AnonymBruker Skrevet 2. januar 2016 #1 Skrevet 2. januar 2016 Vil først si at jeg ikke mener dette generelt, men for meg spesielt.Jeg har slitt med anoreksi siden ungdomsårene (er idag i slutten av 20 årene) og det hele startet med en slankekur. Det å slanke seg er jo ingen psykisk lidelse.Jeg var litt god og lubben når jeg startet å slanke meg. Jeg gikk mye ned i vekt, men det ble liksom aldri nok. Jeg har alltid vært veldig perfeksjonist og setter høye krav til meg selv og det å gå ned i vekt ga meg veldig mestringsfølelse. Det ble et målbart prosjekt og jeg følte meg bedre fordi jeg ble slankere.Men jeg klarte ikke stoppe og endte opp veldig undervektig med en BMI nede på 12 og mange tilleggsproblemer som depresjon, jeg ble veldig rigid, tvangspreget, urolig, klarte ikke være i ro (måtte forbrenne kalorier), søvnproblemer, irritabel, angst etc. Har opp gjennom årene gått masse i terapi hos psykologer, mange innleggelser etc. Har hele tiden fått innprentet i hodet at anoreksi er en psykisk lidelse, at det ikke handler om kropp og mat og vekt, men om FØLELSER. Men jeg føler ikke at det er slik. Jeg er sterkt uenig! For meg handler ikke dette om følelser i det hele tatt. Det handler om mat, kropp og vekt. Det handler om kontroll for å ikke bli tjukk igjen (som jeg var da jeg var yngre). Jeg er redd for å slippe opp kontroll for da kan jeg ende opp der jeg har vært tidligere vektmessig (med en BMI på26). Jeg er veldig matglad og vet jeg har gener for å være god og rund. Og av den grunn teller jeg kalorier , veier maten jeg spiser, trener masse, veier meg ofte etc. De fleste av tilleggsproblemene forsvinner når jeg går opp til normal vekt (har hatt flere runder med anoreksi). Men nå har jeg en BMI på 19 og jeg mener at de tingene jeg nå "sliter " med ikke er noen psykisk lidelse. Det kan kanskje defineres som en dårlig vane, men for meg har dette overhode ikke noe med følelser og regulering av følelser å gjøre. Det handler rett og slett om å kontrollere at jeg ikke legger på meg mer, og det er jo ikke psykisk. Overvektige som har slanket seg teller jo også kalorier, veier seg,veier mat,trener mye og tenker mye på mat,og er redd for vektoppgang. Så er jeg helt på viddene når jeg mener at min spiseforstyrrelse ikke er psykisk, men at jeg blir syk når jeg blir for undervektig? At problemet mitt er at jeg ikke klarer stoppe slankingen? Jeg er lei av at diagnosen min ikke fjernes og hver gang jeg sier dette til legen min at jeg overhode ikke har en psykisk lidelse så smiler han bare og ser dumt på meg, virker som han bare tenker at jeg ikke har noen innsikt, men jeg mener dette er slik for meg. For de fleste er spiseforstyrrelser psykisk for jeg har vært innlagt på sykehus med mange opp igjennom,der dette er veldig tydelig men det er ikke sånn for meg. Er det noen som støtter meg i denne teorien? At anoreksi ikke nødvendigvis trenger å være psykisk ? Og av den grunn mener jeg også at jeg ikke trenger psykologbehandling for jeg har ingenting å prate om .... Anonymkode: fe95b...314
lovedrug Skrevet 2. januar 2016 #2 Skrevet 2. januar 2016 Det er jo psykisk når du får tvangstanker om en tynn kropp. Det begynner jo i hode,men det blir jo etterhvert fysisk også siden du blir så underernært.Såklart er det psykisk . 5
Brimi Skrevet 2. januar 2016 #3 Skrevet 2. januar 2016 (endret) Tror ikke det alltid handler om å regulere følelser og at det er derfor det er sett på som en psykisk lidelse. Jeg tror heller det er følelsene rundt maten som gjør det. Endret 2. januar 2016 av Brimi 1
AnonymBruker Skrevet 2. januar 2016 #4 Skrevet 2. januar 2016 Jo, anoreksi er ingenting annet enn psykisk. Du har naturligvis mye å prate om med psykologen, og det er klart du trenger hjelp for å bli kvitt spiseforstyrrelsen din. Det er sånn sett dermed ikke rart legen ser dumt på deg, men det er ikke uvanlig for mennesker med diverse psykiske lidelser å mene at de ikke har en psykisk lidelse. F.eks så har jeg ingen psykisk lidelse og trener og bryr meg om kosthold, men jeg spiser alltid nok mat fordi jeg har kunnskap om kosthold og vet det er usunt å spise lite. Når jeg ser meg i speilet ser jeg meg som jeg er. Jeg er kritisk med f.eks at jeg synes jeg har dvask mage selv om mannen min synes jeg er helt fin. Det jeg ser i speilet er ikke feil, for jeg har den klumpen med fett og ekstra hud som jeg har og som jeg ser. Jeg er ikke avmagret og ser en normalvektig kropp i speilet. Jeg vet dog at det er helt normalt å ha pittelitt fett på magen og hud når man er kvinne pga svangerskap, og dermed gjør jeg heller ingenting med det eller prøver å gjøre noe med det. Jeg har også går opp 4 kg på ett år, men gjør heller ikke noe med det fordi jeg vet det er normalt siden jeg trener. Jeg skriver dette for at du kanskje skal forstå hva det er å være frisk psykisk slik at du kanskje kan se at det du har er sykelig. Du må aller først innse at du har psykiske problemer før du kan få hjelp. Anonymkode: f7672...7a5 2
AnonymBruker Skrevet 2. januar 2016 #5 Skrevet 2. januar 2016 1 minutt siden, Brimi skrev: Tror ikke det alltid handler om å regulere følelser og at det er derfor det er sett på som en psykisk lidelse. Jeg tror heller det er følelsene rundt maten som gjør det. Men jeg har ingen følelser rundt maten. For meg handler det om å ha kontroll på at inntak ikke overstiger uttaket, jeg er ikke redd for mat, jeg er bare veldig opptatt av å holde på kontrollen. Jeg kan fint spise en sjokolade, så lenge jeg vet kalori innholdet og at det inngår i det totale kalori regnskapet. Det er kalorier inn og ut som er min "greie" Anonymkode: fe95b...314
AnonymBruker Skrevet 2. januar 2016 #6 Skrevet 2. januar 2016 Men, Ts: hele innlegget ditt handler jo om at anoreksien for deg er psykisk, ikke fysisk. Det er ikke på noen måte vanlig å gå rundt å tenke på om man går opp eller ned i vekt av det man spiser eller mengden man trener (selv om tabloide media liker å late som at det ikke er unormalt). Kontroll - altså behovet for kontroll - er psykisk. Enhver form for selvkontroll eller kontroll på verden rundt seg har en psykisk grunn. Ja, vekten din er fysisk. Kontrollen over den ligger kun i psyken. Vi har normalt god eller til og med meget god selvkontroll, som for det meste er positivt. Og så har vi behov for kontroll som bikker over og blir til selvsensur og selvbenektelse. Du sier kontrollbehovet ditt er innenfor normalen, fordi det for deg er normalt å ha så streng kontroll. Men for folk flest er ditt nivå av kontroll altfor høyt. Derfor er det legen sier du behøver hjelp. Og du trenger hjelp ikke fordi selvkontrollen din er så høy, men fordi du ikke lengre ser at den er på et unormalt nivå. Normalen er å stort sett ikke tenke på hva en spiser eller drikker eller gjør, og la det daglige inntrykket av deg selv (vi alle dusjer, smører oss med krem og ser over oss selv jevnlig - vi behøver verken vekt eller kaloriteller for å vite om vi er sunne) fortelle deg at nå må matinntaket/treningen reguleres opp eller ned. Uten videre tanke og problematisering, Anonymkode: 168e0...ab3 2
absinthia Skrevet 2. januar 2016 #7 Skrevet 2. januar 2016 (endret) Å være så redd for å ikke ha kontroll, slik at det går på helsar løs, er psykisk sykdom. Mange utvikler asnoreksi/ opprettholder den fordi det gir dem mestringsfølelse å ha denne kontrollen. Endret 2. januar 2016 av absinthia 3
Gjest gjestvest Skrevet 2. januar 2016 #8 Skrevet 2. januar 2016 Anoreksi er en kontinuerlig trang til å gå ned i vekt. Denne trangen er kontrollert av psyken.
Zouk Skrevet 2. januar 2016 #9 Skrevet 2. januar 2016 Hei TS Jeg har vært mange år i spiseforstyrrelsesland selv (dog ikke anorexi) så jeg vet hva jeg personlig bruker den til. Du skriver at du har hatt flere runder med anorexi, så da regner jeg med at du har blitt oppmuntret til å finne ut hva som har skjedd i livet ditt forut for disse rundene. Hva er det du ønsker å få fokus vekk fra ved å gå inn i anorexi? Og BMI på 12, da er du vel ganske nær ved å sulte deg selv i hjel? Din ide er at du blir syk når du blir undervektig. Hadde du vært frisk hadde du ikke blitt undervektig. En underernært kropp gir opphav til mange ubehagelige psykiske symptomer, men det er uavhengig av om det skyldes ufrivillig eller selvpåført sult. Veldig overvektige personer har gjerne et problematisk forhold til mat, noe som svært ofte ikke forsvinner med vekttapet. Fordi de følelsesmessige problemene fremdeles er der. Klart de blir veldig opphengt i å ikke gå opp igjen når de har gått ned mye, og stresser veldig fordi de ikke vet hva et naturlig forhold til mat vil si. Jeg vil anbefale deg "spis med glede" av susie orbach (bok om hvordan bli venn med maten så du ikke trenger å kontrollere den så veldig men får et naturlig forhold til mat så kroppen din finner sin naturlige vekt. Det er ikke gitt at du har gener for å være tjukk. kanskje du bare brukte maten på en annen måte da du var rund for å beherske følelser) Og selvsagt "sultekunstnere" og "sterk/svak" av Skårderud. 3
AnonymBruker Skrevet 2. januar 2016 #10 Skrevet 2. januar 2016 53 minutter siden, AnonymBruker skrev: Det handler rett og slett om å kontrollere at jeg ikke legger på meg mer, og det er jo ikke psykisk. Det er jo nettopp det det er. Anonymkode: 906d9...630 3
AnonymBruker Skrevet 2. januar 2016 #11 Skrevet 2. januar 2016 32 minutter siden, AnonymBruker skrev: Men jeg har ingen følelser rundt maten. For meg handler det om å ha kontroll på at inntak ikke overstiger uttaket, jeg er ikke redd for mat, jeg er bare veldig opptatt av å holde på kontrollen. Jeg kan fint spise en sjokolade, så lenge jeg vet kalori innholdet og at det inngår i det totale kalori regnskapet. Det er kalorier inn og ut som er min "greie" Anonymkode: fe95b...314 Hva skjer med deg hvis du ikke har den kontrollen (bortsett fra at du kan gå opp i vekt)? Anonymkode: 97aff...c6f
AnonymBruker Skrevet 2. januar 2016 #12 Skrevet 2. januar 2016 Skjønner hva du mener TS. Jeg var på kanten selv en stund, også her startet det med uskyldig slanking. Heldigvis bikket det ikke over. Poenget til TS er, tror jeg, at for et stort flertall (?) så er spiseforstyrrelsen et resultat av andre, ofte ubearbeidede problemer. Det kan være en far som forlot, en voldtekt, hva som helst. I mangel på kontroll over situasjonen blir maten kontroll. Og TS har tydeligvis ikke slike underliggende årsaker. Det har ikke et psykisk utgangspunkt. Anonymkode: 2df0c...a6d
AnonymBruker Skrevet 2. januar 2016 #13 Skrevet 2. januar 2016 Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev: Skjønner hva du mener TS. Jeg var på kanten selv en stund, også her startet det med uskyldig slanking. Heldigvis bikket det ikke over. Poenget til TS er, tror jeg, at for et stort flertall (?) så er spiseforstyrrelsen et resultat av andre, ofte ubearbeidede problemer. Det kan være en far som forlot, en voldtekt, hva som helst. I mangel på kontroll over situasjonen blir maten kontroll. Og TS har tydeligvis ikke slike underliggende årsaker. Det har ikke et psykisk utgangspunkt. Anonymkode: 2df0c...a6d Uansett om en psykisk lidelse starter på grunn av noe annet eller ikke er det fremdeles en psykisk lidelse. Det å begrense matinntaket og å være så opptatt av det ER en psykisk lidelse. En spiseforstyrrelse. Jeg tror ditt og TS' problem er en manglende forståelse av hva som menes med psykisk sykdom. Anonymkode: 906d9...630 2
AnonymBruker Skrevet 2. januar 2016 #14 Skrevet 2. januar 2016 2 minutter siden, AnonymBruker skrev: Uansett om en psykisk lidelse starter på grunn av noe annet eller ikke er det fremdeles en psykisk lidelse. Det å begrense matinntaket og å være så opptatt av det ER en psykisk lidelse. En spiseforstyrrelse. Jeg tror ditt og TS' problem er en manglende forståelse av hva som menes med psykisk sykdom. Anonymkode: 906d9...630 Det er jeg helt enig i, og det tror jeg nok TS er enig i også. Det hun ikke er enig i er at det handler om følelser (i hennes tilfelle), slik psykologer har påstått. Anonymkode: 2df0c...a6d
Brimi Skrevet 2. januar 2016 #15 Skrevet 2. januar 2016 (endret) 1 time siden, AnonymBruker skrev: Men jeg har ingen følelser rundt maten. For meg handler det om å ha kontroll på at inntak ikke overstiger uttaket, jeg er ikke redd for mat, jeg er bare veldig opptatt av å holde på kontrollen. Jeg kan fint spise en sjokolade, så lenge jeg vet kalori innholdet og at det inngår i det totale kalori regnskapet. Det er kalorier inn og ut som er min "greie" Anonymkode: fe95b...314 Men hvordan blir følelsene dine når du går over matinntaket? Blir du superstressa og deprimert av det? Jeg har har/hatt anoreksi selv, så jeg vet hvordan det kan være. Nå hadde jeg ikke "ren" anoreksi da, jeg hadde en blanding av flere spiseforstyrrelser. Endret 2. januar 2016 av Brimi
AnonymBruker Skrevet 2. januar 2016 #16 Skrevet 2. januar 2016 20 minutter siden, AnonymBruker skrev: Det er jeg helt enig i, og det tror jeg nok TS er enig i også. Det hun ikke er enig i er at det handler om følelser (i hennes tilfelle), slik psykologer har påstått. Anonymkode: 2df0c...a6d TS skriver at hun har bedt om at diagnosen skal fjernes. Anonymkode: 906d9...630
AnonymBruker Skrevet 2. januar 2016 #17 Skrevet 2. januar 2016 27 minutter siden, AnonymBruker skrev: Uansett om en psykisk lidelse starter på grunn av noe annet eller ikke er det fremdeles en psykisk lidelse. Det å begrense matinntaket og å være så opptatt av det ER en psykisk lidelse. En spiseforstyrrelse. Jeg tror ditt og TS' problem er en manglende forståelse av hva som menes med psykisk sykdom. Anonymkode: 906d9...630 Det å begrense matinntak og å være overopptatt av mat er en psykisk lidelse når man gjør dette på grunn av følelser (eksempler: ensomhet, tomhetsfølelse, stress og at andre ting føles kaotisk, depresjon, etc) Jeg begrenser ikke matinntaket mitt og som sagt har jeg en BMI innenfor normalen og jeg er opptatt av mat fordi jeg er redd for å gå opp enda mer i vekt og denne redselen er basert på tidligere erfaringer. Når mitt kontrollbehov utelukkende dreier seg om dette og ikke handler om følelser, hvordan kan dette da defineres som psykisk? Da er det mange som har vært på slankekur og som bruker mye energi på å opprettholde sin nye vekt som også bør ha en psykisk lidelse på papiret. Anonymkode: fe95b...314
AnonymBruker Skrevet 2. januar 2016 #18 Skrevet 2. januar 2016 Det er ikke noe i HI som indikerer at det er fysisk. Ts, du virker veldig opptatt av kontroll, er perfeksjonist og beskriver også tvang når du er tynnest. Denne kontrollen og perfeksjonismen er usunn for deg og resulterer i undervekt. Anonymkode: aaeb8...46d 1
AnonymBruker Skrevet 2. januar 2016 #19 Skrevet 2. januar 2016 1 minutt siden, AnonymBruker skrev: Jeg begrenser ikke matinntaket mitt og som sagt har jeg en BMI innenfor normalen og jeg er opptatt av mat fordi jeg er redd for å gå opp enda mer i vekt og denne redselen er basert på tidligere erfaringer. Erge har du en spiseforstyrrelse. Anonymkode: 906d9...630 2
AnonymBruker Skrevet 2. januar 2016 #20 Skrevet 2. januar 2016 1 time siden, AnonymBruker skrev: Men jeg har ingen følelser rundt maten. For meg handler det om å ha kontroll på at inntak ikke overstiger uttaket, jeg er ikke redd for mat, jeg er bare veldig opptatt av å holde på kontrollen. Jeg kan fint spise en sjokolade, så lenge jeg vet kalori innholdet og at det inngår i det totale kalori regnskapet. Det er kalorier inn og ut som er min "greie" Anonymkode: fe95b...314 Ja, og dette er en psykisk "greie". Du ønsker å ha overdreven kontroll. Så klart er det psykisk? og ja, jeg har denne psykiske lidelsen selv. Anonymkode: 5259b...a62 1
Fremhevede innlegg