Som Cata's dager går......

[Cata]

Vel, vel, vel..... Ikke verdens mest fornuftige dag på jobb nei. Men på den annen side fikk jeg samlet hjerneceller nok til å få unngajort en oppgave som jeg har gått rundt og lurt på hvordan jeg skal løse i lange tider nå. Dessuten gikk en del tid med til (ineffektivt) møte. Feriestemningen setter spor, så ingen er supereffektive akkurat nå. Når halve staben er vekk på ferie, går vi litt på sparebluss. Greit nok, vi vet alle sammen at høsten blir tøff (innstramninger og nedskjæringer) så vi samler krefter......

Så jeg har ikke fått gjort så mye, men det jeg fikk gjort var til gjengjeld bra. Trøster meg med at av og til er det bedre med kvalitet enn med kvantitet.

Får stadig mer problemer med søvnmangel. 1 måned med 3-4 timers søvn pr natt begynner for alvor å sette spor. Kjenner jeg får angstsymptomer og sannsynligvis dobbelt så mange gråteanfall som jeg burde hatt, rett og slett fordi det begynner å slite fysisk på kroppen. Går omkring "helt i tåka" om dagen. Skal se om jeg får "lurt" til meg en time hos legen i morgen sånn at jeg kanskje kunne få noen sovepiller som slår meg ut hele natta. Kunne bruke dem et par helger sånn at jeg får noe søvn og muligens får snudd søvnmønsteret igjen. (Sikkert ingen ide å bruke sånne hel-natts piller når jeg skal på jobb dagen derpå. )Har fått innsovningspiller men det hjelper lite når jeg våkner i 3-4 tida om natta og ikke får sove igjen. De siste nettene har jeg fint greid å sovne uten, men det er altså det der med å våkne altfor tidlig.

[Cata]

Eh...jaaaa, har i hvertfall prøvd å endre link nå. Du får teste og si fra hvis det fremdeles ikke funker. Har ikke helt taket på det der URL-greiene.

[Cata]

Usj...dagen startet labert med gråteanfall :cry:omtrent før jeg var kommet inn på jobben. Det må være trøttheta som gjør meg så elendig. Kan ikke skjønne annet. Men fikk da time hos legen og dro derfra med en bunke resepter på "dop". Dvs. litt sterkere sovetabletter samt noen beroligende greier som jeg kunne prøve hvis ikke sovetablett fikset saken.

Og så jeg som knapt nok tar en Paracet engang sånn til vanlig.

Jaja, det var jo ikke noen kjempeforsyning jeg fikk (20 tabletter av hver) så jeg blir fohåpentlig ikke misbruker av det. Satser jo på at jeg får litt mer orden på søvnmønsteret hvis jeg bare begynner å sove litt. Nå er hele systemet i vranglås.

Tilbake på jobb, og mer snufs....

Kollega som kom inn og ville ha meg til å skrive noe for seg trakk seg ut igjen, med et lettere forskremt "Det haster ikke - ikke stress - ta det når du får tid" da han fant meg foran PC'n med tårene pent trillende nedover fjeset. Jeg tørket snørr og tårer og fikset skrivearbeidet. Imens hadde det oppstått en liten krise på jobb og plutselig ble det nødvendig med noen avgjørelser... Jaja, en annen mannlig kollega stakk avsted for å se hva som sto på - og det viste seg at det var trøbbel på gang. Jeg tørket de siste tårene og fulgte etter. Og skiftet nesten øyeblikkelig over fra "tårevåt bærte" til "ansvarlig fagperson". Noen må jo ta bestemmelser når det begynner å bli kaos, og av en eller annen grunn er den "noen" ofte meg. Fikk tatt de nødvendige avgjørelser og utsjekkinger på løpende bånd og gitt beskjeder til alle de som "må" vite noe om den type hendelser.

Ganske effektiv med andre ord. Kollega nr. 1 var rimelig imponert over min evne til omstilling.

Siste halvtimen ble jeg sittende og prate med min "trøstende skulder" fra bedriftshelsetjenesten. Hun hadde stukket innom på eget initiativ for å høre hvordan det gikk og om jeg hadde vært hos lege og fått noe å sove på. Joda, jeg kunne fortelle at det hadde jeg. Og vi ble enige om at jeg burde få vist Mannen hvordan jeg egentlig har det nå. Han har bare sett den rolige og beherskede og selvsikre Cata ( à la "ansvarlig fagperson"). Men han burde kanskje se den Cata som er på vei inn i psykologens klør og som må ta i bruk piller for å komme seg gjennom dagene (dvs.strengt tatt nettene). Det har han aldri sett.

En godt voksen mann bør rett og slett få vite hvilke konsekvenser oppførselen hans kan ha for andre mennesker. Om han forholder seg til det er en annen sak, men han bør få vite. Bedriftshelsetjenesten lurte også på om det kunne være en ide om hun kontaktet mannen og gjorde ham oppmerksom på hvilke konsekvenser handlingsmønsteret hans har fått for meg. (I og med at han har jobbet hos oss før, så kjenner hun litt til ham). Kanskje synker det lettere inn dersom noen andre enn jeg gjør ham oppmerksom på det? Jeg er jo part i saken, men dersom utenforstående også ser at det er blitt galt, så må han vel forholde seg til det på et vis.

Hmmmm...må tenke litt på det der. Pleier vanligvis å utkjempe mine egne slag, men.... Jo, ideen er ikke gal. Men vi må ha en litt konstruktiv vinkling på det også. Ikke bare si "se hva du har gjort". Må også ha et forslag til hvordan han kan "hjelpe meg" videre, og det begynner selv jeg å lure på nå. :klø:

[Cata]

Hei Swan,

(hadde et langt svar som forsvant)

I prinsippet er jeg enig med deg i at å ha en "mellommann" ikke er så lurt. Og hadde jeg vært sikker på at det kun hadde vært tale om følelser som er borte, så ville jeg ikke brydd meg med noe sånt. Følelser kan ikke forandres. Og presse ham inn i noe forhold er jeg selvsagt ikke interessert i. Det er for dumt.

Så jeg skal tenke meg godt om før den løsningen tas i bruk. Det er absolutt siste utvei. Men han skal få vite hvordan hans måte å håndtere bruddet på har påvirket meg - og hvor sterkt. Jeg har et problem med å formidle det, for når vi møtes igjen er jeg nok rolig og behersket slik jeg pleier være. Jeg har vondt for å gråte på kommando!

Men han har vinglet fram og tilbake med en hel rekke selvmotsigende utsagn i denne perioden. Dette er det som først og fremst har satt meg ut av spill. Jeg vet ikke hva jeg skal tro og ikke tro. Ingenting henger sammen. Forholdet vi har hatt har også vært "særere" enn det jeg har latt komme frem i dagboka. I (altfor) stor grad er det jeg som har gitt og føyd meg i mange situasjoner. Jeg kan ikke ta detaljene her, men tro meg - slik er det. Jeg har sjekket ut en del enkelthendelser med gode venner og med fagpersoner og de jeg har snakket med støtter min oppfatning om at jeg i de situasjonene det gjelder har hatt de mest "normale" reaksjonene. Det har ikke vært mishandling eller vold med i bildet, men andre ting har gjort at dette forholdet har hatt vanskeligere vilkår enn mange andre.

Derfor gjelder på en måte ikke de vanlige referanserammene for hvordan man skal oppføre seg i dette tilfellet. Jeg har på mange måter fulgt mannens spilleregler for hvordan forholdet skulle være. Jeg gjorde det med åpne øyne, for jeg så ingen alternativer som han ville godta. Men det betyr ikke at jeg kommer til å akseptere at bruddet skjer på denne måten. "Vi kutter, vi skal være venner, jeg er glad i deg, jeg har i stor grad glemt deg". Dette er ganske forskjellige reaksjoner, og når de kommer fra samme mann i løpet av en relativt kort periode, så blir resultatet mildt sagt forvirrende.

Siden jeg har fulgt hans "regler" og til og med vært ganske rolig og behersket nå i tiden omkring bruddet, så vil han tenke at dette ikke har gått så veldig inn på meg. Og glad og tilfreds slår han seg til ro med det, og fortrenger det som har skjedd mellom oss. Han skal få vite at denne måten å bryte på er umoden og hensynsløs og at min psyke har fått seg en alvorlig knekk. Kanskje dette etterhvert kan få ham til å tenke slik at han ikke benytter de samme teknikkene neste gang han kommer i en klemme. Han betrakter meg som en sterk person - noe bortimot usårlig, i hvertfall når det gjelder følelser. Det har han hatt ganske mye rett i. Jeg har taklet det meste.

Men denne gangen er for mye blitt altfor mye. Han har fått litt for mye av min tid og mine følelser og til tider min støtte til at jeg vil godta å bli kastet vekk slik og glemt. Han skal få vite at jeg er et menneske med følelser og ingen "stålkvinne". Han skal få vite at han har fått meg til å bryte totalt sammen.

Det er ingen god grunn til å gjenopprette noe forhold. Tro meg - på et slikt grunnlag ville jeg ikke ønske det en gang. Men etter så lang tid og et årelangt vennskap, så fortjener jeg en bedre behandling enn å bli glemt. Jeg fortjener at forholdet avsluttes på en noenlunde fornuftig måte, og at vi fremdeles skal kunne omgås som de voksne normale mennesker vi liksom skal være.

Endret 4. august 2005 av Cata

[Cata]

Hmmmm. En del ting virker her i livet -kjemi er åpenbart en av dem. I natt fikk jeg sove hele natta - for første gang på en måned. Det hjelper sikkert godt at jeg ikke akkurat har hatt for vane å knaske piller. Så alt virker raskt på meg. Sterkere innsovningstablett enn dem jeg fikk først virket så avgjort etter hensikten. Våknet bare ti minutter før klokka likevel skulle ringe.

Som jeg forutsa så hjalp det godt med nattesøvn. I dag har jeg faktisk fungert på jobben - store deler av dagen. Og til en forandring ingen tårer. Adskillig lettere å "ta seg sammen" når man ikke er helt i koma av tretthet.

Hvis jeg nå bare kunne få litt dårlig vær så jeg kan komme meg ut og gå litt kveldstur. Orker ikke gå når sola skinner og alle er glade og tilfredse. Mye bedre hvis det regner og det ikke er så mange mennesker ute. Jaja, det blir vel høst en gang. Og jeg er mye mer høst- enn sommermenneske. Selv under de beste omstendigheter er jeg det - og enda mer nå.

Tenker det blir en kjemisk sovehjelp i kveld også, og så får jeg heller tilbringe helga uten. Like greit det når jeg ikke skal på jobben. Har mer bruk for å være ved mine "fulle fire" (kan vel ikke snakke om "fulle fem" riktig ennå) når jeg skal på jobb. Vil ikke stappe i meg de hersens sovepillene hver kveld. Kan ikke risikere at de slutter og virke på meg

[Cata]

Nå er mannens eksamen over, så nå har jeg kontaktet ham. Jeg ringte ham og ba ham finne en dag til uka (han har fri) der han kunne komme innom en tur. Jeg fortalte ham i rolige ordelag at her var tilstanden heller dårlig så jeg ville sette pris på om han kom en tur så vi fikk skværet opp. Og jeg ville sette pris på om han holdt avtalen.

Jeg fortalte ham at jeg har sittet og skrevet ned noen tanker som jeg vil han skal få til gjennomlesning. Enten mens han er innom meg, eller senere. Og siden jeg støttet ham i en periode av livet da han slet med en del ting så "skylder" han meg noen timer eller kanskje til og med dager hvis det kan hjelpe meg å få min tilværelse litt mer på plass igjen. Dette fortalte jeg ham, og han aksepterte det.

Da jeg sa jeg hadde fått sovetabletter og beroligende midler, samt at jeg har bestilit time hos psykolog, så skjønte han alvoret.

Det er vel litt følelsesmessig utpressing, men jeg har gitt og gitt og gitt i 3 år (siden før vi fikk et forhold) og nå trenger jeg noe støtte i retur. Når han har lest det jeg har skrevet så skal vi snakke litt om hvorfor ting ble som de ble, og hvordan vi skal forholde oss til hverandre i den nærmeste fremtid.

Det blir ikke noen "øm gjenforening". Absolutt ikke. Men vi skal snakke sammen som voksne mennesker og få en slutt på unnaluring og halvsannheter. Vi skal skilles som venner. Han har ingen grunn til å avsky meg, -jeg har litt større grunn til å mislike ham akkurat nå. Jeg kommer verken til å henge rundt halsen på ham eller overbelaste telefonen hans men vi skal kunne se hverandre i øynene når vi møtes uten å ha en masse usagte ting mellom oss.

For det er de usagte tingene og halvsannhetene som bryter meg ned. Jeg tror ikke han har det helt godt på denne måten heller, selv om han sier han glemmer meg store deler av tiden.

Til deg Swan:

Du mener det sikkert godt når du foreslår jeg skal finne en ny venn, men jeg kommer til å satse på en tilværelse som singel. Jeg har alltid vært singel i den forstand at jeg ikke har vært samboer. Og jeg har normalt ikke problemer med "aleneheten". Ikke engang nå har jeg det i særlig grad. Å være alene, kan være godt. Og jeg bor på et sted der det ikke er så lett å komme i kontakt med "passende" menn uansett. Skulle "søt musikk" oppstå senere en gang så får det skje, men jeg akter ikke å kaste meg ut i "jakten på en mann". Da Mannen og jeg kom sammen, skjedde det så gradvis at ingen av oss egentlig var klar over at vi ble et par. Plutselig en dag sto vi der og oppdaget at: "Jøss, vi er visst sammen." Det var noe som bare skjedde.

Derfor er det at jeg hele tiden har sagt at vennskapet var det sterkeste mellom oss - ikke romantikken. Og derfor er det jeg satser såpass mye tid og krefter på å bevare vennskapsdelen av det hele. For med unntak av de siste månedene så har vi vært der for hverandre så lenge. Enten vi har vært sammen eller ei. Derfor er det jeg vil at han fortsatt skal finnes et sted i livet mitt. Men hvor nær og hvor ofte, -det gjenstår å se.

[Cata]

Ta det med ro, Swan, jeg forstår jo at dine gode råd er velmente råd. Så jeg setter pris på tanken. Men ikke alle rådene passer for meg (har fått en del andre i løpet av de siste ukene også.) Folk gir råd ut fra sine egne erfaringer, men det som er riktig for en trenger ikke nødvendigvis være det for en annen. Det betyr ikke at rådene er dårlige, bare at de ikke passer der og da.

Det blir nok et litt anstrengt møte siden stemningen mellom oss har vært anstrengt de siste ukene. Han er usikker fordi jeg har det vondt og jeg er usikker fordi jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg til ham nå.

Det er det jeg håper vi skal få greid opp i. For som sagt er der for mange usagte ord mellom oss. Det er kjipt siden vi alltid har vært så gode på å snakke. Men jeg håper det blir gradvis lettere når vi bare får hull på byllen sånn at helingsprosessen etter bruddet for alvor kan begynne når vi har fått ut litt av "verken" fra de siste ukene.

[Gjest gjest1]

Hei Cata. Tenkte bare jeg skulle stikke innom boken din igjen, og her ser jeg ting har skjedd siden sist ja. Makan til fyr du har hatt da? Håper du får skværet skikkelig opp med ham så dere kan fortsette å være venner i hvert fall - det ville jo vært trist hvis vennskapet også gikk dukken...

[Cata]

Jeg er så trett. Er ferdig med å skrive det jeg vil at mannen skal lese. Har avtalt tidspunkt for at vi skal møtes til uka.

Håper det blir litt bedre da.

Er så vanvittig trett, men hverken sovetabletter eller beroligende ser ut til å virke på meg. De beroligende som jeg liksom skulle ha som siste utvei virker ikke i det hele tatt. Kjenner ingenting. Så i kveld blir det nix pille. Skal jeg først ligge våken så kan jeg like gjerne ligge våken uten kjemikalier i kroppen.

[Cata]

Stadig trøtt. Neste trinn i rehabiliteringsprosessen blir nok å prøve akupunktur. Det skal visst kunne hjelpe mot søvnløshet. Kommer til å bli ekspert på virkningene av alternativ medisin før dette er over.

Prøvde meg med lett mosjon og frisk luft i går kveld. Det førte bare til at jeg våknet etter 2 timer.... Gav opp og tok en av de milde sovepillene så da fikk jeg noen få timer til.

Trøster meg med at det blir stadig færre dager igjen til psykolog kommer fra ferie, og til jeg reiser på ferie. Miljøforandring vil ihvertfall ikke gjøre det verre.

Skal forøvrig møte mannen i morgen kveld. Håper det renser luften litt. Jeg har forberedt meg godt.

[Bettie]

Hallo Cata

Du har fortsatt tunge dager, Cata, og det er vel ikke så rart.

Og det kan være lurt med litt kjemisk hjelp til å sove, for uten søvn brytes man i stykker.

Jeg ønsker deg noen lysglimt nå, Cata.

[Cata]

Jotakk, Swan. Det ble "luftrensing" i møtet med mannen og jeg er godt fornøyd med resultatet. Det gikk litt tregt i starten, men det hjalp at jeg hadde skrevet ned "hundretusenmillioner" spørsmål som har svirret rundt i hodet. Han svarte faktisk på ganske mange av dem også. Det synes jeg var ganske godt gjort, for alle var slett ikke like saklige. Han tok den delen av "jobben" alvorlig.

Så jeg fikk det igrunnen som jeg ville. OK, vi løper ikke avsted til prest og klokker og lover hverandre evig troskap resten av livet - det hadde kanskje vært det optimale , men vi ble (atter en gang) enige om å være venner. Denne gangen ble vi enige på en såpass rolig og avslappet måte at nå tror jeg faktisk på det.

Håper det hjelper på nattesøvnen min.....

Nei, alvorlig talt - jeg er vel blitt såpass forstyrret i systemet at det skal mer til å få en skikkelig natts søvn, men det bedrer oddsene.

Vi har til og med planer om en "date" når jeg passerer studiebyen hans på vei til ferie. Vi skal ut og ta en pizza eller noe slikt sammen. Når jeg tar ferie om et par uker så skal jeg nemlig sette meg i bilen og kjøre for å besøke mine foreldre som bor på en annen kant av landet. Men jeg skal "sikk-sakke" litt underveis og besøke noen venner også - så det blir ikke så fælt lange dagsetapper. Jeg har vennene mine godt spredt rundt på norgeskartet, nemlig.

[Gjest Vindelspev]

Hei!

Har fulgt med her og tenkt på deg. For ei dame du er! Håper samtalen ble konstruktiv.

[Gjest Vindelspev]

....og vips ser jeg at du la ut innlegg ett minutt før meg. Dette ser bra ut!

[Cata]

Takk, Vindelspev. Jo, jeg er ganske fornøyd med meg selv i kveld for at jeg tok sjansen på å ta en oppklarende prat. Jeg var mildest talt nervøs i ettermiddag og lurte på om jeg nå var blitt helsprø! Så det føles ganske godt nå når jeg vet at det ikke ble katastrofe.

[Luise]

[Cata]

I kveld er humøret ganske bra . Lenge siden sist. Praten med mannen i går gjorde nytten. Har nå bestilt hotellrom til første overnatting i ferien - i studiebyen til mannen. Skal gjøre mitt beste for å få til den "pizza-daten" ja. Tror jeg rasket til meg det siste ledige hotellrommet i området, -det var visst en eller annen konferanse på gang. Håper mannen ikke "ombestemmer oss". Jaja, uansett får jeg en kortere etappe til mitt første skikkelige bestemmelsested i ferien.

Har dessuten begynt å legge løse planer for ferie med "Reiseglad venninne" til neste år - inspirert av Betties tur til Polen. Blir vel ikke nødvendigvis Polen på oss men det kan være det går mot en langhelg i Estland. Vi får se. Er litt lettere å bare stikke av sånn når jeg er returnert til de single's rekker.

[Bettie]

Så fint å se at den samtalen var konstruktiv og gjorde godt for deg. Du fortjente det.

Snart ferietur altså. Gamle venner skal man pleie, og det kan være hyggelig å kjøre fra sted til sted og treffe dem og prate om løst og fast.

En langhelg i Estland er ikke så dumt. Det skal være et spennende land å besøke har jeg hørt. Dessuten er halve moroa å planlegge turer - synes jeg.

[Cata]

Jah! Det er moro å planlegge turer, men siden "Reiseglad venninne" og jeg også bor på forskjellige kanter av landet, pleier planleggingen ofte å bli en utfordring. Vi har prøvd det før, og stort sett er det pakketurer vi lykkes med å få realisert. Rett og slett fordi det er litt vanskelig å få koordinert oss når vi reiser mer fritt og skal gjøre bestilling og tilrettelegging selv.

Men vi har jo 3/4 år på oss, så vi får gjøre en hederlig innsats. (Har alt funnet noen potensielle hoteller )

[Bettie]

Klart avstand gjør det litt vanskeligere å planlegge, men umulig er det ikke. Dere klarer det sikkert.

Ønsker deg en god fredagskveld.