Hva er galt med broren min?

[AnonymBruker]

Snakker vi omsorgssvikt, eller? Hvor er foreldrene oppi alt dette? Aksepterer hele familien at broren din har hatt en totalforanding i oppførsel? Er et av de største faresignalene til depresjon, angst og lignende.. 

han er voksen for lengst, nærmere 22, så kan ikke legge så mye ansvar på foreldrene mine. Foreldrene mine er også oppegående mennesker med høy utdanning og de er opptatt av at vi har det bra. Tror bare de prøver å respektere han for "den han er", og at han trives best for seg selv. I tillegg har denne endringen skjedd relativt gradvis, det var ikke sånn over natta, men over flere år. Det finnes jo folk som bare er einstøinger, men allikevell klarer jeg ikke å slutte å undre på hva som virkelig er greia

Anonymkode: e1eef...376

[AnonymBruker]

Vær så snill og ikke finn disgnoser på alt som ikke er a-4. Det er en uting.Du er ung,og har sikkert tendens til å dramatisere.Vær litt mer opptatt av deg selv,og slutt å vær så opptatt av hva det er med andre! Noen skiller seg ut,pungtum.Om det ikke er verre enn dette så trenger du ikke bekymre deg.Eller du får prøve å trenge igjennom,men,om han ikke vil så kan jeg faktisk forstå! Med en søster/bror som prøver å "analysere".

Noen er introverte,noen har personlighetstyper hvor de er mer intelligente,noen har et rikt indre.

Disse kan lett misforståes av "vanlige"mennesker.

Slutt å gruble over han,stakkars gutt.Lev livet ditt og ta det helt med ro.

En ting er å være introvert, men TS sier selv at hun (eller andre) ikke har snakket ordentlig med broren sin på flere år. Og de bor i samme hus! Har skjønt uifra ting du har kommentert tidligere at du er sterkt imot 'hjelp' av hvilken som helst slag. Med mindre han faktisk har et større sosialt nettverk på internett er denne gutten veldig alene i verden. Normalt er det kanskje ikke, men det er det jo flere ting som ikke er. Sunt kan det i hvert fall umulig være. Alle kunne hatt godt av en psykologtime, også denne gutten. 

Anonymkode: 06262...596

[fullkornspasta]

han er voksen for lengst, nærmere 22, så kan ikke legge så mye ansvar på foreldrene mine. Foreldrene mine er også oppegående mennesker med høy utdanning og de er opptatt av at vi har det bra. Tror bare de prøver å respektere han for "den han er", og at han trives best for seg selv. I tillegg har denne endringen skjedd relativt gradvis, det var ikke sånn over natta, men over flere år. Det finnes jo folk som bare er einstøinger, men allikevell klarer jeg ikke å slutte å undre på hva som virkelig er greia

Anonymkode: e1eef...376

Ansvaret for et barn defineres ikke av tallet på fødselsattesten til barnet. Sier ikke at det er foreldrene dine sin feil, men jeg reagerer på at ingen av dere har prøvd noe, men heller bare trekker dere unna og forsoner dere med at "sånn er han". 

Endret 19. desember 2015 av fullkornspasta

[AnonymBruker]

Ansvaret for et barn defineres ikke av tallet på fødselsattesten til barnet. Sier ikke at det er foreldrene dine sin feil, men jeg reagerer på at ingen av dere har prøvd noe, men heller bare trekker dere unna og forsoner dere med at "sånn er han". 

jeg har jo ikke forsonet meg? Er jo derfor jeg skriver denne tråden. Men som sagt så tar ingen andre i familien det opp, og det er vanskelig for meg som en 18 åring å skulle være pådriveren av alt dette her alene. Jeg vet ikke engang om det faktisk er noe galt med ham, eller om han bare er litt spesiell. Men som sagt tror jeg foreldrene mine bare prøver akseptere han som den han er og ikke kritisere han for alt mulig. I tillegg har han jo nesten blitt som en fremmed for meg. Føler ikke at han ønsker å snakke med meg, og jeg kjenner ham ikke lengre. 

Anonymkode: e1eef...376

[fullkornspasta]

jeg har jo ikke forsonet meg? Er jo derfor jeg skriver denne tråden. Men som sagt så tar ingen andre i familien det opp, og det er vanskelig for meg som en 18 åring å skulle være pådriveren av alt dette her alene. Jeg vet ikke engang om det faktisk er noe galt med ham, eller om han bare er litt spesiell. Men som sagt tror jeg foreldrene mine bare prøver akseptere han som den han er og ikke kritisere han for alt mulig. I tillegg har han jo nesten blitt som en fremmed for meg. Føler ikke at han ønsker å snakke med meg, og jeg kjenner ham ikke lengre. 

Anonymkode: e1eef...376

Ja, jeg skjønner. Tenkte bare siden du sa at du "slutta å prøve å snakke med ham". Dette er i alle fall ikke en kamp du skal kjempe. Det kan være lurt å snakke med foreldrene dine om dette, på en ordentlig måte når det passer seg, eller å bare ta det opp med broren din. Jeg tenker automatisk at det må være noe psykisk, men det fins folk som ikke har et stort sosialt behov, og det må man bare respektere. Det er uansett gjerne i 13-14årsalderen at man begynner å oppdage mer og mer hvem man egentlig er. Ta dette opp med foreldrene dine, du, og hvis de konkluderer med at det ikke er noe galt, så må du bare legge det på is. Ting blir ikke bedre at du, som 18-åring, skal gå å bekymre deg over dette. Høres kanskje enkelt ut, men når alt kommer til alt, er det opp til broren din.
Lykke til, uansett!  

[AnonymBruker]

Min bror er veldig lik din bror TS, og jeg har ofte lurt på om han kan ha personlighetsforstyrrelse eller asperger eller noe slikt. Men som introvert kan jeg også relatere til ham. Men jeg kjenner meg også litt igjen i at han føles som en fremmed fordi han trekker seg sånn unna. Det er mulig han har et stort nettverk gjennom nettet, det vet jeg ikke. Jeg håper egentlig det. Men det trenger jo ikke være en diagnose inne i bildet, det kan hende at brødrene våre rett og slett bare er sånn, TS:) Jeg har selv luftet tanken til min mor, men alle forsøk på å snakke med ham, uansett metode som er brukt, personen som har forsøkt, så ender det bare i at an enten blir rasende eller går sin vei. Og nå har det pågått i 20 år, så ingen kan nå si vi ikke har forsøkt i alle fall.

Men om du er 18 eller ikke spiller ingen rolle:) Spør broren din om du kan få prate med ham i enerom, og så sier du det bare som det er at du er bekymret for ham.

Anonymkode: 6ecdb...a0f