Føler meg for syk(?)

[Gjest Ukjenten]

glem d

Endret 15. november 2015 av Ukjenten

[AnonymBruker]

Hvor gamle er dere? Det kan være vanskelig å forholde seg til noen som har en psykisk sykdom, eller på andre måter er "annerledes" enn flokken. På meg så høres det ut som venninnene dine har en umoden måte takle denne utfordringen på, noe som er veldig synd. Jeg ville fortalt de at oppførselen deres sårer deg, samtidig ville jeg spurt om det er noe du kan gjøre for å få tilbake ting som de var før (her skal du selvsagt ikke godta hva som helst, men det kan være de er redde for å gi deg konstruktiv kritikk og et sånt spørsmål kan åpne for det). Kanskje du kan ta kontakt med helsesøster også, så har du noen å snakke med underveis, det er jo ikke sikkert at dette løser seg umiddelbart.

Anonymkode: 66d67...b3c

[Gjest Ukjenten]

Hvor gamle er dere? Det kan være vanskelig å forholde seg til noen som har en psykisk sykdom, eller på andre måter er "annerledes" enn flokken. På meg så høres det ut som venninnene dine har en umoden måte takle denne utfordringen på, noe som er veldig synd. Jeg ville fortalt de at oppførselen deres sårer deg, samtidig ville jeg spurt om det er noe du kan gjøre for å få tilbake ting som de var før (her skal du selvsagt ikke godta hva som helst, men det kan være de er redde for å gi deg konstruktiv kritikk og et sånt spørsmål kan åpne for det). Kanskje du kan ta kontakt med helsesøster også, så har du noen å snakke med underveis, det er jo ikke sikkert at dette løser seg umiddelbart.

Anonymkode: 66d67...b3c

Vi er 17. Jeg har snakket med de flere ganger, og her om dagen klikket jeg dessverre. Jeg sa jeg ikke gadd å være med de om de skal være sånn, men det er det dummeste jeg har gjort tror jeg. Jeg er jo den som blir alene, men ofte tenker jeg at det er bedre å faktisk være alene, enn å ha det sånn her. Snakker mye med helsesøster, men det hjelper ikke så mye på hvordan jeg føler meg.

Ikke missoppfatt meg, de er jo ikke rent slemme. Det er bare småting som sårer.

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke man kan ta det for gitt at man blir akseotert og inkludert av "alle". Noen ganger må man finne seg nye venner. Sånn er verden, enten man liker det eller ikke. Folk tilpasser seg ikke deg, du må tilpasse deg verden. Tror mange unge får sjokk av realitetene når man begynner å bli voksen, for man er vant med at alt fikses av andre. 

Anonymkode: 08970...538

[Gjest Ukjenten]

Jeg tror ikke man kan ta det for gitt at man blir akseotert og inkludert av "alle". Noen ganger må man finne seg nye venner. Sånn er verden, enten man liker det eller ikke. Folk tilpasser seg ikke deg, du må tilpasse deg verden. Tror mange unge får sjokk av realitetene når man begynner å bli voksen, for man er vant med at alt fikses av andre. 

Anonymkode: 08970...538

Det er ikke så lett å finne seg nye venner da jeg går på en bitteliten skole med 60 elever. Vil bare droppe ut, men kan jo ikke det heller.

[AnonymBruker]

Sånn vil det jo bli for deg, siden du sliter psykisk. Du kan ikke forvente spesialbehandling hele tiden. Jeg ville nok styrt unna deg om jeg var sytten, fordi det blir for mye, rett og slett.

Jeg har som voksen heller ikke særlig lyst til å skaffe meg venner som har angstproblematikk, fordi det er så slitsomt å ta hensyn til slike folk.

Anonymkode: 59d7a...668

[Gjest Ukjenten]

Sånn vil det jo bli for deg, siden du sliter psykisk. Du kan ikke forvente spesialbehandling hele tiden. Jeg ville nok styrt unna deg om jeg var sytten, fordi det blir for mye, rett og slett.

Jeg har som voksen heller ikke særlig lyst til å skaffe meg venner som har angstproblematikk, fordi det er så slitsomt å ta hensyn til slike folk.

Anonymkode: 59d7a...668

Oi, tusen takk Nå vil jeg iallefall ikke på skolen. Har aldri forventet spesialbehandling. Jeg forventer å bli bedt med på ting når hele gjengen er samlet uten meg, ja - men det gjør vel de som er friske også.

[AnonymBruker]

Det er ikke så lett å finne seg nye venner da jeg går på en bitteliten skole med 60 elever. Vil bare droppe ut, men kan jo ikke det heller.

Et annet alternativ er å akspetere at du ikke er med i den gjengen, fullføre skolen, og så starte på nytt som for eks student. Ingen kan tvinge folk til å ville være venner med andre, og vil de ikke tilbringe tid med deg, så er det ikke så mye å gjøre. Det hjelper i alle fall ikke å kjefte på dem, slik du beskriver tidligere i tråden. De har ingen plikt til å være sammen med deg. Livet kan være brutalt, men dette er langt fra det verste jeg har lest. 

 

 

Anonymkode: 08970...538

[AnonymBruker]

Oi, tusen takk Nå vil jeg iallefall ikke på skolen. Har aldri forventet spesialbehandling. Jeg forventer å bli bedt med på ting når hele gjengen er samlet uten meg, ja - men det gjør vel de som er friske også.

Du sktiver jo at du har bedt dem om å ta hensyn til deg, blant annet fordi du får angstanfall av å sitte alene i klasserommet? Du kan ikke alltid forvente at mennesker rundt deg skal gidde å bry seg som slike ting.

Ja, dere har kanskje vært en gjeng frem til nå, men veldig mange venninegjenger går i oppløsning i den alderen du er i nå. Det kan hende dette er en helt naturlig prosess og at dere kanskje ikke forblir nære venner i mange år fremover. Helt normalt.

Anonymkode: 59d7a...668

[AnonymBruker]

Én ting er iallefall sikkert: hvis du biter tennene sammen og fullfører så vil det bli mye lettere for deg senere, enn om du dropper ut nå. Jeg hadde også en jævlig periode i den alderen, med mye angst og isolasjon, men vit at det går seg til. Man blir litt eldre, får mer erfaring, kanskje blir man student eller begynner å jobbe, og man møter nye mennesker som man har det veldig fint sammen med. En mager trøst her og nå selvfølgelig, men verdt å huske på når man har det vondt. Klem til deg!

Anonymkode: 66d67...b3c