Hvordan utarter sorg ved dødfødsel seg?n

[AnonymBruker]

Jeg har heldigvis ikke opplevd det selv.

Jeg har en god venn som fikk ett dødfødt barn for ca 25 år siden og etter det fått friske fine barn.

Han er mye deprimert og har vel på noen måter gitt opp livet. Han savner kjæreste, men samtidig tør han ikke å gå inn i ett forhold igjen. 

Han drakk seg full for noen uker siden og snakket med meg på tlf i løpet av den kvelden. Da snakket vi om at livet er en utfordring og jeg sa også at han må tørre å finne seg ny kjæreste en dag.

Da sa han noe som skremmer meg, han ønsket kun en inn i livet ditt og det var hans dødfødte barn. Noe jeg sa at ikke er mulig og at han har 3 flotte barn som trenger han her på jorden.

Jeg er også redd han er suicidal til tider og at han en dag gjør noe med det, for å komme til sitt døde barn.

Beklager langt innlegg, men hvor fælt er det etter så mange år å ha mistet ett barn? Hva kan jeg gjøre for å få han til å tenke annerledes?

Anonymkode: a9611...5c3

[solitary shell]

Hvordan sorg utarter seg er veldig forskjellig, uansett hvem det er snakk om. Når det gjelder sorg over et dødt barn, uansett om barnet er født dødt eller fikk flere år på jorden er det ofte en fellesfaktor at det er en sorg som aldri går over. Min svigermor mistet et barn for 18 år siden i en ulykke, og hun liker for eksempel ikke å feire jul fordi hun kjenner på at en mangler og snakker om sønnen sin ofte. Jeg har selv mistet et barn for snart ett år siden, så jeg kan ikke uttale meg for hvordan det er for meg så langt frem i tid, men ting blir nok aldri helt det samme.

Når det gjelder menn og sorg over et barn, blir de ofte satt på sidelinjen og får mindre hjelp av helsetjenester noe som kan føre til uheldige sorgreaksjoner og forlenget sorgprosess. Dødfødsel i seg selv er ofte også en stille sorg som ofte ikke blir snakket så mye om, og det er ofte at en fars sorg blir veldig undertrykt siden han ikke ble ''ordentlig'' kjent med barnet. Omverden forstår rett og slett ikke omfanget av sorgen.

Jeg tror ikke det burde skremme deg at han sa at alt han ønsker seg er sitt døde barn, for det er helt vanlig. Uansett hvor mange barn man får i ettertid, er det alltid ett som mangler. Ett menneske erstatter ikke et annet. At man savner et dødt barn trenger ikke bety at han vil ta selvmord. Men det høres uten tvil ut som om han burde hatt noen å prate med, og trenger hjelp og støtte.

Godt å se at du vil hjelpe han, men jeg vet helt ærlig ikke hva du kan gjøre for å hjelpe. Jeg vil råde deg til å få han til å søke likemannsstøtte fra noen som selv har mistet et barn. Jeg synes det høres ut som om han aldri har fått satt skikkelig igang sorgprosessen, men jeg kan jo være helt på villspor. Sorg er som sagt, veldig forskjellig. Jeg vil råde deg til å ta kontakt med Landsforeningen Uventet Barnedød eller en lignende organisasjon, og få dem til å kontakte ham.

Lykke til 

Endret 7. januar 2016 av solitary shell

[Millimani]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har heldigvis ikke opplevd det selv.

Jeg har en god venn som fikk ett dødfødt barn for ca 25 år siden og etter det fått friske fine barn.

Han er mye deprimert og har vel på noen måter gitt opp livet. Han savner kjæreste, men samtidig tør han ikke å gå inn i ett forhold igjen. 

Han drakk seg full for noen uker siden og snakket med meg på tlf i løpet av den kvelden. Da snakket vi om at livet er en utfordring og jeg sa også at han må tørre å finne seg ny kjæreste en dag.

Da sa han noe som skremmer meg, han ønsket kun en inn i livet ditt og det var hans dødfødte barn. Noe jeg sa at ikke er mulig og at han har 3 flotte barn som trenger han her på jorden.

Jeg er også redd han er suicidal til tider og at han en dag gjør noe med det, for å komme til sitt døde barn.

Beklager langt innlegg, men hvor fælt er det etter så mange år å ha mistet ett barn? Hva kan jeg gjøre for å få han til å tenke annerledes?

Anonymkode: a9611...5c3

Innlegget ditt var ikke langt.

Noen kommer aldri over sorgen. Det er bare sånn det er. Det er ikke så mye annet å gjøre enn å snakke med ham, skulle jeg tro. Vender han det døve øret til bør du vurdere å la han være i fred. 

[AnonymBruker]

Veldig individuelt hvordan sorg utarter seg, men som regel blir den mindre intens etter hvert som tiden går. Dette var noe han sa da han drakk seg full. Følelser kan som kjent bli veldig forsterket ved inntak av alkohol, derfor kan det være lurt å unngå det når man er midt oppi sorgprosessen. 

Anonymkode: 293a6...67b

[AnonymBruker]

Kanskje han trenger å prate litt om barnet? Det kan nesten høres slik ut, la ham vite at barnet ikke er glemt?

Anonymkode: 89cb9...646

[Biloba]

Depresjon er en sykdom for seg, og den trekker fram minner og følelser fra sorger, tap og nederlag fra langt tilbake. Han bør absolutt få behandling for sin depresjon. Selv om det er vanlig å bære med seg sorg over et mistet barn hele livet, så er det ikke en naturlig sorgprosess å ikke ville ha kjæreste og være redd for livet etter 25 år. 

[AnonymBruker]

Sorg og sorgreaksjon er individuell, med de fire grunnfaser som det er med all sjokkopplevelse, og spesiell for hvert enkelt mennesken. Det avgjørende for hvordan man kommer ut av sorg og andre sjokkopplevelser er hvordan en selv klarer å bearbeide sorgen og hvilken hjelp en får fra mennesker rundt seg og fra hjelpeapparatet. Så å si noe mer generelt er umulig. 

Anonymkode: 32bbe...394

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Biloba skrev:

Depresjon er en sykdom for seg, og den trekker fram minner og følelser fra sorger, tap og nederlag fra langt tilbake. Han bør absolutt få behandling for sin depresjon. Selv om det er vanlig å bære med seg sorg over et mistet barn hele livet, så er det ikke en naturlig sorgprosess å ikke ville ha kjæreste og være redd for livet etter 25 år. 

PTSD er Ikke uvanlig å få etter sjokkopplevelser som brå og uventet død. Depresjon er en av flere symptomer på PTSD.

Anonymkode: 32bbe...394