Mamma sa 45kilo var mye. 158cm høy.

[AnonymBruker]

Mamma spurte meg hva jeg veide da jeg var 14 år. Jeg svarte fornøyd 45kilo. SÅ MYE? Nei, du veier vel ikke SÅ mye?! Det var reaksjonen hennes. Hun snakket hele tiden om sin egen vekt og hvor feit hun var blitt. Tror hun veide 60kilo. Fra før hadde jeg alltid hatet de store lårene mine. Husker jeg var bare 10 år og satt i en slik samling i klassing. Slik sirkel med stoler uten pult. Da merket jeg hvor feite lår jeg fikk når jeg satt på de, så jeg lettet de opp og satt vekten på tærna mine. Samme med magen. Hadde aldri store problemer egentlig. Men nå i ettertid har jeg merket at jeg må holde meg på under 45 kilo. Tallet 45 kilo er så viktig. Det spiller ingen rolle hvordan jeg ser ut. Det eneste jeg bryr meg om er selve tallet. Jeg veier meg hver eneste dag.

Overtenker hele tiden. All mat jeg spiser får jeg dårlig samvittighet av. Ble ofte fortalt at jeg kom til å ende opp som hun feite i klassen om jeg spiste litt snop innimellom. Jeg blir uvel om jeg må spise i samme rom som andre. Føler det er flaut å spise. Likestilt med å skulle bæsje. Alle tankene mine bare baller seg på. Bare fordi at mamma alltid skulle overdrive og fokusere så mye på mat og vekt.

Hun snakket ofte nedlatende om de overvektige og har komt med pinlige ytringer på facebook. Jeg skjønner det bare ikke. Jeg vet selv at 45 kilo er normal vekt. Hvertfall ikke mye. Likevel finner jeg meg selv i å tenke på dette hver gang jeg spiser. 

Mitt spørsmål er, hvordan blir jeg kvitt disse tankene. Jeg har ikke direkte anoreksi. Jeg veier 43 kilo så er ikke anoreksi-tynn. Men det er slitsomt å overtenke så mye for noen filleting som ble sagt. 

 

Anonymkode: 25d0a...d4c

[Gjest morhjertegod]

Nei det er ikke for mye, langt derifra. Min datter på 8, er lang og tynn, hun veier jo 30 kg. Slike utsagn fra mødre ødlegger mer en de hjelper, om det var hennes hensikt.

[Vattenflaska]

Det er langt ifra "før" mye. Jeg er 170cm og veide 60kg før svangerskapet. Det var akkurat på prikken!

[AnonymBruker]

Herregud! Moren din har sikkert noen gode sider, men det du skriver her er i omsorgssvikt/forvrengte tanker. Du veier 43 kilo og er like høy som meg, noe dom gjør at jeg ser for meg at du er meget tynn og hvertfall ikke har feite lår. 

Jeg anbefaler at du finner deg en trygg voksen å snakke med om dette. Kanskje helsesøster?

Anonymkode: dc531...af9

[Gjest Ennasus]

Fyfaen kjenner det bobler inni meg av sinne nå. 45kg på 158cm er absolutt IKKE MYE. Hvis du går etter BMI (som ikke alltid er riktig, jeg vet det men i dette tilfellet så er det greit å bruke) så er det faktisk UNDERVEKTIG. Og da er det rett og slett umulig å være mye.

Sliter med anoreksi selv, og blir så jævla forbanna av slike utsagn. Er ikke rart folk blir syke.

Har desverre ingen tips å komme med, men håper det ordner seg og at du får det bedre 

[Salka]

Mora di er klin hakke gæern! 45 kg på din høyde er ikke mye, det er lite! 

[Red-Ruby]

45 kg på 158 cm er definert som 18.0 på BMI skalaen, dvs undervektig. At moren din sir det er for mye, er jo helt sykt. Hva feiler det henne egentlig? Første steget for deg nå, er egentlig å innse at moren din, tar grundig feil.. jeg er like høy som deg og veier over 45, likevel har jeg alltid blitt referert til som "hun tynne":.

 

Jeg har også tenkt mye på tallet 45! Det var en periode hvor jeg trente mye og spiste lite. Da var tallet 45 viktig for meg. Fordi jeg ville aldri gå UNDER det! Det er utrolig farlig for kroppen å veie for lite.. tærer på sånn på hjerte..

[AnonymBruker]

Jeg er 157 og veier 55, og er helt normalvektig. Kunne sikkert gått ned 2kg for å få vekk noen "skjønnhetskilo", men noe mindre enn det burde jeg ikke være før jeg blir for tynn. Du veier 10kg mindre enn meg, så at du er for stor kan jeg ikke tenke meg i det hele tatt.

Anonymkode: a75f8...18c

[Gjest Tamsi]

Jeg er 159, og da jeg var nede på 50 kg mistet jeg mensen i over et år. 45 hadde ikke vært mulig for min del. 45 kilo er ikke normalvekt for deg engang, det er undervekt. Du får hilse og gratulere henne med å ha gitt datteren spiseforstyrrelser...

Endret 6. desember 2015 av Tamsi

[Gjest Malificenta]

Foreldre må faenskjære meg bare slutte å kommentere kroppen til barna sine. Kropp skal hverken komplementeres eller kritiseres, den bare er praktisk å ferdes i, et klesplagg. 

Skal du si noe om den, la det være at den ser sunn og frisk og sterk ut...  

 

[AnonymBruker]

Dessverre er mødre roten til svært mange spiseforstyrrelser.

Anonymkode: 02769...983

[Gjest The Lost Dreamer]

Mødre som snakker om kroppen til barna på en negativ måte sine burde gå på et kurs før de får barn så de kan lære å holde kjeft! Fy søren blir så provosert. 

Endret 6. desember 2015 av The Lost Dreamer

[Red-Ruby]

En god mor kommenterer kroppen til barna sine, fordi hun er redd for helsen. En dårlig mor lar undervekt eller overvekt bare gå i det usette. Men en god mor sier ikke til sin undervektige datter at hun veier for mye. Det er jo sinnssykt. 

[wintergirl]

Mora di trenger hjelp hun også. Har hun spiseforstyrrelser?  Det høres sånn ut. Du veier IKKE for mye! Du er tynn,  det er jeg helt sikker på selv om jeg ikke har sett deg.

Syns sånn generelt at det å kommentere andres kropper er en uting. Skjønner at folk reagerer når det blir sykelig, enten den ene eller andre veien. Har en søster som er glad i å fortelle meg hvordan det står til med kroppen min. Først satt hun og samboeren og snakket som om jeg hadde noen kilo og ikke fikk på meg hennes jakke, så fikk jeg ned noen få kilo og da  var jeg plutselig for tynn og hun ble regelrett irritert. Så gikk jeg opp et par kilo og da uten at jeg spurte så fikk jeg høre at jeg ikke var for tynn og ikke for tjukk, men normal. Er 156 cm og veide da som nå 46 kg. Skjønner meg ikke på at sånt skal være så viktig for dem å få ut. Spør man så er det en ting, ellers lar man andre få være i fred.  Vektmas er noe forbanna herk! 

Be mora di å skaffe seg hjelp. Det trenger hun også sårt. Stakkars deg. Sånn skal ikke en mor si til sitt barn 

Endret 6. desember 2015 av wintergirl

[Gjest Blomsterert]

Mamma spurte meg hva jeg veide da jeg var 14 år. Jeg svarte fornøyd 45kilo. SÅ MYE? Nei, du veier vel ikke SÅ mye?! Det var reaksjonen hennes. Hun snakket hele tiden om sin egen vekt og hvor feit hun var blitt. Tror hun veide 60kilo. Fra før hadde jeg alltid hatet de store lårene mine. Husker jeg var bare 10 år og satt i en slik samling i klassing. Slik sirkel med stoler uten pult. Da merket jeg hvor feite lår jeg fikk når jeg satt på de, så jeg lettet de opp og satt vekten på tærna mine. Samme med magen. Hadde aldri store problemer egentlig. Men nå i ettertid har jeg merket at jeg må holde meg på under 45 kilo. Tallet 45 kilo er så viktig. Det spiller ingen rolle hvordan jeg ser ut. Det eneste jeg bryr meg om er selve tallet. Jeg veier meg hver eneste dag.

Overtenker hele tiden. All mat jeg spiser får jeg dårlig samvittighet av. Ble ofte fortalt at jeg kom til å ende opp som hun feite i klassen om jeg spiste litt snop innimellom. Jeg blir uvel om jeg må spise i samme rom som andre. Føler det er flaut å spise. Likestilt med å skulle bæsje. Alle tankene mine bare baller seg på. Bare fordi at mamma alltid skulle overdrive og fokusere så mye på mat og vekt.

Hun snakket ofte nedlatende om de overvektige og har komt med pinlige ytringer på facebook. Jeg skjønner det bare ikke. Jeg vet selv at 45 kilo er normal vekt. Hvertfall ikke mye. Likevel finner jeg meg selv i å tenke på dette hver gang jeg spiser. 

Mitt spørsmål er, hvordan blir jeg kvitt disse tankene. Jeg har ikke direkte anoreksi. Jeg veier 43 kilo så er ikke anoreksi-tynn. Men det er slitsomt å overtenke så mye for noen filleting som ble sagt. 

 

Anonymkode: 25d0a...d4c

Moren din har en alvorlig spiseforstyrrelse,og dette har du fått lide for.Du veier ikke mye,men er ikke sykelig tynn.Ikke nå,men du bør absolutt få hjelp så du ikke utvikler dette videre.Snakk med helsesøster eller lege,si alt som det er.Dette er alvorlig,og du kan bli sykere.Veldig trist at moren din sliter så hardt at du har fått disse problemene,hun klarer ikke være den omsorgspersonen hun burde vært.

Det er hjelp å få for deg,så ta kontakt med en av overnevnte!

[Synne-Marie]

Det er ikke kilotallet men tankesettet som avgjør om man har en spiseforstyrrelse. Det er ikke vanlig eller normalt å la matinntaket styre livet sitt. Man skal ikke behøve å grue seg til å spise med andre fordi det er flaut at andre ser deg spise. Man skal ikke behøve å gå hele dagen gruble over snop man har spist.

Det er mulig fastlegen kan hjelpe deg. Du bør antagelig snakke med noen som jobber med spiseforstyrrelser for å få hjelp til å snu på disse tankemønstrene.

[Mynona]

Kjære TS

Jeg må dessverre stenge tråden din. Årsaken til det er at vi moderatorer ikke kan passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg i den situasjonen du er i nå. En annen grunn er at vi ikke vet noe om hvilke kompetanse som ligger til grunn for de svarene du måtte få. Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med Mental Helse, som er en telefon- og netttjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym.

Du kan også ta kontakt med  Rådgivning Om Spiseforstyrrelser.. De kan du kontakte på både mail og telefon. De har bred erfaring med spiserelaterte problemer, og kan være gode å snakke med når man er i en vanskelig situasjon, slik du beskriver. Snakk også gjerne med legen din eller noen du kjenner om problemene, det er vondt å sitte med slike ting alene. Hvis du synes det er vanskelig å ta opp, kan du vise dem det du har skrevet her. Håper du får hjelp til å bli frisk, ingen skal måtte ha det sånn som du har det nå.

 

Lykke til,
Mynona, mod.