Å være "taperen" i venninnegjengen

[Gjest incognita]

Er man taper hvis man er singel uten barn?

 

Jeg dømmer kun folks velykkethet etter yrke jeg. Har flere venninner i 30 årene som er single og barnløse men som har knall gode yrker osv.

 

Jeg tenker ikke på min venninne som er hjerne kirurg som noen taper kun fordi hun ikke har barn.

 

Å få barn kan de aller aller fleste klare.

 

Det er et dårlig parameter for velykkethet synes nå jeg.

Etter yrke? Virkelig? ...så trist. 

[altflyter]

Jeg er også taperen i vennegjengen med en så godt som kliss lik problemstilling som du har. Det er virkelig ikke enkelt, men jeg prøver å se det positive i det. Jeg har gode venner og selv om samtlige er i forhold, så inkluderer de meg. Før følte jeg meg som femte hjul på vognen, men jeg har lært meg å tenke at de umulig kan oppleve meg som overflødig når de fortsetter å invitere meg

Jeg tror og håper at min tid kommer på et eller annet tidspunkt. Det er den vakreste rosen som blomstrer sist... er det ikke det de sier? Jeg kan ikke si noe annet enn at du må prøve å se det positive i situasjonen. Jeg irriterer meg over meg selv over at jeg ikke har noe bedre å komme med, men jeg jobber med meg selv hver dag for å jobbe mot nettopp dette.

Håper det går bra med deg og at du finner den rette. Noen bare bruker litt lenger tid enn andre

[Gjest O.G.]

Ts, jeg forstår deg utrolig godt, er i en veldig lik situasjon. Har tre venninner som alle har mann og barn, jeg er hun single som sitter igjen og ikke har kommet meg inn i "voksenverden". Visst har de sine ting å stri med, ikke alt er rosenrødt, men de blir i alle fall sett på som fullverdige mennesker. Single i slutten av 30-årene blir sett på som tapere, de som ikke klarte å finne seg en mann. Det fører til sosial eksklusjon. Jeg kan bruke mange timer på å høre om mine venninners bekymringer om ekteskap, syke foreldre, syke barn, økonomi, egen helse, vriene naboer, jobbtrøbbel og barnehagebestyr. Ofte er det litt sånn "beklager at vi ikke fikk snakket så mye om ting som angår deg" rett før vi skilles. Jeg opplevde i forbindelse med en fritidsaktivitet alvorlig trakassering, trusler og mobbing, og gikk til psykolog for dette nesten ett år i ettertid. Fikk aldri fortalt det til venninnene, fordi vi var så opptatt med deres førstepri problemer. Gjennom ungdomstid og ung voksentid er vennene ene viktig base for støtte og råd, denne tas over av samboer/ektefelle etterhvert. Men for oss som er alene er det da plutselig ingen å støtte seg på, og det blir sårt og rart. Jeg har en greit jobb og tjener nok best av oss fire venninnene, men det tells ikke i den store sammenhengen. Det er evnen til å ha en partner og egen familie som ses på som den virkelige vellykketheten. 

 

 

 

Dette er det dummeste jeg vet når folk sier, det er utrolig sårende og det er ikke sant. Typisk sånn lettrøstelig frase som folk tror er lur å si, men som egentlig er helt usigelig tåpelig. Jeg er 38, jeg har ønsket meg mann og barn siden jeg selv var ett barn. Det kommer IKKE av seg selv bare fordi "tiden er inne for det". Du impliserer at fordi jeg ikke har det så er ikke "tiden inne for det", og du impliserer at jeg er dum som ikke har fått det til. Kutt ut de tomme ordene, dette er noe du sier bare for å få deg selv til å høres bedre ut. Dropp det. 

Anonymous poster hash: c28a2...b39

Ok, men hva gjorde du selv for å prøve å snakke med dem om det da? 

Det er ditt ansvar å overkomme dine eventuelle dørmattetendenser overfor de her venninnene, du kan ikke forvente at de spør sånn helt plutselig om hva som foregår i livet ditt hvis de selv har mye på hjertet om hva som foregår i livene sine og ikke har brukt å spørre deg før. Kan faktisk være de respekterer ditt privatliv og ikke vil spørre og grave og ikke fordi de er uinteressert i deg og ditt. Du må ta et grep i en samtale en gang og rett og slett bare begynne å snakke om deg selv og det som foregår. Hvis de ikke vil høre så er det på tide å revurdere vennskapet.

 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke helt slik tankegang. Jeg er singel uten mann, men føler meg da ikke mislykket i forhold til mine venninner med mann og barn. Barn vil jeg ikke ha. Mann vil jeg gjerne ha. Men jeg ville ikke hatt mine venninners menn om de hadde vært ledige... he he . Altså, det er lett å skaffe seg en mann om man ikke er kresen. At man velger å være alene fremfor å "ta til takke", er da vel heller et tegn på karakter. Og jeg synes personlige egenskaper er mye viktigere for hvordan jeg vurderer en venninne, enn hvorvidt man har mann og barn. Du kan jo være en skikkelig grå, kjedelig kjerring, og likevel ha mann og barn. Heller elegant og singel da.

Anonymkode: 020dc...33a

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg også veldig igjen i det du skriver, TS. Jeg er 36 år og singel, og selv om jeg anser meg for snill, smart og omgjengelig, har jeg ikke klart å finne en mann som vil satse på meg. 

Jeg føler at vennene mine med mann og barn synes synd på meg på en sånn litt overbærende måte. Når vi treffes, handler mesteparten av samtalen om barn. Og hvis jeg prøver å bidra, så er det nesten som om de velger å overhørte svarene mine, og bare durer videre. En gang ble det også sagt høyt "det vet jo ikke du noe om, du som ikke har barn". De mener ikke noe vondt med det, de lever bare i sin egen verden, en verden jeg ikke har inngangsbillett til. Så jeg møter dem sjeldnere og sjeldnere. 

Ser det kommer mange motargumenter mot TS og de som er enige med henne her, og det er jo bra i en diskusjon. Men vi er tydeligvis mange som føler det på samme måte. 

Anonymkode: ba48d...b3c

[Gjest O.G.]

Ja, men det er lov til å sette folk på plass altså.

 

[Gjest Blomsterert]

Skjønner ikke dette "taper"konseptet jeg.Men sikkert fordi jeg treffer mange forskjellige mennesker,og alle har sitt,på godt og vondt! Det er hvilke mål en setter for seg selv,som avgjør hvor "taper"en er,og da utfra eget syn,da ingen har rett til å kalle noen det i det hele tatt.Å være singel uten barn er ganske vanlig,og det kunne ikke falt meg inn å tenke at en er tapet for det.

Nå kjenner jeg en mann som er hard misbruker av narkotika,eller det vil si,han VAR.Han jobber beinhardt for å holde seg rusfri nå for å få sett barnet sitt.Mange ville nok kalt han en taper,når han egentlig er en vinner.

Fasade er illusjon,det er viktig å forstå det.En vet ingenting før en er bakenfor.Å ha mann og barn er ikke oppskriften på å vise vellykenhet på alle områder.

Ts.Slutt å kall deg selv fot taper,første bud :-) Hvordan ser du da på andre selv,som han jeg nevnte overfor? Du sliter med relasjoner,det er trist.Jeg har også problemer med nære relasjoner,men har aldri tenkt jeg er en taper,og jeg aksepterer det.Blir kjempestressa av forhold osv,men det er nå min natur.Ikke noe problem.

Gå for det DU vil,ikke sammenlikne deg med andre! Håper du slutter å tenke i taper-baner.Søk hjelp om du trenger det,og alt du gjøt for å endre en uvillig situasjon,gjør deg til en vinner! For da tar du skritt framover.Og det er det som teller,uavhengig av status og fasade.

[AnonymBruker]

Du har hvertfall venninner da:)

selv har jeg det utad veldig vellykket, med flott jobb, gift og to barn. Men ingen vet at jeg har hatt fødselsdepresjon fra helvete med begge barna..

Anonymkode: 420da...fd1

[AnonymBruker]

Jeg har tre gode venninner. Samtlige er gift/samboere med barn. Selv er jeg enslig og barnløs, har store problemer med relasjoner så derfor har jeg ikke fått til noe av dette. Vi har identisk utdanning, så det er bare på det sosiale planet skiller meg fra dem.

 

Jeg har lyst til å snakke med dem om hvordan jeg føler det, men vet ikke hvordan jeg skal ta opp temaet. Er veldig lite åpen, fordi jeg skammer meg sånn.

 

Her om dagen fortalte jeg faktisk en av venninnene om depresjonene jeg (også) har, og hun ble overrasket, men glad over at jeg delte det. 

 

Jeg kunne egentlig ønske meg en venninne som sliter med noe av det samme som jeg gjør, men av en eller annen grunn så tiltrekker jeg meg bare "vellykkede" folk (sikkert fordi jeg holder opp en fasade for å fremstå bedre enn jeg er).

 

Er det andre som føler seg som den mislykkede i vennegjengen? Og dere som har en slik venn/inne, hva tenker dere om ham/henne?

Anonymous poster hash: 973ba...c26

Du bør prøve å jobbe med selvtilliten din. Det er ingen skam å være alene  2015. Se heller det positive i at du har tre gode venninner som liker å tilbringe tid med deg....selv om du ikke har mann og barn. Du må gjerne fortelle venninnene dine om dine følelser, men ikke grav deg ned i de. Kom deg opp og vis deg frem - jeg er sikker på at du har mye å by på

Anonymkode: a3626...f2f

[AnonymBruker]

At man føler seg som en taper betyr jo ikke at man ER en taper. Jeg er en av de som føler det samme som TS, og jeg vet at jeg ikke er en taper. Jeg har en jobb som får folk til å utbryte "oi, så spennende!" Når jeg forteller dem hva jeg jobber med, min egen leilighet som jeg har relativt lite lån på, en slank kropp og et bra utseende. Jeg ser på meg selv som snill, morsom og interessert i andre mennesker. 

Likevel, følelsen av å være ensom og lite verdt er der når jeg sitter alene kveld etter kveld, fordi jeg ikke har noen kjæreste og det store vennenettverket jeg en gang hadde har smuldret opp etter at alle venninnene mine har giftet seg og fått barn. Verken TS, jeg eller de andre kvinnene som har skrevet om liknende følelser i denne tråden ER tapere. Men selv finner jeg trøst i at flere føler det som meg. 

Anonymkode: ba48d...b3c