Jeg takler ikke unger!

[AnonymBruker]

Jeg føler meg skikkelug kjip nå, men det er dette jeg føler. Jeg har jo "egentlig" lyst på barn, sånn i teorien, og har alltid hatt lyst på barn når jeg var mindre. Men nå og de siste årene har jeg ikke taklet unger. Synes de bare er irriterende. Særlig når jeg er ute og reiser får jeg dosen min bare av andres barn. De hyler helt ukontrollert bare fordi det er gøy og de vræler omtrent hele tida. Jeg kjenner bare frustrasjonen bobler i meg når en unge bare driver å lager sånne stygge lyder for ingen ting. Selv også når jeg vet at det sikkert er en grunn til at ungen hyler, klarer jeg ikke å ha noe tålmodighet, eller synes det er greit. Tanken på å ha ansvaret for en sånn krevende og vrælende liten skapning er noe jeg akkurat nå som 18 åring ikke klarer å se for meg. Hvordan takler dere foreldre all den vrælinga?? Og jeg vet selv at det er jeg som er en "bitter" og utålmidig person, så foreldre, dere trenger ikke å skrive lange kommentarer på hvor teit og slem jeg er. 

Anonymkode: 8bd8b...bb5

[AnonymBruker]

Jeg er helt lik deg og 27 år gammel.

Jeg trodde jeg hadde lyst på barn "en gang i fremtiden" jeg og, men det har fremdeles ikke skjedd.

Og tviler egentlig på at det kommer til å skje - og det er faktisk helt greit  

Jeg tenker at når man er som du og jeg, at unger bare irriterer livskiten av deg, så er det like greit å la vær!

Anonymkode: c2df9...e52

[Gjest Badebuksa]

Du har tyve år på deg til å bli vant til sånt da  det er noe eget når det er ens egen unge som vræler, men det er likefullt slitsomt. Du kan like gjerne først som sist forstå at baby- og småbarnstida er ufattelig slitsom og suger energien ut av deg. Sånn er det. 

Men det er mange utålmodige, umodne folk som får barn og som klarer det fint altså. De fleste ønsker jo ikke vræling  men det er bare å lære seg og ignorere det, og det funker etterhvert. 

[LempikasPromise]

Tenker ikke akkurat at du er bitter og utålmodig, men at du bare er 18 år.

 

Personlig hadde jeg slettes ikke lyst på barn da jeg var yngre, det endret seg ikke før jeg var rundt 26/27. Og nå som jeg har mitt eget barn, så synes jeg det er bare stas. Klart at det ikke er festlig med hyling, skriking og trassing, det synes jo hverken vi foreldre, eller folk rundt oss. 

 

Jeg er forresten fremdeles ikke glad i andre barn, jeg kan like mine nære venners barn, men barn jeg ikke kjenner gir meg grøssninger.  Og jeg får helt mark av reklamer med barn, barn som synger/danser/opptrer på f.eks talentshows og generelt hvor barn blir eksponert på en sånn måte at det er forventet at man skal sukke overgitt og rose dem opp i skyene. 

 

Det er noe helt annet å ha egne barn, en å omgås andre, det kan ikke sammenlignes en gang.  

 

Og alt i alt, det er ingen som tvinger DEG til å få barn, om du fortsatt føler i slutten av 20-årene som du gjør nå, så er det jo bare å la være. 

[AnonymBruker]

Altså ts.. Som voksenperson (selv om du er veldig ung - 18 år) så er du faktisk i din fulle rett til å irettesette unger som driver å bråker og skriker rundt seg for ingen grunn. Nå snakker jeg ikke om barn som har ramlet og slått seg.

Disse ungene som bråker slik er dessverre et resultat av diverse grader av fri oppdragelse, med liten grensesetting.

Jeg har selv tanteunger og ber de rett som det er å holde kjeft og sitte stille om de bråker. Dette respekterer de.

Anonymkode: 2e52e...b19

[Frøken Smilla]

Sånn var jeg også frem til jeg var nærmere 30. Eller, jeg er vel fortsatt litt sånn, i den forstand at jeg ikke er nevneverdig begeistret for små barn jeg ikke har noen relasjon til. Nå har jeg ett barn og ett til på vei, og elsker sønnen min betingelsesløst. At jeg er mindre begeistret for vræling er en annen sak, og vi jobber med å lære ham andre strategier for å bli hørt  (han er drøyt 2 år, og har dermed muligheter for å bruke ord, hvilket han også gjør i stadig større grad).

Jeg tror ikke det egentlig er noen umiddelbar parallell mellom det å ville bli mor og det å ikke like (andres!) vrælende barn. Å være mamma handler om uendelig mye mer enn det. Å bli mamma som 18-åring, mener jeg er noe tidlig, så det er jo uansett ikke noe du må velge ennå

[AnonymBruker]

Jeg ville heller ikke ha barn da jeg var på din alder, og jeg fikk ikke barn før jeg var i 30-årene. Nå er mine to voksne og jeg er så glad for at jeg har dem. Og deilig å se at jeg har gjort mye riktig selv om jeg holdt på å bli gal av skriking og mangel på søvn.  Jeg kan irritere meg grønn over andres barn jeg også. Tror det er ganske vanlig. Og jeg mener at det er lov å si ting som "Nei, sånt gjør vi ikke!" til andres barn når det går over alle grenser.

 

Anonymkode: 165dd...88f

[AnonymBruker]

Det er helt annerledes med egne barn. Takler ikke barn jeg heller, og har tre stk som jeg forguder:) det går seg nok til!

Anonymkode: 55233...24a

[AnonymBruker]

Jeg fikk ikke lyst på barn før jeg var 33, hehe. Er fortsatt ikke spesielt begeistret for andres barn da, eller bikkjer haha

Anonymkode: fa179...561

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler meg skikkelug kjip nå, men det er dette jeg føler. Jeg har jo "egentlig" lyst på barn, sånn i teorien, og har alltid hatt lyst på barn når jeg var mindre. Men nå og de siste årene har jeg ikke taklet unger. Synes de bare er irriterende. Særlig når jeg er ute og reiser får jeg dosen min bare av andres barn. De hyler helt ukontrollert bare fordi det er gøy og de vræler omtrent hele tida. Jeg kjenner bare frustrasjonen bobler i meg når en unge bare driver å lager sånne stygge lyder for ingen ting. Selv også når jeg vet at det sikkert er en grunn til at ungen hyler, klarer jeg ikke å ha noe tålmodighet, eller synes det er greit. Tanken på å ha ansvaret for en sånn krevende og vrælende liten skapning er noe jeg akkurat nå som 18 åring ikke klarer å se for meg. Hvordan takler dere foreldre all den vrælinga?? Og jeg vet selv at det er jeg som er en "bitter" og utålmidig person, så foreldre, dere trenger ikke å skrive lange kommentarer på hvor teit og slem jeg er. 

Anonymkode: 8bd8b...bb5

Jeg er 34 å tenker som deg. Gravid i tillegg så jeg krysser alt jeg har for at jeg føder en unge med mute-knapp.

Anonymkode: f8d08...418

[AnonymBruker]

Når de hyler og skriker, er de jo på sitt verste, og du opplever dem akkurat da.

Du opplever ikke de sjarmerende sidene, de gode smilene, alt det morsomme de sier og gjør, klemmene, at de viser kjærlighet til deg osv. At de hyler og skriker er heldigvis ikke det vi mødre opplever mest av. Og småbarnsperioden er kort.

Alle aldre har sin sjarm, heter det. Og selv om jeg syntes småbarnsperioden var slitsom, så var det litt trist når den var over også. Da vurderte jeg faktisk barn nr 3 for å ha småbarn i huset litt lenger, selv om jeg generelt sett ikke er så glad i barn. Jeg hadde ikke noen erfaring med småbarn før jeg fikk egne, og oppfattet dem på den måten du gjør nå, ts.

Småbarnsperioden er som sagt slitsom, og deretter kommer skole og fritidsaktiviteter som du skal følge opp. Også kommer tenåringstiden, som også er krevende. Alt i alt har jeg trivdes godt med å ha barn, og ville ikke vært det foruten, selv om jeg i utgangspunktet ikke ønsket barn så veldig. Men det holdt godt med kun to for meg

Nå har jeg to voksne døtre, som jeg har nær kontakt med. De har selv barn nå. Og jeg synes det er godt å ha nær familie "nedover" i alder, og ikke bare "oppover" i form av foreldre. 

Jeg aner ikke hvordan livet mitt hadde blitt uten barn. Kan hende det hadde blitt like bra, men mest sannsynlig hadde det ikke det. De fleste får barn, da minker tiden de kan bruke på andre ting, og de søker gjerne til andre i samme situasjon (får nye venner). Barnløse opplever ofte å falle litt ut av det sosiale livet de er vant til når de fleste av venner og slekt får barn. Da gjelder det å knytte nye kontakter selv, og det hjelper å ha en jobb der mange er barnløse.

 

 

 

Anonymkode: 535bd...325

[AnonymBruker]

Jeg er gravid og gleder meg stort, samtidig som jeg er som deg når det kommer til mange andres barn. De som lar ungene løpe rundt, skrike osv. Takler det ikke! 

Foreldre som ikke klarer å ha barna sine i offentlighet uten at ungene er klin oppi ansiktet til fremmede, plager fremmede på kafé/restaurant kan holde seg hjemme med dem! 

Har fått litt nok av barn på 2-5 som kommer hen til mitt bord og spør "hva er deeet?" på maten eller står og stirrer på meg. Foreldrene smiler not meg og sier 'ntååå' og snur seg vekk... FÅ VEKK UNGEN DIN!

Anonymkode: 3dd78...711

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler meg skikkelug kjip nå, men det er dette jeg føler. Jeg har jo "egentlig" lyst på barn, sånn i teorien, og har alltid hatt lyst på barn når jeg var mindre. Men nå og de siste årene har jeg ikke taklet unger. Synes de bare er irriterende. Særlig når jeg er ute og reiser får jeg dosen min bare av andres barn. De hyler helt ukontrollert bare fordi det er gøy og de vræler omtrent hele tida. Jeg kjenner bare frustrasjonen bobler i meg når en unge bare driver å lager sånne stygge lyder for ingen ting. Selv også når jeg vet at det sikkert er en grunn til at ungen hyler, klarer jeg ikke å ha noe tålmodighet, eller synes det er greit. Tanken på å ha ansvaret for en sånn krevende og vrælende liten skapning er noe jeg akkurat nå som 18 åring ikke klarer å se for meg. Hvordan takler dere foreldre all den vrælinga?? Og jeg vet selv at det er jeg som er en "bitter" og utålmidig person, så foreldre, dere trenger ikke å skrive lange kommentarer på hvor teit og slem jeg er. 

Anonymkode: 8bd8b...bb5

Som 18-åring er det ALT for tidlig å tenke på barn! Du er jo selv bare et barn!!!

Anonymkode: 226d6...77c

[AnonymBruker]

Alltid morsomt når kvinner sier at de ikke er glad i barn eller ønsker barn så er med engang mammapolitiet der "Du er så ung, du kommer til å få lyst på barn senere, det er noe annet med egne barn" osv. Om kvinnen derimot skulle si at hun er frivillig barnløs så bryter helvete løs fra mammapolitiet. 

Noen kvinner ønsker ikke eller liker ikke barn. Respekter det for f... er så lei av at menn får slippe så billig unna når det kommer til sånt. 

Anonymkode: a77e6...767

[AnonymBruker]

Jeg tenker også sånn. Er 26, og har ingen planer om barn. 

Og unger skriker jo hele tiden, ikke bare når de er sure. Når de er glade springer de rundt og roper, når de er sinte hyler de, og når de slår seg skriker de høyt selv om det ikke hjelper i det hele tatt. Barn er alt i alt sinnsykt irriterende, ekle, små skapninger, og jeg skjemmes over å ha vært en sånn liten drittbylt selv.

Anonymkode: c0c54...150

[AnonymBruker]

Du, ts, trenger ikke tenke på barn enda. Alle irriterer seg mer eller mindre over ungene som ikke klarer å sitte stille i flysetet sitt o.l. Så du er sikkert ikke så unormal. Men tenk på alle dem som har levd i den tro at de ikke ville ha barn, før de møtte drømmemannen og ble skikkelig verpesjuke, bare for å oppdage at det ikke var så lett å få barn lenger! Så omgås barn, få litt av det gode og litt av det slitsomme....litt av alt. Da kan du lettere gjøre opp status for eget liv om 10 år eller noe sånn. 

Anonymkode: c4120...8ad

[AnonymBruker]

Jeg føler akkurat som deg, TS, men planlegger barn neste år forhåpentligvis. Rett og slett fordi den biologiske klokka tikker og jeg er redd for at jeg angrer hvis jeg ikke får barn før det er for sent. 

Men mitt spørsmål til de som har svart her om at de har egne barn, men ikke takler andres bråkete barn og "fri barneoppdragelse": Hva gjør dere for å få veloppdragne barn? Hva er oppdragelses-knepene?

 

Anonymkode: ecef3...398

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler meg skikkelug kjip nå, men det er dette jeg føler. Jeg har jo "egentlig" lyst på barn, sånn i teorien, og har alltid hatt lyst på barn når jeg var mindre. Men nå og de siste årene har jeg ikke taklet unger. Synes de bare er irriterende. Særlig når jeg er ute og reiser får jeg dosen min bare av andres barn. De hyler helt ukontrollert bare fordi det er gøy og de vræler omtrent hele tida. Jeg kjenner bare frustrasjonen bobler i meg når en unge bare driver å lager sånne stygge lyder for ingen ting. Selv også når jeg vet at det sikkert er en grunn til at ungen hyler, klarer jeg ikke å ha noe tålmodighet, eller synes det er greit. Tanken på å ha ansvaret for en sånn krevende og vrælende liten skapning er noe jeg akkurat nå som 18 åring ikke klarer å se for meg. Hvordan takler dere foreldre all den vrælinga?? Og jeg vet selv at det er jeg som er en "bitter" og utålmidig person, så foreldre, dere trenger ikke å skrive lange kommentarer på hvor teit og slem jeg er. 

Anonymkode: 8bd8b...bb5

Syns det var verre å ha 18 åringer som helst ville være voksen, men de var barn.

Anonymkode: 4aa3b...2d5

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker også sånn. Er 26, og har ingen planer om barn. 

Og unger skriker jo hele tiden, ikke bare når de er sure. Når de er glade springer de rundt og roper, når de er sinte hyler de, og når de slår seg skriker de høyt selv om det ikke hjelper i det hele tatt. Barn er alt i alt sinnsykt irriterende, ekle, små skapninger, og jeg skjemmes over å ha vært en sånn liten drittbylt selv.

Anonymkode: c0c54...150

Da lar du bare være å få barn!!! Ingen tvinger deg. Du må også holde deg unna menn med barn fra før av - hans barn må beskyttes fra deg.

Anonymkode: 226d6...77c

[AnonymBruker]

16 timer siden, Badebuksa skrev:

Du har tyve år på deg til å bli vant til sånt da  det er noe eget når det er ens egen unge som vræler, men det er likefullt slitsomt. Du kan like gjerne først som sist forstå at baby- og småbarnstida er ufattelig slitsom og suger energien ut av deg. Sånn er det. 

Men det er mange utålmodige, umodne folk som får barn og som klarer det fint altså. De fleste ønsker jo ikke vræling  men det er bare å lære seg og ignorere det, og det funker etterhvert. 

Er jo verre om det er dine egne barn, da må du jo avbryte nattesøvnen, for meg er nattesøvnen altfor god til å gi slipp på.

Ønsketenkning for meg er om ungen var 6 år gammel når den ble født, ingen dritt(Bokstaveligtalt) ingen unødvendig grining og ungen kan prate.

Anonymkode: b19d1...60c