Er jobben verdt psyken min?

[enavdem]

Hei.

Son tittelen sier sliter jeg litt . Jeg jobber i en FANTASTISK bedrift (butikk) som jeg har utrolig mye kjærlighet til. Jeg GLEDER meg til jobb når jeg skal samarbeide med kollegaer. Uheldigvis er det HELT motsatt når det kommer til sjefen.

Jeg har de problemstillinger at jeg ikke trives i hennes selskap grunnet hennes manglende egenskaper til å ta til seg tilbakemeldinger. Jeg har samtalet med henne om dette x antall ganger å prøvd å si "jeg vil gjerne få til noe bedre, men jeg sitter med tvil om din positivitet til meg?" videre har jeg begrunnet hvorfor. Sjefen min er fantastisk til å bygge butikk, og fikk butikken til å reise til himmelriket økonomisk da den lå på bånn. Men hun sliter med å ta tilbakemeldinger, hennes misforståelser blir gjort til min feil, hennes forvirring er min forvirring, hennes upresishet er min upresishet, hennes detaljstyring er min uoversiktlighet. Det er ingenting som heter "kanskje jeg kan skjerpe meg" hos henne, selvom hun sier hu skal. Ofte er barna hennes syke, men når vi er syke er det ufattelig dårlig. Når hun vil ha en lenger mårra på dagen med barna fordi det er kos, og spør om vaktbytte er det ustøttende å si nei. Jeg har det slik at hver natt dagen før jeg jobber med sjefen får jeg ikke sove. Dermed er jeg også våken nå 03:06 når jeg skal opp om 4t. Jeg ligger stadig vekk å tenker " jeg elsker jobben og har en drøm å komme meg til hovedkontoret en dag, men samtidig tærer det så mye negativt i meg. Burde jeg slutte?" jeg ligger å veier negativt mot positivt. Jeg vet jeg er flink i jobben, jeg får skryt stadig vekk, men det forandrer ikke det faktum at jeg plages psykisk. Samtalet med de "øvre" makter om dette , om jeg får kalle de det. Altså sjefen til sjefen. Har full støtte, men det er utrolig vanskelig å se framover når det ikke skjer noe. Ser på vaktplanen stadig vekk å tenker "om to dager må jeg igjennom det på nytt. Men så er det over og jeg har to dager med fri, så må jeg klare det igjen" Er jeg problemet? Er det noe destruktivt hos meg siden jeg opplever det slik, eller kan det faktisk være noe her ? Jobbet der i 9mnd. Har vurdert å slutte siden min 4 mnd., så jeg holder jo ut, men det er pga mine kollegaer og god lønn. Tingen er, er det verdt psyken min?....

Endret 12. desember 2015 av enavdem

[AnonymBruker]

Er det bare du som opplever sjefen din slik, eller er de andre kollegaene enige? Det virker som du har hengt deg opp i hennes forhold til deg. Hva gjør du for å bidra/unngå at det har blitt sånn? Noen personer finner seg en å hakke på, andre er ikke klar over at de selv provoserer. Du slår meg litt som en som helst vil bestemme selv. Jeg sier ikke at dette nødvendigvis er din feil, men jeg får en følelse av at dette er mer en personkonflikt mellom deg og din leder, enn et generelt problem på arbeidsplassen. Litt usikker på hva jeg ville gjort i din situasjon. Kanskje legge ut en føler på hva andre mener, uten å snakke stygt om lederen. Om det viser seg at de andre. Ikke har noe problem med sjefen, må du gå i deg selv og se på din rolle her. Kommer du frem til at situasjonen er ulevelig bør du søke etter ny jobb. Ønsker du å bli kan du ta en åpen og ærlig prat med lederen og forteller hva du føler. Men da som en samtale der du ikke legger skyld eller overfører alle problemene på lederen.  

Anonymkode: e216d...5ab

[enavdem]

Er det bare du som opplever sjefen din slik, eller er de andre kollegaene enige? Det virker som du har hengt deg opp i hennes forhold til deg. Hva gjør du for å bidra/unngå at det har blitt sånn? Noen personer finner seg en å hakke på, andre er ikke klar over at de selv provoserer. Du slår meg litt som en som helst vil bestemme selv. Jeg sier ikke at dette nødvendigvis er din feil, men jeg får en følelse av at dette er mer en personkonflikt mellom deg og din leder, enn et generelt problem på arbeidsplassen. Litt usikker på hva jeg ville gjort i din situasjon. Kanskje legge ut en føler på hva andre mener, uten å snakke stygt om lederen. Om det viser seg at de andre. Ikke har noe problem med sjefen, må du gå i deg selv og se på din rolle her. Kommer du frem til at situasjonen er ulevelig bør du søke etter ny jobb. Ønsker du å bli kan du ta en åpen og ærlig prat med lederen og forteller hva du føler. Men da som en samtale der du ikke legger skyld eller overfører alle problemene på lederen.  

Anonymkode: e216d...5ab

kanskje litt klønete skrevet. Jeg er ikke den eneste på arbeidsplassen som sliter. De to som har "overlevd" her har bare funnet seg i det uten å ta opp ting, andre som har  prøvd seg i butikken har slutta. Dermed er det ingen før meg som har tatt x antall samtaler med henne. Jeg er kjempe åpen med henne og ikke ute etter henne. Jeg ønsker et godt forhold med hu, og der er årsaken til at jeg prøver å samtale med hun. Men jeg føler hun sliter litt med å ta innover seg hva jeg sier. Forrige gang sa hu at det er tungt å være sjef og jeg måtte ha forståelse for det. At hun pusher, men det er fordi hu har mye ansvar. At det måtte jeg  skjønne. Det var et svar på mine følelser om kritikken "på intervjuet sa du at du sku være fleksibel" . Jeg er den mest flelsible personen på jobb så jeg følte det veldig urettferdig og ble usikker på hennes mening om meg som ansatt. Men det var da jeg som måtte vise forståelse for henne, og fikk aldri "leit at du har trodd det.." eller en slags forståelse for mine plager. Jeg skjønner det er hardt å være sjef, så all respekt til henne. Men jeg er da den eneste som har tatt opp noe med henne noen gang, de andre tørr ikke rett pg slett. Uheldigvis så begynner jeg å føle meg litt hjelpesløs, for jeg VIL trives med alle! Jeg er nok litt sårbar, men jeg vokste noen seriøse baller starten av arbeidsperioden da hun var nedlatende, bokstaveligtalt. Jeg fant meg i det fordi jeg var ny.. Men jeg ja... Som sagt, føler lite respons, så blir litt motløs og usikker... Kan det være meg?

[AnonymBruker]

En del av det å være i arbeidslivet er å måtte forholde seg til og samarbeide med folk man ikke liker. Du kan ikke forvente at du skal like alle rundt deg, at alle skal være enig i og "ta til seg" dine tilbakemeldinger, at din måte å oppfatte ting på er rett eller at alle på jobben skal være bestisser. På meg virker det på innleggene dine som om dette er det du forventer, og når det ikke er slik så blir du lei. Når sjefen din har fått en dårlige bedrift til å gå bra, så skjer ikke det fordi hun er venninne med hele jobben, men fordi hun har evner til å dra i de rette trådene og få til ting selv om du ikke ser eller forstår det. Du virker på meg litt umoden som forventer at alt du sier er rett og skal bli tatt tak i, det er nemlig ikke sikkert du har rett. Ingen kan tvinge deg til å bytte vakt, det er bare å si nei faktisk, men hvis du alltid sier ja så er det jo du som skaper problemer for deg selv.

Jeg har forøvrig tidligere jobbet som sjef, tok all drittjobben når ingen stilte opp, var forståelsesfull og hørte på alle klager folk kom med. Selv om jeg forklarte hvorfor ting ble gjort på en bestemt måte eller hvorfor det ikke kunne gjøres slik eller sånn, så var det alltid en del som klagde og kunne gjøre det så mye bedre selv. At jeg satt på mer info og ett større helhetsbildet hadde en del folk veldig liten forståelse for, de så heller ikke alle timene som ble lagt ned i administrasjon fra hjemmekontoret. Da jeg sluttet (helt frivillig, ville gjøre noe annet) var det en av disse som alltid klagde og visste best som tok over, på under ett år kjørte han bedriften på ræv. Omsetningen stupte, utgiftene økte og folk sluttet i fleng. Det er ikke alltid alt er som du tror, og det er heller ikke alltid at tilbakemeldinger er like velbalanserte som avsenderen mener. Nå har jeg en sjef som hverken er dyktig i lederrollen eller evner å skape resultater, men jeg har gode kolleger og er flink i jobben, så da jatter jeg med sjefen når hun ikke vil ta til seg innspill og gjør så godt jeg kan ellers. Så lenge jeg (og du for så vidt) kommer presis på jobb og gjør jobben så godt som mulig, så kan ingen forlange noe mer. Ekstrainnsats er opp til en selv. 

Anonymkode: 36fd2...c18