Hva er det med oppførselen til min mor?

[AnonymBruker]

Jeg vet at dere her på kg ikke er leger, psykologer og lignende, men jeg må bare høre med dere. Jeg har i det siste lurt på om moren min kan være bipolar, eller gjerne ikke så drastisk som bipolar, men noe er det hvertfall!

Eksempler på hva hun gjør:

-Hun velger noen personer som hun ikker er så veldig "glad" i, jeg har lagt merke til at dette er personer som er høyere på rangstigen enn henne (misforstå meg rett). Dette er personer som har bedre utdanning enn henne og har andre meninger. Disse velger hun å baksnakke og finne feil ved

-Hun snakker ofte i en veldig nedstemt tone: snakker lavt, svarer ikke alltid på spørsmål (jeg tror det er for å understreke at hun ikke har lyst å svare/ hun vet ikke svaret/ hun vil andre skal føle seg mindre sett)

-Hun kan være overdrevent oppstemt til tider, da spesielt i møte med andre i familien. Det er ganske tydelig at dette er noe hun tillager seg. 

-En dag kan hun synes at noe er ok, en annen dag ikke. Eksempel: butikkansatt er treg (hun blir sur, kan finne på å si noe (selv om hun feks bare må vente i "rimelig" tid ELLER hun er smørblid og sier "ja, jeg har også jobbet i butikk, jeg skjønner jo at dere har det travelt, jeg kan godt vente litt, ta den tiden du trenger". 

-Hun viser tydelig med blikk når hun er misfornøyd, himler med øynene, stirrer på personer

-Baksnakker andre høyt

-Skryter av seg selv, sier gjerne ting "normale" vil oppfatte som selvskryt (jeg kan merke at andre reagerer når hun gjør dette)

-Sier en ting, slik det oppfattes som hun gjør det, men i utgangspunktet gjør hun ikke det og er totalt uenig (feks "jeg har lest i et blad at chili skal sette i gang forbrenningen, så jeg spiser en del chili og er vært ganske sunn i det siste". Sannheten er at hun IKKE har gjort det, og har ikke vært sunn et eneste sekund, altså hun lyger)

-Hun tåler ikke kritikk, ikke av en forsiktig grad en gang. Da blir hun sint, begynner å gråte, kommer med unnskyldninger eller setter deg i et dårlig lys

-Påpeker "feil" ved andre, da spesielt mens andre hører, feks i besøk. "Ja min mann er jo litt hissig når han ikke får til noe *forteller historie*, ja en liten hissigpropp!" (gjør andre til latter). 

-Tar ikke vare på seg selv: spiser usunn mat, trener ikke, gjør ikke ting på oppfordring av lege (feks behandling med fysioterapeut), er svært lite sosial

Jeg skriver ikke dette for å sette min mor i et dårlig lys. Jeg vet jeg kan ta feil, men dette har pågått i lang tid, kanskje 2 år ca. Alt var mye bedre før. Hun hadde noen av tendensene, men ikke i like stor grad. Men kanskje noen har opplevd lignende hos familiemedlemmer og kan dele deres erfaring? Evt. hva dere tenker kan være "problemet" bak denne oppførselen. Jeg er så lei. Jeg orker ikke gå på tåspissene for å unngå denne oppførselen. Jeg kan nevne at min mor er 45 år, hun er ikke en gammel dame. 

Anonymkode: ca0b3...e54

[AnonymBruker]

Syns ikke dette høres ut som en bipolar person, og det er rart om hun plutselig ble slik for to år siden. Jeg ville startet med å få henne til legen en tur. Utelukke hjernesvulst f eks. Og så bør hun kanskje utredes mtp psykiatri eller demens.

Anonymkode: d6748...b4b

[AnonymBruker]

Overgangsalder 

Anonymkode: 2829e...ddf

[AnonymBruker]

Jeg kjenner igjen flere av disse "symptomene", men ville ikke satt det i sammenheng med bipolar.

 

Anonymkode: f98c9...784

[Gjest Cocoloco]

-Hun velger noen personer som hun ikker er så veldig "glad" i, jeg har lagt merke til at dette er personer som er høyere på rangstigen enn henne (misforstå meg rett). Dette er personer som har bedre utdanning enn henne og har andre meninger. Disse velger hun å baksnakke og finne feil ved
Bitterhet og dårlig selvbilde. Noen har gjort det bedre enn henne og det liker hun ikke, noen har fått til noe hun ikke greier og det liker hun ikke. Feilene hun finner kan være feil hun selv har, eller så er hun bare veldig kritisk til andre og ønsker å peke ut deres feil for at de ikke skal virke bedre enn henne. 

-Hun snakker ofte i en veldig nedstemt tone: snakker lavt, svarer ikke alltid på spørsmål (jeg tror det er for å understreke at hun ikke har lyst å svare/ hun vet ikke svaret/ hun vil andre skal føle seg mindre sett)
Ikke i humør til å prate, kan være at hun ikke er interessert i å prate om emnet, ikke vet svaret på spørsmålet/vet ikke hva hun skal svare, er litt nedenfor. Når man snakker i en nedstemt tone er man som oftest i dårlig humør og det kan være av mange grunner. 

-Hun kan være overdrevent oppstemt til tider, da spesielt i møte med andre i familien. Det er ganske tydelig at dette er noe hun tillager seg. 
Kanskje hun er glad for å møte de andre eller bare er i godt humør og har sterke følelser, altså at hun er veldig glad når hun er i godt humør, veldig deprimert når hun er lei seg. Kanskje hun ikke er så komfortabel med de andre i familien og derfor tar på seg en "maske". 

-En dag kan hun synes at noe er ok, en annen dag ikke. Eksempel: butikkansatt er treg (hun blir sur, kan finne på å si noe (selv om hun feks bare må vente i "rimelig" tid ELLER hun er smørblid og sier "ja, jeg har også jobbet i butikk, jeg skjønner jo at dere har det travelt, jeg kan godt vente litt, ta den tiden du trenger". 
Humøret varierer, jeg tenker at dette er mennesker i et nøtteskall. Et fåtall har samme attitude i samme situasjoner over lengre tid. Jeg for eksempel syns noen ganger det er greit å vente, andre ganger ikke, men jeg sier ALDRI noe og gir aldri uttrykk for misnøye. Jeg biter det i meg. 

-Hun viser tydelig med blikk når hun er misfornøyd, himler med øynene, stirrer på personer
Sånn er det bare, tydelige følelser og ikke pokerfjes. 

-Baksnakker andre høyt
Jeg syns ærlig talt at å baksnakke andre høyt vitner til dårlig folkeskikk bare. Men kan jo være mange andre grunner til det også. 

-Skryter av seg selv, sier gjerne ting "normale" vil oppfatte som selvskryt (jeg kan merke at andre reagerer når hun gjør dette)
Vil ha bekreftelse på at noe hun gjør er bra/hun selv er bra, føler seg ikke verdsatt nok. Er kry over noe. 

-Sier en ting, slik det oppfattes som hun gjør det, men i utgangspunktet gjør hun ikke det og er totalt uenig (feks "jeg har lest i et blad at chili skal sette i gang forbrenningen, så jeg spiser en del chili og er vært ganske sunn i det siste". Sannheten er at hun IKKE har gjort det, og har ikke vært sunn et eneste sekund, altså hun lyger)
Hun vil, men får det ikke til. Pynter man på sannheten virker det som om man i det minste har prøvd. 

-Hun tåler ikke kritikk, ikke av en forsiktig grad en gang. Da blir hun sint, begynner å gråte, kommer med unnskyldninger eller setter deg i et dårlig lys
Her lyser alle varsellampene for dårlig selvtillit. 

-Påpeker "feil" ved andre, da spesielt mens andre hører, feks i besøk. "Ja min mann er jo litt hissig når han ikke får til noe *forteller historie*, ja en liten hissigpropp!" (gjør andre til latter). 
Viser til andre at det er ikke bare hun som gjør feil, men alle andre også. Vil gjøre andres feil til et høydepunkt fremfor sine egne. 

-Tar ikke vare på seg selv: spiser usunn mat, trener ikke, gjør ikke ting på oppfordring av lege (feks behandling med fysioterapeut), er svært lite sosial
Kanskje hun bare er en asosial type og bryr seg ikke om kroppen, eller kanskje hun er deprimert og lei og greier ikke ta vare på seg selv på grunn av det. 

Jeg har ikke fasitsvarene, det er det ingen andre som har, men dette er iallefall det jeg tenker. Jeg tror moren din har dårlig selvtillit og/eller er deprimert. Du bør snakke med henne om det eller be henne snakke om det til en lege. Svaret får du ikke via google eller hobbypsykologer, men fra henne selv. Du kan forøvrig på forhånd søke opp symptomene på selvtillit og depresjon, og se om flere av dem passer til hennes situasjon. Jeg får ikke noen bipolar vibber av dette iallefall, kanskje unipolar lidelse, men som sagt, jeg sier bare det jeg tenker, er ikke psykolog.  

Edit: Ser også at du vet ingen her er psykologer, leger osv, men jeg påpeker det likevel med tanke på brukere som ikke leser hovedinnlegget.  

Endret 18. desember 2015 av Cocoloco

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg ganske bra igjen i HI så kan være meg det er snakk om fordi jeg har hatt venninne som har utlevert meg her før.  Jeg ser det spekuleres i bipolarhet men jeg har bare angst og depresjon. Og kanskje litt humørsvingninger men det har jeg alltid hatt. Føler også sterkt, og ja kan sette opp en maske av ekstrem positivitet , verste er at det funker som bare fy for å bryte ut av sin egen negative selvoppfyllende profeti.

Har masse negative sider som så fint er listet opp, og ja er enig i mye av det, kan ikke nekte for at jeg er slik. Har begynt på nye medisiner som gjør at jeg har blitt mer meg selv i både følelser og handling og tar ikke så ofte på meg masken.

Eneste jeg ikke kjenner meg igjen i det snev er at jeg spiser usunt og ikke tar vare på meg selv. Av og til kan jeg si til ei venninne at "jeg spiste DEN store sjokoladeplata om onsdagen" for å få henne til å føle seg bedre når jeg vet hun har det kjipt, siden hun har slitt endel med vekten og angst i forhold til dette. Ser jo nå at det blir for dumt å si sånt for at hun skal føle seg bedre. 

Er også sosial hver dag og drar ut av leiligheten å finner på ting og treffer andre, men jeg er ikke sånn at jeg trykker oppi trynet til andre hver gang jeg er sosial med selfies, snapchat og slikt. Diskuterer heller sjelden med andre om andre venner jeg har da de ikke kjenner hverandre og strengt tatt er fryktelig forskjellige som mennesker. 

Ellers synes jeg lite om å bli utlevert på nettet, synes det er stygt gjort rett og slett. 

Anonymkode: c66c7...aaa

[AnonymBruker]

Hun skrev jo at der var moren? Dessuten er vel dette noe som kan passe mange så blir litt paranoid å tenke at det er deg

Anonymkode: eb43a...dde

[AnonymBruker]

Hun skrev jo at der var moren? Dessuten er vel dette noe som kan passe mange så blir litt paranoid å tenke at det er deg

Anonymkode: eb43a...dde

Det var et par detaljer der som ikke var til å ta feil av og sett alt over ett stemmer det alt for bra. Jævlig skuffa men ikke så mye jeg får gjort med det.

 

Anonymkode: c66c7...aaa

[AnonymBruker]

Kan hende du er paranoid i tillegg. Er flere enn deg som sliter.

Anonymkode: 2829e...ddf

[Dame86]

Jeg kjenner meg ganske bra igjen i HI så kan være meg det er snakk om fordi jeg har hatt venninne som har utlevert meg her før.  Jeg ser det spekuleres i bipolarhet men jeg har bare angst og depresjon. Og kanskje litt humørsvingninger men det har jeg alltid hatt. Føler også sterkt, og ja kan sette opp en maske av ekstrem positivitet , verste er at det funker som bare fy for å bryte ut av sin egen negative selvoppfyllende profeti.

Har masse negative sider som så fint er listet opp, og ja er enig i mye av det, kan ikke nekte for at jeg er slik. Har begynt på nye medisiner som gjør at jeg har blitt mer meg selv i både følelser og handling og tar ikke så ofte på meg masken.

Eneste jeg ikke kjenner meg igjen i det snev er at jeg spiser usunt og ikke tar vare på meg selv. Av og til kan jeg si til ei venninne at "jeg spiste DEN store sjokoladeplata om onsdagen" for å få henne til å føle seg bedre når jeg vet hun har det kjipt, siden hun har slitt endel med vekten og angst i forhold til dette. Ser jo nå at det blir for dumt å si sånt for at hun skal føle seg bedre. 

Er også sosial hver dag og drar ut av leiligheten å finner på ting og treffer andre, men jeg er ikke sånn at jeg trykker oppi trynet til andre hver gang jeg er sosial med selfies, snapchat og slikt. Diskuterer heller sjelden med andre om andre venner jeg har da de ikke kjenner hverandre og strengt tatt er fryktelig forskjellige som mennesker. 

Ellers synes jeg lite om å bli utlevert på nettet, synes det er stygt gjort rett og slett. 

Anonymkode: c66c7...aaa

Nå må du gi deg! Det som står i HI og det du skriver har ingen sammenheng. Tror ikke TS's sitt problem er at moren sender lite snap og selfies når moren er sosial. Dette stemmer godt med personligheten til en voksen dame jeg og kjenner, men det betyr ikke at man hopper til den. 

TS; har lite råd, men min erfaring med slik personlighet er at det er lite å få gjort med. I deg tilfellet jeg bekjenner minner trekkene endel rundt narsissistiske og små psykopatiske trekk. Ikke som sykdom, men mer en slags personlighetsforstyrrelse. Når det er en relasjon du ikke tar stor skade av (kjæreste feks) så tror jeg det enkleste er å moderere kontakten noe, og bare føye deg når dere møtes. 

[AnonymBruker]

Syns det er så slitsomt. Hver gang noen har fått med seg at en annen sliter så er første forslag bipolar. Så utrolig mange som ikke vet hva det handler om tydeligvis. 

Og mange ganger kan det være så lite som at den personligheten er annerledes enn ens egen. Betyr ikke at det er noe galt med de.

Har vokst opp med en mamma med adhd og som alltid har slitt med å klare å elske et annet menneske. I tillegg er det to andre nære i familien som er bipolare. Og faktisk. De bipolare i min familie er de som er mest ærlige og faktisk klarer å være gift livet ut. Ja de sliter. Men fy søren så trofast og ærlig. 

Folk får tenke seg om før de kaster ut ord de tydeligvis ikke kan.

Anonymkode: 2829e...ddf

[Gjest Blomsterert]

Jeg vet at dere her på kg ikke er leger, psykologer og lignende, men jeg må bare høre med dere. Jeg har i det siste lurt på om moren min kan være bipolar, eller gjerne ikke så drastisk som bipolar, men noe er det hvertfall!

Eksempler på hva hun gjør:

-Hun velger noen personer som hun ikker er så veldig "glad" i, jeg har lagt merke til at dette er personer som er høyere på rangstigen enn henne (misforstå meg rett). Dette er personer som har bedre utdanning enn henne og har andre meninger. Disse velger hun å baksnakke og finne feil ved

-Hun snakker ofte i en veldig nedstemt tone: snakker lavt, svarer ikke alltid på spørsmål (jeg tror det er for å understreke at hun ikke har lyst å svare/ hun vet ikke svaret/ hun vil andre skal føle seg mindre sett)

-Hun kan være overdrevent oppstemt til tider, da spesielt i møte med andre i familien. Det er ganske tydelig at dette er noe hun tillager seg. 

-En dag kan hun synes at noe er ok, en annen dag ikke. Eksempel: butikkansatt er treg (hun blir sur, kan finne på å si noe (selv om hun feks bare må vente i "rimelig" tid ELLER hun er smørblid og sier "ja, jeg har også jobbet i butikk, jeg skjønner jo at dere har det travelt, jeg kan godt vente litt, ta den tiden du trenger". 

-Hun viser tydelig med blikk når hun er misfornøyd, himler med øynene, stirrer på personer

-Baksnakker andre høyt

-Skryter av seg selv, sier gjerne ting "normale" vil oppfatte som selvskryt (jeg kan merke at andre reagerer når hun gjør dette)

-Sier en ting, slik det oppfattes som hun gjør det, men i utgangspunktet gjør hun ikke det og er totalt uenig (feks "jeg har lest i et blad at chili skal sette i gang forbrenningen, så jeg spiser en del chili og er vært ganske sunn i det siste". Sannheten er at hun IKKE har gjort det, og har ikke vært sunn et eneste sekund, altså hun lyger)

-Hun tåler ikke kritikk, ikke av en forsiktig grad en gang. Da blir hun sint, begynner å gråte, kommer med unnskyldninger eller setter deg i et dårlig lys

-Påpeker "feil" ved andre, da spesielt mens andre hører, feks i besøk. "Ja min mann er jo litt hissig når han ikke får til noe *forteller historie*, ja en liten hissigpropp!" (gjør andre til latter). 

-Tar ikke vare på seg selv: spiser usunn mat, trener ikke, gjør ikke ting på oppfordring av lege (feks behandling med fysioterapeut), er svært lite sosial

Jeg skriver ikke dette for å sette min mor i et dårlig lys. Jeg vet jeg kan ta feil, men dette har pågått i lang tid, kanskje 2 år ca. Alt var mye bedre før. Hun hadde noen av tendensene, men ikke i like stor grad. Men kanskje noen har opplevd lignende hos familiemedlemmer og kan dele deres erfaring? Evt. hva dere tenker kan være "problemet" bak denne oppførselen. Jeg er så lei. Jeg orker ikke gå på tåspissene for å unngå denne oppførselen. Jeg kan nevne at min mor er 45 år, hun er ikke en gammel dame. 

Anonymkode: ca0b3...e54

Hvis dette skulle tyde på bipolar,så har jeg møtt og møter mange med denne diagnosen gitt! Jeg setter heller et spørsmålstegn ved hvorfor du tror dette er så alvorlig?

Folk baksnakker,folk later som de er glade("oppstemt"),iblant blir en irritert over noe,andre ganger ikke.Det er normalt å ikke ville snakke om ting.Det er ganske normalt å omtale mannen/kona/andre som du beskriver,og er det virkelig latterligjøring? Det kan ikke bare være en spøk?

Gå i deg selv og spør deg hvorfor du syns dette bør sykeligjøres,for her tror jeg problemet ligger hos deg,og ikke din mor.

ps.selv om jeg skriver at det er normalt,så betyr det ikke at det nødvendigvis er bra.

Endret 18. desember 2015 av Blomsterert

[Gjest Blomsterert]

Syns ikke dette høres ut som en bipolar person, og det er rart om hun plutselig ble slik for to år siden. Jeg ville startet med å få henne til legen en tur. Utelukke hjernesvulst f eks. Og så bør hun kanskje utredes mtp psykiatri eller demens.

Anonymkode: d6748...b4b

Er du alvorlig nå?

[AnonymBruker]

Kjenner en som er sånn og h*n er deprimert,og bipolar og borderline.Han har også schitzoaffekti lidelse.

Anonymkode: af03e...f48

[AnonymBruker]

Deprimert

Anonymkode: bab4b...4f2

[Version 2.0]

Dette høres ikke ut som bipolarhet. Høres mer ut som hun bare er et litt bedritent menneske. Men om hun plutselig har blitt sånn kan det jo skyldes demenssykdommer. 

[AnonymBruker]

Syns det er så slitsomt. Hver gang noen har fått med seg at en annen sliter så er første forslag bipolar. Så utrolig mange som ikke vet hva det handler om tydeligvis. 

Og mange ganger kan det være så lite som at den personligheten er annerledes enn ens egen. Betyr ikke at det er noe galt med de.

Har vokst opp med en mamma med adhd og som alltid har slitt med å klare å elske et annet menneske. I tillegg er det to andre nære i familien som er bipolare. Og faktisk. De bipolare i min familie er de som er mest ærlige og faktisk klarer å være gift livet ut. Ja de sliter. Men fy søren så trofast og ærlig. 

Folk får tenke seg om før de kaster ut ord de tydeligvis ikke kan.

Anonymkode: 2829e...ddf

De to tingene har ikke noe med hverandre å gjøre.

Anonymkode: d3fe3...4b3

[AnonymBruker]

Nå må du gi deg! Det som står i HI og det du skriver har ingen sammenheng. Tror ikke TS's sitt problem er at moren sender lite snap og selfies når moren er sosial. Dette stemmer godt med personligheten til en voksen dame jeg og kjenner, men det betyr ikke at man hopper til den. 

TS; har lite råd, men min erfaring med slik personlighet er at det er lite å få gjort med. I deg tilfellet jeg bekjenner minner trekkene endel rundt narsissistiske og små psykopatiske trekk. Ikke som sykdom, men mer en slags personlighetsforstyrrelse. Når det er en relasjon du ikke tar stor skade av (kjæreste feks) så tror jeg det enkleste er å moderere kontakten noe, og bare føye deg når dere møtes. 

Personlighetsforstyrrelse er sykdom, det er nevnt i DSM-4 og 5, samt  ICD-10. Ellers er jeg enig i at det kan være narisissistiske trekk, i hver fall mer personlighetsbasert enn stemningslidelse. Bipolar lidelse er mer karakterisert av perioder med depresjon avløst av hypomani/mani. 

Anonymkode: 4fa20...0a5

[Gjest Jon Are]

Det jeg synes er skremmende er at demens blir vurdert! Er snart 40 år selv, og hvis jeg skulle tulle litt, blir det da nærliggende å tro at jeg har demens:-O

 

Med hilsen fra:

Jon Are

[AnonymBruker]

Jeg synes heller ikke det høres ut som bipolar lidelse. For meg virker det som om hun er ekstremt usikker på seg selv. Kanskje det kan være borderline? Eventuelt med depresjon?

Anonymkode: ccb10...b1d