Enebarn?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid ønsket meg barn, og har nå en sønn på litt over året.

Saken er det at jeg ikke klarer å se for meg å skulle ha en til og tror ikke jeg kommer til å ville ha det senere heller. Er det greit å vokse opp som enebarn?

Jeg er selv vokst opp som én av fire..

Vet at mine meninger sikkert kan endre seg, og jeg har fortsatt maange fruktbare år igjen, men vil bare høre litt synspunkter på å velge å kun ha en.. Er så mange som spør meg allerede om når jeg skal ha nestemann.

Anonymous poster hash: ad7a6...079

[AnonymBruker]

Jeg er ikke enebarn pr definisjon, men det er veldig stor aldersforskjell mellom meg og broren min, så vi vokste opp som to enebarn. Jeg syntes det var kjempestusselig, og savner fortsatt søsken også i voksen alder, da jeg ikke har noe søskenforhold til broren min nå heller. Husker at jeg hadde fantasisøsken da jeg var barn, og jeg og en venninne pleide å late som vi var søsken. Selv har jeg to barn med fire år i mellom, og er veldig glad for det, både for min egen skyld og for barnas skyld. De har alltid hatt stor glede av hverandre. 

Anonymous poster hash: 43327...742

[AnonymBruker]

 

Jeg er ikke enebarn pr definisjon, men det er veldig stor aldersforskjell mellom meg og broren min, så vi vokste opp som to enebarn. Jeg syntes det var kjempestusselig, og savner fortsatt søsken også i voksen alder, da jeg ikke har noe søskenforhold til broren min nå heller. Husker at jeg hadde fantasisøsken da jeg var barn, og jeg og en venninne pleide å late som vi var søsken. Selv har jeg to barn med fire år i mellom, og er veldig glad for det, både for min egen skyld og for barnas skyld. De har alltid hatt stor glede av hverandre. 

Anonymous poster hash: 43327...742

 

Samme situasjon som meg, og jeg har aldri tenkt på det som negativt. Har trivdes godt som "enebarn", og har aldri savnet søsken som er nærmere i alder.

Anonymous poster hash: f4909...76c

[AnonymBruker]

Vi har en på 5 år og det er deilig. Jeg er ikke noe glad i babyperioden og syns det er fantastisk jo eldre han blir! Vi har vurdert å bare ha en. Det er lett, trenger ikke mye plass, bare en å følge opp, lett å følge med og ha oversikt over i folkemengder, billigere enn å ha flere, kan gi ham mer enn om han må dele med søsken, har all vår oppmerksomhet, osv. 

 

Men vi er begge enige i at søsken er ganske viktig. Gutten har ønsket seg en baby siden han var 2 år og sier det er hans høyeste ønske. Likevel er ikke det den viktigste grunnen til at vi nå venter en baby til. Jeg hadde bare en veldig sterk følelse på at jeg bare må ha et barn til. At det er det som er riktig for meg. Men jeg er veldig sikker på at etter denne graviditeten så er jeg helt ferdig selv om jeg bare er 25 år. Jeg var nå heldig som hadde en mann som gikk med på et barn til, selv om han egentlig bare ønsket seg en. 

 

Jeg er ganske tidlig gravid og kan enda ikke se for meg å elske et barn på samme måten som sønnen min. Hvordan er det mulig å ha mer plass til så mye kjærlighet liksom? Det er et litt større problem tenker jeg, det er jo helt umulig å se for seg.. Får av og til litt panikk ved tanken på en baby ti! Men andre sier at kjærligheten til babyen kommer selv om man ikke tror det er mulig. Så jeg stoler på det

 

Men det jeg ville frem til egentlig, er at du er ikke rar om du bare ønsker deg et barn. Er mange som velger det. Man MÅ ikke gi barnet søsken bare fordi det er forventet. Dere må føle på hva dere vil! 

Anonymous poster hash: 97c7a...f09

[AnonymBruker]

Jeg har selv et tre år eldre søsken og min erfaring er at søsken ikke alltid er positivt. Vi har aldri hatt god kjemi og selv som voksne pleier vi liten omgang. Tre år er ikke stor aldersforskjell heller, så her er det motstridende personligheter - vi ser så ulike som to søsken kan bli. Har selv et barn og har ingen intensjoner om flere. Jeg ser det ikke nødvendigvis som et gode med søsken - heller tvert om for enkelte.

Anonymous poster hash: de3f3...ec1

[MapleSirup]

For å være ærlig - Når man har en ettåring så er man for nybegynner til å velge bort andre barn, eller i det hele tatt vite så mye om livet med annet enn en baby.

 

For noen kan kjærligheten man føler være nesten umulig å tenke at man kan få igjen for eksempel.

 

Barn bør jo helst få søsken. Det er det jo veldig mange årsaker til. All forskning peker den veien.

Som nevnt i en annen tråd her om samme tema i dag så blir barna voksne og noen blir ensomme.

 

Jeg har 4 søstre selv og har dermed alltid noen som virkelig er der for meg. Men så er jeg nok veldig heldig.

 

De enebarna jeg kjenner er også mer selvopptatte og mindre inkluderende enn andre.

 

Konklusjonen min er ihvertfall at det er for tidlig.

Folk med enebarn som også fortsatt er små barn har heller ikke rett grunnlag for å uttale seg, hvis du spør meg. 

[AnonymBruker]

For å være ærlig - Når man har en ettåring så er man for nybegynner til å velge bort andre barn, eller i det hele tatt vite så mye om livet med annet enn en baby.

 

For noen kan kjærligheten man føler være nesten umulig å tenke at man kan få igjen for eksempel.

 

Barn bør jo helst få søsken. Det er det jo veldig mange årsaker til. All forskning peker den veien.

Som nevnt i en annen tråd her om samme tema i dag så blir barna voksne og noen blir ensomme.

 

Jeg har 4 søstre selv og har dermed alltid noen som virkelig er der for meg. Men så er jeg nok veldig heldig.

 

De enebarna jeg kjenner er også mer selvopptatte og mindre inkluderende enn andre.

 

Konklusjonen min er ihvertfall at det er for tidlig.

Folk med enebarn som også fortsatt er små barn har heller ikke rett grunnlag for å uttale seg, hvis du spør meg. 

Jeg var 110% sikker på at jeg ikke skulle ha flere da barnet var kun et par måneder gammelt. Nå mange år etterpå er jeg like sikker. Og nei, alle barn bør ikke helst få søsken selv om noen har det bedre med det. Det er en familie som skal fungere oppi det hele og er det ikke kapasitet/ressurser til eller ønske om flere barn så er nok det definitivt best å moderere formeringen deretter - for alle parters skyld.

Anonymous poster hash: de3f3...ec1

[Cata]

Å vokse opp som enebarn er helt greit. Det å være voksen som enebarn er mindre greit. Da oppdager man for alvor hvor alene man er, den dagen foreldrene begynner å skrante og man ikke har noen å dele bekymringene med. 

[Anglofil]

Jeg er selv enebarn og har alltid stortrivdes som det, både som barn og voksen. Det har nok mye med at selv om jeg er enebarn så har jeg mye annen nær familie, så jeg står uansett ikke helt alene den dagen mine foreldre blir gamle. 

 

Jeg hadde en trygg og god oppvekst, til tross for at jeg ble mobbet på barneskolen. Det var nok mest fordi jeg var stille og sjenert og enkel å "velge ut", men jeg klarte meg allikevel godt sosialt og hadde mange venner. Jeg lærte tidlig å være glad i mitt eget selskap, noe som jeg tror selvsagt var til en fordel nå jeg ble mobbet: mobbingen hadde lite å si sånn i det store løp egentlig. Mine foreldre var også flinke med å dra meg med på aktiviteter og jeg hadde mange interesser. De la opp til at jeg var mye sosial med jevnalderede og forberedte meg på at jeg måtte stå opp for meg selv fra tidlig alder. 

 

Jeg tror det handler mye om tilrettelegging og hva man gjør ut av det, og selvsagt også litt personlighetstype. Jeg trivdes nok også ekstra godt fordi jeg trengte mye alenetid, jeg trengt å få pusle for meg selv og dermed var det å være enebarn helt perfekt for min del. Jeg er glad jeg var/er enebarn og har aldri savnet søsken.

 

Mvh Yvonne

Endret 24. oktober 2015 av Yvonne

[MarianneE]

Vår datter vil forbli enebarn av forskjellige grunner, men mest av alt fordi det er vanskelig for oss å bli gravid.

Selv har jeg to søsken og en halvsøster som jeg har et kjempe godt forhold til, og tenkte alltid at jeg ville ha minst tre barn selv.

Nå blir det ikke slik og det gir meg av og til dårlig samvittighet.

Men, her blir det bare en og... vel... det får bare fungere.

Forresten så har er hun 8 år og har kusine på 7 og fetter på 9 som hun har et veldig nært forhold til.

[AnonymBruker]

Min mann er enebarn og trivdes med det. 
De fleste jeg kjenner som er enebarn ble flinke til å finne venner på feks ferie, og de har hatt trygg og god oppvekst med masse oppfølging. 
Vi var lenge innstilt på å ha bare et barn. For å være sikker på at vi kunne være der helt og fullt for henne, både økonomisk, tidsmessig og alt sånt. Det er ingen automatikk i at søsken blir venner og ressurser for hverandre! De kan bli helt forskjellige typer, alder kan spille inn, den ene kan kreve mer oppfølging enn den andre...og i voksen alder er det heller ikke sikkert man kan dele bekymringer og "pleie" av gamle foreldre. Ofte er jo minst en av dem flyttet til en annen by, og da er den som evt. er igjen i barndomsbyen "stuck" med hovedansvar. 

Jeg har to brødre (kvinne selv) og kan si med hånden på hjertet at de ikke er noen ressurs for meg, hverken emosjonelt eller praktisk. Tvert i mot. Mine foreldre var der aldri nok for dem, han ene ble mobbet uten at de stilte opp for ham, han sliter den dag i dag. De tok seg vann over hodet ved å få tre barn. Nå er det ganske stor avstand mellom oss da, mulig vi hadde vært nærmere dersom vi hadde kommet tettere og kanskje vært samme kjønn( hhv 8 og 16 år forskjell mlm meg og dem). Men man vet jo aldri hvilke barn man får, personlighetsmessig og hvilket kjønn. 

Men, dette er _min_ sannhet, og syns ikke du skal la andres sannhet styre ditt valg. Jeg tror nok ditt barn blir et lykkelig barn med og uten søsken. Og det finnes et konsept som heter venner som fint kan erstatte søskenrelasjon  

Anonymous poster hash: 12918...1f8

[AnonymBruker]

For å være ærlig - Når man har en ettåring så er man for nybegynner til å velge bort andre barn, eller i det hele tatt vite så mye om livet med annet enn en baby.

For noen kan kjærligheten man føler være nesten umulig å tenke at man kan få igjen for eksempel.

Barn bør jo helst få søsken. Det er det jo veldig mange årsaker til. All forskning peker den veien.

Som nevnt i en annen tråd her om samme tema i dag så blir barna voksne og noen blir ensomme.

Jeg har 4 søstre selv og har dermed alltid noen som virkelig er der for meg. Men så er jeg nok veldig heldig.

De enebarna jeg kjenner er også mer selvopptatte og mindre inkluderende enn andre.

Konklusjonen min er ihvertfall at det er for tidlig.

Folk med enebarn som også fortsatt er små barn har heller ikke rett grunnlag for å uttale seg, hvis du spør meg.

Jeg har en på 9 1/2 år. Mener at dette med at man absolutt må ha søsken er bare tull, skjenner flere søsken som ikke er venner nå i voksen alder. Det er ingen garanti at man vil være"venner" med søsken livet ut. Jeg var veldig bestemt på at jeg ikke vil ha flere barn selv om barnet har mast og mann har vurdert og spurt. Jeg har selv 5 søsken. Det er viktig at man selv vil bli 2 el flerbarns mor uten dårlig samvittighet for at barnet er enebarn.

Anonymous poster hash: 422f3...a1a

[AnonymBruker]

 

Jeg er ikke enebarn pr definisjon, men det er veldig stor aldersforskjell mellom meg og broren min, så vi vokste opp som to enebarn. Jeg syntes det var kjempestusselig, og savner fortsatt søsken også i voksen alder, da jeg ikke har noe søskenforhold til broren min nå heller. Husker at jeg hadde fantasisøsken da jeg var barn, og jeg og en venninne pleide å late som vi var søsken. Selv har jeg to barn med fire år i mellom, og er veldig glad for det, både for min egen skyld og for barnas skyld. De har alltid hatt stor glede av hverandre. 

Anonymous poster hash: 43327...742

 

Samme her

Anonymous poster hash: 19417...a6e

[AnonymBruker]

Jeg har en på 9 1/2 år. Mener at dette med at man absolutt må ha søsken er bare tull, skjenner flere søsken som ikke er venner nå i voksen alder. Det er ingen garanti at man vil være"venner" med søsken livet ut. Jeg var veldig bestemt på at jeg ikke vil ha flere barn selv om barnet har mast og mann har vurdert og spurt. Jeg har selv 5 søsken. Det er viktig at man selv vil bli 2 el flerbarns mor uten dårlig samvittighet for at barnet er enebarn.

Anonymous poster hash: 422f3...a1a

Du erkjenner jo at barnet ditt savner og lengter etter noe mer i livet.

Det betyr vel noe. Det savnet vil kanskje alltid være der. 

 

Kjenner - ikke skjenner.

Anonymous poster hash: 52e1f...973

[AnonymBruker]

 

Du erkjenner jo at barnet ditt savner og lengter etter noe mer i livet.

Det betyr vel noe. Det savnet vil kanskje alltid være der. 

 

Kjenner - ikke skjenner.

Anonymous poster hash: 52e1f...973

 

Ja, det er viktig rette på...

Anonymous poster hash: 19417...a6e

[AnonymBruker]

Du erkjenner jo at barnet ditt savner og lengter etter noe mer i livet.

Det betyr vel noe. Det savnet vil kanskje alltid være der.

Kjenner - ikke skjenner.

Anonymous poster hash: 52e1f...973

Nei, ikke nødvendigvis. Det er noe hun ønsker for et par år siden fordi andre hun kjenner har det. Nå når vi snakker om det så vet hun at det blir feil å ønske seg noe "bare" fordi andre har det, Og trives slik livet er. Og når hun blir voksen så kan hun savne noe hun ikke har. Men det er ikke sikkert hun hadde fått det behovet dekket av en søster el bror. Noen klarer dessverre ikke å være venner livet ut.

Anonymous poster hash: 422f3...a1a

[peppermyntete]

Jeg er enebarn, det er helt topp!! Foreldrene mine og besteforeldre og onkel på ene siden har alltid bare hatt meg å tenke på. Det betyr at alle har masse tid og overskudd til den ene. I tillegg har man mulighet til å ha med venner av barnet på ting i større grad. Jeg har i alle fall aldri savnet søsken, og jeg har ikke blitt bortskjemt heller

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn, og synes egentlig at det alltid har vært dumt. Det var ikke kjekt når jeg var barn, det er enda verre nå og jeg regner med det vil bli enda tristere når mine foreldre blir gamle/syke/døde. 

Anonymous poster hash: 4547a...891

[AnonymBruker]

Jeg skal ærlig innrømme at enebarntilværelsen kan være ganske stusselig til tider. Som barn gikk det greit, men nå som voksen kunne jeg tenkt meg mer nærme familie rundt meg. Heldigvis er mannen sin familie veldig inkluderende.

Mine foreldre fikk ikke flere enn meg pga. fertilitetsproblemer. Dersom de hadde vært såpass egoistiske at de hadde valgt bort søsken på grunn av latskap, da hadde jeg blitt bitter. Da kunne de like gjerne spart seg å få meg. De er jeg og mannen, alene, som må ordne _alt_ for de!

Anonymous poster hash: 4ea3a...4e3

[Frøken Smilla]

Å vokse opp som enebarn er helt greit. Det å være voksen som enebarn er mindre greit. Da oppdager man for alvor hvor alene man er, den dagen foreldrene begynner å skrante og man ikke har noen å dele bekymringene med.

Absolutt! Ingen å dele bekymringer med, ei heller noen å dele byrden/ansvaret mellom. Ikke bare enkelt.