri - mindre prosedyrer, mer faglig mellommenneskelig kontakt. Mer tid til pasientene. En helt annen verden for de som er vant til sengepost. Færre fasitsvar (som prosedyrer ofte har), flere kreative løsninger og tenking utenfor boksen, og man forstår hvorfor brukerne misliker enkelte NAV og barnevern da man ofte samarbeider med disse.

Anonymkode: ac149...7c7

Jeg er sykepleier; og anbefaler INGEN det. Trivdes ikke så godt på sykehus med prosedyrer osv. Dessverre hadde jeg ikke sykehuspraksisen før i tredje studieåret - og fant dette derfor ut litt "for sent". 

Jobber selv i psykiatrien. Er som h*n over skriver, at det er en helt annen verden enn på sykehuset. Man kan tenke utenfor boksen, det er mye mer fokus på den mellommenneskelig kontakten og relasjonsbygging. Jeg synes imidlertid det er bånn kjedelig - og i psykiatrien som så mange andre steder føler jeg jobben min går ut på å være husmor og mamma for voksne folk. Jeg dekker på til alle måltider, bruker mye tid på kjøkkenet og å gjøre klar måltider til pasientene, vekker voksne mennesker som ikke greier å sette på vekkerklokka på mobilen sin. Sitter og prater litt, går turer, har noen samtaler her og der om de vanskelige følelsene, før det er på'an igjen med ny kjøkkentjeneste. I mine arbeidsoppgaver er jeg også pålagt full leilighetsvask hos pasientene.. De KAN være med hvis de VIL, og hvis ikke de vil er det mitt ansvar. Da vasker jeg ALT.. do, gulv, bytter sengetøy, overflater - gjerne mens pasienten sitter i en stol med ipaden sin og ser på meg, slaven, vasker. Kjempegivende. 

Føler det er lite fokus på bedring og fremgang.

Mange er kronikere - og får lov å komme inn på opphold når de har brukt opp trygda si på røyk, chanel-sminke, 3 nye parfymeflasker og 5 par nye bukser og ikke har mer penger igjen. Da kommer de til oss, drikker 3 kanner kaffe om dagen, klager over hvor fattige de er - vil ikke delta på fellesturer, vil ikke delta i noen av de miljøterapeutiske aktivitetene, ikke ha samtale med psykolog - INGENTING. Bare de får spise og drikke så mye de vil og sitte og se TV og være i fred hele dagen. Også kjempegivende å være pleiemor og rydde opp og servere mat for disse. 

Endret 16. januar 2016 av FebruarMamma

[AnonymBruker]

27 minutter siden, FebruarMamma skrev:

Jeg er sykepleier; og anbefaler INGEN det. Trivdes ikke så godt på sykehus med prosedyrer osv. Dessverre hadde jeg ikke sykehuspraksisen før i tredje studieåret - og fant dette derfor ut litt "for sent". 

Jobber selv i psykiatrien. Er som h*n over skriver, at det er en helt annen verden enn på sykehuset. Man kan tenke utenfor boksen, det er mye mer fokus på den mellommenneskelig kontakten og relasjonsbygging. Jeg synes imidlertid det er bånn kjedelig - og i psykiatrien som så mange andre steder føler jeg jobben min går ut på å være husmor og mamma for voksne folk. Jeg dekker på til alle måltider, bruker mye tid på kjøkkenet og å gjøre klar måltider til pasientene, vekker voksne mennesker som ikke greier å sette på vekkerklokka på mobilen sin. Sitter og prater litt, går turer, har noen samtaler her og der om de vanskelige følelsene, før det er på'an igjen med ny kjøkkentjeneste. I mine arbeidsoppgaver er jeg også pålagt full leilighetsvask hos pasientene.. De KAN være med hvis de VIL, og hvis ikke de vil er det mitt ansvar. Da vasker jeg ALT.. do, gulv, bytter sengetøy, overflater - gjerne mens pasienten sitter i en stol med ipaden sin og ser på meg, slaven, vasker. Kjempegivende. 

Føler det er lite fokus på bedring og fremgang.

Mange er kronikere - og får lov å komme inn på opphold når de har brukt opp trygda si på røyk, chanel-sminke, 3 nye parfymeflasker og 5 par nye bukser og ikke har mer penger igjen. Da kommer de til oss, drikker 3 kanner kaffe om dagen, klager over hvor fattige de er - vil ikke delta på fellesturer, vil ikke delta i noen av de miljøterapeutiske aktivitetene, ikke ha samtale med psykolog - INGENTING. Bare de får spise og drikke så mye de vil og sitte og se TV og være i fred hele dagen. Også kjempegivende å være pleiemor og rydde opp og servere mat for disse. 

Hvorfor i alle dager bytter du ikke jobb???

Litt av et spesielt opplegg hos dere, forstår godt at du ikke trives.

Anonymkode: 28264...468

[FebruarMamma]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor i alle dager bytter du ikke jobb???

Litt av et spesielt opplegg hos dere, forstår godt at du ikke trives.

Anonymkode: 28264...468

Når man er sykepleier og synes store stell med heiser osv. involvert er dritt - er ikke sykehjem plassen. 
Når man liker å ta seg tid til pasientene og føle man gjør en god jobb uten å måtte forlate gamle Olga som har hele livet å fortelle om til deg fordi du er hennes eneste besøk hele dagen - er ikke hjemmesykepleien (her hvertfall) plassen.
Når man ikke er glad i prosedyrer er ikke sykehus plassen. 
Jobber på poliklinikker, legekontor, forsikringsselskaper osv. henger IKKE på trær. 

Så da er foreløpig psykiatrien det jeg kan "overleve" hverdagen min med. Men jobber med å finne på noe heelt annet. 
Problemet er bare at jeg ønsker jo å jobbe med mennesker, og å hjelpe folk - og å være et hyggelige likemenneske, spesielt for folk som ikke har det så greit. Og da kan man ikke gå så laaangt utenfor samme bransjen.  

[AnonymBruker]

41 minutter siden, FebruarMamma skrev:

Jeg er sykepleier; og anbefaler INGEN det. Trivdes ikke så godt på sykehus med prosedyrer osv. Dessverre hadde jeg ikke sykehuspraksisen før i tredje studieåret - og fant dette derfor ut litt "for sent". 

Jobber selv i psykiatrien. Er som h*n over skriver, at det er en helt annen verden enn på sykehuset. Man kan tenke utenfor boksen, det er mye mer fokus på den mellommenneskelig kontakten og relasjonsbygging. Jeg synes imidlertid det er bånn kjedelig - og i psykiatrien som så mange andre steder føler jeg jobben min går ut på å være husmor og mamma for voksne folk. Jeg dekker på til alle måltider, bruker mye tid på kjøkkenet og å gjøre klar måltider til pasientene, vekker voksne mennesker som ikke greier å sette på vekkerklokka på mobilen sin. Sitter og prater litt, går turer, har noen samtaler her og der om de vanskelige følelsene, før det er på'an igjen med ny kjøkkentjeneste. I mine arbeidsoppgaver er jeg også pålagt full leilighetsvask hos pasientene.. De KAN være med hvis de VIL, og hvis ikke de vil er det mitt ansvar. Da vasker jeg ALT.. do, gulv, bytter sengetøy, overflater - gjerne mens pasienten sitter i en stol med ipaden sin og ser på meg, slaven, vasker. Kjempegivende. 

Føler det er lite fokus på bedring og fremgang.

Mange er kronikere - og får lov å komme inn på opphold når de har brukt opp trygda si på røyk, chanel-sminke, 3 nye parfymeflasker og 5 par nye bukser og ikke har mer penger igjen. Da kommer de til oss, drikker 3 kanner kaffe om dagen, klager over hvor fattige de er - vil ikke delta på fellesturer, vil ikke delta i noen av de miljøterapeutiske aktivitetene, ikke ha samtale med psykolog - INGENTING. Bare de får spise og drikke så mye de vil og sitte og se TV og være i fred hele dagen. Også kjempegivende å være pleiemor og rydde opp og servere mat for disse. 

Meget spesielt opplegg hos dere. Og du burde virkelig se deg etter en annen jobb et annet sted enn psykiatrien. For både din og pasientenes skyld hadde det vært best.

Anonymkode: d4c0c...8c6

[Agurk]

49 minutter siden, FebruarMamma skrev:

Jeg er sykepleier; og anbefaler INGEN det. Trivdes ikke så godt på sykehus med prosedyrer osv. Dessverre hadde jeg ikke sykehuspraksisen før i tredje studieåret - og fant dette derfor ut litt "for sent". 

Jobber selv i psykiatrien. Er som h*n over skriver, at det er en helt annen verden enn på sykehuset. Man kan tenke utenfor boksen, det er mye mer fokus på den mellommenneskelig kontakten og relasjonsbygging. Jeg synes imidlertid det er bånn kjedelig - og i psykiatrien som så mange andre steder føler jeg jobben min går ut på å være husmor og mamma for voksne folk. Jeg dekker på til alle måltider, bruker mye tid på kjøkkenet og å gjøre klar måltider til pasientene, vekker voksne mennesker som ikke greier å sette på vekkerklokka på mobilen sin. Sitter og prater litt, går turer, har noen samtaler her og der om de vanskelige følelsene, før det er på'an igjen med ny kjøkkentjeneste. I mine arbeidsoppgaver er jeg også pålagt full leilighetsvask hos pasientene.. De KAN være med hvis de VIL, og hvis ikke de vil er det mitt ansvar. Da vasker jeg ALT.. do, gulv, bytter sengetøy, overflater - gjerne mens pasienten sitter i en stol med ipaden sin og ser på meg, slaven, vasker. Kjempegivende. 

Føler det er lite fokus på bedring og fremgang.

Mange er kronikere - og får lov å komme inn på opphold når de har brukt opp trygda si på røyk, chanel-sminke, 3 nye parfymeflasker og 5 par nye bukser og ikke har mer penger igjen. Da kommer de til oss, drikker 3 kanner kaffe om dagen, klager over hvor fattige de er - vil ikke delta på fellesturer, vil ikke delta i noen av de miljøterapeutiske aktivitetene, ikke ha samtale med psykolog - INGENTING. Bare de får spise og drikke så mye de vil og sitte og se TV og være i fred hele dagen. Også kjempegivende å være pleiemor og rydde opp og servere mat for disse. 

Hvorfor bytter du ikke jobb? Litt av en holdning du har til pasientene dine 

[AnonymBruker]

Jeg elsker å være sykepleier, og anbefaler yrket på det varmeste. Hovedgrunnen er at det finnes så mange muligheter til videreutdanning, og så mange varierte arbeidsplasser: Sykehus, legevakt, sykehjem, hjemmesykepleie, psykiatri, helsesøster, undervisning... Det er et utrolig variert yrke!

Anonymkode: 3e7d5...9ba

[FebruarMamma]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Meget spesielt opplegg hos dere. Og du burde virkelig se deg etter en annen jobb et annet sted enn psykiatrien. For både din og pasientenes skyld hadde det vært best.

Anonymkode: d4c0c...8c6

 

25 minutter siden, Agurk skrev:

Hvorfor bytter du ikke jobb? Litt av en holdning du har til pasientene dine 

Les mitt svar over ang. dette som jeg skrev for 30 minutter siden. 
Ble sykepleier i utgangspunktet fordi jeg ønsket å hjelpe mennesker, og å kunne bidra til en positiv forskjell i folks hverdag. 
At jeg har utdannet meg i 3 år for å vaske dassen mens folk sitter og ser på at jeg gjør det, eller å måtte fortelle voksne folk at det er fint om de sitter på en kladd når de sitter og menstruerer gjennom både truse og bukse i sofaen i fellesstua blant de andre pasientene fordi de heller kjøpte smågodt på gåturen til butikken enn å kjøpe seg bind - føler jeg ikke er det jeg ønsket å bruke utdannelsen min til. Dessverre ble det som å velge mellom pest eller kolera - da jeg ikke trives i yrket generelt. 

Om det er en trøst for dere som sikkert tror jeg er verdens største f*tte av en sykepleier mot pasientene mine fikk jeg melding senest i dag fra min sjef, om at flere av pasientene lurte på om jeg ikke kom oppom på besøk snart fordi jeg de savnet meg så.. (Jeg er sykemeldt for tiden). Så til tross for min ufattelige mistrivsel i arbeidet, og negative meninger om pasientene mine - mener jeg selv, og får stadig bekreftet av kollegaer og pasienter, at jeg gjør en god jobb når jeg er på jobb altså. Handler litt om å klare å være profesjonell den tiden man er på jobb også, også kan man klage og grine når man er hjemme. Men jobber som sagt aktivt for å finne på noe helt annet, så jobber med saken  Tenker at over lengre tid tror jeg ingen mennesker klarer å være såå god skuespiller at de rundt en (spesielt pasienter) ikke merker at man ikke er helt "der" - så ønsker ikke selv heller å stå i denne situasjonen lengre enn jeg må.

Endret 16. januar 2016 av FebruarMamma

[AnonymBruker]

1 time siden, FebruarMamma skrev:

Jeg er sykepleier; og anbefaler INGEN det. Trivdes ikke så godt på sykehus med prosedyrer osv. Dessverre hadde jeg ikke sykehuspraksisen før i tredje studieåret - og fant dette derfor ut litt "for sent". 

Jobber selv i psykiatrien. Er som h*n over skriver, at det er en helt annen verden enn på sykehuset. Man kan tenke utenfor boksen, det er mye mer fokus på den mellommenneskelig kontakten og relasjonsbygging. Jeg synes imidlertid det er bånn kjedelig - og i psykiatrien som så mange andre steder føler jeg jobben min går ut på å være husmor og mamma for voksne folk. Jeg dekker på til alle måltider, bruker mye tid på kjøkkenet og å gjøre klar måltider til pasientene, vekker voksne mennesker som ikke greier å sette på vekkerklokka på mobilen sin. Sitter og prater litt, går turer, har noen samtaler her og der om de vanskelige følelsene, før det er på'an igjen med ny kjøkkentjeneste. I mine arbeidsoppgaver er jeg også pålagt full leilighetsvask hos pasientene.. De KAN være med hvis de VIL, og hvis ikke de vil er det mitt ansvar. Da vasker jeg ALT.. do, gulv, bytter sengetøy, overflater - gjerne mens pasienten sitter i en stol med ipaden sin og ser på meg, slaven, vasker. Kjempegivende. 

Føler det er lite fokus på bedring og fremgang.

Mange er kronikere - og får lov å komme inn på opphold når de har brukt opp trygda si på røyk, chanel-sminke, 3 nye parfymeflasker og 5 par nye bukser og ikke har mer penger igjen. Da kommer de til oss, drikker 3 kanner kaffe om dagen, klager over hvor fattige de er - vil ikke delta på fellesturer, vil ikke delta i noen av de miljøterapeutiske aktivitetene, ikke ha samtale med psykolog - INGENTING. Bare de får spise og drikke så mye de vil og sitte og se TV og være i fred hele dagen. Også kjempegivende å være pleiemor og rydde opp og servere mat for disse. 

Fælt å si, men det var faktisk et litt treffende innlegg..

Anonymkode: 05f2f...5d5

[FebruarMamma]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg elsker å være sykepleier, og anbefaler yrket på det varmeste. Hovedgrunnen er at det finnes så mange muligheter til videreutdanning, og så mange varierte arbeidsplasser: Sykehus, legevakt, sykehjem, hjemmesykepleie, psykiatri, helsesøster, undervisning... Det er et utrolig variert yrke!

Anonymkode: 3e7d5...9ba

Blir så ufattelig misunnelig på sånne som deg - som kjenner at man har tatt riktig valg her i livet og trives som sykepleier. Skulle virkelig ønske det var meg. Av mine studievenninner prøver faktisk alle å komme seg "bort" fra typisk sykepleieryrket ved hjelp av videreutdanninger i ledelse/admin/økonomi, noen har begynt ingeniør-studier, jeg prøver å finne ut hva jeg skal studere til høsten, noen jobber i jobber som ikke krever utdannelse bare for å komme seg vekk fra sykepleien. Og det er under 10 år siden vi var ferdigutdannede sammen.

Alle angrer bittert, og er dødsmisunnelige på de i klassen vi ikke kjente så godt - men som vi møte rher og der, og som eeeelsker jobben som sykepleier. Er jo så mye enklere når man kjenner man har valgt riktig  Følte på studiet de to første årene at jeg var SÅ klar for å bli ferdig, og "alt" var interessant og jeg var superengasjert og snakket og snakket om dette fantastiske yrket jeg skulle ut i. Også ble det alt annet enn hva jeg hadde forventet når jeg var ferdigutdannet dessverre