Moren min presser meg snart til døde.

[Gjest Siri Lise]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet ikke mine armer råd. Er så fortvila. Moren min maser sånn på meg. Hun sier hver eneste dag: Når skal du på jobb igjen? Når blir du bedre? Også plutselig sier hun: Nå har du blitt bedre og nå kan du begynne å jobbe igjen.

Men jeg klarer ikke å jobbe pga. angst og depresjoner. Og det er jo legen som bestemmer når og hvor lenge jeg går sykemeldt. Ikke moren min. Men det gjør så vondt inne i meg når moren forventer at jeg skal bli bra med en gang.

Den første sykemeldingen min så maste moren min hele tiden. Hun presset på. Tilslutt orket jeg ikke mere av presset hennes at jeg knakk helt sammen. Også sa hun at hun skulle ringe til legen min og si at jeg var frisk. Fordi moren min så at jeg liksom var frisk. Det er jeg ikke. Og dette sier hun enda at hun skal ringe til legen min.

Men det tar så lang tid. Tar altfor lang tid. Jeg har vært sykemeldt i snart et år, og moren min har mast om disse spørsmålene hver dag i ett år. Jeg blir sprø av det presset. Jeg har så store problemer med angsten min også får jeg ekstra store problemer fordi moren min bare presser og maser. Også føler jeg meg enda mere misslykka og får enda mindre selvtillitt.

Jeg har fortalt henne at jeg ikke liker at hun maser, men når jeg sier dette så blir hun sur og sint og slenger enda mere vonde ord til meg. Masse sårende ord. Også sier hun at jeg gjør henne syk. Siden jeg ikke klarer å jobbe og hun da blir hun syk. Fordi hun skammer seg over meg. Også sammenligner hun meg med de "friske".

Hun har så store forventninger til alt det jeg skal klare. Også klarer jeg ikke å ta vare på meg selv engang. Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg gjøre når jeg har fortalt til henne 1000000000000 ganger at det gjør meg vondt når hun maser? Terapauten min har også snakket med henne på telefon mange ganger, men da sier moren min at hun skjønner at jeg er syk. Men rett etterpå begynner hun maset på meg igjen, og igjen og atter igjen. Er dette normalt? Jeg klarer ikke mer?

Moren min går også til terapi. Hun sliter også med litt angst, men ikke så mye som jeg gjør. Hun klarer masse mere enn det jeg klarer. Hun forteller til behandleren hennes at jeg er sykemeldt også sier hun at jeg er frisk til han. Også spør hun han hvor lang tid det tar til jeg blir frisk. Og da sier han at jeg skulle ha blitt frisk nå siden jeg har vært syk så lenge. Også støtter tarapauten hennes henne og forventer at jeg skal klare jobb. Moren min sier dette til meg hver dag. Men terapauten hennes har aldri sett meg eller pratet med meg eller noe. Han har bare hørt moren min prate. Og hun sier sikkert at jeg er frisk. Hvorfor gjør han dette når han ikke har sett meg engang?

Jeg orker ikke mere. Orker ikke mere press fra alle kanter. Klarer ikke mere moren min sitt press. Hvordan skal jeg kunne forklare moren min at jeg er syk når både jeg har sagt det og behandleren min ringt mange ganger? Uten noe hjelp. Behandleren min har fortalt at moren min virker som hun forstår dette når hun snakker sammen i telefonen. Men til meg så fortsetter moren min på akkurat samme maset? At jeg er frisk?

Moren min presser meg så mye at jeg bare har lyst til å dø. Jeg orker ikke dette livet som bare press og press og forventninger og press.

[Gjest Virvar]

Ja men hvor gammel er du da? Bor dere sammen? Det må da gå an å lage en avstand, er du voksen så behøver vel ikke hun drive og oppføre seg slik mot deg vel? Det er jo uhørt. Si fra at når hun maser slik så vil du ikke snakke med henne, eller noe. Flytt ut, bort, ikke ta telefonen ...osv.

Huff, det skal da slett ikke være slik. Ikke rart man blir syk da...

[angie]

Jeg tror du bare skal si rett ut til moren din at hun MÅ slutte å mase. Om hun ikke gjør det, så trenger hun ikke å ringe deg eller komme på besøk. Det er mulig du er veldig knyttet til moren din, men masinga hennes gjør deg jo ikke bedre. Tvert i mot.

Men om du fremdeles bor hjemme, stiller jo saken seg anderleses. Du kan jo gjøre som Kattepus foreslår; å flytte for deg selv. Om du føler du ikke har råd til dette, så finnes det støtte. Kontakt legen din, så henviser h*n deg videre.

Lykke til

[Bauche]

Jeg tror at mødre kan se på det som et "nederlag" å se at barna får alvorlige depresjoner. Kanskje hun føler at HUN har gjort en dårlig jobb og bebreider seg selv for det, eller kanskje hun rett og slett ikke vet hvordan hun skal forholde seg.

Jeg er av typen som tar veldig lett på ting - lite depresjoner her i gården...Når en venninne av meg ble skikkelig plaget av angst for noen år siden, la jeg merke til at jeg synes det var veldig vanskelig å forstå den smerten og fortvilelsen hun følte - uansett hvor mye jeg prøvde, så måtte erfaringen til!

Det kan godt hende at mora di maser på deg av beste mening...for å vise at hun har tro på deg og at hun ønsker, både for deg og seg selv at du skal komme deg på føttene...

Hun må nesten få vite at dette ikke fungerer for deg. Klarer du å legge fram følelsene dine på et saklig vis, håper jeg hun vil høre på det du forteller og ta hensyn til det. Kanskje noe lesestoff om tilstanden hjelper henne?

Håper det ordner seg for dere!

[Gjest Liljedugg]

Sett grenser, og si fra at du ikke lenger er villig til å HØRE ETT ORD MER om deg og din situasjon fra HENNE.

HUN er ikke den rette til å bidra til din situasjon, verken med råd eller spørsmål (ledende spørsmål; er du ikke litt bedre nå...)

Du har en lege, en behandler og det er nok. Maset hennes virker bare mot sin hensikt.

Bor du hjemme?

Sett likevel grenser.

Sier hun at hun blir syk av deg, så foreslå at du flytter. (Du kan kontakte barnevernet, de kan hjelpe deg med bolig)

Jeg kaller det hun driver med for gnål og psykisk trakassering.

Husk at det er ditt liv og deg det gjelder.

Hun behandler deg resektløst.

Neste gang hun begynte slik, ville jeg gått til motangrep og spurt hvordan HUN, OPPDRAGER OG OPPHAVET TIL DINE NERVEPROBLEMER, kan sette seg på sin høye hest og stille diagnosen og prognoser (forventet bedring/forverring). Slemt ja, men jeg synes hun er den slemme her...

Du må bruke hennes egne våpen, hvis hun ikke forstår at hun må la deg være i fred.

Bor du for deg selv, er det bare å legge pent på røret om hun ikke respekterer dine private sfærer og trår over streken igjen.

Men vær tydelig.

Fortell henne at all kontakt må brytes dersom hun gjentatte ganger bryter reglene.

Hva med å vise henne hva du skrev her?

Det kan være hun er så opptatt av seg selv at hun ikke ser hva hun driver med. Virker nesten som om hun gir deg skylda for at hun selv sliter med angst... og at hun er veldig opptatt av fasaden.

Husk at slik hun er nå, har hun vært (kanskje i en annen form) også da du var barn... (dette med at "jeg blir syk/lei meg hvis du ikke hører osv.) Hun har prakket på deg mye skyldfølelse, virker det som...

Hent fram sinnet ditt, som du sikkert også har stengt inne. Det er ikke noe galt i å bli sinna på sine egne foreldre.

Av og til er det det som skal til.

[Gjest Anonymous]

Jeg er av typen som tar veldig lett på ting - lite depresjoner her i gården...

Må bare kommentere dette utsagnet.

Om man tar lett på ting eller ikke har ingenting med å gjøre om man er disponert for å få depresjon eller ikke. Depresjon er en sykdom, ikke noe man velger... Eller lar seg "synke ned i". Alle kan få det, selv de mest livsglade og optimistiske. Alt som skal til er en endring i serotoninnivåene i hjernen..

[Bauche]

Må bare kommentere dette utsagnet.

Om man tar lett på ting eller ikke har ingenting med å gjøre om man er disponert for å få depresjon eller ikke. Depresjon er en sykdom, ikke noe man velger... Eller lar seg "synke ned i". Alle kan få det, selv de mest livsglade og optimistiske. Alt som skal til er en endring i serotoninnivåene i hjernen..

Smertelig klar over det - nevnte det bare for å si at jeg pr dags dato ikke har opplevd depresjoner og har derfor problemer med å sette meg inn i situasjonen. Det er lett å komme med løsninger når man står utenfor - et forsøk på å være litt ydmyk...men det funka visst litt dårlig... ...men nå går jeg bort fra tema..måtte bare nevne det likevel!

[Gjest Coolaid]

Kanskje hun vil leve litt gjennom deg?.... Hun sliter jo med litt samme problemer hun også......

[Gjest Siri Lise]

Tusen takk for alle innleggene

Jeg tør ikke å flytte for meg selv. Prøvde å leie en liten leilighet, men jeg turte ikke å være der mere. Prøvde å tvinge meg til å sove der noen netter, men jeg var så redd at jeg måtte flytte hjem igjen etterpå

Egentlig så skulle jeg kanskje blitt innlagt, men jeg har såpass stor angst at de sier jeg må gjøre det gradvis. Siden angsten min er så kraftig så er det ikke noe lett. Behandlerene har sagt at det er få mennesker med angst som har så stor angst som meg.

Kanskje jeg må flytte i en bolig for mennesker med psykiske problemer, men jeg tør ikke det heller. Men dette har de bare vært innpå.

Men jeg skjønner at jeg ikke kan fortsette å bo hjemme. Men samtidig så er jeg så redd for forandringer og det er så skremmende å gjøre noe nytt. Da blir angsten så stor, så stor.

Jeg har ikke hatt angst bare i ett år. Har hatt angst helt siden barne og ungdomsårene. Men har blitt mye værre nå som jeg er voksen.

Livet er bare vondt det.

[Gjest Ninakanin]

Jeg tror angsten din skyldes en kombinasjon av, ja, klassisk eksempel på "arv og miljø". Jeg tror du og moren din er i et veldig destruktivt avhengighetsforhold. Du trenger henne og hun trenger deg, i en slags symbiose-angst. Dere ser det nok ikke selv (til en viss grad selvfølgelig, siden du sier så tydelig ifra at du ikke orker mer), men det virker som dere er sykelig avhengig av hverandre. Men at du nå kjenner at du begynner å bli seriøst sliten av maset hennes, vil jeg kalle et sunnhetstegn!!

Bruk frustrasjonen hun gir deg som en styrke. Finn ut hva støtteapparat som kan hjelpe deg. Flytt inn i et kollektiv med kjekke jenter på din egen alder! Da slipper du å være alene i en fremmed leilighet!

Da jeg slet med depresjonen min så jeg at store deler av skylden var mors. Når jeg flyttet fra barnerommet mitt til kjellerstuen og fikk et mer distansert forhold til henne, var flinkere å "bjeffe" og tok flere time out, så kom jeg sakte men sikkert ut av det. Men det tok lang tid!

Nå bor jeg sammen med kjæresten min, og jeg må fremdeles legge på røret når mor ringer og hun er i feil humør. Det virker som hun ringer for å føre sorgene sine over på meg, er fortvilet og maser, gråter og stresser. Da har jeg heldigvis kjæresten min der som kan trøste meg og fortelle meg at jeg ikke er sprø, men at det er hun som har problemer. At det ikke er meg det er noe galt med!!

Men uten ham, alene i en leilighet... Skummelt!!!

Du må bare sende pm hvis du vil

God klem fra meg

[Gjest lilletroll]

Jeg skal ikke prøve å late som jeg kan sette meg inn i din situasjon, for det kan jeg ikke, men jeg tror at selv om det blir KJEMPE tøft for deg å flytte vekk fra moren din, kan det være første steget på veien til å bli bedre. Det er ikke bra for deg stadig å få høre at din sykdom ikke "erkjennes" av den som står deg nærmest. Snakk med helsevesenet om eventuell flytting. Er sikker på at du får MASSE hjelp og støtte!!