Jobb, press og underlevering

[AnonymBruker]

Vet ikke helt om denne går under helse eller arbeid, så moderator får heller flytte den om det blir feil.

Jeg føler jeg mister helt kontrollen for tida. Er i arbeid, men det er snakk om et engasjement som snart går ut. Jeg prøver å finne ny jobb, men pga. sykdomsrelaterte CV-hull, forholdsvis lite erfaring og en ganske dominerende sjenerthet er det veldig vanskelig. På jobb kaster de flere og flere store oppgaver etter meg, og jeg tør ikke gjøre annet enn å si ja (vil jo ha en god referanse, jeg trenger det virkelig), men i det siste har jeg begynt å slite med å levere. Timetallet strekker ikke til for å løse oppgavene innen deadline (jobber 40%), og jeg har begynt å ta med meg ting hjem for å klare det. Sliter med å se kolleger og sjefen i øyene på grunn av det, og har unngått felleslunsj de siste ukene.

Jeg sliter også en del sosialt, og føler vel egentlig at jeg går fra jobb til ensomhet til søvn til jobb. Er også somatisk syk, men har ikke store plager daglig, det er mer noe som kommer og går. For å hjelpe med jobbsøkingen har NAV ordnet en coach for meg, som forsåvidt har vært hjelpsom nok, selv om hun egentlig mest bare har godkjent søknader jeg har foreslått å sende inn (er akademiker, så kan jo skrive greit nok). Problemet nå er at jeg sliter skikkelig med å søke jobber på grunn av selvtilliten, da jeg aldri føler jeg er bra nok og sjelden tør å ringe. Det har ført til at jeg søker på færre enn jeg burde, og færre enn jeg sier til coachen. Jeg sa jeg skulle kontakte henne angående en søknad i forrige uke, men unnlot å gjøre dette. Nå ser jeg at hun har ringt meg mens jeg var på jobb i går, og jeg vet jeg burde ta kontakt igjen. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal forklare hvorfor jeg ikke holdt avtalen. For hver dag som går blir det også vanskeligere å forklare hvorfor jeg ikke har tatt kontakt før.

Underlevering på jobb, svak innsats på jobbsøking og ikke noe sosialt liv, pluss sporadiske sykdomsplager, krangling med Lånekassen (har rett på rentefritak, men så var det å dokumentere det da), familiedrama (mor og bror som ikke kommer overens og plasserer meg i midten), julestress og tristheten rundt å være alene på nyttårsaften har vel egentlig blitt litt for mye for meg, noe som gjør selvbildet enda dårligere. Burde jo tåle dette! Isteden er jeg konstant bekymret, har økt puls og får bare fire timer søvn om natta.

Jeg vet jo egentlig hva jeg burde gjøre. Jeg burde ringe coachen og si det jeg skrev her. Jeg burde snakke med sjefen og forklare at timetallet de gir meg ikke er tilstrekkelig for oppgavene de vil at jeg skal utføre. Jeg burde bare logge inn hos Lånekassen og i banken, dobbelsjekke dokumentkravene, etterkomme dem, og betale eventuelle regninger. Jeg bare klarer det ikke. Noen som har vært der? Finnes det en vei ut av det, bortsett fra den åpenbare?

Anonymkode: a5a62...4d4

[AnonymBruker]

Du vet jo hva du burde gjøre, og det er en start. Jeg har sittet i samme situasjon der det "brenner i begge ender". Dvs. for mye på jobb, forsinket med studiene, familiedrama, økonomiske problemer - hvert minutt jeg bruker på en ting blir jeg forsinket i det andre jeg skulle tatt meg til. Og du havner der at du blir helt passifisert av utmattelse.

Skriv en liste over ting du må få tatt tak i. Jeg er en stor listemaker og det er ytterst nødvendig for meg. Jeg bruker filofax/dagbok med ting jeg skal gjøre og krysser av når det er gjort. Det er selvsagt ikke bare store ting som "lever strategioppgave", men også "trening fra 7 til 8" eller "vask leiligheten". Det er en viss glede i å krysse av ting som gir meg følelsen av at dagen er blitt brukt. Om det er noe jeg ikke har rukket så er det ikke fordi jeg er passiv. Og jeg kan bla meg tilbake til forrige uke og se hva jeg brukte dagene til.

Kanskje uttrykker du deg bedre skriftlig enn muntlig? Dersom du sliter litt med konfrontasjoner (som det kan virke som), må du trene deg på det - det er en del av livet. Men hvis alternativet er å la det skure og gå, så er det selvsagt bedre at du skriver en epost. Til moren din, til sjefen, til coachen. Forklar hva du føler, uten å la det bli emosjonelt. Ikke unnskyld deg, men ikke vær en bitch heller - bare si det som du mener det.

Anonymkode: 4df4d...dc5

[AnonymBruker]

Sånn er det i mange jobber, og jeg har jobbet slik selv. Fort 12-15 timers dager i lange perioder, jobbing i ferier og helger etc. 

Men man må til syvende og sist bare bite tennene sammen. Arbeidslivet er tøft i dag, og tøffere skal det bli. 

Anonymkode: 273b5...fae