Gå til innhold

Nedlatende holdning ovenfor meg i helsevesenet?


Fremhevede innlegg

Skrevet

Skal prøve å være kortfattet.

Over mange år har jeg vært en kasteball i systemet. Jeg har vært syk (fysisk) siden jeg var spedbarn og i tenårene slet jeg med angst (pga vanskelig oppvekst og tilknytningsskader sannsynligvis). Nå er psyken mer eller mindre fin (har fortsatt litt sosial angst og i noen tilfeller kan jeg bli litt redd når jeg er syk eller lignende), men jeg sliter fortsatt med en del fysiske plager. Legene er veldig opp og ned, noen mener det er helt klart fysisk (og har sagt at de er sikre på visse diagnoser), mens andre sier det er psykosomatisk. Jeg selv føler meg 100% sikker på at noe av det er fysisk (pga prøveresultater, MR-bilder etc), men at noe sikkert også er relatert til psyken.

Uansett: Hver gang jeg skal til lege, spesialist eller en eller annen form for hjelpeinstans innenfor helsevesenet er de så utrolig nedlatende mot meg. Jeg får høre av veldig mange at jeg er en veldig søt og sjarmerende jente, de pleier alltid å skryte av at jeg er så positiv tross plagene mine og at jeg har klart meg veldig bra til å ha vært så syk av angst som liten osv... De sier jeg tåler mer smerte enn normalt og at jeg har mye innsikt i egen situasjon og vet hvor problemene mine ligger +++ Men likevel denne nedlatende holdningen??? Hadde skjønt det om jeg var vanskelig, men jeg føler ikke selv at jeg er det. Noen ganger har jeg følt meg (og hatt med meg andre som er enig) urettferdig behandlet og jeg har blitt servert løgner og de har unngått å opplyse meg om mange ting opp igjennom tidene, og jeg er likevel positiv og vennlig innstilt syns jeg.

Er det greit å være nedlatende og si slemme ting til folk bare fordi de KANSKJE kan feile noe psykosomatisk? Er man mindre verdt da? 
Ettersom jeg nå har gått til skrittet å fått time hos en privat spesialist som har satt to diagnoser (som jeg har vært til utredning for før uten at de har giddet å faktisk gjøre noe annet enn å snakke om mine tidligere psykiske problemer), er jeg faktisk usikker på om jeg tør å vise det papiret fra han private. Jeg er redd de bare ler og sier det ikke er noe verdt og at det bare er psykisk fortsatt. 

Mange av de snakker om at det er så tungt for psyken å være ute av arbeidslivet osv... Vet dere hva jeg syns er tungt? Hvordan jeg blir møtt i helsevesenet! :(

Jeg er bare så lei meg og såret over dette. Jeg blir så sliten av det. Kommer jeg med en urinprøve hos legen himler de nærmest med øynene, så viser det seg at jeg har resistent nyrebekkenbetennelse og likevel himler de med øynene neste gang også. Og det gjelder uansett hva jeg kommer for, og i de aller fleste tilfeller er det jo noe galt også. Skjønner ingenting jeg :( flere som har vært ute for lignende?

Anonymkode: 766f7...b10

  • Liker 2
Videoannonse
Annonse
Gjest supernova_87
Skrevet

Nei, det er ikke greit, og nei, du er ikke mindre verdt. Dessverre finnes det rasshøl her i verden, i helsevesenet og ellers. Noen blir dårlig behandlet for de er syke psykisk, men andre syke blir også dårlig behandlet. Jeg synes du takler det bra, "kill them with kindness" prøver jeg å tenke, og noen ganger er det nødvendig at man står opp for seg selv, ikke la dem herse med deg, eller behandle deg som dritt. Du er definitivt ikke den eneste som har opplevd dette. Hvis situasjonene er virkelig ille burde du skrive en formell klage. 

Kan det forresten hende at du føler deg spesielt utsatt også? Har du tenkt over at det er mulig at du innbiller deg noe av det? Jeg sier ikke at det er sånn, for jeg har også opplevd slikt, men det er greit å utelukke for seg selv i alle fall. 

Skrevet

På hvilken måte føler du at de er nedlatende?

  • Liker 3
Skrevet

det er ikke bra. det er kjedelig siden det er helsevesenet, men alle kan gjøre feil. til og med dem. 

ja. jeg ville forsøkt å skrive en klage, eller kanskje du kan si at de ikke burde oppføre seg sånn? at du syntes det er trist.

Anonymkode: 8b690...59e

Skrevet
10 minutter siden, Rainstorm skrev:

Nei, det er ikke greit, og nei, du er ikke mindre verdt. Dessverre finnes det rasshøl her i verden, i helsevesenet og ellers. Noen blir dårlig behandlet for de er syke psykisk, men andre syke blir også dårlig behandlet. Jeg synes du takler det bra, "kill them with kindness" prøver jeg å tenke, og noen ganger er det nødvendig at man står opp for seg selv, ikke la dem herse med deg, eller behandle deg som dritt. Du er definitivt ikke den eneste som har opplevd dette. Hvis situasjonene er virkelig ille burde du skrive en formell klage. 

Kan det forresten hende at du føler deg spesielt utsatt også? Har du tenkt over at det er mulig at du innbiller deg noe av det? Jeg sier ikke at det er sånn, for jeg har også opplevd slikt, men det er greit å utelukke for seg selv i alle fall. 


Jeg prøver alltid å bare være grei og "ta imot" og si "jeg forstår" "ja har tenkt på at det kan være psykisk" uansett hvor dumt det de sier enn. "De vet alltid best"-regelen lever jeg etter. Selvom jeg vet jo for fakta at noen av tingene de sier bare er tull.

Eksempelvis var jeg hos en dame for kort tid siden for vurdering hvor hun spurte hvor mye jeg spiste, og jeg svarte at jeg spiste to ganger om dagen og da begynte hun å spørre om anoreksi osv, hvorpå jeg svarte at jeg ikke orker å spise så ofte fordi jeg får veldig hjertebank/høy puls av mat og at legen min hadde henvist meg til EKG pga det. Da sa hun bare "du har jo ikke noen problemer med hjertet du", så svarte jeg "nei, det tror ikke jeg heller, men jeg vil tro at jeg må ta en ekg for å finne ut hvorvidt dette er noe som kan gjøres noe med". Jeg har hatt dette konsekvent etter hvert eneste måltid (samt noen ganger ellers) i 1,5 år, men hun mente det var bare innbilning. Jeg har målt med pulsklokke pga jeg også trodde det kanskje bare var innbilning, men jeg har det også når jeg sover (målte ett døgn). Når jeg tok ekg (sånn kjapp) hos legen hadde jeg 130 i puls og da følte jeg at jeg hadde hvilepuls selv. Så sa hun at det sikkert bare var innbilning og angst, og det kan jo godt være, men skal jeg bare ha det sånn da? Jeg vil jo gjerne kunne spise et måltid uten å bli dødårlig etterpå... Uansett hva det er...

Jeg har pleid å ha med meg forskjellige mennesker til mange forskjellige timer (mamma, ektemann, pappa, venninner etc) for å se om det er jeg som innbiller meg og de er jo enige i det jeg føler, altså at jeg blir behandlet dårlig/mindre bra. 

Legen sa f. eks. til meg at jeg hadde vondt i ryggen (jeg mener selv jeg skadet meg på trening, for det var da det kom) fordi jeg var anspent og hadde angst (hadde ikke hatt noe som helst angst på 3-4 år da dette skjedde). Etter 6 mnd sendte han meg endelig på MR og da hadde jeg prolaps + noe annet greier feil i ryggraden (noe som hadde bøyd seg som jeg forstod det).

Så det er jo noe som gjentar seg. Står utrolig mye dritt i journalen min da, så er litt redd at det kan være derfor. At de har en mening før jeg kommer. De sier som oftest positive ting når jeg går, men uansett slitsomt å bruke så utrolig lang tid på å bare snakke om det samme som de nevner hver eneste gang og som ikke er relevant lenger (de er for eksempel veldig opptatt av at jeg ble voldtatt for 7 år siden, dette er noe jeg selv ikke tenker på lenger og er ferdig med). Jeg syns også det er litt slitsomt at de hele tiden skal dra opp ting jeg føler jeg har bearbeidet og er ferdig med.

Anonymkode: 766f7...b10

  • Liker 2
Skrevet

Det er dessverre ikke så lett å kommentere når du ikke sier noe om hvordan nedlatende dem er mot deg. Mener du at det er nedlatende at noen tror det er somatisk (fysisk) og noen psykosomatisk, at dem vingler?
I så fall kan jeg si en ting, og det er at det ikke alltid er slik at man finner en diagnose med en gang. Flere diagnoser kan ha samme symptomer. Og man bør være helt eller ganske så sikker på hvilken diagnose(r) det er før man starter opp behandling. Dette for å vite hvilken behandling som er mest effektiv og ikke utsette deg for for behandlinger kroppen din ikke trenger. 
Og det er selvfølgelig kjempe fortvilende for deg og det er nok ganske fortvilende for helsevesenet rundt deg. 
Nå vet jo jeg ingenting om undersøkelsene du har tatt eller hva legene har fortalt deg. Men jeg tror du bare er nødt å stole på at helsevesenet gjør så godt de kan. Og dersom det er noe psykosomatisk så må du kreve at helsepersonell gir deg informasjon om hva det innebærer, slik du får en god forståelse av hva det er for noe og ikke går rundt usikker og tror det kun er noe fysisk og ikke psykisk. Samme må du be om dersom de skulle konkludere at det er noe fysisk. 

Gjest supernova_87
Skrevet
14 minutter siden, AnonymBruker skrev:


Jeg prøver alltid å bare være grei og "ta imot" og si "jeg forstår" "ja har tenkt på at det kan være psykisk" uansett hvor dumt det de sier enn. "De vet alltid best"-regelen lever jeg etter. Selvom jeg vet jo for fakta at noen av tingene de sier bare er tull.

Eksempelvis var jeg hos en dame for kort tid siden for vurdering hvor hun spurte hvor mye jeg spiste, og jeg svarte at jeg spiste to ganger om dagen og da begynte hun å spørre om anoreksi osv, hvorpå jeg svarte at jeg ikke orker å spise så ofte fordi jeg får veldig hjertebank/høy puls av mat og at legen min hadde henvist meg til EKG pga det. Da sa hun bare "du har jo ikke noen problemer med hjertet du", så svarte jeg "nei, det tror ikke jeg heller, men jeg vil tro at jeg må ta en ekg for å finne ut hvorvidt dette er noe som kan gjøres noe med". Jeg har hatt dette konsekvent etter hvert eneste måltid (samt noen ganger ellers) i 1,5 år, men hun mente det var bare innbilning. Jeg har målt med pulsklokke pga jeg også trodde det kanskje bare var innbilning, men jeg har det også når jeg sover (målte ett døgn). Når jeg tok ekg (sånn kjapp) hos legen hadde jeg 130 i puls og da følte jeg at jeg hadde hvilepuls selv. Så sa hun at det sikkert bare var innbilning og angst, og det kan jo godt være, men skal jeg bare ha det sånn da? Jeg vil jo gjerne kunne spise et måltid uten å bli dødårlig etterpå... Uansett hva det er...

Jeg har pleid å ha med meg forskjellige mennesker til mange forskjellige timer (mamma, ektemann, pappa, venninner etc) for å se om det er jeg som innbiller meg og de er jo enige i det jeg føler, altså at jeg blir behandlet dårlig/mindre bra. 

Legen sa f. eks. til meg at jeg hadde vondt i ryggen (jeg mener selv jeg skadet meg på trening, for det var da det kom) fordi jeg var anspent og hadde angst (hadde ikke hatt noe som helst angst på 3-4 år da dette skjedde). Etter 6 mnd sendte han meg endelig på MR og da hadde jeg prolaps + noe annet greier feil i ryggraden (noe som hadde bøyd seg som jeg forstod det).

Så det er jo noe som gjentar seg. Står utrolig mye dritt i journalen min da, så er litt redd at det kan være derfor. At de har en mening før jeg kommer. De sier som oftest positive ting når jeg går, men uansett slitsomt å bruke så utrolig lang tid på å bare snakke om det samme som de nevner hver eneste gang og som ikke er relevant lenger (de er for eksempel veldig opptatt av at jeg ble voldtatt for 7 år siden, dette er noe jeg selv ikke tenker på lenger og er ferdig med). Jeg syns også det er litt slitsomt at de hele tiden skal dra opp ting jeg føler jeg har bearbeidet og er ferdig med.

Anonymkode: 766f7...b10

Dette skjønner jeg godt er slitsomt, og krenkende! Jeg vet ikke noe gode råd å gi deg. Jeg tror jeg i din situasjon heller hadde prøvd mer å snakke mot dem, si det slik som ting er, men det virker det jo allerede som at du gjør, og det tror jeg er bra. Evt. si at dette snakker jeg med legen min om, og har ikke behov for å snakke om nå. Samme med voldtekten, si at det er forbi, og et ikke-tema. Om de presser på så får du si at du synes de bør respektere dine ønsker, de har ingenting med å minne deg på tidligere vonde hendelser. Beklager at jeg ikke har noe godt å komme med. 

Det eneste jeg kan si, som kanskje er til trøst, men samtidig er nedbrytende også, er at jeg skjønner godt hvordan du har det! Du er ikke den eneste som har blitt møtt i helsevesenet på denne måten.
Husk at du er sterk. 

Skrevet
15 minutter siden, WubWub skrev:

På hvilken måte føler du at de er nedlatende?

De snakker til meg som om jeg er et barn for eksempel. De lyger meg rett opp i ansiktet "blodprøvene var helt fine". 6 mnd senere får jeg ut journalen og den forteller en annen historie. Lar være å sende meg svar på MR-bilde og når jeg spør sier de svaret ikke er kommet - så ser jeg det står oppført i journalen fra gjerne dagen før jeg spurte. For eksempel hvis jeg forklarer at legen har henvist meg til XXX sted så kan noen si: "Men du feiler da ikke noe XXX! Hvorfor i alle dager har han henvist deg dit????". Kanskje ikke nedlatende akkurat det her da, men urettferdig behandling mer kanskje.

Nedlatende kan være at de himler med øynene, humrer av ting jeg forklarer, sier sånn "men kjære deg... alvorlig talt" til ting jeg sier, avfeier ting jeg sier med at det bare er "svada", spør "er du seriøs? dette må være løgn" +++
Jeg har vært hos ganske mange instanser siden en spesialist gjerne mener at jeg heller skulle vært hos den eller den spesialisten og den igjen mener jeg skal prøve fysioterapi mens fysioterapeuten da mener at jeg skal til en kiropraktor.. Eller hva jeg skal si, det blir mye frem og tilbake føler jeg. Så det er jo på en måte litt feil å sitte og forklare alt nedlatende alle har gjort, da høres det jo veldig sykt ut. Men alt det jeg skrev over er samme damen som jeg var hos for noen dager siden. Føler også de bare tror at jeg er dum. Jeg sa til en psykiatrisk sykepleier som jeg hadde for sånn vurderingssamtale at jeg var medlem i mensa (vi snakket om evner og intelligens osv) på en humoristisk måte fordi hun mente at man ble dummere av å ikke ha fullført videregående (ville vel forsvare meg litt, men gjorde det på en ok måte syns jeg selv og min mor som var med var enig) hvorpå hun svarte "hahahha mensa??? hva er det da??? du kan ikke mene den organisasjon for IQ vel?" så svarte jeg at "jo, det er den jeg mener" og da svarte hun "hahahah men du trenger jo ikke å være intelligent for å bestå en iq-test kjære lille deg..."

...

Det er selvfølgelig noen jeg har vært hos som er veldig greie også, men det er jo ikke det som plager meg på nattestid når jeg ikke får sove liksom. :P Veldig ofte får jeg også den "men du er jo så ung, hvis du bare begynner å jobbe så ordner det seg nok!". Det syns jeg er litt slemt å si når et helt team av leger og diverse spesialister og nav-leger syns jeg oppfyller kravene til ung ufør. Det er da ikke så forbannet lett å få det gjennom (tok lang tid for meg å få alt riktig iallefall).

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

det er ikke bra. det er kjedelig siden det er helsevesenet, men alle kan gjøre feil. til og med dem. 

ja. jeg ville forsøkt å skrive en klage, eller kanskje du kan si at de ikke burde oppføre seg sånn? at du syntes det er trist.

Anonymkode: 8b690...59e

Ja selvsagt, men dette er jo ikke snakk om en person, men flere oppigjennom. Har prøvd å si at jeg syns noe av det de sier er sårende, men syns nesten det blir mer styr, og da går jo hele timen min som skal være nyttig til å snakke om alt mulig annet (for man har jo ikke så god tid på seg...). Å skrive klager hit og dit vil jeg ikke. Mye av dette er jo gammelt, men det kommer jo litt tilbake til meg når det skjer igjen og igjen. Tør heller ikke skrive noen klage når jeg ikke har bevis, da kan jo de bare si "nei, det var ikke det jeg sa". Da må jeg vel isåfall filme eller ta det opp syns jeg, så jeg har bevis. Å slenge ut påstander føler jeg meg ikke komfortabel med. Tenker også det kan bli ubehagelig å gå til den personen igjen i fremtiden hvis personen vet om det..

Et øyeblikk siden, Luckiness skrev:

Det er dessverre ikke så lett å kommentere når du ikke sier noe om hvordan nedlatende dem er mot deg. Mener du at det er nedlatende at noen tror det er somatisk (fysisk) og noen psykosomatisk, at dem vingler?
I så fall kan jeg si en ting, og det er at det ikke alltid er slik at man finner en diagnose med en gang. Flere diagnoser kan ha samme symptomer. Og man bør være helt eller ganske så sikker på hvilken diagnose(r) det er før man starter opp behandling. Dette for å vite hvilken behandling som er mest effektiv og ikke utsette deg for for behandlinger kroppen din ikke trenger. 
Og det er selvfølgelig kjempe fortvilende for deg og det er nok ganske fortvilende for helsevesenet rundt deg. 
Nå vet jo jeg ingenting om undersøkelsene du har tatt eller hva legene har fortalt deg. Men jeg tror du bare er nødt å stole på at helsevesenet gjør så godt de kan. Og dersom det er noe psykosomatisk så må du kreve at helsepersonell gir deg informasjon om hva det innebærer, slik du får en god forståelse av hva det er for noe og ikke går rundt usikker og tror det kun er noe fysisk og ikke psykisk. Samme må du be om dersom de skulle konkludere at det er noe fysisk. 

Nei, vingle får de bare gjøre. Dvs. jeg syns jo det er litt kjipt at jeg blir innlagt med en infeksjon på sykehus fordi de mente det var psykisk og ikke gadd å sjekke crp/aktuelt sted på kroppen f. eks. da, men det er jo ikke noe nedlatende. Bare litt ekstra stress. :P 

Hehe, vittig at du skulle si det, for det er som regel det de gjør. Propper i meg medisiner for å se om det eller det funker også vet de ikke helt etterpå om jeg hadde diagnosen eller ikke så da skal jeg ha en pause og prøve igjen også er jeg plutselig avsluttet der midt i medisinutprøvingen får jeg brev om i posten (dette var noe som skjedde i sommer, ikke nå). 

Å stole på de er litt vanskelig når jeg gjentatte ganger tar de i løgn. F. eks. har legevakten nå sendt legen et brev om at han må følge med blodtrykket mitt for det har vært galt på målinger hos legevakt 3 ganger. Jeg opplyste legen om dette og han leste brevet, men han har ikke sjekket blodtrykket. Det var det mest nylige eksempelet. Jeg har MANGE lignende. Dessverre.
Og hvis det er psykosomatisk da? Skal det bare være sånn, er det ingenting man kan gjøre med det? Jeg har høy feber hver dag f. eks., jeg har infeksjoner i de fleste leddene i kroppen (enkelte ledd flere typer), jeg har mangel på ditt og datt, jeg har kuler flere steder de sier skal tappes men det blir med snakket, de skal sjekke ditt og datt pga sånn og sånn så plutselig skal de ikke det. Jeg finner det vanskelig å stole helt på de. Spesielt også nå siden jeg har fått to diagnoser av en privat spesialist som jeg har vært utredet for før uten å få de (står mer om det i innlegget jeg skrev over).

Anonymkode: 766f7...b10

Skrevet
5 minutter siden, Rainstorm skrev:

Dette skjønner jeg godt er slitsomt, og krenkende! Jeg vet ikke noe gode råd å gi deg. Jeg tror jeg i din situasjon heller hadde prøvd mer å snakke mot dem, si det slik som ting er, men det virker det jo allerede som at du gjør, og det tror jeg er bra. Evt. si at dette snakker jeg med legen min om, og har ikke behov for å snakke om nå. Samme med voldtekten, si at det er forbi, og et ikke-tema. Om de presser på så får du si at du synes de bør respektere dine ønsker, de har ingenting med å minne deg på tidligere vonde hendelser. Beklager at jeg ikke har noe godt å komme med. 

Det eneste jeg kan si, som kanskje er til trøst, men samtidig er nedbrytende også, er at jeg skjønner godt hvordan du har det! Du er ikke den eneste som har blitt møtt i helsevesenet på denne måten.
Husk at du er sterk. 

Hehe, sist jeg sa at jeg var over den voldtekten svarte vedkommende først: "du vet at selvom du er ferdig med den kan sånt sette seg i kroppen din for resten av livet" og etterpå "hvis du ikke vil snakke om det er du kanskje ikke så ferdig med det likevel?"

Jeg hadde akkurat de samme plagene som jeg har idag FØR jeg ble voldtatt, så det er sagt. 

Jeg prøver å si det som det er, men helt ærlig begynner jeg å vegre meg ettersom jeg føler jeg blir latterliggjort. For eksempel sa jeg til hun nyligste at jeg har en tendens til å kaste opp om morgenen (våkner alltid og er veldig kvalm, vært sånn i alle år, legen sier det er pga magekatarr/og i perioder magesår). Hun bare "ja da er du gravid da vel?", så svarte jeg "nei, jeg har hatt det som dette siden jeg var barn, da kastet jeg også opp i søvne". Så lo hun litt og sa "haha, er du klar over hvor sykt det der høres ut??? du hører vel selv at det er rent psykisk".

(Jeg har hatt en del ganske intense og grusomme panikkanfall, men jeg har ALDRI kastet opp av det. Skjønner ikke hvorfor jeg da skal våkne med angst uten å engang merke det for så å spy pga det. For meg blir det bare ulogisk. Men jeg er selvfølgelig åpen for at det kan være sånn, men da syns jeg det er rart at psykologene sier at det fysiske må taes tak i, ettersom de to siste jeg har vært hos mener det er det fysiske som er mitt hovedproblem og det jeg måtte ha av angster fremkalles av en usikker helse.)

Anonymkode: 766f7...b10

  • Liker 2
Skrevet

Jeg hadde veldig mange lignende opplevelser da jeg ble syk. Det er nå ti år siden. For fem år siden orket jeg ikke lenger å bli behandlet sånn, så jeg skrapte sammen alt jeg klarte og gikk privat. Jeg ble så godt mottatt! Det virker som om de virkelig bryr seg om meg. Legene der gikk gjennom journalen min og ble sjokkerte over mangelen på behandling. De mener minst sju av legene jeg var hos disse første fem årene burde forstått hvilken sykdom jeg har. Dessverre førte mangelen på behandling til at jeg har blitt veldig mye sykere enn jeg hadde blitt om jeg hadde fått behandling med en gang jeg ble syk. 

Jeg råder deg til, hvis du har råd til det, å fortsette hos den private spesialisten. I hvert fall bytte fastlege. Bytt helt til du får en du føler lytter til det du sier, og tar deg på alvor.   

Anonymkode: 4eb05...9f5

  • Liker 1
Skrevet

Er også avhengig av helsevesenet og systemet og vært det i 14 år. Blir alltid møtt med nedlatende og mistenksomme holdninger.
Systemet gjør meg sykere, for å si det slik.

Anonymkode: 8539c...cdc

Skrevet
17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde veldig mange lignende opplevelser da jeg ble syk. Det er nå ti år siden. For fem år siden orket jeg ikke lenger å bli behandlet sånn, så jeg skrapte sammen alt jeg klarte og gikk privat. Jeg ble så godt mottatt! Det virker som om de virkelig bryr seg om meg. Legene der gikk gjennom journalen min og ble sjokkerte over mangelen på behandling. De mener minst sju av legene jeg var hos disse første fem årene burde forstått hvilken sykdom jeg har. Dessverre førte mangelen på behandling til at jeg har blitt veldig mye sykere enn jeg hadde blitt om jeg hadde fått behandling med en gang jeg ble syk. 

Jeg råder deg til, hvis du har råd til det, å fortsette hos den private spesialisten. I hvert fall bytte fastlege. Bytt helt til du får en du føler lytter til det du sier, og tar deg på alvor.   

Anonymkode: 4eb05...9f5

Ja, nettopp. Det samme har skjedd med meg i psykiatrien også, men der har det heldigvis ordnet seg etter en runde på 10 diagnoser før vi kom i mål og de var dypt sjokkert over tidligere behandling jeg hadde fått der også. 
Han private jeg har vært hos har fått se utdrag av min journal og var sjokkert over blant annet hvordan de omtaler meg i journalen. Det er iallefall ikke objektivt.

Jeg har nok ikke råd til det dessverre :-/ hadde jeg hatt det hadde jeg ikke lurt engang! 
Har lyst til å bytte fastlege, men forrige gang jeg byttet fikk jeg sånn der "åja, du byttet fordi han forrige trodde det var psykosomatisk og du var ikke fornøyd med det?" kommentar. Den gangen byttet jeg pga vi hadde flyttet og det nye legekontoret var 2 min unna istedenfor 35 minutter. Før der igjen skjedde noe av det samme (også pga flytting).
Nå har vi flyttet igjen da (hehe), så har jo en unnskyldning omsider. Kanskje jeg skal gjøre det. Men nå er jo fastlegen plutselig blitt litt "ny" og sier han tror jeg har den sykdommen spesialisten i sommer plutselig bare ombestemte seg (etter han hadde sagt at jeg hadde den), og vil at jeg skal få en second opinion da.. Men siden han i sommer allerede var min second opinion ser det ikke så bra ut. Men jeg får vel vurdere å bytte fastlege eller evt vise han papiret fra han private. Er bare redd legen eller andre som har innsyn skal mene at det "underbygger" at jeg er hypokonder eller noe.

Anonymkode: 766f7...b10

Skrevet
21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er også avhengig av helsevesenet og systemet og vært det i 14 år. Blir alltid møtt med nedlatende og mistenksomme holdninger.
Systemet gjør meg sykere, for å si det slik.

Anonymkode: 8539c...cdc

Trist at det skal være sånn. Håpet nesten litt at det bare var meg. Men likevel en viss trøst i at det ikke bare er meg. Håper det går bedre med deg i fremtiden og at du får hjelpen du trenger og blir tatt vare på! :)

Anonymkode: 766f7...b10

Skrevet

Det er klart man er ekstra sensitiv når man er i helsevesenet, i tillegg er man  i en underlegen posisjon som pasient i utgangspunktet og noe helsepersonell har en autoritær holdning. Det er ikke sunt eller godt å være langtids-pasient. 

Kan trøste deg med det at selv om du er helt tydelig fysisk syk eller skadet uten et fnugg av tvil, så er det stort sett på samme viset. 

Anonymkode: 6d379...512

  • Liker 1
Skrevet

Veeeel, utifra hva du skriver virker du veldig selvsentrert og altfor opptatt av å være syk istedenfor frisk. Tenk om du brukte all din energi og iq på å komme deg inn i arbeidslivet isteden?

Anonymkode: 677d3...eeb

  • Liker 4
Skrevet
7 timer siden, AnonymBruker skrev:


Jeg prøver alltid å bare være grei og "ta imot" og si "jeg forstår" "ja har tenkt på at det kan være psykisk" uansett hvor dumt det de sier enn. "De vet alltid best"-regelen lever jeg etter. Selvom jeg vet jo for fakta at noen av tingene de sier bare er tull.

Eksempelvis var jeg hos en dame for kort tid siden for vurdering hvor hun spurte hvor mye jeg spiste, og jeg svarte at jeg spiste to ganger om dagen og da begynte hun å spørre om anoreksi osv, hvorpå jeg svarte at jeg ikke orker å spise så ofte fordi jeg får veldig hjertebank/høy puls av mat og at legen min hadde henvist meg til EKG pga det. Da sa hun bare "du har jo ikke noen problemer med hjertet du", så svarte jeg "nei, det tror ikke jeg heller, men jeg vil tro at jeg må ta en ekg for å finne ut hvorvidt dette er noe som kan gjøres noe med". Jeg har hatt dette konsekvent etter hvert eneste måltid (samt noen ganger ellers) i 1,5 år, men hun mente det var bare innbilning. Jeg har målt med pulsklokke pga jeg også trodde det kanskje bare var innbilning, men jeg har det også når jeg sover (målte ett døgn). Når jeg tok ekg (sånn kjapp) hos legen hadde jeg 130 i puls og da følte jeg at jeg hadde hvilepuls selv. Så sa hun at det sikkert bare var innbilning og angst, og det kan jo godt være, men skal jeg bare ha det sånn da? Jeg vil jo gjerne kunne spise et måltid uten å bli dødårlig etterpå... Uansett hva det er...

Jeg har pleid å ha med meg forskjellige mennesker til mange forskjellige timer (mamma, ektemann, pappa, venninner etc) for å se om det er jeg som innbiller meg og de er jo enige i det jeg føler, altså at jeg blir behandlet dårlig/mindre bra. 

Legen sa f. eks. til meg at jeg hadde vondt i ryggen (jeg mener selv jeg skadet meg på trening, for det var da det kom) fordi jeg var anspent og hadde angst (hadde ikke hatt noe som helst angst på 3-4 år da dette skjedde). Etter 6 mnd sendte han meg endelig på MR og da hadde jeg prolaps + noe annet greier feil i ryggraden (noe som hadde bøyd seg som jeg forstod det).

Så det er jo noe som gjentar seg. Står utrolig mye dritt i journalen min da, så er litt redd at det kan være derfor. At de har en mening før jeg kommer. De sier som oftest positive ting når jeg går, men uansett slitsomt å bruke så utrolig lang tid på å bare snakke om det samme som de nevner hver eneste gang og som ikke er relevant lenger (de er for eksempel veldig opptatt av at jeg ble voldtatt for 7 år siden, dette er noe jeg selv ikke tenker på lenger og er ferdig med). Jeg syns også det er litt slitsomt at de hele tiden skal dra opp ting jeg føler jeg har bearbeidet og er ferdig med.

Anonymkode: 766f7...b10

Du er dessverre ikke den eneste som opplever dette. Jeg er psykisk syk, kjent diagnose, og blir ofte møtt som "hun med diagnosen" istedet for mennesket meg. Å ha en psykiatridiagnose er hemmende. Man føler man maser hele tiden, for av og til gir psykdommen fysiske utslag og andre ganger er det reelle fysiske plager, likevel tas det gjennomgående for å være noe "psykisk tull igjen". Jeg har begynt å ta med en pårørende, fordi jeg automatisk blir tatt mer alvorlig da, selv om jeg er voksen, oppegående og klar i talen. Det er trist å føle at man ikke blir tatt alvorlig. Du har min medfølelse.

Anonymkode: 48b45...c17

  • Liker 3
Skrevet
7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hehe, sist jeg sa at jeg var over den voldtekten svarte vedkommende først: "du vet at selvom du er ferdig med den kan sånt sette seg i kroppen din for resten av livet" og etterpå "hvis du ikke vil snakke om det er du kanskje ikke så ferdig med det likevel?"

Jeg hadde akkurat de samme plagene som jeg har idag FØR jeg ble voldtatt, så det er sagt. 

Jeg prøver å si det som det er, men helt ærlig begynner jeg å vegre meg ettersom jeg føler jeg blir latterliggjort. For eksempel sa jeg til hun nyligste at jeg har en tendens til å kaste opp om morgenen (våkner alltid og er veldig kvalm, vært sånn i alle år, legen sier det er pga magekatarr/og i perioder magesår). Hun bare "ja da er du gravid da vel?", så svarte jeg "nei, jeg har hatt det som dette siden jeg var barn, da kastet jeg også opp i søvne". Så lo hun litt og sa "haha, er du klar over hvor sykt det der høres ut??? du hører vel selv at det er rent psykisk".

(Jeg har hatt en del ganske intense og grusomme panikkanfall, men jeg har ALDRI kastet opp av det. Skjønner ikke hvorfor jeg da skal våkne med angst uten å engang merke det for så å spy pga det. For meg blir det bare ulogisk. Men jeg er selvfølgelig åpen for at det kan være sånn, men da syns jeg det er rart at psykologene sier at det fysiske må taes tak i, ettersom de to siste jeg har vært hos mener det er det fysiske som er mitt hovedproblem og det jeg måtte ha av angster fremkalles av en usikker helse.)

Anonymkode: 766f7...b10

Be om henvisning til en psykiater. Der får du skilt hva som er fysisk og hva som er psykisk. Jeg ønsker deg lykke til. Jo lenger du hår i runddans der du sllerede har vært, jo mer gørr får de på deg i papirene sine. 

Anonymkode: 48b45...c17

  • Liker 1
Gjest supernova_87
Skrevet
12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hehe, sist jeg sa at jeg var over den voldtekten svarte vedkommende først: "du vet at selvom du er ferdig med den kan sånt sette seg i kroppen din for resten av livet" og etterpå "hvis du ikke vil snakke om det er du kanskje ikke så ferdig med det likevel?"

Jeg hadde akkurat de samme plagene som jeg har idag FØR jeg ble voldtatt, så det er sagt. 

Jeg prøver å si det som det er, men helt ærlig begynner jeg å vegre meg ettersom jeg føler jeg blir latterliggjort. For eksempel sa jeg til hun nyligste at jeg har en tendens til å kaste opp om morgenen (våkner alltid og er veldig kvalm, vært sånn i alle år, legen sier det er pga magekatarr/og i perioder magesår). Hun bare "ja da er du gravid da vel?", så svarte jeg "nei, jeg har hatt det som dette siden jeg var barn, da kastet jeg også opp i søvne". Så lo hun litt og sa "haha, er du klar over hvor sykt det der høres ut??? du hører vel selv at det er rent psykisk".

(Jeg har hatt en del ganske intense og grusomme panikkanfall, men jeg har ALDRI kastet opp av det. Skjønner ikke hvorfor jeg da skal våkne med angst uten å engang merke det for så å spy pga det. For meg blir det bare ulogisk. Men jeg er selvfølgelig åpen for at det kan være sånn, men da syns jeg det er rart at psykologene sier at det fysiske må taes tak i, ettersom de to siste jeg har vært hos mener det er det fysiske som er mitt hovedproblem og det jeg måtte ha av angster fremkalles av en usikker helse.)

Anonymkode: 766f7...b10

Uff! For noen merkelige mennesker du møter. Det virker som du gjør alt rett, prøver å hevde din rett og stå opp for deg selv. Dessverre så kan du jo ikke unngå disse menneskene når du er så mye syk. Du må bare vite at det er hos dem problemet ligger når de ikke vil la visse ting være i fred. Jeg synes ikke du skulle måtte tale dette, men hvis du lager ståhei sier de vel at du er psykisk ustabil osv. Det er jo i grunn håpløst. Og når jeg sier håpløst, så mener jeg håpløst for deg å gjøre noe med det. Men livet ditt og situasjonen din er jo ikke det. Som sagt så er du sterk, og du må bare huske og vite det. Prøv å la det prelle av, fortell deg selv at når de sier sånn så vet de ikke hva de snakker om. 

Sender deg en :klem:, kan ikke være enkelt å måtte møte slik når du er i en allerede sårbar situasjon. 

Skrevet

Dette er typisk. Særlig når man har psykiske problemer.  Når du kommer til lege for en fysisk ting skal du bli tatt på alvor og sjekke ut den fysiske tingen uten å blande inn dine psykiske problemer. Finner ikke legen ut av det, og ingen spesialist finner noe galt kan man trekke frem psykiske årsaker til den fysiske tingen.  Man skal bli respektert og tatt på alvor uansett.  Ikke finn deg i noe som helst. Gå til en lege som ikke kjenner deg eller har noen bakgrunnsinformasjon om deg. Og forklar dette til den legen. 

Anonymkode: 275f6...594

  • Liker 2
Skrevet
8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er klart man er ekstra sensitiv når man er i helsevesenet, i tillegg er man  i en underlegen posisjon som pasient i utgangspunktet og noe helsepersonell har en autoritær holdning. Det er ikke sunt eller godt å være langtids-pasient. 

Kan trøste deg med det at selv om du er helt tydelig fysisk syk eller skadet uten et fnugg av tvil, så er det stort sett på samme viset. 

Anonymkode: 6d379...512

Ja, det er jo et poeng også. Hehe, det skjer jo med meg og. Da jeg hadde brukket ribbein trodde de også at det var psykisk, så tok de røntgen etter mye om og men og da var det 3 brukne ribbein pluss at de kunne se at jeg hadde brukket to fra før også som var grodd (da gikk jeg ikke til legen nettopp fordi jeg var redd for å ikke bli trodd).

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Veeeel, utifra hva du skriver virker du veldig selvsentrert og altfor opptatt av å være syk istedenfor frisk. Tenk om du brukte all din energi og iq på å komme deg inn i arbeidslivet isteden?

Anonymkode: 677d3...eeb

Hmm. Det er motsatt av hva jeg pleier å få høre, så vet ikke hvor mye jeg skal legge i det. Utenom arbeid så lever jeg et normalt liv med normal omgangskrets, jeg er gift, har gode venner, jeg har en hund som jeg konkurrer i diverse med og jeg har vært konkurrerende utøver innenfor en sport tidligere (mens jeg var syk). Jeg har en deltidsjobb nå (kan ikke ta meg betalt pga nav-regler), og har hatt flere deltidsjobber før. Hva gjelder arbeidslivet er det nav som stopper meg (hovedsaklig fordi de ikke vil hjelpe meg ifht å få meg en utdannelse da de mener jeg er for syk til å jobbe) føler jeg, men det er en annen diskusjon. Jeg satser nå på å drive med gjeldende deltidsjobb og starte eget firma når jeg har vært ufør lenge nok til å kunne ha ekstrainntekt. Om jeg på et tidspunkt klarer å jobbe nok til at jeg ikke trenger nav så skal jeg love deg at de skal slippe å se meg mer der. 

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du er dessverre ikke den eneste som opplever dette. Jeg er psykisk syk, kjent diagnose, og blir ofte møtt som "hun med diagnosen" istedet for mennesket meg. Å ha en psykiatridiagnose er hemmende. Man føler man maser hele tiden, for av og til gir psykdommen fysiske utslag og andre ganger er det reelle fysiske plager, likevel tas det gjennomgående for å være noe "psykisk tull igjen". Jeg har begynt å ta med en pårørende, fordi jeg automatisk blir tatt mer alvorlig da, selv om jeg er voksen, oppegående og klar i talen. Det er trist å føle at man ikke blir tatt alvorlig. Du har min medfølelse.

Anonymkode: 48b45...c17

Jeg har ikke noen psykiatriske diagnoser utenom den angstdiagnosen som står litt sånn "til og fra" på. Nå er den borte, men jeg hadde den for 1,5 år siden. Men trist å høre at du har det sånn. Har prøvd det med pårørende jeg også som skrevet over, men jeg føler også at noen gjerne oppfatter det som at jeg er lite selvstendig og ikke klarer meg selv, så prøver å ikke gjøre det hver gang. Håper det løser seg for deg! Du har min medfølelse også.

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Be om henvisning til en psykiater. Der får du skilt hva som er fysisk og hva som er psykisk. Jeg ønsker deg lykke til. Jo lenger du hår i runddans der du sllerede har vært, jo mer gørr får de på deg i papirene sine. 

Anonymkode: 48b45...c17

Jeg har vært hos sikkert 15 psykologer opp igjennom tidene. Siste jeg var hos sendte legen et brev om at en fysisk avklaring må til før de kan vurdere om jeg i det hele tatt har angst. Det har skjedd 2 ganger før også (at de har sendt det som svar til legen etter vurdering hos dps f. eks.). Ingen av psykologene jeg har vært hos tror at det jeg feiler er psykosomatisk og jeg oppfyller ikke vilkår for hypokondri. Takk skal du ha. Ja, ikke sant! :P

2 timer siden, Rainstorm skrev:

Uff! For noen merkelige mennesker du møter. Det virker som du gjør alt rett, prøver å hevde din rett og stå opp for deg selv. Dessverre så kan du jo ikke unngå disse menneskene når du er så mye syk. Du må bare vite at det er hos dem problemet ligger når de ikke vil la visse ting være i fred. Jeg synes ikke du skulle måtte tale dette, men hvis du lager ståhei sier de vel at du er psykisk ustabil osv. Det er jo i grunn håpløst. Og når jeg sier håpløst, så mener jeg håpløst for deg å gjøre noe med det. Men livet ditt og situasjonen din er jo ikke det. Som sagt så er du sterk, og du må bare huske og vite det. Prøv å la det prelle av, fortell deg selv at når de sier sånn så vet de ikke hva de snakker om. 

Sender deg en :klem:, kan ikke være enkelt å måtte møte slik når du er i en allerede sårbar situasjon. 

Nettopp, det er derfor jeg nå bare har gått over til å bare "ta imot". Hos den forrige legen min klagde jeg fordi han sendte meg hjem med nyrebekkenbetennelse og da fikk jeg akutttime etter helgen (det var på en fredag) hvorpå jeg ble sendt med ambulanse til sykehuset fordi jeg tisset rent blod og hadde utslag på alt (som legen sa det). Etter det behandlet han meg veldig dårlig og foreslo at jeg hadde emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse på bakgrunn av at jeg sendte den klagen (jeg hadde vært hos psykolog og var ferdig der 3 uker før. Det var en full utredning av alt, også personlighetsforstyrrelser). 
Så ja, nå prøver jeg å bare være blid og søt og takke for hjelpen og jatte med. 

Tuuusen takk for fint innlegg! <3 Og klemmen. Det varmer!

Nå som jeg har fått sovet og gjort klart til jul og litt sånn føles ting litt lysere igjen. Jeg har bestilt en siste time hos den private spesialisten for litt hjelp til hvordan jeg skal gå videre med ting så får vi nytt år gir nye muligheter :-)
Tusen takk til alle som har svart meg. Jeg føler meg såå mye bedre nå :-D

Anonymkode: 766f7...b10

  • Liker 1

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...