Hvordan fortelle om spiseforstyrrelse?

[AnonymBruker]

Hei!
Jeg har slitt med spiseforstyrrelser en stund (mottar hjelp), og mamma vet at jeg i alle fall til tider spiser dårlig, men ikke noe mer. Hvordan forteller man om spiseforstyrrelser? Jeg har ikke bodd hjemme på noen år, dermed har jeg også greid å skjule det for familien. Hvordan turte du å fortelle om spiseforstyrrelsen (eller annen psykisk sykdom) til familien? Jeg er også redd for å belaste familien med dette ...

Anonymkode: c19a0...cf3

[AnonymBruker]

Jeg sa det rett ut til moren min. 

Anonymkode: 94198...b94

[AnonymBruker]

Jeg sa det rett ut til moren min. 

Anonymkode: 94198...b94

"Hei mamma, jeg har en spiseforstyrrelse." ?? Har det gått greit i ettertid? Jeg er redd det bare kommer til å bli enda mer fokus på mat når jeg da er hjemme på besøk ...

Anonymkode: c19a0...cf3

[AnonymBruker]

Jeg ble også psykisk syk en periode, ikke spiseforstyrrelse. Var også veldig redd for å fortelle det til mamma, da jeg ikke ville være til bry og jeg følte til og med at jeg kom til å skuffe henne. Så jeg lot lenge som alt var bra, helt til jeg gikk på en skikkelig smell. Mamma bodde 4 timer unna, og jeg ringte henne og gråt i telefonen og fortalte at jeg følte jeg skuffet henne. Men mamma tok det kjempefint, og skjønte ikke hvorfor jeg ikke hadde sagt noe tidligere. Hun kom umiddelbart på besøk, og har hjulpet meg hele veien. Det å være åpen om sykdommen til spesielt mamma/familien, og nære venner har gjort at jeg har klart å komme meg ut av det. Såklart blir det en slags "belastning" for moren din, men hun har jo satt deg til verden og vil kun det beste for deg. Og av og til er livet vanskelig, og man må ta et ekstra tak for å hjelpe de man er glad i. Jeg og mamma har på grunn av dette fått et veldig nært forhold til hverandre, og det synes både hun og jeg er bra. I tunge tider har det også vært mye latter og glede, og det håper jeg skjer for deg og din mamma også. Dette er jo ikke noe du har valgt selv, men en sykdom på lik linje som fysiske sykdommer. Moren din vil nok være en sterk ressurs for deg, så si det til henne. Lykke til!  

Anonymkode: 8685d...0b9

[AnonymBruker]

Jeg ble også psykisk syk en periode, ikke spiseforstyrrelse. Var også veldig redd for å fortelle det til mamma, da jeg ikke ville være til bry og jeg følte til og med at jeg kom til å skuffe henne. Så jeg lot lenge som alt var bra, helt til jeg gikk på en skikkelig smell. Mamma bodde 4 timer unna, og jeg ringte henne og gråt i telefonen og fortalte at jeg følte jeg skuffet henne. Men mamma tok det kjempefint, og skjønte ikke hvorfor jeg ikke hadde sagt noe tidligere. Hun kom umiddelbart på besøk, og har hjulpet meg hele veien. Det å være åpen om sykdommen til spesielt mamma/familien, og nære venner har gjort at jeg har klart å komme meg ut av det. Såklart blir det en slags "belastning" for moren din, men hun har jo satt deg til verden og vil kun det beste for deg. Og av og til er livet vanskelig, og man må ta et ekstra tak for å hjelpe de man er glad i. Jeg og mamma har på grunn av dette fått et veldig nært forhold til hverandre, og det synes både hun og jeg er bra. I tunge tider har det også vært mye latter og glede, og det håper jeg skjer for deg og din mamma også. Dette er jo ikke noe du har valgt selv, men en sykdom på lik linje som fysiske sykdommer. Moren din vil nok være en sterk ressurs for deg, så si det til henne. Lykke til!  

Anonymkode: 8685d...0b9

Takk for fint svar! Godt å høre at det gikk så fint for deg  Huff, jeg synes det er så vanskelig, vil jo ikke skuffe, har jo alltid greid meg så fint selv. 

Anonymkode: c19a0...cf3

[AnonymBruker]

Jeg har valgt å ikke fortelle familien min om det. Jeg ble frisk etter behandling, og spiser nå normalt. Har ikke lyst å bli "overvåket" når jeg spiser med familien, orker ikke spørsmål og kommentarer rundt mat når jeg har prøvd å fjerne meg fra dette fokuset selv. 

Jeg vet at mantra i dag er "vær åpen om alt", og jeg vet at det funker fint for mange, men jeg har rett og slett ikke det behovet. Jeg føler meg hudløs og avkledd og dårlig de gangene jeg har fortalt folk om spiseforstyrrelsen min. Bedre at bare de aller næreste vennene vet.

Dersom du føler at du må fortelle, så gjør du det. Du vil ikke belaste familien din med dette, de vil sannsynlig være glad for at du fortalte. Men jeg har som sagt ikke tro på at man må fortelle om man innerst inne ikke vil. 

Anonymkode: 3784b...65b

[AnonymBruker]

Jeg har valgt å ikke fortelle familien min om det. Jeg ble frisk etter behandling, og spiser nå normalt. Har ikke lyst å bli "overvåket" når jeg spiser med familien, orker ikke spørsmål og kommentarer rundt mat når jeg har prøvd å fjerne meg fra dette fokuset selv. 

Jeg vet at mantra i dag er "vær åpen om alt", og jeg vet at det funker fint for mange, men jeg har rett og slett ikke det behovet. Jeg føler meg hudløs og avkledd og dårlig de gangene jeg har fortalt folk om spiseforstyrrelsen min. Bedre at bare de aller næreste vennene vet.

Dersom du føler at du må fortelle, så gjør du det. Du vil ikke belaste familien din med dette, de vil sannsynlig være glad for at du fortalte. Men jeg har som sagt ikke tro på at man må fortelle om man innerst inne ikke vil. 

Anonymkode: 3784b...65b

Jeg er også redd for at det skal føre til at jeg blir overvåket, og aldri får fred igjen, selv om jeg skulle bli frisk. Er redd for å ange og savne tiden de ikke visste alt ... Og det er det som gjør at jeg drøyer og klarer meg selv foreløpig. Jeg er selvfølgelig også redd for å bli dømt, og at de skal synes jeg er like teit og tåpelig som jeg selv synes jeg er. 

Anonymkode: c19a0...cf3