Ufør og alene..

[jimango]

Et forhold krever mer av folk enn at de er greie og hyggelige. Folk spør jo her trådstarter hvordan sykdommen er vanskelig, og det er jo høyst relevant.

Anonymkode: ee1d2...ee6

Jeg merker ikke så mye til sykdommen min i mitt daglige liv i dag. Jeg tar litt medisiner for å holde den I sjakk. Tidligere har jeg klart meg uten medisiner I 7 år, så jeg er vel egentlig ganske frisk til syk å være. Jeg må ta forhåndsregler om å ikke jobbe for mye og kanskje bruke mer tid på å slappe av I perioder enn andre. Annet enn det lever jeg et ganske normalt liv.

Jeg jobber mye som frivillig og vurderer å ta meg litt mer utdannelse for å kunne ta jobber jeg kunne tenke meg å jobbe med. Nå er jeg I en situasjon hvor jeg ikke trenger å jobbe, men jeg merker at jeg trenger å ha noe å gå til. Det å ha en situasjon med kollegaer er viktig for meg. Derfor er jeg mye frivillig. Så jeg ikke bare går hjemme å blir mer utafor av det... 

Jeg er ikke slik at jeg klager over sykdommen min eller snakker for mye om den. Jeg svarer på spørsmål om den og er åpen om hvordan jeg har det. Men det er mest når folk er nyskjerrige. 

For at jeg skal bli sykere igjen må mye skje I livet mitt. Jeg merker at jeg blir mer sårbar når det foregår store forandringer.. men legene har sagt at jeg kanskje har en rusrelatert diagnose, som betyr at den først kan ha blitt utløse ved bruk av dop. Så så lenge jeg holder meg unna det er det liten sjanse for at jeg blir syk igjen vil jeg tro. Jeg har hold meg unna dop I 14 år nå så det tenker jeg at skal gå bra. Til de som lurer på hva jeg tok tok jeg hasj, amfetamin, extacy, og litt kokain. Men det sluttet jeg med for spm sagt 14 år siden...

[jimango]

Aldri sagt du ikke var snill og grei. Men for meg er det viktig å kunne planlegge ting uten å alltid måtte tenke på om det ikke ble mulig idag fordi partneren ikke kan, igjen. Kan man planlegge ferieturer? Er det realistisk å ta en måned i australia for eksempel. Eller blir man kraftig begrenset pga sykdommen? Kan man sette deg til ansvar for middagen og være garantert at den blir gjort? Hvordan ville det blitt med barn? Er du forutsigbar nok i hverdagen?  At du kan være sosial på egne premisser er noe helt annet enn når man må..for eksempel foreldremøte, barnebursdager, ferier, familiesammenkomster... Det er mye å tenke på, mye som kan være slitsomt selv for friske folk.

når det gjelder det å ikke kunne stille opp i daglige livssituasjoner er ikke dette så stort problem for meg. Dvs jeg har hatt en periode hvor jeg kunne ha vanskeligheter med å planlegge ferie, men den tiden ser ut til å være over nå og har vært det I snart 10 år. 

Jeg stiller opp på frivillig jobb regelmessig noe som for meg er mer en 30 timer I uken. 

Jeg liker å reise men har ikke alltid pengene til det fordi jeg går på trygd.

Det med barn er jeg usikker på hvordan vil kunne gå for å være ærlig. Det er jo en stor jobb og viktig å være engasjert i. Men jeg har sett ganske dårlige tilfeller av friske foreldre og tenker at jeg skal nok klare det bedre enn de I alle fall.. jeg er som regel veldig punktlig og lar ikke noe være ugjort... stiller opp på møter og kurs som frivillig og har ganske mye ansvar I de aktivitetene jeg har meldt meg på..

[AnonymBruker]

Jeg merker ikke så mye til sykdommen min i mitt daglige liv i dag. Jeg tar litt medisiner for å holde den I sjakk. Tidligere har jeg klart meg uten medisiner I 7 år, så jeg er vel egentlig ganske frisk til syk å være. Jeg må ta forhåndsregler om å ikke jobbe for mye og kanskje bruke mer tid på å slappe av I perioder enn andre. Annet enn det lever jeg et ganske normalt liv.

Jeg jobber mye som frivillig og vurderer å ta meg litt mer utdannelse for å kunne ta jobber jeg kunne tenke meg å jobbe med. Nå er jeg I en situasjon hvor jeg ikke trenger å jobbe, men jeg merker at jeg trenger å ha noe å gå til. Det å ha en situasjon med kollegaer er viktig for meg. Derfor er jeg mye frivillig. Så jeg ikke bare går hjemme å blir mer utafor av det... 

Jeg er ikke slik at jeg klager over sykdommen min eller snakker for mye om den. Jeg svarer på spørsmål om den og er åpen om hvordan jeg har det. Men det er mest når folk er nyskjerrige. 

For at jeg skal bli sykere igjen må mye skje I livet mitt. Jeg merker at jeg blir mer sårbar når det foregår store forandringer.. men legene har sagt at jeg kanskje har en rusrelatert diagnose, som betyr at den først kan ha blitt utløse ved bruk av dop. Så så lenge jeg holder meg unna det er det liten sjanse for at jeg blir syk igjen vil jeg tro. Jeg har hold meg unna dop I 14 år nå så det tenker jeg at skal gå bra. Til de som lurer på hva jeg tok tok jeg hasj, amfetamin, extacy, og litt kokain. Men det sluttet jeg med for spm sagt 14 år siden...

Mulig jeg tolker deg feil, da får du rette meg om jeg er på viddene. Men jeg får det ikke til å stemme at du har så store problemer at du er arbeidsufør, men at dette ikke vil påvirke et forhold. Du skriver at du lever et ganske normalt liv, ønsker å ta mer utdanning, at du ikke trenger (!) å jobbe. Vil du bli arbeidsfør om du skulle få en jobb du kunne tenke deg? 

Anonymkode: 1884e...8b1

[AnonymBruker]

En person som kun vil ta jobber som er lystbetont er uaktuelt. 

Anonymkode: aca8d...9ea

[Gjest Blomsterert]

Nå er diagnosen du har ganske alvorlig,men du fremstår her som at du bare må passe på å slappe av iblant og ikke ta på deg for mye jobb.Er det pga medisiner du klarer deg såpass bra? 

Jeg vet selvsagt at en godt kan være forskjellige om en har samme diagnose,men det er tegn og trekk som er felles,derav diagnosen.Syns du kanskje bagatelliserer noe her,også utfordringer/store forandringer som det å få barn.Føler du kanskje er litt vel optimistisk/urealistisk.Slik du beskriver sykdommen din,virker det ikke verre enn moderat angstlidelse el.Jeg kjenner av to som har denne diagnosen,og ja,de er ulike! Men har samtidig fellestrekk som å bli fort "høye på seg selv",de vil og klarer fremstå som intelligente og oppegående.Men de har sine trekk,blant annet sliter de med selvinnsikt og vil heve seg over andre iblant.Det er litt som jeg føler du gjør her.

Jeg tror det blir problemer ved et forhold med deg,og det er bedre om du er åpen om det.Sier ikke at du ikke kan ha et forhold,heller ikke med ei som ikke sliter psykisk,men savner litt at du ser problemene i et forhold.Håper ikke du mener jeg setter det du skriver under stor tvil,men du nevner for lite om det som faktisk kan skape problemer.

[AnonymBruker]

Hvis du er "normal som sliter psykisk" så skjønner jeg ikke hvorfor du har uføretrygd. De fleste sliter psykisk, og jeg trodde man måtte være av den galeste kaliberen for å ikke være i stand til å ha noe som helst yrke.

Anonymkode: 9eb7c...9fc

[Gjest]

Hvis du er "normal som sliter psykisk" så skjønner jeg ikke hvorfor du har uføretrygd. De fleste sliter psykisk, og jeg trodde man måtte være av den galeste kaliberen for å ikke være i stand til å ha noe som helst yrke.

Anonymkode: 9eb7c...9fc

Isåfall er jeg klin kokkos...

Denne tråden viser en dårlig side av mange brukere. Selvgode folk som tror de er så mye bedre enn oss som ikke er perfekte. Fuck life...

[Feyfeyhey]

.

Endret 31. juli 2016 av Feyfeyhey

[Gjest]

Ingen er perfekte,så vi må alle velge hvilke uperfeksjoner vi klarer å leve med i en partner. Jeg er ikke rett partner for alle,men jeg trenger bare finne en som er villig til å finne seg i mine særheter. Og det er vel ikke umulig,selv om det kan ta litt tid.

Unnskyld for at jeg var frekk tidligere, var i et dårlig humør

[Zouk]

Med untak av et forhold som ble over nesten med en gang det hadde begynt har jeg nå vært singel i 4 år. Før det hadde jeg en samboer i 3 år som på mange måter var et fint forhold selv om vi ikke klarte oss etterhvert.

Som ufør pga psykiske problemer opplever jeg at det er vanskelig å finne seg en dame.. Det syntes ikke på meg at jeg er syk og jeg lever et veldig aktivt liv der jeg treffer folk og jobber en del som frivillig. Jeg prøver å finne arenaer der jeg kan bli kjent med damer såvel som det å opprettholde et sosialt liv. Men så fort det kommer frem at jeg sliter psykisk oppleves det som damene trekker seg unna. Jeg har vurdert å finne meg en som selv vet hvordan det er å slite psykisk, men stort sett opplever jeg at de sliter for mye for min egen del. Jeg opplever det som om jeg må finne en som selv er frisk og mer sosialt engasjert litt slik som meg. For selv om jeg er syk lever jeg et veldig aktivt liv ulikt mange som sliter selv...

Når jeg snakker med andre om det å finne meg en tross i min lidelse, sier mange at de ikke bryr seg om jeg sliter psykisk og at damer generelt ikke tenker så mye på det. Dvs de sier at de heller ville hatt en snill fyr som sliter psykisk enn en fyr som det ikke går an å komme til enighet med, og som det ikke går an være nær. Men selv oppleves det som at dette å skulle innlede et forhold med en som sliter psykisk faktisk er en stor "turn off" for damer. 

Så det jeg ønsker å få tilbakemeldinger på er hva tenker dere om å være sammen med en som sliter psykisk? Og da tenker jeg på "normale" folk som sliter. Ikke psykopater og sosialt gale individer.. Er det håp for oss som bare ikke alltid er I like god form psykisk?

Jeg er for resten en 35 år gammel mann for de som lurer på det og har slitt psykisk siden jeg var 21 år.

Det er mange som sliter psykisk, i perioder regner jeg meg som en av dem selvom det var verre da jeg var yngre.  Jeg har likevel fullført en lang, krevende utdannelse, og det har aldri gått ut over utførelsen av jobben min.  Blir du ufør går jeg ut i fra at du ikke sliter bare litt.

Jeg ville også heller hatt en snill mann som var ufør pga psyiske problemer enn en slem jeg ikke kunne være i nærheten av eller være enig om noen ting med.  Men det er hvis jeg hadde kniven på strupen og måtte velge en av dem av en eller annen grunn. Jeg er mye heller alene helt frivllig, fordi jeg er overbevist om at en person som slet så mye psykisk kom til til å gjøre hverdagen min vanskeligere enn nødvendig.

[Feyfeyhey]

.

Endret 31. juli 2016 av Feyfeyhey

[AnonymBruker]

Hvis du sliter såpass mye psykisk at du er ufør, ja da sliter du jo mer enn bare litt i en periode, så jeg ville ikke blitt sammen med deg. Nå hadde det i utgangspunktet være en dealbreaker for min del av en person er ufør, det betyr jo på en eller annen måte at hverdagen styres i stor grad av sykdommer, og det hemmer mitt liv for mye. (Egoistisk tenker du sikker, men sånn er det.) Schizofreni er i seg selv en grunn til å ikke inngå ett forhold, også om du hadde vært i jobb. Det en sykdom som kjennetegnes med vrangforestillinger og hallusinasjoner, der den paranoide typen kan få et voldsomt sinne, bli aggressiv og kranglete, og være plaget med angst. Det er ikke faktorer jeg ønsker å måtte forholde meg til i hverdagen, og uansett hvor normal du mener å måtte være, så er det bare ett spørsmål før sykdommen blir mer fremtredende og påvirker de rundt. 

Anonymkode: f4634...aa5