Jeg har aldri ledd.

[AnonymBruker]

Jeg lærte tidlig som barn at latter var en naturlig del av kommunikasjon, og utviklet etterhvert en logisk sans for når man skal le. Så jeg har jo ledd, sånn sett, men aldri "ufrivillig". Det er en bevisst handling fra min side, det som mange kanskje kaller "falsk latter". Jeg har aldri kjent en trang til å le, da jeg ikke egentlig helt hvordan latter føles. Hos meg så er det like bevisst som å prate, og det er fullt kontrollert. Jeg har fått komplimenter på at jeg har en fin latter, og det er hyggelig, men den er jo ikke ekte. Jeg har aldri opplevd å le ukontrollert, le så jeg griner osv - og jeg lurer fryktelig på hvordan det føles. Hva er egentlig latter?
Noen forklarer det som deilige "kramper", at en mister kontrollen, og man føler seg intenst glad i øyeblikket. Jeg har aldri hatt denne følelsen. Når noe er morsomt, VET jeg at det er morsomt, men jeg får ingen fysiske reaksjoner. Så da ler jeg når det passer, for det er det jeg er opplært til. Å le sammen med andre. Men så ser jeg at noen ikke klarer å stoppe, og nærmest faller av sofaen med tårer nedover kinnene. Og så sukker de tilfreds etterpå, og liksom "åh, det var deilig å le litt". Jeg er så nysgjerrig!! Hvordan er det å le? Hva skjer i kroppen og hodet når du ler? Hvorfor har jeg aldri ledd?

En annen ting er å føle flauhet. Den har jeg aldri helt fått tak på, for jeg skjønner ikke helt forskjellen på å bli flau, og det å være bekymret. Når noen forklarer meg at de kan bli flau fordi de gjorde noe dumt foran andre, så tenker jeg med en gang på at den personen da bekymrer seg over reaksjonene til de rundt. Men det er ikke bekymring heller, sier de. Det er en intenst følelse av å ikke like seg selv i øyeblikket? Jeg skjønner ingenting. Jeg har aldri blitt flau, og vet faktisk ikke helt hva det er. Jeg har flere ganger dummet meg totalt ut foran folk, og så kan noen si "ble du flau nå?" Så svarer jeg "ja", fordi det føles som om det forventes av meg. Men hva er å være flau? Jeg kan bekymre meg over ting, men det er ingen kroppslige følelser, kun tanker. Er flauhet mer fysisk?

Jeg føler meg så rar, og av og til som et "halvt" menneske, ettersom jeg tydeligvis mangler evner til å føle mye av det som blir sett på som menneskelig.

Kan dyr le? Kan de bli flaue? Hva er latter, og hva er flauhet?

Anonymkode: 254a0...cce

[Gjest supernova_87]

Gjelder dette andre følelser også? 

Det minner litt om autismespekterlidelser, der er det noen ganger sånn at man med tankene kan forstå en følelse, eller at man har lært seg hvordan de fungerer, men man vet ikke hvordan det kjennes eller man har problemer med å tolke hvilken følelse det er man kjenner på. 

Hvis det er en autismespekterlidelse, eller egentlig uansett hva det er som gjør at det er sånn for deg, så gjør det deg kanskje litt annerledes enn folk flest, men det gjør deg ikke til et halvt menneske, du blir ikke mindre "bra nok" for dette. Men det handler om en annerledes måte å erfare verden på. 

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det gjelder andre følelser, for jeg vet jo på en måte ikke hva jeg har gått glipp av. For meg føles alt naturlig, men om det er sånn at andre får kroppslige reaksjoner for hver følelse (glad, sint, lei seg) så gjelder det nok litt alt, ja. Jeg vet jo når jeg er sint og glad, for jeg har jo tankene i hodet. Men jeg kjenner det ikke i kroppen?

Noen beskriver det å være redd eller bekymret som å ha sommerfugler i magen. Hva mener de med det?

Anonymkode: 254a0...cce

[AnonymBruker]

Og ja, angående sommerfugler i magen. Folk sier de får det når de er redde,- men også når de er forelsket? Er ikke dette to helt forskjellige følelser? Hvordan kan to så vidt forskjellige sinnstemninger, gir akkurat samme følelse? Hvordan vet dere forskjell?

Anonymkode: 254a0...cce

[Gjest supernova_87]

http://musingsofanaspie.com/2013/01/31/emotional-dysfunction-alexithymia-and-asd/

Har du hørt om alexithymia? Det er å ikke vite hvordan en følelse kjennes ut, ikke klare å navngi en følelse. Hvordan føler du deg nå? Og man er egentlig helt blank. Les den teksten, og se om du kjenner deg igjen. 

For mange vil nok svaret på spørsmålet ditt "Hvordan vet dere forskjell?" være: "Jeg bare vet det. Jeg kjenner det.". Det er vanskelig for noen som intuitivt kjenner igjen følelsene sine å peke på hvordan man vet/kjenner forskjell, for det skjer nettopp intuitivt (uten fornuftsbasert konkludering). 

Endret 2. november 2015 av Rainstorm

[AnonymBruker]

Kjente meg igjen i mye som stod der. For meg så skjønner jeg ikke helt hva følelser er, og forskjell på følelser og tanker. Har skjønt at følelser er noe man kjenner i kroppen. Slik som smerte? Er det slik?

Hvordan jeg føler meg nå, jeg aner ikke. Jeg tenker jo, men er ikke noe mer å forklare, på en måte. Har det jo bra, for jeg tenker ikke noe negativt for øyeblikket. Helt nøytral.

Synes det er litt dumt at jeg ikke får oppleve dette, for meg er det noe veldig mystisk. Nesten spirituelt. For folk kan ikke forklare det skikkelig, de bare vet det, som du sier. Hva vet de?

Takk for at du svarer meg Rainstorm

Anonymkode: 254a0...cce

[Gjest supernova_87]

Hm, om følelser er på samme måte som når man kjenner smerte... Interessant spørsmål. Til en viss grad. Man kjenner jo ulike fysiske "symptom" forbundet med de ulike følelsene. Smerte vil være forbundet med et spesifikt sted, mens følelser er knytt til fysiske fornemmelser som kanskje er vanskelige å beskrive, og vanskelige å fange/konkretisere, og derfor beskriver vi dem heller som følelser, og ikke fysiske reaksjoner. Men det er jo klart at noen følelser er knytt sterkt opp mot en fysisk fornemmelse, men samtidig så er det ikke alle som opplever det på samme måte, noe som sikkert gjør det enda mer forvirrende! Du kunne spurt 10 mennesker "Hvordan er det å føle seg glad?" og hvis de skulle gått inn i deres kroppslige/fysiske erfaring av den følelsen ville du nok fått litt ulike svar. 

Men noen ting er det jo som går igjen! Angst og uro kan kjennes som en klump i brystet, noe som knyter, som en muskelsmerte på et bestemt sted inni. Redsel er gjerne hjertebank og årvåkenhet, anspenthet i kroppen. Flauhet kommer ofte sammen med brennende kinn, og kanskje et sug i magen. Wow, når jeg skulle beskrive dette så ble det ganske vanskelig, for jeg ville jo bare si "men du vet jo hvordan redsel er!". Men som sagt, kan godt være noen som leser de fysiske symptomene jeg her har bundet opp til de forskjellige følelsene, og tenker at jeg tar helt feil, for det er jo ikke sånn det kjennes ut! 

Kanskje det å lese litt mer om alexithymia ville hjelpe? Det å se at du ikke er den eneste som erfarer verden på denne måten. Kanskje det også står noe om det er mulig å finne måter å føle mer. 

Får du noen gang fysiske reaksjoner i situasjoner, der du ikke kan forklare den fysiske reaksjonen? Kanskje dette er følelser, men du klarer ikke å lese dem som det. 

[AnonymBruker]

Sånn gikk jeg rundt i hele fjoråret. Jeg lo kanskje med hjertet to-tre ganger, og resten av gangene bare tvang jeg det frem for å ikke virke rart, men fra min side var det fordi jeg ikke fant det morsomt det andre lo av, og at jeg egentlig hadde mistet livsgnisten og var veldig deprimert. Er forsåvidt sånn nå også, men hender jeg ler, men sjeldent. 

Det er synd å lese det du har skrevet, for ekte latter er jo fint så vidt jeg kan huske, men utrolig lenge siden jeg har ledd fra hjertet selv.

Lykke til! Du er ikke alene!

Anonymkode: 7c202...aed

[AnonymBruker]

Du virker som en person med mange grublerier, TS

Spennende menneske!

Anonymkode: a2243...afa

[bib_84]

Veldig interessant lesning! Jeg har ikke så mye fornuftig å komme med, selv er jeg høysensitiv og antagelig nærmere den andre enden av skalaen: Jeg føler veldig mye og mer intenst enn "gjennomsnittspersonen". Men som nevnt over her: du er ikke halvt menneske bare fordi du er litt annerledes enn normen. Vær deg selv og søk kunnskap om og fra andre som også er som deg

[AnonymBruker]

De siste årene har jeg delvis mistet noen følelser. Følelsen av spenning f.eks. Jeg har gjort mye for å prøve å finne igjen spenningen, og jeg har tenkt: dette er spennende! Men jeg har ikke følt det. Jeg har grublet mye over hva som er årsaken og hva jeg kan gjøre med det. For min del fant jeg ut at det handlet om at jeg blokkerte følelser ved å ha for mye tankevirksomhet. Jeg forsøkte også ubevisst å ignorere følelser ved å ha tvangstanker om å telle ting f.eks, og holde hjernen opptatt, istedenfor å kjenne på følelser. Nå som jeg er bevisst på dette, jobber jeg aktivt med å slappe av, og føle. Mindfullness har hjulpet meg endel.

Jeg vet ikke helt hvorfor tellingen tok så overhånd at jeg blokkerte følelser, da jeg ikke har noen psykiske problemer ellers. 

Latter og flauhet har jeg alltid hatt. Ikke lett å forklare hvordan jeg føler det. Latteren min er ofte falsk, ved at det er forventet å le, men ofte også spontan og ekte, med en sterk følelse av glede. Blir du ikke flau hvis du ser noen som dummer seg skikkelig ut på TV?

Anonymkode: c822c...29c

[AnonymBruker]

Dette var gøy å lese. Jeg har aldri tenkt over hvordan det føles å le eller bli flau før og har tenkt over det en stund nå. Det er overraskende vanskelig å beskrive, kanskje fordi det for de fleste tar det som en selvfølge at alle vet hva de følelsene er og aldri trenger å utdype det. Når jeg er flau føler jeg for å gjemme meg bort, synke ned i et hull og blir sint på meg selv. Å le føles som om det bobler inni meg. Men dette blir vel metaforer som ikke sier deg så mye?

Nei, dette var jammen tankevekkende. Det hadde vært gøy å bli kjent med noen som deg, det kunne blitt mange lærerike og interessante samtaler.

Anonymkode: 0d18c...19e

[AnonymBruker]

Det blir litt som å skulle forklare en farge til en som har vært blind hele livet. Eller? Men ja: de fleste følelser er forbundet med kroppslige reaksjoner. For meg iallefall. Varme i huden, varme i magen, smerte i magen, kilende/boblende følelse i magen, at det "koker" i hodet, kilende følelse i hodet/hodebunnen, nummenhet i fingrene/leppene, kvalme, osv. Noen reaksjoner kan være felles for ulike følelser, for eksempel så kan huden føles varm både når jeg blir flau og når jeg blir veldig glad - men de to følelsene er likevel veldig forskjellige. Rare greier egentlig.

Har du hatt orgasme TS? For meg kan for eksempel den intense lykkefølelsen noen ganger ha den samme kilende følelsen som ved en orgasme, bare at det sitter i magen og er mer flyktig.

Anonymkode: 35917...2d1

[Alice123]

Latter er jo så mye, både godt og vondt egentlig. Den "skikkelige" latteren du snakket om (tåredryppende, hikstende, forløsende) er... euforisk og nettopp forløsende. Noe inni meg "løsner" liksom. Underveis er det som å sveve, intens lykke og BARE lykke, etterpå føles jeg "lettere" både fysisk og inni meg. Jeg vet ikke om du har hatt det sånn før, men når jeg gråter (av sorg/forvilelse) så får jeg den samme følelsen av at noe "løsner" inni meg,  og den samme letthetsfølelsen etterpå.

 

Men jeg har også nervøs latter. Når en situasjon blir så uventet og ubehagelig skjer, at man ikke vet hvordan man skal reagere så ler man ufrivillig i stedet for å reagere korrekt. Det har ingenting med humor å gjøre og føles bare vondt og ubehagelig (pinlig). En bekjent av meg var døende av kreft, og helt i siste fase (to uker før han døde) foralte han meg gråtende at han var redd, sint og trist fordi han skulle dø fra kona og barna. Og jeg lo. Det var ingenting morsomt over situasjonen, alt var bare forferdelig trist, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere en døende manns sorg og reagerte med ufrivillig latter. Og at jeg ler gjør bare situasjonen værre og ubehaget og maktesløsheten større som igjen fører til at jeg ler enda mer.  I verste fall klarer man ikke stoppe det og det spinner ut av kontroll.

 

Min favorittlatter er den "håpløse latteren". Der hvor situasjonen man er iføles så ekstremt håpløst og vond og fortvilende at man ikke kan annet enn le. Det er ingen god latter, men en "tom" og gledesløs en hvor ingenting er morsomt. Man ler av en uventet håpløshet, for alternativer er å gråte og det er kjipere men man må reagere på en eller annen måte så da ler man. I vonde situasjoner er det mange som forteller vitser for å lette på stemningen. Vitsene kan genuint være morsomme og man ler, men det er ikke noe gledelig over latteren. 

For eksempel fikk jeg 60 timers arbeid slettet  (ikke spør hvordan). Da lo jeg mye. 

 

Edit:

 

Kan legge til "lykkelatter". Når jeg er så intenst lykkelig at jeg ler. Det har ingenting med humor å gjøre, jeg er bare så glad at det koker over og jeg reagerer fysisk med å le. For eksempel da jeg fikk sertifikatet, gjorde det godt på en eksamen, besteg en fjelltopp og det vsr gnistrende sol og klarvær og alt var perfekt. Eller når hunden min legger seg intill meg og sovner med hodet på brystet mitt. Jeg er så lykkelig det renner over, så jeg ler.

 

Det er også "husterilatter" som jeg heldigvis ikke har opplevd så ofte. Skjer for min del i sammenheng med "håpløs latter" eller "nervøs latter". Ufrivillig, ligner på "latterkrampe" (type den "skikkelige latteren" som jeg beskrev først) men er totalt uten humor og glede. Man mister kontrolen og forstår ikke hvorfor man ler men klarer ikke slutte. Hos meg går (den hysteriske) latteren over i (hysterisk) gråt på et tidspunkt det er vanskelig å pipointe.

For eksempel: jeg var på sykehuset etter en ulykke, fikk beskjed om at jeg kanskje måtte amputere. Jeg svarte med en "da kan jeg være pirat på halloween"-vits som jeg lo av (håpløs atter) . Klarte ikke slutte, gikk over til hysterilatter. (Jeg måtte ikke amputere noe altså det gikk greit til slutt)  

Endret 2. november 2015 av Alice123

[AnonymBruker]

Jeg har et fucket følelseregister. 
Kort fortalt; sliter med sosial angst og depresjon. Gjort det i mange år. Har også kortlunte. 

Hvordan det føles og hva jeg tenker. 

Sint; Jeg blir varm i kroppen. Begynner å riste og "skjelve" i kroppen. Får tåkesyn, ser "rødt" ganske fort (når jeg er sint). 
Så bygger det seg opp, og jeg får en trang til å slå og ødelegge noe, et tryne eller fjernkontroll, spiller ingen rolle, noe må jeg slå, kaste eller ødelegge. 
Får jeg ikke det så begynner tårene å renne, for det er "kaos" inni meg. Bryter fullstendig sammen i sinne. Ikke fordi jeg er trist, det kommer ut som tårer bare. Før klikket jeg før tårene kom. Tårene kom da jeg begynte å holde sinne tilbake. 

Flau; blodrød i ansiktet (kjennes det ut), hjertebank, svimmel, tåkesyn, mister stemmen (eller blir hes og tungt å prate), svetter, varm i kroppen, får en følelse av at jeg må komme meg unna. Hvis ikke så bygger det seg opp, og jeg begynner å hyperventilere. 
Hos andre kan dette høres ut angstanfall. Det er det. Det å bli flau, går fort over til angstanfall. Ofte stopper det etter at jeg mister stemmen, fordi jeg forlater stedet. Flauhet, det å drite meg ut, si noe feil, gjøre noe feil, det fører til angst. Hallo, det er jo det sosial angst egentlig går ut på  Jeg får katastrofetanker, blir fullstendig kaos i hodet mitt. 

Trist; samme som over. Men legg til tårer og snørr. Fordi jeg tørr ikke å "snyte inn snørret", eller fjerne det, i frykt for at andre skal se det. Så da løper jeg min vei så fort som fy. 

Latter er vanskelig. Jeg har ikke hatt et skikkelig latterkikk på flere år. Og da også var det andre følelser som jeg mistet kontrollen på. 
På barneskolen og ungdomskolen, da lo jeg mye. Tårene rant, fikk ikke puste. 
Ikke fordi jeg er blid og glad. Jeg var aldri  trist foran andre folk. Sinne viste jeg frem til ungdomskolen. Etter dett holdt jeg alt inni meg, når jeg kom hjem slo jeg hodet i vegen til spydde (mest på barneskolen), senere så slo jeg knyttneven inn i murveggen, kuttet meg, brant meg, kloret meg selv opp.. ja alt for å ikke føle de to følelsene (selvskading). 

Alt annet, spesielt det sosiale ble skjult under latter. Jeg var den som kunne få latterkrampe midt i timen, lå bakerst å lo til tårene rant. Hvorfor? For å rømme vekk fra situasjonen. Når du får deg selv til å le til krampen tar deg, til gryntelyder og andre ukontrollerbare ting skjer, så får du en helt annen reaksjon fra de rundt deg, enn hvis du er sint eller lei deg. 
Når noen begynte å prate om private ting, ting jeg ikke ville diskutere, så lo jeg. Ble jeg mobbet, så lo jeg i trynet på de, ikke bare lo men fikk latterkrampe. Fordi jeg ville ikke vise de at jeg ble såret. 
Pappa slo meg, jeg fikk latterkrampe. Læreren pratet om blåmerkene på armen min, jeg fortalte en kort morsom historie og fikk latterkrampe, så var samtalen over. 

Jeg kan ikke huske sist jeg brukte min ekte latter. 
Kan ikke huske sist jeg faktisk var glad og tenke "Gud hvor jeg elsker livet". Nå er jeg bare deprimert. Skøvet alle bort fra meg, for jeg klarer ikke mer. Vil bare være alene. 20 år med å spille den "energiske, morsomme jenta" er over, jeg orker ikke det spillet mer, har ikke energi til det. Så nå prøver jeg å bli frisk, og med det så betyr det at jeg må begynne å føle på følelsene igjen. 

Anonymkode: 38410...b91

[Gjest 123Sol]

Sånn har jeg det angående empati/sympati, ordentlig glede..

[AnonymBruker]

Så jeg er egentlig like fjern som deg TS. For da jeg beskrev hvordan jeg føler det når jeg er flau, så sa psykologen "men du.. det er jo angst, ikke flauhet". 

Det blir litt som å forklare angsten for noen som ikke har følt angst før. 
Eller depresjon. For noen som ikke har vært deprimert før, så er det enkelt å si "men det er jo bare å smile". Det er jo så mye mer enn det. Angst er jo mer enn bare tanker. 

Anonymkode: 38410...b91

[AnonymBruker]

Ler ikke du av dette en gang? 

Anonymkode: bcf53...93d

[AnonymBruker]

Takk for svar, alle sammen! Hvordan føles eufori? Jeg har skjønt det er "deilig", men klarer ikke helt å se det for meg. Når jeg blir massert, så er det en deilig følelse i musklene, er eufori/glede lignende? At du slapper av, og har det godt?

Jeg har ikke grått siden jeg var veldig, veldig liten, så jeg husker ikke hvordan det føles. Når jeg blir trist, så er det mer negative tanker som kommer, ikke noe mer. Ting blir litt "tungt" i hodet, men egentlig ganske nøytralt. Det er tankene som melder seg da, negative og kanskje mørke tanker. Men det påvirker meg ikke annet enn at det er litt kjip at det er DET hodet mitt driver med, i det øyeblikket.

Empati ja. Jeg har aldri gjort noen noe vondt, da fornuften strider imot det. Jeg skjønner ikke helt "dårlig samvittighet", men jeg kan jo bekymre meg. Så om jeg tenker at jeg har såret noen, så kan jeg tenke mye på det, men det påvirker meg ikke, annet enn at tankene styrer litt på med det en stund.

Jeg vil føle!

Anonymkode: 254a0...cce

[Gjest ISeeYouCreep]

.

Endret 13. november 2023 av Nasse Nøff ❤