Gå til innhold

Fremhevede innlegg

Gjest Snart mor....
Skrevet

Er i uke 11, og sliter veldig. Jeg hater rett og slett å være gravid. Jeg hater det å ikke kunne spise/drikke det jeg vil. Men det jeg hater aller mest er den personen jeg blir i min graviditet. Jeg har blitt en ond kjerring pga hormonene helt sikkert. I helgen var vi på hyttetur med gode venner, og jeg ble sint på min mann fordi han drakk seg brisen. Jeg blir sint fordi jeg synes det er så urettferdig att det kun er jeg som må ofre ting pga graviditeten. Hans liv går som normalt, og det gjør meg sint. VI kranglet også da vi kom inn på diskusjoner ang fester i fremtiden. Jeg mener såklart att når jeg er sliten kan han bli med meg hjem, men han mener han kan kjøre meg hjem og så dra tilbake til festen og feste videre. Det gjorde meg så sint, og mente han ikke hadde noe medfølelse med meg som gravid. Dette blir veldig rotete, men tror det meste bunner i att jeg syns jeg ikke er en bra person som gravid, og att min mann ikke fortjener den bitchen jeg er nå...Og jeg lurer på om jeg kan ødelegge forholdet med dette. Jeg vil heller være barnløs og ha det bra med minn mann, enn å være gravid, og få barn, og sakte med sikkert skyve han fra meg med min bitching......Jeg syns jeg er en forferdelig person som gravid, og ser min mann ikek er lykkelig.

Noen gode råd........andre som har hatt det sånn.....

Takker for svar.....

Videoannonse
Annonse
Gjest Bjørnsdatter
Skrevet

Hvis det er noen trøst, så er vi flere om dette! Jeg er ca 14 uker på vei nå.

Jeg synes synd på både Bjørnemannen og meg selv, for jeg er helt grusom om dagen! Blir så sliten og lei av å være kvalm og ikke ha noe overskudd. Hittil har jeg brukt alle krefter på jobben, men i dag hadde jeg ingen igjen selv etter to dager fri i helga, og måtte ringe og si jeg er syk.

Skulle ønske jeg ikke hadde blitt gravid nå, for akkurat da det klaffa så fikk jeg ny jobb, og det tar på noe helt for j**lig. Ikke orker jeg å gjøre den jobben jeg vet jeg er god for, ikke orker jeg å gjøre noe hjemme, ikke orker jeg å ha sex, ikke orker jeg å besøke familien i helga, ikke orker jeg å treffe venner... Føler at jeg murer meg inne i meg selv, og at jeg er i ferd med å bli deprimert. Føler at jeg trenger hjelp, men vet ikke hvor jeg skal snu meg... Bjørnemannen gjør så godt han kan, men jeg tror ikke han skjønner hvor alvorlig det er for meg. Jeg har ikke kontroll over følelsesutbrudd, og kan bli fly forbanna eller begynne å grine for ingenting. Og jeg kan ikke gjøre noe med det!

Vet snart ikke hvor jeg skal gjøre av meg... Må ringe sjefen senere i dag og fortelle at jeg er gravid så staten betaler sykepengene mine. Gruer meg som en hund til det også, har utsatt det så lenge jeg kunne, men nå er det slutt.

Har det utrolig tungt om dagen! Håper bare at det går over snart...

Skrevet

Heisann!

Huffda!

Nå føler jeg virkelig med deg.

Jeg er selv en person som reagerer lett når hormoene svinger, og kjenner igjen reaksjonene dine fra periodene jeg prøvde meg med ppiller og hormonspiral.

Nå er jeg gravid, og hadde ett totalt "sammenbrudd" da jeg var nygravert. Skreik og skreik og greide ikke å slutte. Skjønte at jeg overdreiv reaksjonen, men greide ikke å gjøre noe med det.

ETTER DET HAR JEG VÆRT UTROLIG FIN FORM I SVANGERSKAPET: HAR EN RO OG HARMONI SOM ER HELT FANTASTISK: SKAL RESTEN AV SVANGERSKAPET FORTONE SEG SÅNN; SER JEG FRAM TIL EVENTUELLE SENERE SVANGERSKAP (ER FEMTEN UKER PÅ VEI)

(BEKLAGER _ TASTATURET LÅSTE SEG)

SÅNN SOM JEG VAR DET ENE DØGNET; HAR JEG VÆRT MANGE GANGER TIDLIGERE PGA HORMONER: NÅ HAR JEG DET IKKE; OG DET TROR JEG SKYLDES AT JEG HAR EN UTROLIG FLOTT MANN; SOM DET ER LETT OG DISKUTERE MED; OG SOM JEG FØLER MEG VELDIG SIKKER PÅ:

MIN ANBEFALING TIL DEG ER Å AT DU SNAKKER MED MANNEN DIN: FORTELL HVORDAN DU HAR DET OG HVORDAN DU FØLER DET: FORTELL AT DETTE ER HORMONELLE REAKSJONER SOM DU IKKE GREIER Å STYRE: KJØP EN GRAVIDEBOK SOM KAN BEKREFTE DET DU SIER: SNAKK OM HVORDAN DERE KAN GJØRE TING; SLIK AT DET BLIR BEDRE FOR DERE BEGGE!

ELLERS ØNSKER JEG DEG LYKKE TIL!

:::: OG IKKE TA PÅ DEG ALL SKYLD SELV; DERE ER TO SOM HAR GÅTT SAMMEN OM Å SKAPE ETT NYTT LITE INDIVID: DET ER KJEMPESTORT!

Skrevet

Huff da - sånn kan det jo ikke være kjekt å ha det :-(

Selv blir jeg så harmonisk når jeg er gravid - men tar derimot kanskje litt lettere til tårene av diverse ting!

Hva med å takke ja til psykolog som man jo får gå gratis til på helsestasjonen om behovet skulle være der? Kan jo være godt å snakke med noen "utenfor" om ting man føler og tenker?

Det er jo fryktelig trist at man ikke skal ha det godt sammen fordi man er gravid. Akkurat det tror jeg ikke at jeg hadde holdt ut!Om mannen min og meg skulle gått rundt og kranglet på toppen av at jeg er så dårlig og sliten som jeg er! Da hadde alt vært uutholdelig spør du meg!

Håper hormonene roer seg etter hvert og at mannen din tar hensyn!

Lykke til videre og prøv å tenk på hvor fantastisk det blir den dagen dere får holde det lille nurket i armene deres! Akkurat det øyeblikket kunne jeg godt ha opplevd tusen ganger :hjerter:

Klems fra Charmina

:babyjente: 45 dager til termin :babyjente:

Skrevet

Hei

Godt å se att det er flere enn meg som har det sånn.....

Finnes det bøker om dette emnet?

Gjest Anonymous
Skrevet

Jeg har det også slik om dagen- Jeg hater ikke og være gravid- men jeg hater den personnen jeg er .

det går utrolig mye utover sambo og minien føler seg ikke helt trygg på meg om dagen :-?

I går hadde jeg et helt lite sammenbrudd og ville ikke være sammen med sambo lenger :o og dert værste er at jeg mente det der og da, alt dette sa jeg forann datteren min som barte gråt og gråt. Jeg hater og være sånn :cry:

Skrevet

Godt å lese enn slik tråd.....Syns det blir mye jeg er så lykkelig som gravid tråder. Trodde det var noe galt med meg....

Skrevet

Kjenner meg igjen i noe dere skriver, så dere er ikke alene om dette...

Jeg har snakket endel med min kjære om dette, og forberedt han på at ting kan bli sånn. Han er veldig søt og forståelsesfull men jeg ser at det tar litt på han.

Tror en løsning er rett og slett og "telle til ti" når det er som verst og sammen vente til "utbruddene" er over.

Det som også har hjulpet meg er å se på gamle bilder av oss sammen. Og tenkt på hvor herlig de dagene var....

Skrevet
Unnskyld meg...men dette går faktisk over! Du har det sånn nå, om en måned kan det være helt annerledes. Jeg mistet i uke 14 jeg, hadde det som deg fram til da, humørsvingninger etc- men ville heller vært igjennom det i noen måneder til enn å miste. Sorry, men jeg måtte bare...
Skrevet

Jeg husker at jeg ikke skoste meg spesielt i graviditeten sistgang (denne gangen syns jeg det går helt fint....selvom jeg ikk ehopper av glede og ser på babytøy hver dag eller noe). Men du sier at du syns det er så fælt at du ikke kan drikke og spise hva du vil og at mannen kan feste og ikke du.....

Må si jeg syns det høres litt egoistisk ut kanskje....dette er snakk om en liten periode i livet ditt......at du ikke kan spise eller drikke alt du kan til vanlig er da vel seriøst ikke noen særlig stor sak...litt må man vel kunne ofre?!

At du har humørsvingninger..ja noenganger har man det men som en annen sa..det går da over...og som regel endrer man både fysiske og psykiske graviditetsgtegn mange ganger i løpet av et svangerskap...

Prøv å slappe av isteden...

Skrevet
Unnskyld meg...men dette går faktisk over! Du har det sånn nå' date= om en måned kan det være helt annerledes. Jeg mistet i uke 14 jeg, hadde det som deg fram til da, humørsvingninger etc- men ville heller vært igjennom det i noen måneder til enn å miste. Sorry, men jeg måtte bare...

:klappe:

Skrevet

Det var jeg som begynnte tråden. Jeg syns dere som ber meg om å skjerpe meg, og å skjerpe dere. Det finnes ingen tråder som omhandler dette, og la nå oss i denne tråden få få ut våre frustrasjoner. JEg er såpass deprimert att jeg vurderer abort, og skal på helsesenteret imorgen, da jeg har det helt jævlig og bare gråter. Den klappingen kan dere spare dere for. dette er min første graviditet, og ingen forberedte meg på dette. Hvordan i huleste skal jeg kunne vite att dette går over??????????????????

Så chicquita, get down from your high horse. Denne tråden startet jeg faktisk for å få hjelp av andre i samme sitvasjon, og har du ikke noe å komme med, så back off! :evil:

Skrevet

Jeg reagerte også på dette - skal man virkelig ikke få diskutere seriøse problemer bare fordi noen har opplevd noe som er verre ?

Det å være deprimert i svangerskapet er grusomt for de som opplever det - ved å skrive som dere gjør her, Kipa og Chiquita så er dere med på å gjøre dagene enda verre for de som blir rammet av dette.

Har dere noensinne hørt om fødselsdepresjon - eller mener dere virkelig at kvinner som opplever dette bare skal ta seg sammen ?

Gjest ¤Humlen¤
Skrevet

Ok! jeg er ikke gravid (vil gjeren bli det snart), men uansett:

LA NÅ FOLK FÅ UT LITT FRUSTRASJON DA!! Herregud!

Hvorfor kan ingen få lov til å ha en litt ukorrekt tråd om hvordan ting er når man ikke er i balanse. Joda, jeg har også mistet, men jeg forstår da at det kan väre frustrerende å väre gravid og ha fölelsesutbrudd annenhver dag! Alle forstår at det går over, men likevel er man like fortvila hver gang de kommer. selv om man helller vil väre gravid og ha fölelsesutbrudd, så kan vel de som har det få lov til å höre om andre i samme situasjon også sliter!?

Hvorfor må noen ha det så mye värre alltid?

Skrevet
Jeg har blitt en ond kjerring pga hormonene helt sikkert. I helgen var vi på hyttetur med gode venner, og jeg ble sint på min mann fordi han drakk seg brisen. Jeg blir sint fordi jeg synes det er så urettferdig att det kun er jeg som må ofre ting pga graviditeten. Hans liv går som normalt, og det gjør meg sint. VI kranglet også da vi kom inn på diskusjoner ang fester i fremtiden. Jeg mener såklart att når jeg er sliten kan han bli med meg hjem, men han mener han kan kjøre meg hjem og så dra tilbake til festen og feste videre. Det gjorde meg så sint, og mente han ikke hadde noe medfølelse med meg som gravid.

*sympati*

Jeg er selv gravid, men har heldigvis tålt hormonendringene bra. Jeg savner vin, men samtidig har jeg muligens verdens mest forståelsesfulle mann. Han er frivillig solidarisk, og for ham hadde det vært utenkelig å ikke dratt hjem når jeg hadde dratt hjem. Jeg innrømmer også at jeg ville følt meg veldig ensom i graviditeten hvis jeg ikke hadde følt at mannen min var der sammen med meg.

Med svaret mitt mener jeg å spørre om du kan på nytt forsøke å ta en alvorlig prat med din mann? Jeg mener i hvertfall at man er to om graviditeten også, og at mannen din bør kunne vise solidaritet og omsorg i noe større grad enn det han kanskje gjør. Etter barnet kommer er det ikke akkurat så ofte man får anledning til å drikke litt, så han kan jo like gjerne begynne å øve seg? :wink:

:klem:

Skrevet
Hvordan i huleste skal jeg kunne vite att dette går over??????????????????

Så chicquita, get down from your high horse. Denne tråden startet jeg faktisk for å få hjelp av andre i samme sitvasjon, og har du ikke noe å komme med, så back off! :evil:

Det går over fordi svangerskapet ikke varer uendelig.

De første ukene er hormonene på topp, før de stabiliserer seg igjen om noen uker.

Så selvfølgelig går det over....

Det at du ber meg krype ned fra "den høye hesten" var vel kanskje heller ikke så pent skrevet fra din side.

Dessuten kan jeg ikke se at noen i denne tråden har bedt deg om "å skjerpe deg", som du skriver.

Jeg støttet ett innlegg som jeg var helt enig i - og det kan vel ingen nekte meg?!

For alt går over - det er garantert!

Har dere noensinne hørt om fødselsdepresjon - eller mener dere virkelig at kvinner som opplever dette bare skal ta seg sammen ?

Har hørt om fødselsdepresjon jeg, ja - men jeg synes ikke dette kan sammenlignes helt.

Kom ikke her og klag over at en ikke kan få drikke/spise hva en vill, og ikke orker å feste på lik linje med andre. Det kaller ikke jeg fødsesldepresjon - men syting.

I uke 11 raser jo hormonene vilt, og alle reagerer ulikt. Og selvfølgelig, det er det jo lov til.

Men å henge seg opp i at noen faktisk ikke synes synd på situasjonen slik som den ble beskrevet i hovedinnlegget her, det kan jeg ikke forstå.

Ikke det at jeg vil få frem at andre har det værre. Jeg vil bare få frem at verden går ikke under (selv om det kan føles slik under de verste hormon-stormene) :wink:

Snakk med mannen din da i allefall - før du tar noen forhastede beslutninger.

I hovedinnlegget står det at du ser at han ikke er lykkelig. Er du sikker? Er det ikke bare hormonene dine som ser dette?

Kanskje har han bare masse å tenke på. Han skal jo også bli far, og gjennomgår en stor forrandring...

dette er min første graviditet, og ingen forberedte meg på dette.

Hva hadde du ventet da?

Hvem skulle ha forberedt deg?

Det som skjer under en graviditet varierer jo fra person til person, og det må vel kun være din jobb å søke informasjon om hvordan en graviditet kan "forløpe". Du får jo ikke noe gratis. Det står jo en del om "hormoner som løper løpsk" og om svangerskaps-/fødselsdepresjon i mange av de bøkene jeg har lest om graviditet, så det burde da vel finnes lesestoff om du ønsker det. Ta en tur på biblioteket og se.

Og Jens - jeg mener ikke dette personlig til deg.

Selvfølgelig har du lov til å ha noen dårlige dager :wink:

Flott at du får snakke med noen i morgen.

:klem:

Skrevet

Min mening er at det er helt på jordet å si til folk i ubalanse at det går over og det er bare å ta seg sammen. Alle vet jo at graviditeten går over - men det kan for mange føles helt forferdelig mens det står på. Har hatt 2 knallharde svangerskap selv - og rett og slett blitt frarådet av legen min å bli gravid på nytt. Selvom jeg nå er mor til 2 praktfulle unger så har jeg bestandig ønsket meg mange barn - men min opplevelser i begge svangerskapene gjorde at jeg i såfall måtte ha adoptert for å bli mor igjen.

Har dere selv aldri opplevd at det skjer noe med kroppen som dere selv ikke har kontroll over ?

Aldri hatt premenstruelle plager ?

Det er ikke alltid alt man sier og tenker er så veldig rasjonelt - det samme gjelder vel for innlegg på Kvinneguiden. Synes det er synd hvis man ikke skal kunne fortelle hvordan man har det og hva man føler selvom det ikke er helt "politisk korrekt".

Gjest sovesmurf ikke innlogget
Skrevet

Hei

Har måttet gå til det skrittet å sykemelde meg fra alle kveldsvakter en periode fremover. Er konstant dritkvalm på kveldene, og dette går ikke over. Nærmer meg uke 17 nå.

Så nå er jeg så utrolig LEI av å ha det sånn. Jeg går ikke rundt og sprudler av kommende-mors-lykke....

Selv om det ikke er kjekt for dere å ikke ha det bra, er de godt å vite at ikke samtlige gravide sitter rundt og smiler og strikker baby-tøy slik jeg fikk inntrykk av i en periode :-)

Jeg er enig med Jens, den klappingen kunne vært spart.

Skrevet

Min mening er at det er helt på jordet å si til folk i ubalanse at det går over og det er bare å ta seg sammen.

Jeg har da vel aldri sagt at det er bare å ta seg sammen.

Men å si at "det går over" må da vel være lov. Det er jo realiteten!

Men en bør kunne skrive hvordan realiteten er, selv om det er noen som er "nede i en dal" på det tidspunktet.

Og vissheten om "at det går over" kan jo være en trøst for noen.

Har dere selv aldri opplevd at det skjer noe med kroppen som dere selv ikke har kontroll over ?

Aldri hatt premenstruelle plager ?

Jo, selvfølgelig.

Jeg har gjennomgått prøverørsbehandling med "sterk" medisinering og tilhørende bivirkninger. Og jeg er også gravid, med de hormoner og plager det fører med seg.

F.eks fikk jeg i uke 11 eller 12 sterk bekkenløsning, som gjorde at jeg ble liggende mesteparten av dagen.

Men det går jo over!

Det var heller ingen som forberedte meg på at jeg kunne få bekkenløsning så tidlig. Men hva kan jeg gjøre? For min del blir det i allefall ikke noe bedre av å klage og synes synd på meg selv.

Men når det gjelder slike "depresjoner" hjelper det jo å snakke med noen. Men det hjelper ikke å synes synd på seg selv.

Jeg har også vært høyt oppe, og langt nede når det gjelder dette svangerskapet - og jeg vil bare få frem at en ikke må forhaste seg når det gjelder så alvorlige tema som en abort.

For hvordan vil du reagere etter en abort?

Ingen kan forberede deg på hvordan du vil reagere etter et slikt ingrep heller...

Jeg prøver ikke å fortelle at jeg har det verken bedre eller noe værre en noen andre - for det har jeg ikke. Jeg vil tro at mitt svangerskap er ganske normalt. Og jeg vil tro det er ganske normalt å sitte med de følelsene som Jens har også.

Gjest Anonymous
Skrevet

Dette er KG på sitt beste*ironi*

Fy fader- Jantelovn lenge leve :evil: .

Hvorfor er det syting og klaging fordi man føler seg fortvilet over hvordan man reagerer på forandringene i kroppen- Vi er ikke noe dårligere mennesker fordi vi kanskej ikke synes at dette er verdens mest vakkreste opplevelse 24/7.

Jeg har det også sånn som Jens har det og er fortvilet- de som sier her at det bare er og telle til ti eller "ta seg sammen" - vel dere er helt på jordet og vet ikke hva dere snakker om :roll: .

Til dere som har mistet og mener at vi skal prise oss lykkelige uansett hvordan vi har det - Ja det helt forferdelig at dere har mistet, det er alles mareritt og forferdelig trist- MEN SLUTT OG SLENG DET I TRYNET PÅ OSS SOM ER GRAVIDE. Jeg nekter og ha dårlig samvighet fordi at jeg ikke har mistet men har det dårlig. Jeg har ingen venninner som er gravide sammen med meg som jeg kan spørre om råd ¨å derfor lufter jeg ting her- men det skjønner jeg ,man skal passe seg for.

jens har send deg en PM :klem:

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...