Generell angst hos barn/tenåringer.

[AnonymBruker]

Er det noen med erfaring med generell angstlidelse hos barn og tenåringer?

Har en tenåring på 17 med dette. Har nå sluttet på videregåendeskole også.

Vi har slitt lenge med skolemotivasjonen, h*n har ADD også. Dette har preget barnet hele livet, samt veldig sår. Blir aldri sint, bare lei seg og gråter. For eksempel om man kjefter, stiller krav.

 

Har lest litt om angst, men blir ikke så klok på dette. Hva innebærer dette egentlig, hva kan vi som foreldre gjøre?

Har lest symptomer, men det kan jo stemme på alt mulig! (for eksempel er vanlig skoletrøtt tenåring). Vi føler det litt som at BUP problematiserer og psykologiserer vanlige tilstander.

Vår barn har nemlig ingen problemer med motivasjon til fritidsaktiviteter. H*n går på møter,  jobber frivillig på en cafe, konserter, være med venner. Men er jo noe med å prioritere. Prioritere bort det "morsomme", og prioritere det som er viktig, som søvn, skole.

 

Barnet har bodd mest hos den andre forelderen, som nok ar litt vansker med å sette grenser, samtidig som gitt barnet for mye ansvar for tidlig. Lett for meg å si, men det jeg tenker. Årsaken til at barnet har bodd hos de andre, er at de har bedre kjemi. Den andre forelder er roligere i temperamentet, mens jeg er mer "hetsig" og kravstor, og det kommer fort i konflikt med at barnet blir lei seg, gråter, om det blir konfrontert.

 

 

Når jeg leser dette, så tenker jeg jo at barnet HAR store problemer, noe som bunner i personlighet og arv. Vi har en familie med avhengighet, psykiske problemer i flere ledd. Har selv hatt depresjon, for noen år siden. Dette er helt fraværende nå.

Anonymkode: a1b3a...b32

[AnonymBruker]

Om barnet allerede er i bup-systemet ville jeg kontaktet fagpersoner der for å lære mer. Har du vært med i timene hos bup? Det er mulig for foreldre å bli med om barnet ønsker det, for å få en tredjepersons syn på saken når det gjelder kjemi mellom dere. Kjemi gjelder jo ikke bare det at barnet har det lettere hos den andre forelderen.

Det kan synes som dette burde hatt litt strengere grenser. Det er jo tydelig at det har sluppet unna de tingene som krever litt ekstra innsats. Det som er morsomt er ikke noe problem. Jeg ville stått litt hardere på kravene om å fullføre skolegang. Be om tilrettelegging på skolen om det er noe som oppleves spesielt vanskelig. Påpek at barnet jo allerede jobber på kafé og har forutsetninger for å stå i jobb, noe som er viktig for å klare seg selv. Barnet er snart en voksen, 18 år og myndig. Hva er planen da? Fortsatt bo hjemme, eller skal det stilles krav? 

Jeg ville absolutt fokusert på det å være voksen og hva voksenlivet krever av ansvar for eget liv. Som du nevner, søvn og døgnrytme er viktig. Det å prioritere, betale egne regninger osv. Det å ha en jobb, istedet for å bli en diagnose i nav-systemet. Det siste ville jeg fokusert ekstra på, da det ikke vil føre til særlig mestring. Man blir fort stigmatisert og begrensingene kommer fort fra andre rundt en. 

Dere kan også snakke om angsten. Hva spesifikt består angsten i? Hva kan hjelpe? Etter fylte 18 år er det mulig å få medisiner i samråd med psykiater. Dette er sikkert mulig tidligere også, men man er forsiktig med å gi medisiner til barn. 

Det er viktig at du og den andre for

Anonymkode: 85245...e6e

[AnonymBruker]

Om barnet allerede er i bup-systemet ville jeg kontaktet fagpersoner der for å lære mer. Har du vært med i timene hos bup? Det er mulig for foreldre å bli med om barnet ønsker det, for å få en tredjepersons syn på saken når det gjelder kjemi mellom dere. Kjemi gjelder jo ikke bare det at barnet har det lettere hos den andre forelderen.

Det kan synes som dette burde hatt litt strengere grenser. Det er jo tydelig at det har sluppet unna de tingene som krever litt ekstra innsats. Det som er morsomt er ikke noe problem. Jeg ville stått litt hardere på kravene om å fullføre skolegang. Be om tilrettelegging på skolen om det er noe som oppleves spesielt vanskelig. Påpek at barnet jo allerede jobber på kafé og har forutsetninger for å stå i jobb, noe som er viktig for å klare seg selv. Barnet er snart en voksen, 18 år og myndig. Hva er planen da? Fortsatt bo hjemme, eller skal det stilles krav? 

Jeg ville absolutt fokusert på det å være voksen og hva voksenlivet krever av ansvar for eget liv. Som du nevner, søvn og døgnrytme er viktig. Det å prioritere, betale egne regninger osv. Det å ha en jobb, istedet for å bli en diagnose i nav-systemet. Det siste ville jeg fokusert ekstra på, da det ikke vil føre til særlig mestring. Man blir fort stigmatisert og begrensingene kommer fort fra andre rundt en. 

Dere kan også snakke om angsten. Hva spesifikt består angsten i? Hva kan hjelpe? Etter fylte 18 år er det mulig å få medisiner i samråd med psykiater. Dette er sikkert mulig tidligere også, men man er forsiktig med å gi medisiner til barn. 

Det er viktig at du og den andre forelderen samarbeider godt og er enige om hvilke grenser og forventninger dere har til barnet. Snart er hen myndig og kan styre alt selv. 

Anonymkode: 85245...e6e

[AnonymBruker]

Beklager. Litt ivrig og trykket før hele svaret ble ferdig. Siste avsnittet er tillagt.

Anonymkode: 85245...e6e