Liker ikke venninnens barn

[Gjest Gjest]

Flere og flere av mine venninner får barn, og noen av de er til og med ganske ok.

Men den ene ungen klarer jeg bare ikke! Det er jo helt fryktelig å si, det er jo bare et lite barn, men han er bortskjemt, får gjøre akkurat som han vil, er trassig og får alt han maser seg til. Foreldrene elsker jo åpenbart det lille krypet, mens jeg ikke helt klarer å engasjere meg i han...

Har ikkenoe med sjalusi å gjøre fra min side heller, for jeg liker jo endel av de andre barna.

Er jeg helt teit? Tenker selvsagt ikke å si noe til de stolte foreldrene, jeg er jo ikke helt skutt i huet heller ( ) var vel egentlig bare et lite hjertesukk fra min side

[Gjest Madam Felle]

Forstår ikke hvordan du kan bli så irritert på en liten unge, når det er foreldrene sin skyld at han er sånn.

Selvfølgelig tester han hvor langt han kan gå, når han gang på gang får det som han vil. Beklageligvis så er det han som blir kalt drittunge av folk, når det egentlig er foreldrene som burde blitt kalt både det ene og det andre. :evil:

Det er tross alt de som ødelegger ungen.

[Gjest Gjest]

Blir ikke irritert, mer likegyldig...

Selvsagt er det foreldrenes skyld, men de er jo fortsatt hyggelige (de er jo vennene mine, ergo liker jeg de), men jeg ante ikke at de kunne produsere og oppdra noe sånt... På en måte... Jeg trodde de var noe mer oppegående enn som så... Vet jeg virker helt forferdelig som sier dette... Om ungen altså

[Gjest lilletroll]

Skjønner godt hva du mener.....har også vært borti noen av disse barna....det jeg prøvde å gjøre var å "oppdra" de på min egen lille måte....altså MASSE positiv tilbakemelding på ting som var bra.....funket til dels overfor meg i hvertfall...hvordan barnet fortsatt var overfor andre vet jeg selvsagt ingenting om....

[Polly Ester]

Skjønner også hva du mener. Og det er jo så synd på de barna - de kan ikke noe for at de blir så dårlig likt.

Ei venninne av meg har en sønn som ingen liker. Det er ikke bare meg, men den ungen har blitt behandlet så rart av moren sin at han har blitt så spesiell at alle jeg kjenner puster lettet ut når han er ute av huset deres igjen. Jeg syns virkelig synd på gutten, men jeg klarer ikke å like han allikevel.

Ei annen venninne har ei datter som jeg ikke har noe særlig til overs for heller. En av grunnene er at foreldrene hennes ikke klarte å fortelle datteren da hun var liten at folk - stort sett - ikke likte at hun slo eller beit. Så det gjorde hun. Hun hadde absolutt ingen grenser, og gjorde akkurat som hun ville. Og det var å bite og slå.

Jeg var også den eneste som sa ifra at jeg ikke ville hun skulle gjøre sånn mot meg, tilogmed andre gjester bare smilte og prøvde å verge seg mest mulig. Så søkte hun også til meg, jeg var den eneste som sa ifra, og hun følte vel at hun ble lagt merke til fordi jeg snakket med henne, tror jeg - og ikke bare dullet...

[Litago]

Vet hva du mener ja.

Har selv noen bekjente som har to djevel-unger. Skikkelige ufyselige drittunger.

Men så begynte jeg å gi dem grenser når de var på besøk hos meg. Her var det ikke lov til å skrike med utestemme og ikke lov til å hoppe rundt i sofa og på bord. Dessuten ga jeg dem noe å leke med.

Tro de eller ei: Drittungene forvandlet seg til små kjekke jenter nesten med en gang!

Foreldrene derimot har jeg ikke funnet noen kur for.....

[Gjest Anonymous]

Flere og flere av mine venninner får barn, og noen av de er til og med ganske ok.  

Men den ene ungen klarer jeg bare ikke! Det er jo helt fryktelig å si, det er jo bare et lite barn, men han er bortskjemt, får gjøre akkurat som han vil, er trassig og får alt han maser seg til. Foreldrene elsker jo åpenbart det lille krypet, mens jeg ikke helt klarer å engasjere meg i han...

Har ikkenoe med sjalusi å gjøre fra min side heller, for jeg liker jo endel av de andre barna.  

Er jeg helt teit? Tenker selvsagt ikke å si noe til de stolte foreldrene, jeg er jo ikke helt skutt i huet heller ( ) var vel egentlig bare et lite hjertesukk fra min side

ja jeg synes du er litt "rar" kan det være at du er veldig ung enda?

Håper du blir voksen snart.

[Gjest Anonymous]

Søsteren min har 2 unger 10 og 12 år,de er motbydelige,uoppdragne,frekke,eier ikke empati,har ikke angerfølelse om de har gjort noe galt,banner,skriker og kaller moren sin for de verste kjønnsordene som kan tenkes.

Jeg så dem nå i sommer for første gang på 6-7 år.

da jeg kom hjem så sa jeg til henne at neste gang jeg kommer så håper jeg ikke de unga er hos henne,håper de er hos faren.

Nå har det seg sånn at jeg har 2 unger selv og de ble så sjokkerte da vi var der,de gråt en hel masse fordi de var ikke vant med sånn oppførsel.

Kan man forvente at ungene tar del i å kunne fungere greit når de er så store?

Jeg vet at ungene har en gal oppdragelse og da mener jeg GAL, men hva kan vel jeg gjøre som barnevernet ikke har gjort der i heimen.

De flyttet ungene fra moren til faren for mange år siden og sånn som ungene er nå er farens verk,barnevernet vil ikke høre.

Sann mine ord,innen 2 år,så har de vært borti både drekking,røyking,sex,skulking,stoff og politi.

Dette er skrekkens barn altså.

[nessi]

Skjønner godt hva du mener.

Hadde ei venninne tidligere som jeg til slutt nesten ikke orket å be hjem, fordi sønnen hennes var helt håpløs å ha på besøk. Gjorde akkurat som det passet han, uansett hva man sa til han.

[Gjest Tex]

Skjønner deg godt. Enkelte unger er direkte uspiselige.

[Philosophia]

Man liker ikke alle, uansett voksne eller barn.

[Gjest MrsL]

Skjønner deg godt. Enkelte unger er direkte uspiselige.

Og det er foreldrenes feil

[Lala]

Man liker ikke alle' date=' uansett voksne eller barn.[/quote']

[Gjest Pet]

Og det er foreldrenes feil

Det er ikke nødvendigvis foreldrenes feil! Unger med hyperaktivitet/ADHD kan være helt umulige å ha med å gjøre fra de er veldig små, spesielt ute blant folk. Det er ikke noen sin feil.

[Gjest MrsL]

Det er ikke nødvendigvis foreldrenes feil! Unger med hyperaktivitet/ADHD kan være helt umulige å ha med å gjøre fra de er veldig små, spesielt ute blant folk. Det er ikke noen sin feil.

Nå tenker jeg på de barna som er "friske"

[Aida]

Skjønner hva du mener.

Min metode har vært å behandle dem slik jeg synes er riktig - det vil si, null trøst (men oppmuntring) når de holder på å "dø av sorg" pga filleting, ingen smelting (og påfølgende "gevinst") ved store, taktiske blå øyne som blunker og hodet på skakke ...

De får dermed mer respekt, skjønner at smisk og annen dårlig oppførsel ikke går hjem hos meg - og de oppfører seg dermed mer spiselig i nærheten av meg.

[Gjest Pet]

ADHD-diagnose stilles ofte ikke før barnet kommer i skolealder og veldig mange av de små som hopper i sofaen og på bordet og bråker og herjer har nettopp det. Man vet det bare ikke ennå.

[Philosophia]

Det må være lov å ikke like barn med en diagnose også.

[Gjest Pet]

Det må være lov å ikke like barn med en diagnose også.

Ja, det er det. De fleste liker dem ikke. Det ble bare sagt av flere her at det er foreldrenes feil når ungene er ufordragelige, og det er det ikke nødvendigvis.

[Gjest Gjest]

ja jeg synes du er litt "rar" kan det være at du er veldig ung enda?

Håper du blir voksen snart.

Jeg er i midten av tyveårene så er vel midt i mellom tenker jeg. Tror forøvrig ikke alder har noe å si, for moren min er 45 og det er endel unger hun synes er uspiselige