Min mor er overstresset

[Berit]

Min mor har tidligere vært tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling. Hun har alltid vært ganske tynnslitt i nervene, og det er vanlig at humøret svinger veldig. Stort sett varierer humøret seg fra å være lei og til å være i litt godt humør. Noen ganger kan hun være veldig glad og begeistret over noe, men det er alltid forbundet med noe hun selv mener er hennes fortjeneste. Hun viser sjelden glede fordi f.eks hennes barn og mann er glad uten at det er hun som har vært årsak til det.

Noen ganger kan hun være sint og klandre andre på en barnslig/merkelig umoden måte. Men heldigvis skjer det ikke veldig ofte. Det er vondt for oss i familien, men det er nok hun som har det verst. I hvert fall nå når vi barn er voksne og forstår. 

Dvs det er ganske vanskelig nå også. Tror grunnen til det er mest hva jeg opplevde som barn med henne som jeg ikke skjønte den gang. Det har satt sine spor. 

Det er 10 år siden hun ble tvangsinnlagt. Siden den gang har hele familien vært forsiktig med hva man sier til henne. 

Den siste tiden har hun vært sint og frustrert. Hun kjefter på mange og det er ikke hyggelig. Hun sier selv at hun gjør det og at hun er så frustrert fordi hun ikke kommer i mål, hun får ikke gjort det hun har satt seg for. 

Min far og jeg har sagt at hun ikke trenger å gjøre mange av de tingene hun mener hun burde. Men det nytter ikke. Jeg klarer ikke å få henne til å slappe av.

Jeg har prøvd. Jeg har f.eks invitert henne ut å spise, men det vil hun ikke. Hun har ikke tid eller lyst til det. For hun må heller.............. Men hun går på besøk til mange andre, så det er jo litt skuffende. Jeg inviterer henne til meg. Da kommer hun kanskje noen ganger og blir sittende kanskje toppen 1 time.

Det er litt rart at hun ikke vil til meg, men går til mange andre, og har mye besøk selv. Hun har lewttere for å kave seg opp til familien, så det er kanskje derfor. Selv prøver jeg å være så rolig og forståelsesfull som mulig. Men det er visst ikke godt nok. 

I dag var hun så oppkavet og stresset at jeg ble alvorlig bekymret. Forstod på henne at hun ville ha meg ut av huset (jeg var der bare i yttergangen for å levere noe), for hun har det så travelt, og må få komme i mål. 

Jeg har tilbudt meg å hjelpe. Da har hun satt meg til å gjøre noe jeg synes er helt unødvendig, men ok, hvis hun vil det, så har jeg gjort det. F.eks hvis jeg sier at det ikke er nødvendig å skjære opp så mye grønnsaker så smått, så sier hun med en oppgitt mine: "Jeg synes det. Hva er viktig her i livet".

Jeg føler egentlig ikke det er nødvendig å hjelpe henne med fysiske ting, for hun blir aldr ferdig likevel. Da finner hun på nye ting. Det er aldri godt nok. Hun kan si takk for hjelpen, og at jeg ikke trenger å gjøre mer. Men jeg får aldri en følelse av å ha lettet henne for arbeid for det. Hun lager seg arbeid.

Noen som har noen gode forslag på å få roet henne?

Endret 16. desember 2015 av Berit

[AnonymBruker]

Dere mener det godt, men slik du beskriver det behandler dere henne som et barn som må beskyttes, hjelpes, og fortelles hva som skal gjøres.  Det er ikke en god følelse, og da skjønner jeg at hun foretrekker å besøke andre som behandler henne som en likeverdig.
 

Kanskje dette er stedet å starte, å snakke med henne som en voksen, ansvarlig person?

 

Anonymkode: 91f26...578

[Berit]

Dere mener det godt, men slik du beskriver det behandler dere henne som et barn som må beskyttes, hjelpes, og fortelles hva som skal gjøres.  Det er ikke en god følelse, og da skjønner jeg at hun foretrekker å besøke andre som behandler henne som en likeverdig.
 

Kanskje dette er stedet å starte, å snakke med henne som en voksen, ansvarlig person?

 

Anonymkode: 91f26...578

Jeg er veldig enig med deg og foretrekker å snakke til og bli behandlet likeverdig. På en måte gjør jeg det overfor henne, men på en annen måte ikke. Det er bla fordi alt jeg sier tar hun seg fryktelig nær av. Sikkert fordi jeg er hennes datter. Jeg har lært meg i voksen alder å trå forsiktig og veie mine ord grundig når jeg er rundt henne. Er jeg meg selv og sier det jeg har lyst til og hva jeg mener, så kan jeg aldri vite hvordan hun reagerer. Jeg må jatte veldig med henne for at hun ikke skal kave seg opp. Det samme må hennes mann, min far.

Jeg kan aldri komme og si at jeg har et lite problem. For det første mener hun at jeg har ingen grunn til å ha noe som helst problem. Eller så blir problemet hennes problem, og jeg får dobbelt problem å ta meg av. Hun gir meg veldig dårlig samvittighet hvis jeg antyder noe som at jeg synes jeg har det litt vanskelig. Det er lettest for meg å la være. 

Jeg kan aldri korrigere eller si henne imot.

Hun reagerer på det med å bli veldig lei seg. Noen ganger begynner hun å gråte. Hun gir lett uttrykk for at det er henne det er mest synd på.

 

[AnonymBruker]

Jeg ser problemet, men kanskje dere må akseptere at hun blir veldig lei seg?

Jeg har ikke kunnskap om slik psykisk sykdom som du beskriver, og det høres utrolig vanskelig ut, men jeg har store stressproblemer, og av og til må jeg bare få en verbal ørefik for å komme ut av boblen min.

Jeg kan bli sinna og lei meg der og da, men så får jeg tenkt meg litt om, ser at de rundt meg har rett, og så klarer jeg roe ned stresset.

Jeg har også et eldre familiemedlem som fungerer som en trassig 2-åring.  Noe på grunn av alder, noe på grunn av depresjon og angst.  Selv om det er fristende å behandle henne slik hun oppfører seg må vi bare ta oss sammen, og behandle henne som den voksne kvinnen hun er.  Og det innebærer blant annet å stille krav til henne.
Hun blir furten, sinna, og enda mer trassig, men hun skjerper seg.

Jeg tror dere må ta av dere silkehanskene, og godta at hun i begynnelsen vil utagere mot dere.
"Alt for husfreden" fungerer dessverre sjeldent i lengden, og dere er ikke hennes behandlere, men hennes familie. 
Og dere må oppføre dere som det.

Anonymkode: 91f26...578

[Berit]

Jeg ser problemet, men kanskje dere må akseptere at hun blir veldig lei seg?

Jeg har ikke kunnskap om slik psykisk sykdom som du beskriver, og det høres utrolig vanskelig ut, men jeg har store stressproblemer, og av og til må jeg bare få en verbal ørefik for å komme ut av boblen min.

Jeg kan bli sinna og lei meg der og da, men så får jeg tenkt meg litt om, ser at de rundt meg har rett, og så klarer jeg roe ned stresset.

Jeg har også et eldre familiemedlem som fungerer som en trassig 2-åring.  Noe på grunn av alder, noe på grunn av depresjon og angst.  Selv om det er fristende å behandle henne slik hun oppfører seg må vi bare ta oss sammen, og behandle henne som den voksne kvinnen hun er.  Og det innebærer blant annet å stille krav til henne.
Hun blir furten, sinna, og enda mer trassig, men hun skjerper seg.

Jeg tror dere må ta av dere silkehanskene, og godta at hun i begynnelsen vil utagere mot dere.
"Alt for husfreden" fungerer dessverre sjeldent i lengden, og dere er ikke hennes behandlere, men hennes familie. 
Og dere må oppføre dere som det.

Anonymkode: 91f26...578

Vi aksepterer at hun blir lei seg. Samtidig er vi bekymret for at hun skal måtte bli innlagt igjen. Det er vanskelig å finne den rette balansegangen på hva og hvordan vi skal være med henne.

Så flink du er som kan innrømme dine feil. Det er naturlig at alle kan overreagere noen ganger. Bare min mor også kunne tåle å høre at andre sa henne imot. Føler at hun kan det noen ganger med utenforstående, men ikke med familien. Med familien er hun veldig sårbar og ømfindtlig. Det er vondt.

Jeg tror dessverre hun ikke skjerper seg hvis vi setter krav eller motsier henne. Frykter da at hun kaver seg opp og synes så synd på seg selv, sier hun vil dø. Frykter at hun må bli innlagt og tvangsmedisineres som forrige gang. Det var fryktelig vond opplevelse. Hun klandret da oss, og spesielt meg som datteren som burde forstå (etter hennes mening). Vi snakket med flere leger. Husker så godt at legen sa til meg at min mor kom til å forstå og tilgi meg (min mor sa at hun ikke kom til å tilgi meg, men da var hun veldig psykisk syk og visste ikke hva hun sa) etter at hun ble friske igjen hvorfor jeg måtte tilkalle lege og hjelp den gangen. 

Men det skjedde aldri. Altså min mor sier at hun har tilgitt meg og at jeg gjorde det jeg trodde var det beste, men det var ikke det beste. Jeg burde ha handlet annerledes, sier hun. 

Det stikker i hjerte og brenner i øynene når jeg skriver og tenker på det.

Endret 16. desember 2015 av Berit

[AnonymBruker]

Dette her høres ut som klassisk angst! Kjenner fortvilelsen din, har selv vært pårørende i en slik situasjon. Det ble bedre av at personen fikk hjelp av psykolog. Jeg fant meg ikke i "galskapen" til personen, og var ikke med å tilrettelegge for at han skulle ha det "best mulig". Jeg sa fra at han reagerte merkelig på ting, og at bagateller fikk for mye mening. At det var mye irrasjonell oppførsel. Jeg nektet å tilpasse meg dette, og liste meg på tå hjemme. Han hatet meg mest det stod på, mente jeg ikke ville han godt, og at det var småting jeg kunne endre på for at han skulle få det bedre. Men jeg stod på mitt, og fikk han til psykolog. Han fikk raskt bedring, og innsikt i hvorfor han har holdt på som han har gjort. Og diagnosen angst. Etter mye jobbing er min mann nå så godt som frisk. Og han forstår veldig godt hvorfor jeg ikke kunne tilpasse meg hen, at det gikk utover min egen autonomi. Og at det ikke var til vårt beste. Moren hans er fremdeles slik du beskriver din mor. Vi får henne ikke til å innse at hun trenger hjelp. Hun ødela sin sønn med oppførselen sin, han fikk ikke nok kjærlighet fordi mor alltid var så stresset og opptatt av alt som måtte gjøres, og alle andre, og han opplevde barndommen sin svært uforutsigbar og stressende.

Anonymkode: ed402...cc7

[Berit]

Dette her høres ut som klassisk angst! Kjenner fortvilelsen din, har selv vært pårørende i en slik situasjon. Det ble bedre av at personen fikk hjelp av psykolog. Jeg fant meg ikke i "galskapen" til personen, og var ikke med å tilrettelegge for at han skulle ha det "best mulig". Jeg sa fra at han reagerte merkelig på ting, og at bagateller fikk for mye mening. At det var mye irrasjonell oppførsel. Jeg nektet å tilpasse meg dette, og liste meg på tå hjemme. Han hatet meg mest det stod på, mente jeg ikke ville han godt, og at det var småting jeg kunne endre på for at han skulle få det bedre. Men jeg stod på mitt, og fikk han til psykolog. Han fikk raskt bedring, og innsikt i hvorfor han har holdt på som han har gjort. Og diagnosen angst. Etter mye jobbing er min mann nå så godt som frisk. Og han forstår veldig godt hvorfor jeg ikke kunne tilpasse meg hen, at det gikk utover min egen autonomi. Og at det ikke var til vårt beste. Moren hans er fremdeles slik du beskriver din mor. Vi får henne ikke til å innse at hun trenger hjelp. Hun ødela sin sønn med oppførselen sin, han fikk ikke nok kjærlighet fordi mor alltid var så stresset og opptatt av alt som måtte gjøres, og alle andre, og han opplevde barndommen sin svært uforutsigbar og stressende.

Anonymkode: ed402...cc7

Høres ut som du har taklet det på en god måte.

Hun gikk til en psykiater i nesten ett år etter at hun kom fra sykehuset. Dessverre viste det seg at psykiateren ikke var profesjonell nok til å hjelpe min mor. Det var heller hun som hørte på hans 3 skilsmisser og alle hans barn fra de forskjellige ekteskapene. De ble også invitert til middag til min mor privat. Det hele var ganske merkelig.

Vi ønsker veldig at hun skal få hjelp hos psykolog. Vi har prøvd å overtale henne på mange måter. Men hun nekter. 

Jeg gikk til psykolog en stund uten at hun visste det først. Psykologen ville så at vi skulle komme begge to. Men det ville hun absolutt ikke. Heller ikke for min skyld, som jeg bad henne om å gjøre..

Hun sier at å gå til psykolog gjør at vi blir egoistiske og egosentrert.

Jeg skulle ønske min far kunne stå på sitt og si at min mor skulle til psykolog og få hjelp. Men det synes han visst ikke er den beste løsningen.

Jeg er voksen og kan ikke gå imot min far, spesielt når min mor heller ikke vil og er så kraftig imot det.

Mine foreldre har det bra sammen. Min mor sliter med sitt, men jeg vet ikke hvordan jeg best kan hjelpe henne. De får leve sitt liv, og jeg lever mitt med min mann. Det er bare at jeg nå var ekstra bekymret fordi min mor var så oppe og kjøre. Får håpe det roer seg. Min far er veldig flink til å snakke med henne.

Jeg bare lurer på om det er noe jeg kan gjøre enn å bare akseptere og se, prøve og gjøre det beste ut av det?

 

Endret 16. desember 2015 av Berit

[Gjest Juanita]

Min mor har tidligere vært tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling. Hun har alltid vært ganske tynnslitt i nervene, og det er vanlig at humøret svinger veldig. Stort sett varierer humøret seg fra å være lei og til å være i litt gtvangsinin Noen ganger kan hun være veldig glad og begeistret over noe, men det er alltid forbundet med noe hun selv mener er hennes fortjeneste. Hun viser sjelden glede fordi f.eks hennes barn og mann er glaten at det er hun som har vært årsak til det.

Noen ganger kan hun være sint og klandre andre på en barnslig/merkelig umoden måte. Men heldigvis skjer det ikke veldig ofte. Det er vondt for oss i familien, men det er nok hun som har det verst. I hvert fall nå når vi barn er voksne og forstår. 

Dvs det er ganske vanskelig nå også. Tror grunnen til det er mest hva jeg opplevde som barn med henne som jeg ikke skjønte den gang. Det har satt sine spor. 

Det er 10 år siden hun ble tvangsinnlagt. Siden den gang har hele familien vært forsiktig med hva man sier til henne. 

Den siste tiden har hun vært sint og frustrert. Hun kjefter på mange og det er ikke hyggelig. Hun sier selv at hun gjør det og at hun er så frustrert fordi hun ikke kommer i mål, hun får ikke gjort det hun har satt seg for. 

Min far og jeg har sagt at hun ikke trenger å gjøre mange av de tingene hun mener hun burde. Men det nytter ikke. Jeg klarer ikke å få henne til å slappe av.

Jeg har prøvd. Jeg har f.eks invitert henne ut å spise, men det vil hun ikke. Hun har ikke tid eller lyst til det. For hun må heller.............. Men hun går på besøk til mange andre, så det er jo litt skuffende. Jeg inviterer henne til meg. Da kommer hun kanskje noen ganger og blir sittende kanskje toppen 1 time.

Det er litt rart at hun ikke vil til meg, men går til mange andre, og har mye besøk selv. Hun har lewttere for å kave seg opp til familien, så det er kanskje derfor. Selv prøver jeg å være så rolig og forståelsesfull som mulig. Men det er visst ikke godt nok. 

I dag var hun så oppkavet og stresset at jeg ble alvorlig bekymret. Forstod på henne at hun ville ha meg ut av huset (jeg var der bare i yttergangen for å levere noe), for hun har det så travelt, og må få komme i mål. 

Jeg har tilbudt meg å hjelpe. Da har hun satt meg til å gjøre noe jeg synes er helt unødvendig, men ok, hvis hun vil det, så har jeg gjort det. F.eks hvis jeg sier at det ikke er nødvendig å skjære opp så mye grønnsaker så smått, så sier hun med en oppgitt mine: "Jeg synes det. Hva er viktig her i livet".

Jeg føler egentlig ikke det er nødvendig å hjelpe henne med fysiske ting, for hun blir aldr ferdig likevel. Da finner hun på nye ting. Det er aldri godt nok. Hun kan si takk for hjelpen, og at jeg ikke trenger å gjøre mer. Men jeg får aldri en følelse av å ha lettet henne for arbeid for det. Hun lager seg arbeid.

Noen som har noen gode forslag på å få roet henne?

Moren din er ikke bare "stresset" eller "tynnslitt i nervene" eller "svingende i humøret". Hun er psykisk syk (angst, tvang....hvem vet?) og hun høres ut til å være i en periode der hun blir verre. Men hun trenger jo ikke bli tvangsinnlagt! Det finnes da en mellomting eller to.... Hun trenger hjelp og behandling og kanskje medisinering for å få det bedre. Psykolog, psykiater...dagtilbud.....start med fastlege om dere ikke har andre kontakter. Ring Mental helse og få litt perspektiv på tingene. Kanskje hun kan bli veldig mye friskere? 

Ikke tenk at dere gjorde feil med tvangsinnleggelsen. Det var fagfolk som kunne ta den avgjørelsen. Om hun var frisk, hadde du ikke fått henne tvangsinnlagt om du aldri så gjerne ville  Det var ikke din skyld! men prøv å ikke la det gå så langt denne gangen, prøv å skaffe henne hjelp.FØR det går så langt at hun må tvangsinnlegges. Klem til deg!

[Berit]

@Juanita

Det var ikke jeg som tok avgjørelsen. Jeg hadde ikke det i tankene en gang. Min far var ikke hjemme den gang, men jeg snakket med han. Jeg følte at jeg måtte ringe til en lege. Jeg vet min mor har så mye imot medisiner og legehjelp. Jeg ringte først en lege som er i familien langt ute og ikke bor her. Hun sa jeg måtte ringe legen her. 

Hun er ikke frisk nå heller. Du har rett. Jeg føler det som umulig for meg å ta en avgjørelse om å skaffe hjelp når min far også er så imot det. 

Men takk for svar. Jeg skal snakke mer med min far om det å skaffe profesjonell hjelp til henne. 

Endret 16. desember 2015 av Berit

[AnonymBruker]

Berit, pass på deg selv! Hvis hun ikke går med på noe behandling, og du ikke orker å mase mer, så ta hvertfall vare på deg selv.  Ikke la dette påvirke deg for mye, hold litt avstand til henne. Ikke klandre deg selv for noe som helst!  Personer med angst forventer gjerne for mye av personene rundt seg. De kan ha helt urealistiske forventninger, og forstår ikke hvorfor man ikke kan danse etter deres pipe til enhver tid slik at de kan ha det godt. Hvorfor du ikke bare kan kutte de grønnsakene i så små biter som hun syns er nødvendig. Det er en liten ting å gjøre for henne. Men etterhvert vil det gå utover din egen psyke. Mannen min krevde handlinger av meg som ikke var mulig å gjennomføre uten at det gikk utover meg. F.eks å gjennomføre ritualer han syntes var nødvendig, eller å tilrettelegge for at han ikke skulle få angstanfall til enhver tid. Dette ville ført til at jeg måtte passet på alt jeg gjorde og sa hele tiden, og ha fokuset på han og hans angst og kontrollbehov. Jeg visste med meg selv at jeg ville blitt gal av det! Så jeg gjorde det ikke, til hans store fortvilelse. I etterkant er vi begge overbeviste om at det var rett! Vi som par ville ikke blitt noe sterkere av at jeg også fikk problemer med psyken. Og han ville ikke blitt noe bedre av tilrettelegging. Det ville bare latt han fortsette. Sendt et signal om at det er ok å holde på slik som han gjorde.

Fortsett å si til din mor at grønnsakene ikke trenger å kuttes så smått! Hun trenger å høre hvordan normale mennesker oppfatter ting for å få perspektiv og bli utfordret. Si fra at du ikke bil hjelpe henne med vasking, eller hva det er, fordi hun aldri blir fornøyd uansett. Vask slik du selv syns er nødvendig, og insister på at det er bra nok.

Kontrollbehovet handler om at hun trenger rammer for å vite hvordan hun skal forholde seg til livet. Uten disse holdepunktene blir verden for skummel. Hun kan også bære overbevist om at hun vil straffes dersom hun ikke følger mønsteret sitt. Kanskje hun har prøvd å gjøre ting annerledes en gang, og når ting da uansett har vært dårlig for henne lager hun seg en forklaring om at det var fordi grønnsakene ble kuttet for stort. Slik holdt hvertfall mannen min på. Så årsakssammenhenger som ikke gav mening.

Moren din har det forferdelig vondt, så vondt at man ikke kan forstå det selv, hvis man ikke har opplevd det. Men man er nødt til å ville ha hjelp for å klare å få det bedre. Hun må gjøre jobben selv.

Anonymkode: ed402...cc7

[AnonymBruker]

Ved å tilrettelegge vil hun hvertfall ikke forstå at hun trenger hjelp!

Anonymkode: ed402...cc7

[AnonymBruker]

En ting til. Min mann, som nå stort sett er frisk og i balanse, kan få et angstanfall hvis vi f.eks holder på å miste en buss til flyplassen. Det er en typisk situasjon som får han ut av gjenge, og blir det andre oppfatter som vanskelig. Kanskje er vi ikke mer enn fem minutter forsinket, men han får da katastrofetanker som går så langt at de endre med å bli uteliggere for livstid i det landet vi befinner oss i. Han kan se for seg: miste flyet hjem - ingen snakker engelsk - får ikke hjelp eller ny flybillett - møter ikke opp på jobb hjemme og mister jobben - mister huset pga manglende betaling av lån - ikke råd til hotellrom - bli syke og avmagrede - ender opp som tiggere på gata - dør av lungebetennelse. Det verste er at han låser seg i denne tanken, og synes det er helt sannsynlig at dette blir konsekvensene av å miste flyet. Han har ALT å tape på at bussen henter oss for sent. Og selv om den kun er fem minutter for sent, så tenker han at det bare er starten. Da er det sannsynlig at det er problemer på veiene den dagen, eller at bussjåføren er en sløving.

Først tenker jeg at han er fullstendig gått fra vettet, også han umulig kan mene dette. Så kommer jeg på at det er slik hodet hans fungerer og at han er dønn seriøs! Så begynner jobben min med å løse katastrofesituasjonen. Jeg starter med å minne han på hvor god tid vi har beregnet til flyplassen. Om vi blir en halvtime forsinket går det bra  Hvis vi blir så forsinket at det er reell fare for å miste flyet, går vi av og tar taxi resten. Hvis vi skulle miste flyet får vi tak i noen som snakker engelsk, NOEN på flyplassen kan engelsk, selv om de første vi henvender oss til kanskje ikke gjør det. Kanskje må vi betale for nye billetter, men det går fint, det har vi råd til. Slik roer jeg han ned. Deler opp katastrofetanken ned til mindre seksjoner, og kommer med løsninger. Når jeg selv er rolig, og gjerne ler litt, forstår han at jeg har full kontroll, og det smitter. Tatt mange år å komme oss hit. Men er veldig fornøyd med denne måten å roe han på.

Anonymkode: ed402...cc7

[Berit]

. Jeg starter med å minne han på hvor god tid vi har beregnet til flyplassen. Om vi blir en halvtime forsinket går det bra  Hvis vi blir så forsinket at det er reell fare for å miste flyet, går vi av og tar taxi resten. Hvis vi skulle miste flyet får vi tak i noen som snakker engelsk, NOEN på flyplassen kan engelsk, selv om de første vi henvender oss til kanskje ikke gjør det. Kanskje må vi betale for nye billetter, men det går fint, det har vi råd til. Slik roer jeg han ned. Deler opp katastrofetanken ned til mindre seksjoner, og kommer med løsninger. Når jeg selv er rolig, og gjerne ler litt, forstår han at jeg har full kontroll, og det smitter. Tatt mange år å komme oss hit. Men er veldig fornøyd med denne måten å roe han på.

Anonymkode: ed402...cc7

Det er sånn jeg og gjør det, og min far.

Men er ikke dette å tilrettelegge, mener du? Jeg mener at dette fungerer bra. Men jammen er det slitsomt mange ganger. Men det har også lært meg mye angående å være tålmodig med andre mennesker, og forståelsesfull.

Noen ganger blir man bare så lei selv og så utslitt.

Synes jeg har det mye bedre nå som voksen og ikke trenger å være med henne så mye, eller å bo med henne.

Så tøff du er. Det er beundringsverdig av deg. Det gir mye og å takle det, sant? Jeg er sikker på mannen din er uendelig glad i deg.  

[AnonymBruker]

En ting til. Min mann, som nå stort sett er frisk og i balanse, kan få et angstanfall hvis vi f.eks holder på å miste en buss til flyplassen. Det er en typisk situasjon som får han ut av gjenge, og blir det andre oppfatter som vanskelig. Kanskje er vi ikke mer enn fem minutter forsinket, men han får da katastrofetanker som går så langt at de endre med å bli uteliggere for livstid i det landet vi befinner oss i. Han kan se for seg: miste flyet hjem - ingen snakker engelsk - får ikke hjelp eller ny flybillett - møter ikke opp på jobb hjemme og mister jobben - mister huset pga manglende betaling av lån - ikke råd til hotellrom - bli syke og avmagrede - ender opp som tiggere på gata - dør av lungebetennelse. Det verste er at han låser seg i denne tanken, og synes det er helt sannsynlig at dette blir konsekvensene av å miste flyet. Han har ALT å tape på at bussen henter oss for sent. Og selv om den kun er fem minutter for sent, så tenker han at det bare er starten. Da er det sannsynlig at det er problemer på veiene den dagen, eller at bussjåføren er en sløving.

Først tenker jeg at han er fullstendig gått fra vettet, også han umulig kan mene dette. Så kommer jeg på at det er slik hodet hans fungerer og at han er dønn seriøs! Så begynner jobben min med å løse katastrofesituasjonen. Jeg starter med å minne han på hvor god tid vi har beregnet til flyplassen. Om vi blir en halvtime forsinket går det bra  Hvis vi blir så forsinket at det er reell fare for å miste flyet, går vi av og tar taxi resten. Hvis vi skulle miste flyet får vi tak i noen som snakker engelsk, NOEN på flyplassen kan engelsk, selv om de første vi henvender oss til kanskje ikke gjør det. Kanskje må vi betale for nye billetter, men det går fint, det har vi råd til. Slik roer jeg han ned. Deler opp katastrofetanken ned til mindre seksjoner, og kommer med løsninger. Når jeg selv er rolig, og gjerne ler litt, forstår han at jeg har full kontroll, og det smitter. Tatt mange år å komme oss hit. Men er veldig fornøyd med denne måten å roe han på.

Anonymkode: ed402...cc7

Oi, på prikken slik er min mor, og akkurat slik har jeg håndtert de irrasjonelle katatrofetankene hennes selv hele livet!

 

Anonymkode: bcaf9...31e

[Berit]

Oi, på prikken slik er min mor, og akkurat slik har jeg håndtert de irrasjonelle katatrofetankene hennes selv hele livet!

 

Anonymkode: bcaf9...31e

Fint av deg. Vanskelig mange ganger.

I går ringte min mor og unnskyldte seg at hun hadde vært så oppkavet tidligere. Det høres fint ut at hun unnskylder seg, men hun gjør det så veldig ofte. Hun forstår egentlig ikke, bare forsvarer sin oppførsel og unnskylder det med at andre er sånn og sånn og derfor bla bla. Synes noen ganger det bare er trist å høre på.

Jeg er jo glad for at hun har roet seg og føler seg bedre, som hun sier. Kanskje burde jeg føle meg mer glad enn jeg gjør. Noen ganger er jeg liksom bare tom og puster ut et sukk for meg selv. 

[AnonymBruker]

Min mor er også psykisk syk. Dessverre nekter hun å ta imot hjelp, så hun har aldri vær innlagt, selv om flere har sagt at hun kunne ha trengt det. 

Hun blir bare verre av tilrettelegging. 

Anonymkode: 1e11f...00f

[Berit]

 

Hun blir bare verre av tilrettelegging. 

Anonymkode: 1e11f...00f

Det kommer an på hvilken tilrettelegging. Hvilkenntilrettelegging mener du?

[AnonymBruker]

Det kommer an på hvilken tilrettelegging. Hvilkenntilrettelegging mener du?

At hun sllipper å ta ansvar for noe som helst, hun aner ikke hvordan man betaler regninger, må ha hjelp når hun skal handle klær m.m. Min far fikser alt, og så klager han til meg over hvor hjelpeløs hun er og forlanger at jeg også skal hjelpe henne. Hun på sin side klager fordi han er ufølsom. Så jeg må være søppelbøtta til dem begge, i  tillegg til at jeg må hjelpe min mor med det hun må ha hjelp til. Det hadde vært langt bedre om han kunne stilt krav til henne, ikke bare sydd puter under armene på henne og så klage til meg over at hun har store puter under armene. 

Jeg for min del faser dem ut av livet mitt. Har egen famiie nå, og orker ikke mer drama. 

Anonymkode: 1e11f...00f

[Berit]

At hun sllipper å ta ansvar for noe som helst, hun aner ikke hvordan man betaler regninger, må ha hjelp når hun skal handle klær m.m. Min far fikser alt, og så klager han til meg over hvor hjelpeløs hun er og forlanger at jeg også skal hjelpe henne. Hun på sin side klager fordi han er ufølsom. Så jeg må være søppelbøtta til dem begge, i  tillegg til at jeg må hjelpe min mor med det hun må ha hjelp til. Det hadde vært langt bedre om han kunne stilt krav til henne, ikke bare sydd puter under armene på henne og så klage til meg over at hun har store puter under armene. 

Jeg for min del faser dem ut av livet mitt. Har egen famiie nå, og orker ikke mer drama. 

Anonymkode: 1e11f...00f

Det forstår jeg. Det må ha vært tungt for deg. Synes det er så feil at de voksnes problemer skal gå utover barnet. Håper du har det fint nå i din egen familie.

[QueenOfTheSidewalk]

En eller annen stresslidelse da, sa hun noe om det når hun kom hjem for 10 år siden fra innleggelse ? Be henne oppsøke lege.