2år og klarer ikke være alene, men. . .

[frkmiss]

Det er 2 år siden vi mistet datteren vår etter et langt sykehus opphold. Nå 2 år senere klarer jeg enda ikke være alene. Samboer får ikke forlate meg over lengre tid, jeg takler det bare rett og slett ikke. Nå har han fått innkalling til militæret og blir borte på veldig lang tid. Vet rett og slett ikke hvordan jeg skal takle dette. 

Det hadde vært noe annet hvis jeg hadde hatt datteren vår sammen med meg, men det har jeg ikke, hvordan skal jeg komme meg gjennom dette? 

Tips takes i mot med et stort takk. 

[AnonymBruker]

Dette kan oppleves som et ufølsomt svar.

Men jeg tror du kommer til å klare dette fint. Det du sliter med er tankene rundt dette. Snakk gjerne med en psykolog om dette, det finnes gode metoder for å bli kvitt dette tankeviruset. 

Har dere fått snakket "ferdig" om sorgen? Jeg vet man ikke blir ferdig med en slik sorg, og det mener jeg ikke man skal heller. Men du må vokte deg for at det tar over livet ditt. Du kan rett og slett ikke tillate deg å begrense livet ditt, eller din manns, ved å si du ikke klarer å være alene. Øv på dette i tiden før han reiser. Finn gode mestringsstrategier. Lær deg å avbryte tankerekken din når den penser inn på "redd for å være alene, dette klarer jeg ikke". Du vil se at det -går- bra, alt sitter i hodet ditt.

Anonymkode: b3d57...155