Er jeg deprimert eller bare nedfor?

[Fru Lotus]

Etter en arbeidsulykke i feb 2015 har jeg vært en del nedstemt. Jeg fikk en kraftig hjernerystelse/whiplashskade som jeg har slitt mye med siden det skjedde. Mye støy som å dra på kino, ut på byen, cafetur med venner osv er ting jeg ikke klarer å gjennomføre. Presser jeg meg derimot, så ender det opp med flere døgn med intense smerter i hodet og nakken. Jeg merker at jeg unngår sosiale settinger. Det er for meg en helt annen verden da jeg alltid har vært hun sprudlende, glade og sosiale jenta før dette skjedde. En initiativtaker. Nå orker jeg ikke tanken på å gjøre noe "gøy". Jeg stiller de store spørsmålene til meg selv veldig ofte. Skal jeg ha det slik for alltid? Er jeg lykkelig? Is this it? F.eks..

Det skal sies at jeg er lykkelig samboer og har vært det i snart seks år. Stabil mann og et rolig hjem. 

Hva gjør meg lykkelig? Jeg vet ikke rett og slett.

 

[AnonymBruker]

Vanskelig å si om du er deprimert eller bare nedfor. Har dette vart lenge? Altså samme mentale tilstand? 

Jeg tenker at du kanskje opplever en sorg i at du har mistet den sosiale biten av livet ditt, som tidligere ser ut til å ha tatt stor plass. Du opplever en uventet begrensning og det kan være tungt. Om du skal oppsøke hjelp må du vurdere selv, men jeg tenker at litt "enkel terapi" som du kan gjøre selv, er å finne andre gleder i livet og å lære deg å være taknemlig for hver fine dag du har. Fokuser på det du får til, ikke det som begrenser deg. 

Må det alltid være mange rundt deg for at det skal være gøy? Holder det med en rolig kaffestund hjemme på kjøkkenet med en venninne på besøk? Klarer du å være ute i naturen, bevege deg og spise en god nistepakke sammen med en venn eller tre. Da får du bort den unødvendige støyen og har kun to-tre venninner og suset fra skogen å forholde deg til. 

Jeg tror du bør begynne med å akseptere situasjonen og tenke muligheter istedet for det du ikke orker lenger. 

Anonymkode: 84dd9...46a

[Fru Lotus]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vanskelig å si om du er deprimert eller bare nedfor. Har dette vart lenge? Altså samme mentale tilstand? 

Jeg tenker at du kanskje opplever en sorg i at du har mistet den sosiale biten av livet ditt, som tidligere ser ut til å ha tatt stor plass. Du opplever en uventet begrensning og det kan være tungt. Om du skal oppsøke hjelp må du vurdere selv, men jeg tenker at litt "enkel terapi" som du kan gjøre selv, er å finne andre gleder i livet og å lære deg å være taknemlig for hver fine dag du har. Fokuser på det du får til, ikke det som begrenser deg. 

Må det alltid være mange rundt deg for at det skal være gøy? Holder det med en rolig kaffestund hjemme på kjøkkenet med en venninne på besøk? Klarer du å være ute i naturen, bevege deg og spise en god nistepakke sammen med en venn eller tre. Da får du bort den unødvendige støyen og har kun to-tre venninner og suset fra skogen å forholde deg til. 

Jeg tror du bør begynne med å akseptere situasjonen og tenke muligheter istedet for det du ikke orker lenger. 

Anonymkode: 84dd9...46a

 

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vanskelig å si om du er deprimert eller bare nedfor. Har dette vart lenge? Altså samme mentale tilstand? 

Jeg tenker at du kanskje opplever en sorg i at du har mistet den sosiale biten av livet ditt, som tidligere ser ut til å ha tatt stor plass. Du opplever en uventet begrensning og det kan være tungt. Om du skal oppsøke hjelp må du vurdere selv, men jeg tenker at litt "enkel terapi" som du kan gjøre selv, er å finne andre gleder i livet og å lære deg å være taknemlig for hver fine dag du har. Fokuser på det du får til, ikke det som begrenser deg. 

Må det alltid være mange rundt deg for at det skal være gøy? Holder det med en rolig kaffestund hjemme på kjøkkenet med en venninne på besøk? Klarer du å være ute i naturen, bevege deg og spise en god nistepakke sammen med en venn eller tre. Da får du bort den unødvendige støyen og har kun to-tre venninner og suset fra skogen å forholde deg til. 

Jeg tror du bør begynne med å akseptere situasjonen og tenke muligheter istedet for det du ikke orker lenger. 

Anonymkode: 84dd9...46a

Hei du, og takk for svar! Jeg har hatt det slik i seks sju mnd siden nå. Jeg er nok nødt for å akseptere situasjonen, selv om det gjør meg veldig lei meg. De trenger ikke være mange rundt meg for at det skal være gøy. Når jeg tenker meg om kan jeg ikke huske sist jeg virkelig hadde glede over noe. At man ler så tårene triller, det har jeg ikke gjort på mange mnd. Om et par år fyller jeg 30. Men inni meg føler jeg meg 50 år, ensom og alene.

[AnonymBruker]

23 timer siden, Fru Lotus skrev:

 

Hei du, og takk for svar! Jeg har hatt det slik i seks sju mnd siden nå. Jeg er nok nødt for å akseptere situasjonen, selv om det gjør meg veldig lei meg. De trenger ikke være mange rundt meg for at det skal være gøy. Når jeg tenker meg om kan jeg ikke huske sist jeg virkelig hadde glede over noe. At man ler så tårene triller, det har jeg ikke gjort på mange mnd. Om et par år fyller jeg 30. Men inni meg føler jeg meg 50 år, ensom og alene.

Etter det du forteller her ville jeg bestilt en time hos legen. Så langvarig nedstemthet og manglende følelse av glede kan tyde på en depresjon. Be om litt kognitiv terapi og eventuelt medikamenter.

Anonymkode: 84dd9...46a

[buffyjenta]

Den 1/3/2016 at 0.29, Fru Lotus skrev:

 

Hei du, og takk for svar! Jeg har hatt det slik i seks sju mnd siden nå. Jeg er nok nødt for å akseptere situasjonen, selv om det gjør meg veldig lei meg. De trenger ikke være mange rundt meg for at det skal være gøy. Når jeg tenker meg om kan jeg ikke huske sist jeg virkelig hadde glede over noe. At man ler så tårene triller, det har jeg ikke gjort på mange mnd. Om et par år fyller jeg 30. Men inni meg føler jeg meg 50 år, ensom og alene.

Ville enbefalt å prate med noen uansett, det å oppleve ulykker og bli sjokkert og få endra litt av hverdagen kan være greit å lufte for noen uansett. Jeg  går selv til psykolog pga en ulykke som skjedde meg, det handler ikke alltid om at man må ha så stor grunn det handler mer om at noen hører på samt kan veilede tankene. Du har ikke noe på å tape med å prøve å prate med noen slik tenker da jeg