Kjæreste med dårlig selvtillit

[Sølvi88]

Kjæresten min er på bånn når det kommer til selvtillit. Og jeg er på topp. Jeg prøver å bygge ham opp men han er vanskelig, jeg prøver å få ham til å være positiv fordi han er mye negativ, i dette tilfellet går selvtillit og negativitet hånd i hånd.

Han er alltid negativ, alt er vanskelig, han vil ikke ta avgjørelser (alt fra mat til klær), han vet ikke hvordan han skal løse et simpelt problem og han begynner å gråte så fort jeg blir irritert/trist/sur/oppgitt osv.. Men han har alt, stålkontroll på økonomien sin, to fantastiske barn(med eks), han har sixpack og muskler, flere tøffe biler, ingen har noe vondt å si om ham, han er dødskjekk, han har to matcho jobber som mange misunner ham, han er handyman, han kan snekre, skru bil, han eier et fint hus og selvfølgelig har han DEN DAMA folk drømmer om livet han har..

Så hvorfor har han så dårlig selvtillit??? Jeg vet eksen hans psyket ham ned før, men hun er stort sett ok. Og sjefen på heltidsjobben hans er et rasshøl som psyker ham ned, i tillegg til at han får dårlig betalt i denne jobben. Også mener han selv at mora ikke synes han er flink nok med barna, mora er kontrollfreak så hun blander seg mye. Men jeg tror hun bare gjør det fordi hun er glad i de eneste barnebarna hun har. 

Jeg prøver å støtte ham i alt, noe som absolutt har gått ut over forholdet og meg i flere tilfeller, dette har jeg ikke sakt til ham. Feks ekstra jobben hans, der har han vakt en uke hver mnd hvor han må oppholde seg i umiddelbar nærhet av sentralen. Han ønsker at jeg skal sitte sammen med han denne uka, så jeg gjør det. I tillegg til vakta har han jo barna annenhver uke. Så hver mnd har vi kun en uke uten forpliktelser, det er kjipt for meg. Men jeg har støttet ham i dette for å få opp selvtillitten hans, han liker jobben veldig godt og det er en lederjobb, jeg tenkte leder = ansvar = selvtillit.. Men det hjalp ikke stort..

 Jeg og barna hans har et supert forhold, jeg hjelper hm med barna, eksen hans og jeg går overens men jeg prøver å holde meg unna henne og støtte ham i valgene han tar ang barna, uten at jeg blander meg. Jeg har kjøpt en del fine klær til ham, så han skal føle seg fin (klær som mannfolk ikke kjøper pga pris), og han er enig at han ser handsome ut i klærne jeg har kjøpt. Vi trener sammen ofte. Vi har sex ofte, han vet han er den beste jeg har hatt. Vi har ingen andre enn hans eks som henger over oss. Vi krangler sjelden, jeg roser ham mye. Men på tross av dette så får jeg ikke selvtillitten hans opp.. Han har lovet å jobbe med selvtilliten, men svaret er alltid "jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det", altså ikke en problemløser.. Jeg har foreslått alt som står på google, fra psykolog til kurs til å stå i speilen å si "jeg er kjekk" hver morgen.. ALT! 

Vi bor hver for oss, så han har alt sitt i fred. Han har to stående jobbtilbud hvis han ønsker å bytte jobb, noe han ikke ønsker. Han elsker jobbene sine, hvis man ser bort i fra den ene sjefen da. Han har en litt dyr hobby som jeg støtter ham fult i. Jeg prøver å presse ham litt i situasjoner han blir usikker, men står støtt ved hans side for support. Vi er ikke spesielt sjalu, vi får ha våre egne venner uten spørsmål.

Og noen ganger blir jeg så sliten og lei, av dette problemet som til stadighet går ut over meg, at jeg enten blir sinna aller trist.. Da begynner han å grine med en eneste gang.. Noe han forøvrig gjør hver gang jeg blir grinete eller trist. Snørr og tårer renner så fort jeg har noe å påpeke.. Jeg kan ikke bli oppgitt engang uten at tårene renner.. Så jeg må jo svelge en god del kameler, det blir jo feil at han skal bli knust over noe som bare irriterer meg, men problemet er jo at han blir knust for hver minste lille ting jeg sier.. Som feks da jeg ble sur fordi vi skulle på fest med mine venner "oooooof, mååååå jeg møte venna dine da?" (noe han sa på tull, sier han selv) så jeg sa at det var dårlig gjort at han ikke ville møte mine venner, som jeg ser sjelden pga bosituasjon, også marsjerte jeg påå kjøkkenet for å lage frokost. Da kom tårene hans med en gang fordi jeg ble sur... Han er skjørere enn aspeløv.. 

HAR NOEN RÅD?????

Sorry for langt innlegg, jeg tror jeg har fått med mye.. Hehe

[AnonymBruker]

Psykolog, psykolog, psykolog. Det er ingen annen løsning. Ikke psykiatiker. De skriver ut medisiner og så anser de problemet som "løst". Det er å feie problemet under teppet. En psykolog angriper de tanker som gjør at en kjører seg fast i et tankespor. Du klarer ikke å helbrede han selv. På samme måte som at du kan skru en skrue, men du klarer ikke å reparere en bil. Du kan se at han har det vondt, men en psykolog har de rette "verktøy" for å ta seg ut av det som rir han.

Ikke slutt å elske han, selv om jeg ikke tror det er mulig (kjærligheten elsker til trass for, ikke på grunn av - den som elsker "på grunn av", elsker ikke). Kan være det er perioder du trenger en pause for å hente igjen energi, og det kan også være det beste for dere begge (sikter ikke til noe du skrev nå, bare generelt). Men bare fordi en tar pause så slutter en ikke å elske.

Det at du forteller at du elsker han, forteller han at han er verdifull, forteller han at du er glad han er til, forteller han at han er fantastisk, fordi han er den han er, kort og godt, forteller han at du elsker han, det betyr mye for han. Det er det viktigste du kan gjøre.

Når han sier litt sårende ting er det fordi han ønsker bekreftelse. Ikke som i at han er ond, men som du selv så godt sier det, på grunn av hans usikkerhet. Han er glad i deg, han har ikke et ønske om  såre deg, men usikkerheten... Som sagt, psykolog. Og det kan være vanskelig å overtale han til.

Nei, man er ikke "gal", fordi man går til psykolog. Mange fremtredende personer går til psykolog, Jens Stoltenberg, Erna Solberg, til og med politiet. For å få noen "verktøy" til å takle både stress, vanskelige situasjoner, ... bedre.

Psykologer er der for å hjelpe en med tanker.

Det er mitt råd.

Og du? Glad for å høre at du bryr deg om han. Håper virkelig at han blir bedre og at dere får det koselig sammen!

Du er god du.

Anonymkode: d2860...f2d

[AnonymBruker]

Jeg her ikke utdannet i helsefag, men det høres ut som en bakenforliggende depresjon.

Anonymkode: a92de...c0e

[Sølvi88]

Psykolog, psykolog, psykolog. Det er ingen annen løsning. Ikke psykiatiker. De skriver ut medisiner og så anser de problemet som "løst". Det er å feie problemet under teppet. En psykolog angriper de tanker som gjør at en kjører seg fast i et tankespor. Du klarer ikke å helbrede han selv. På samme måte som at du kan skru en skrue, men du klarer ikke å reparere en bil. Du kan se at han har det vondt, men en psykolog har de rette "verktøy" for å ta seg ut av det som rir han.

Ikke slutt å elske han, selv om jeg ikke tror det er mulig (kjærligheten elsker til trass for, ikke på grunn av - den som elsker "på grunn av", elsker ikke). Kan være det er perioder du trenger en pause for å hente igjen energi, og det kan også være det beste for dere begge (sikter ikke til noe du skrev nå, bare generelt). Men bare fordi en tar pause så slutter en ikke å elske.

Det at du forteller at du elsker han, forteller han at han er verdifull, forteller han at du er glad han er til, forteller han at han er fantastisk, fordi han er den han er, kort og godt, forteller han at du elsker han, det betyr mye for han. Det er det viktigste du kan gjøre.

Når han sier litt sårende ting er det fordi han ønsker bekreftelse. Ikke som i at han er ond, men som du selv så godt sier det, på grunn av hans usikkerhet. Han er glad i deg, han har ikke et ønske om  såre deg, men usikkerheten... Som sagt, psykolog. Og det kan være vanskelig å overtale han til.

Nei, man er ikke "gal", fordi man går til psykolog. Mange fremtredende personer går til psykolog, Jens Stoltenberg, Erna Solberg, til og med politiet. For å få noen "verktøy" til å takle både stress, vanskelige situasjoner, ... bedre.

Psykologer er der for å hjelpe en med tanker.

Det er mitt råd.

Og du? Glad for å høre at du bryr deg om han. Håper virkelig at han blir bedre og at dere får det koselig sammen!

Du er god du.

Anonymkode: d2860...f2d

Takk for svar!!

Har prøvd å foreslå psykolog noen ganger men det er så tabubelakt enda, her vi bor er det fortsatt bare gærninger som går dit frivillig virker det som. Men jeg skal mase mer på dette. Kansje hvis jeg drar dit først noen ganger at han blir nysgjerrig og vil være med. 

Vi har en del "pauser" ikke i forholdet men pga min reisejobb så er jeg borte mye, og fordi jeg bor langt unna familie og venner og besøker de ofte. Det hjelper meg veldig, og at vi bor hver for oss hjelper en del på dette.

Ja bekreftelse trenger han nok garantert. Jeg får bli bedre på det. Jeg tar meg sjelden nær når han sier noe "sårende", rett og slett fordi han er en person som ikke sårer folk. Man bare vet det liksom, at om han sier noe så var det ikke vondt ment. Men det han sier er så negativt, det med mine venner såra meg fordi han er så utrolig negativ til alt han ikke kjenner. Jeg er ei gladjente å pløyer meg gjennom ukjent mark med armer og bein, han våger ikke engang kikke i retninger han ikke har sett før.

Og han sier selv at han har "kjørt seg fast" i gamle vaner, han hadde som vane å si "off, stakkars meg", det dukka jo opp overalt.. Både etter en blowjob og etter middag servert på sølvfat. Det er sårt når alt er negativt retta hele tiden. Stort sett er jo hele dagen negativt retta for ham, så prøver jeg å gjøre det litt bedre ved å suge ham å da er faen meg det "off stakkars meg" og!! Det er slitsomt.. Det går virkelig ikke ann å gjøre dagens hans bra.. 

Jeg vet at psykolog er for de uredde, fordomsfrie og de som gir faen. Men menneskene i bygda vi bor er så smålige. Jeg er født og oppvokst på byen og vet at alt rundt oss er til for å bedre livssituasjoner og livskvalitet. På bygda her er det ikke slik, her er de så fulle av fordommer. Og han er redd for at folk skal "kikke rart" på ham.. 

Du har virkelig psykologiske evner, sorry og takk for at jeg fikk tømt meg!

 

[Arca]

Han bør nok til psykolog ja. Helt klart.

Eksen psyket han ned, sjefen nå. Det er ikke bra.

Han kan jo dra til en psykolog et annet sted hvis han er redd for at ting skal komme ut.

 

Du høres ut som en flott person. Det er fint at han har deg.

Lykke til.

[AnonymBruker]

Takk for svar!!

Har prøvd å foreslå psykolog noen ganger men det er så tabubelakt enda, her vi bor er det fortsatt bare gærninger som går dit frivillig virker det som. Men jeg skal mase mer på dette. Kansje hvis jeg drar dit først noen ganger at han blir nysgjerrig og vil være med. 

Vi har en del "pauser" ikke i forholdet men pga min reisejobb så er jeg borte mye, og fordi jeg bor langt unna familie og venner og besøker de ofte. Det hjelper meg veldig, og at vi bor hver for oss hjelper en del på dette.

Ja bekreftelse trenger han nok garantert. Jeg får bli bedre på det. Jeg tar meg sjelden nær når han sier noe "sårende", rett og slett fordi han er en person som ikke sårer folk. Man bare vet det liksom, at om han sier noe så var det ikke vondt ment. Men det han sier er så negativt, det med mine venner såra meg fordi han er så utrolig negativ til alt han ikke kjenner. Jeg er ei gladjente å pløyer meg gjennom ukjent mark med armer og bein, han våger ikke engang kikke i retninger han ikke har sett før.

Og han sier selv at han har "kjørt seg fast" i gamle vaner, han hadde som vane å si "off, stakkars meg", det dukka jo opp overalt.. Både etter en blowjob og etter middag servert på sølvfat. Det er sårt når alt er negativt retta hele tiden. Stort sett er jo hele dagen negativt retta for ham, så prøver jeg å gjøre det litt bedre ved å suge ham å da er faen meg det "off stakkars meg" og!! Det er slitsomt.. Det går virkelig ikke ann å gjøre dagens hans bra.. 

Jeg vet at psykolog er for de uredde, fordomsfrie og de som gir faen. Men menneskene i bygda vi bor er så smålige. Jeg er født og oppvokst på byen og vet at alt rundt oss er til for å bedre livssituasjoner og livskvalitet. På bygda her er det ikke slik, her er de så fulle av fordommer. Og han er redd for at folk skal "kikke rart" på ham.. 

Du har virkelig psykologiske evner, sorry og takk for at jeg fikk tømt meg!

 

Det finnes et litt mer drastisk alternativ. Han kan legge seg inn. Da vet ingen andre enn han hvor han er eller hvorfor han er borte. Det finnes mange bra plasser å bli innlagt på. Og nei, de har hverken "veldig gærne" eller farlige mennesker der. De har mennesker der som er som han, som sliter med depresjon, angst, eller andre ting som hemmer dem i hverdagen deres. Det er et fantastisk godt miljø på slike plasser.

MEN, det er hans valg. Og før han får en plass på et sted å innlegges så tar de et intervjue og en rundvisning med han. Da får han sett hvordan et slikt sted er og kan gjøre seg opp en mening selv. Og nei, ingen i bygda får vite så lenge han ikke sier noe selv.

En annen fordel med en innleggelse er at da får han jobbet mer effektivt med dette tankesporet. Han får jobbet seg ut av det raskere enn om han går til psykolog to ganger i uken.

Et eksempel, bare som et eksempel, på hvordan en slik plass er:

http://www.fekjar.com/hjem.aspx

Anonymkode: d2860...f2d

[Sølvi88]

Jeg her ikke utdannet i helsefag, men det høres ut som en bakenforliggende depresjon.

Anonymkode: a92de...c0e

Har tenkt samme tanken selv.. Selv om han ikke er "typisk depresjon"..

[Sølvi88]

Han bør nok til psykolog ja. Helt klart.

Eksen psyket han ned, sjefen nå. Det er ikke bra.

Han kan jo dra til en psykolog et annet sted hvis han er redd for at ting skal komme ut.

 

Du høres ut som en flott person. Det er fint at han har deg.

Lykke til.

Tror det heller er at han ikke vil identifisere seg som en som går til psykolog. 

Takk <3

[Sølvi88]

Det finnes et litt mer drastisk alternativ. Han kan legge seg inn. Da vet ingen andre enn han hvor han er eller hvorfor han er borte. Det finnes mange bra plasser å bli innlagt på. Og nei, de har hverken "veldig gærne" eller farlige mennesker der. De har mennesker der som er som han, som sliter med depresjon, angst, eller andre ting som hemmer dem i hverdagen deres. Det er et fantastisk godt miljø på slike plasser.

MEN, det er hans valg. Og før han får en plass på et sted å innlegges så tar de et intervjue og en rundvisning med han. Da får han sett hvordan et slikt sted er og kan gjøre seg opp en mening selv. Og nei, ingen i bygda får vite så lenge han ikke sier noe selv.

En annen fordel med en innleggelse er at da får han jobbet mer effektivt med dette tankesporet. Han får jobbet seg ut av det raskere enn om han går til psykolog to ganger i uken.

Et eksempel, bare som et eksempel, på hvordan en slik plass er:

http://www.fekjar.com/hjem.aspx

Anonymkode: d2860...f2d

Ja jeg vurderte å dra på et sånt sted selv en gang. Som sakt er jeg fordomsfri, hva enn som måtte få hvert enkelt menneske gjennom hverdagen. 

Men han vil nok aldri det.. Hvis han hadde gjort det hadde han nok følt seg gal. Så jeg tror ikke det er noe for ham.. Tror ikke jeg tørr å nevne det for ham Synd at dette fortsatt er tabu, jævlig synd.. Men om fler som sliter med det samme eller er slitne og leser denne tråden så er det lurt og vurdere dette! Det må være deilig å være fri en uke eller mnd og bare slippe alt man har, puste og bygge seg opp.

Endret 18. november 2015 av Sølvi88

[Arca]

Tror det heller er at han ikke vil identifisere seg som en som går til psykolog. 

Takk <3

Da tror jeg han må overbevises. Han trenger jo helt klart den type hjelp utifra det du skriver her.

[Sølvi88]

Da tror jeg han må overbevises. Han trenger jo helt klart den type hjelp utifra det du skriver her.

Jeg vet, jeg får dra selv og spørre om hav vil vær med inni mellom.. Hadde sikkert hatt godt av det jeg og..

[Arca]

Jeg vet, jeg får dra selv og spørre om hav vil vær med inni mellom.. Hadde sikkert hatt godt av det jeg og..

Det er konstruktivt, og en god start.

[AnonymBruker]

Jeg vet, jeg får dra selv og spørre om hav vil vær med inni mellom.. Hadde sikkert hatt godt av det jeg og..

Lykke til Sølvi! Han er heldig som har deg.

Selv om han er vanskelig nå, helt enig det du skrev lenger opp, det er "sykdommen" som taler. Kommer han ut av det kan det godt hende han løfter deg en gang i fremtiden. Og om ikke annet, så blir det i så fall i alle fall til at dere skaper en fremtid og et liv sammen.

Håper han får seg til å søke hjelp og får kommet seg ut av dette tankesporet. Ønsker deg, dere, all lykke til!

Anonymkode: d2860...f2d

[AnonymBruker]

(Åh, og ja, det merkes veldig godt at du er ENORMT positiv! Du er jaggu flink!  Jeg er mektig imponert.)

Anonymkode: d2860...f2d

[Gjest Klaveret]

Jeg lurer litt på om du er med på å forsterke hans "problem" med å fokusere på det til stadighet. Kanskje han bare skal få lov til å være seg selv? Vi er alle forskjellige. Jeg ville iallefall ikke trivdes i et selskap som stadig skulle "hjelpe meg" med selvtilliten.

 

 

[Sølvi88]

Lykke til Sølvi! Han er heldig som har deg.

Selv om han er vanskelig nå, helt enig det du skrev lenger opp, det er "sykdommen" som taler. Kommer han ut av det kan det godt hende han løfter deg en gang i fremtiden. Og om ikke annet, så blir det i så fall i alle fall til at dere skaper en fremtid og et liv sammen.

Håper han får seg til å søke hjelp og får kommet seg ut av dette tankesporet. Ønsker deg, dere, all lykke til!

Anonymkode: d2860...f2d

Det hender at han løfter meg nå også, så det er i hvertfall masse håp

[Sølvi88]

Jeg lurer litt på om du er med på å forsterke hans "problem" med å fokusere på det til stadighet. Kanskje han bare skal få lov til å være seg selv? Vi er alle forskjellige. Jeg ville iallefall ikke trivdes i et selskap som stadig skulle "hjelpe meg" med selvtilliten.

 

 

Nå misforstår du innlegget jeg skrev. Jeg fokuserer ikke på det til stadighet, jeg påpeker ikke når han er negativ og jeg påpeker ikke når han burde gjort ditt og datt annerledes. Som jeg skrev i hovedinnlegget strekker jeg meg langt for å fokusere på det positive han gjør. Så jeg føler ikke at jeg forsterker problemet hans, og om jeg gjør det sier han ifra. 

Når vi kommer inn på emnet så prater vi om det sammen. Og når jeg får nok av pessimismen hans så sier jeg fra. Vi er forskjellige ja, men dette går ut over meg og forholdet. Og han er klar på at han vil være med meg, så jeg spør dere om råd for hvordan jeg kan hjelpe ham med å hjelpe oss. For han er ingen problemløser selv.

Selvfølgelig kan jeg la være å si noe og la dette plage meg til jeg etter hvert går fra ham, men det ønsker jeg ikke, og ikke han heller. Dette er et problem vi jobber med og jeg er pådriveren. 

[Sølvi88]

(Åh, og ja, det merkes veldig godt at du er ENORMT positiv! Du er jaggu flink!  Jeg er mektig imponert.)

Anonymkode: d2860...f2d

<3 <3 <3

[Juniper]

På en måte så er du med på å tilrettelegge for at han kan få fortsette å være i den bobla si og synes synd på seg selv. 

Jeg forstår at du mener det godt, men jeg tror ikke det hjelper å pakke han inn i kjærlighet uten at det følger noen krav med på kjøpet. 

At snørr og tårer renner så fort du forsøker å ta opp noe med han gjør det vanskelig. Hva om at du skriver et brev og forteller om hvordan dette påvirker din hverdag?

Si at du elsker han masse, men at de mønstrene han sitter fast i er veldig krevende for deg å forholde deg til. 

Si at du ikke lenger foreslår at han går til psykolog, det er faktisk et krav fra din side. Hvis ikke må du trekke deg mer tilbake for å beskytte deg selv. Altså, ikke dumpe han. Bare være mindre tilgjengelig!

Ikke gi han middag og BJ uten videre. Forvent at han gjør ting for deg tilbake!

Sett krav til han! Han må også være der for deg på dine dårlige dager! 

Gjør en undersøkelse i forkant. Finn 2-3 gode langweekend tilbud som inneholder en del behandling. Finnes flere private steder. Da kan han si at han bare er på "ferie". Finn også noen alternativer på psykolog i nærmiljøet. 

Han trives jo egentlig med å synes synd på seg selv. Ellers hadde han jo ikke holdt på sånn. Som med jobben. Sjefen er fæl, men bytte, nei takk! 

Bygg opp ditt eget liv ved siden av forholdet. Det er ikke selvsagt at du sitter og holder han i hånda hver fjerde uke. Om han ser at du har et annet liv, så vil han forstå at han kanskje må gjøre noe for å beholde deg. 

Strengt tatt er det vanvittig usexy med noen som hele tiden ynker seg og synes synd på seg selv, men jeg antar du ser mye bra i han. Ikke ødelegg det med å være en tilrettelegger. 

 

[Sølvi88]

På en måte så er du med på å tilrettelegge for at han kan få fortsette å være i den bobla si og synes synd på seg selv. 

Jeg forstår at du mener det godt, men jeg tror ikke det hjelper å pakke han inn i kjærlighet uten at det følger noen krav med på kjøpet. 

At snørr og tårer renner så fort du forsøker å ta opp noe med han gjør det vanskelig. Hva om at du skriver et brev og forteller om hvordan dette påvirker din hverdag?

Si at du elsker han masse, men at de mønstrene han sitter fast i er veldig krevende for deg å forholde deg til. 

Si at du ikke lenger foreslår at han går til psykolog, det er faktisk et krav fra din side. Hvis ikke må du trekke deg mer tilbake for å beskytte deg selv. Altså, ikke dumpe han. Bare være mindre tilgjengelig!

Ikke gi han middag og BJ uten videre. Forvent at han gjør ting for deg tilbake!

Sett krav til han! Han må også være der for deg på dine dårlige dager! 

Gjør en undersøkelse i forkant. Finn 2-3 gode langweekend tilbud som inneholder en del behandling. Finnes flere private steder. Da kan han si at han bare er på "ferie". Finn også noen alternativer på psykolog i nærmiljøet. 

Han trives jo egentlig med å synes synd på seg selv. Ellers hadde han jo ikke holdt på sånn. Som med jobben. Sjefen er fæl, men bytte, nei takk! 

Bygg opp ditt eget liv ved siden av forholdet. Det er ikke selvsagt at du sitter og holder han i hånda hver fjerde uke. Om han ser at du har et annet liv, så vil han forstå at han kanskje må gjøre noe for å beholde deg. 

Strengt tatt er det vanvittig usexy med noen som hele tiden ynker seg og synes synd på seg selv, men jeg antar du ser mye bra i han. Ikke ødelegg det med å være en tilrettelegger. 

 

Det er mye sant i det du skriver, jeg vet jeg tilrettelegger også. Jeg blir desperat og ønsker ikke å "ødelegge" kvelden bare fordi jeg har noe å påpeke.. Jeg kan takke meg selv for mye av dette, men jeg vet jeg gjør mye som er bra for ham og oss også. 

Det med jobben hans er fordi det ikke er mange jobber i bygda vi bor, så den forstår jeg. Og sjefen hans kommer bare innom arbeidsplassen hans når han skal overføre sin dårlige dag på de ansatte. Så den godtar jeg. Vi har også leita etter en annen jobb han kan ha, men pga små barn er det ikke så lett. Vi har dog bestemt oss for å flytte til min hjembygd når barna blir større og har allerede ordna kontakter så han har en finger innenfor dit han vil.

Jeg har bygd mitt eget liv ved siden av, han psyker på ingen måte meg ned. Min selvtillit klarer ingen å ødelegge  Jeg tar godt vare på meg selv og han gjør det han og. Han er veldig god å ha når det er ytre faktorer som demper hverdagen. Så han er en utrolig god kjæreste.

Jeg velger venner fremfor ham noen ganger, men det har ikke noe innvirkning på ham. 

Ja det er usexy med menn som ynker seg, men jeg vet han kan være ganske matcho og det hjelper veldig  

eg skal vurdere det med langweekend, takk for svar!

Endret 19. november 2015 av Sølvi88