Å være "taperen" i venninnegjengen

[AnonymBruker]

Takk for et veldig fint og langt svar

 

Jeg har egentlig ikke spesielt vanskelig for å treffe menn da jeg er utadvendt og sosial, men det er det å la noen komme innpå meg som er vanskelig. Har mye å gjøre med erfaringer rundt min oppvekst og familie. Har datet mange menn oppgjennom og er egentlig veldig lei. Skulle gjerne heller ha møtt noen i en mer naturlig setting (feks jobb).

 

Du har helt rett i at venninnene mine sikkert har tenkt tanken om hvorfor jeg har det sånn, men vi er en ganske konfliktsky gjeng som ikke tar opp problemer direkte med den det gjelder. Etter å ha lest kommentaren din og andres, har jeg lyst å forsøke å bringe temaet på bane neste gang jeg er sammen med dem.

 

Men bare det å sette ord på ting her syns jeg har vært til hjelp.

 

 

TS

 

 

Anonymous poster hash: 864d5...92f

[AnonymBruker]

Har fem gode venninner.

Fire av disse og jeg er i forhold, har to barn eller flere, hus, bil og jobb.

Den ene venninna mi er ikke i forhold, har ingen barn (alder tatt i betraktning, lite sannsynlig at hun får). MEN for ei fantastisk venninne! Vi kan snakke om absolutt alt, hun er absolutt min aller nærmeste venninne, og jeg er vanvittig glad i henne! Tanken har aldri slått meg at hun skulle ha mindre verdi selvom hun ikke har kjæreste eller unger.

Anonymous poster hash: 9499a...165

[AnonymBruker]

 

Takk for et veldig fint og langt svar

 

Jeg har egentlig ikke spesielt vanskelig for å treffe menn da jeg er utadvendt og sosial, men det er det å la noen komme innpå meg som er vanskelig. Har mye å gjøre med erfaringer rundt min oppvekst og familie. Har datet mange menn oppgjennom og er egentlig veldig lei. Skulle gjerne heller ha møtt noen i en mer naturlig setting (feks jobb).

 

Du har helt rett i at venninnene mine sikkert har tenkt tanken om hvorfor jeg har det sånn, men vi er en ganske konfliktsky gjeng som ikke tar opp problemer direkte med den det gjelder. Etter å ha lest kommentaren din og andres, har jeg lyst å forsøke å bringe temaet på bane neste gang jeg er sammen med dem.

 

Men bare det å sette ord på ting her syns jeg har vært til hjelp.

 

 

TS

 

 

Anonymous poster hash: 864d5...92f

 

 Det med å slippe andre inn på seg skjønner jeg kan være vanskelig. Men så er det jo ikke sånn at det er gjort over natta heller! Det kommer som regel naturlig av seg selv, etterhvert som man kommer opp i situasjoner som man opplever sammen med den man er sammen med. Alle har sitt, er mitt mantra. Kun jeg vet om alle mine "svakheter" og det samme gjelder jo alle andre. Alle har sitt, som bare de vet om. 

 

Jeg syns det er en god øvelse for deg å ta dette opp med venninnene dine. Både fordi dere er en litt konfliktsky gjeng og fordi dette er jenter du er trygge på (som en forberedelse på å gjøre det samme til en mann). Du vil nok oppleve en veldig positiv gjeng jenter når du tar opp noe som er ømtålig for deg selv. Grunnen er at vi ofte får sympati for andre i sånne situasjoner og da liker vi dem bedre. Er det ikke sånn at når du hører at noen sliter med noe, så får du litt sympati og ønsker den personen alt godt? Du tenker ikke "for et håpløst tilfelle". En annen positiv effekt er at når en person åpner seg er det kortere vei for at andre våger å gjøre det samme.

 

Min vennegjeng har blitt veldig mye nærere etter vi ble voksne og fikk barn. Vi våger å fortelle at ikke alt er på stell og at vi trenger litt hjelp av og til. Og alle stiller opp! Vi gråter og ler sammen og det har blitt mye nærere bånd enn jeg hadde kunnet forestille meg. Alt pga en i gjengen som knakk sammen da hun ikke håndterte hverdagens stress og mas. Det viste seg at vi sleit litt med jaget alle sammen. 

 

Om dette er jenter du stoler på, vil du ha mye igjen for å være ærlig med dem. Å  ha gode venner når livet går deg imot er gull verdt! Tenk f.eks om en av venninnene dine skulle oppleve en skilsmisse og ingen av dere klarte å være der for henne fordi dere var redd for å tråkke henne for nære. 

 

Jeg tror du har alt å vinne her!

Anonymous poster hash: 4fb3d...866

[AnonymBruker]

 

Min vennegjeng har blitt veldig mye nærere etter vi ble voksne og fikk barn. Vi våger å fortelle at ikke alt er på stell og at vi trenger litt hjelp av og til. Og alle stiller opp! Vi gråter og ler sammen og det har blitt mye nærere bånd enn jeg hadde kunnet forestille meg. Alt pga en i gjengen som knakk sammen da hun ikke håndterte hverdagens stress og mas. Det viste seg at vi sleit litt med jaget alle sammen. 

 

 

Anonymous poster hash: 4fb3d...866

 

 

Så fint å høre.

 

TS

Anonymous poster hash: 864d5...92f

[AnonymBruker]

Jeg har ei venninne, som er singel og alltid vært det, så vidt jeg vet. Hun har hatt noen flørter, men ikke fast forhold så lenge jeg har kjent henne. Vi har jo  alltid snakket om de hun har hatt en greie for/forelsket i, men forholdene har aldri utviklet seg til noe fast. Helt ærlig så synes jeg etterhvert  at det er blitt vanskelig å snakke seriøst om dette med henne. Fordi jeg tror hun synes det er sårt selv og jeg ikke ønsker å rippe for mye opp i det, enten om det er et reelt problem for henne eller om det ikke plager henne nevneverdig. Uansett er hun jo klar over sin egen situasjon.

 

Hun er en flott dame (kanskje blitt litt sær etter alle år som singel), har en god utdannelse og god jobb. Hun har hatt mulighet til å studere i utlandet uten å forholde seg til partnere. Hun har reist masse rundt i hele verden. Jeg ser absolutt ikke på henne som en taper. Men som sagt så vet jeg ikke hvor vanskelig hun egentlig synes den delen av livet hennes er, eller om hun faktisk er tilfreds med singeltilværelsen som den er. Jeg synes det gjør vondt å tenke på hvis hun har et savn/behov hun ikke får dekket bare, men jeg ser ikke ned på henne av den grunn. Jeg er superglad i henne og vil bare at hun skal ha et godt liv og vet godt at "min lykke" ikke trenger å passe henne.

Anonymous poster hash: 3c0bc...d15

[AnonymBruker]

anonym over.

 

og så mange andre skriver. Så sliter alle med sitt.  og det skal sies at jeg og den venninnen snakker mase samme om ting vi synes er vanskelig og trist, vi deler problemer osv. Men akkurat den forholdsdelen har jeg ikke villet pirke for dypt i.

Anonymous poster hash: 3c0bc...d15

[AnonymBruker]

Å dømme noen etter yrke blir jo ikke bedre, hovedsaken man gjør noe man trives med. Jeg har et profesjonsstudium, men trives ikke, og ville mye heller jobbet på rema 1000.

Anonymous poster hash: 6bc7f...457

Helt enig. Var taper hele barne og ungskolen fordi jeg var flink på skolen og nerd. Hadde null verdi og selvbilde, og bygget all fremtidshåp på at dersom jeg kom inn på et prestisjestudium så ville jeg ha én ting å leve for. Sykt å si det. Men det var slik jeg tenkte. 

 

Så da jeg kom inn på dette studiet, ble ikke livet særlig bedre. Det er bare lesing, lesing og atter lesing. Aldri sosial og kommer til å dø i ensomhet uten noen rundt meg. Likevel kommenterer alltid folk til meg at ''Du er så heldig som studerer det''. Skulle bare visst. 

 

 

Anonymous poster hash: 0c4ec...ac1

[AnonymBruker]

Jeg tror perspektivet her er alfa og omega.

 

De som er den eneste uten høyere utdannelse eller med en god jobb i en vennekrets der alle har dette vil kunne føle seg mindre, og det samme gjelder for single som omgir seg med venninner i forhold, og ufrivillig barnløse par som omgås mange par med barn.

 

Om noen år er situasjonen kanskje en annen, da er kanskje du den med samboer i et lykkelig forhold, mens venninnene dine som har pplevd et brudd ser på seg selv som tapere som ikke fikk forholdet til å vare.

Anonymous poster hash: 56f0a...748

[AnonymBruker]

Jeg tenker om deg som med ene venninna mi: At hun ikke ser hvor verdifull hun er?

 

Alle har problemer i livet, store som små....!

Du må skape det liv du ønsker for deg selv, og kanskje dine venner faktisk ser på deg som en person som har mange gode verdier i livet?

Du er ikke mislykket hvis du ikke har barn, du er ikke mislykket om du ikke har mann, du er ikke mislykket om du elsker din jobb.

Anonymous poster hash: 0ad2c...a7b

[AnonymBruker]

Jeg har forresten barn og høyere utdannelse, og er generelt fornøyd med ting. Dersom jeg opplever at noen synes synd på meg fordi jeg ikke har en mann eller god jobb for tiden, så kan jeg derimot kjenne det småkoke. Ingenting kan få meg til å kjenne meg virkelig liten, bortsett fra slik velment men nedlatende "sympati".

Anonymous poster hash: 56f0a...748

[AnonymBruker]

Skjønner hvordan du har det. Jeg er selv den eneste i vennegjeng som er singel og uten barn. Føler meg som evig singel. Nesten umulig å finne seg kjæreste. Jeg har heldigvis god utdanning og jobb, men føler meg litt som taper. Ingen god følelse.

Anonymous poster hash: 558d6...31e

[Cashbah]

Jeg er frivillig barnløs, jeg kan ikke akkurat se på deg som en taper fordi du er det. Heller at du har flere muligheter til å leve et mer spennende liv enn dine venninner. Heldigvis er det mange i min omgangskrets som ikke ønsker seg barn.

[AnonymBruker]

 

Beklager å si det, men hvis du syns flere overdriver så forstår du ikke situasjonen. Jeg opplever i økende grad å bli ekskludert pga sivil status, det har ingenting med min personlige oppfatning å gjøre men faktisk at jeg blir utstøtt fordi jeg er en, eller at det ikke er så nøye fordi jeg er bare en. Eksempler; jeg blir ikke invitert i middagsbesøk en lørdagskveld fordi det er "parmiddag" (gjerne seks par, så jeg ødelegger ingen romantikk), jeg blir ikke invitert med på fjelltur, piknik eller stranda fordi jeg ikke har mann og barn, jeg blir ikke invitert med på weekend turer fordi det er "jentenes fri fra mannen og du har jo ikke mann", det forventes at jeg jobber ekstra jul og påske fordi jeg ikke har barn, det forventes at jeg går overtid fremfor de med familie, det er helt greit å plassere den single damen på barnebordet i selskap når bordsettingen ikke går opp - evt mellom masse folk jeg aldri har møtt før i bryllup der andre kjente får sitte sammen, "du som ikke har noen som venter hjemme kan hjelpe til å rydde" er en vanlig kommentar i diverse tilstelninger, osv. osv. Jeg har en stor omgangskrets, de færreste er single, behandlingen av oss som er det er ganske unison, fra de med mann og barn så klart. Det har ingenting med min personlige oppfatning av egen status å gjøre, men hvordan andre så tydelig oppfatter det å omgås en voksen singel kvinne.

 

At du ikke kan annerkjenne folks opplevelser og følelser på dette området sier egentlig mye om hvor lite du faktisk kjenner til situasjonen.

Anonymous poster hash: c28a2...b39

 

 Da har du kjipe venninner vil jeg si.

 

Jeg har mann og barn - og finner på ting med mine venninne single eller ei. Enten alene, eller flere sammen, med og uten partnere. Men samtidig må det jo være åpning for at man noen ganger har parmiddag, på lik linje med at man invitere forskjellige sammesettninger av venner alt etter hva man skal finne på.

Anonymous poster hash: 3c0bc...d15

[AnonymBruker]

Har fem gode venninner.

Fire av disse og jeg er i forhold, har to barn eller flere, hus, bil og jobb.

Den ene venninna mi er ikke i forhold, har ingen barn (alder tatt i betraktning, lite sannsynlig at hun får). MEN for ei fantastisk venninne! Vi kan snakke om absolutt alt, hun er absolutt min aller nærmeste venninne, og jeg er vanvittig glad i henne! Tanken har aldri slått meg at hun skulle ha mindre verdi selvom hun ikke har kjæreste eller unger.

Anonymous poster hash: 9499a...165

 

Enig.

Anonymous poster hash: 0b3e0...b5f

[Gjest O.G.]

Beklager å si det, men hvis du syns flere overdriver så forstår du ikke situasjonen. Jeg opplever i økende grad å bli ekskludert pga sivil status, det har ingenting med min personlige oppfatning å gjøre men faktisk at jeg blir utstøtt fordi jeg er en, eller at det ikke er så nøye fordi jeg er bare en. Eksempler; jeg blir ikke invitert i middagsbesøk en lørdagskveld fordi det er "parmiddag" (gjerne seks par, så jeg ødelegger ingen romantikk), jeg blir ikke invitert med på fjelltur, piknik eller stranda fordi jeg ikke har mann og barn, jeg blir ikke invitert med på weekend turer fordi det er "jentenes fri fra mannen og du har jo ikke mann", det forventes at jeg jobber ekstra jul og påske fordi jeg ikke har barn, det forventes at jeg går overtid fremfor de med familie, det er helt greit å plassere den single damen på barnebordet i selskap når bordsettingen ikke går opp - evt mellom masse folk jeg aldri har møtt før i bryllup der andre kjente får sitte sammen, "du som ikke har noen som venter hjemme kan hjelpe til å rydde" er en vanlig kommentar i diverse tilstelninger, osv. osv. Jeg har en stor omgangskrets, de færreste er single, behandlingen av oss som er det er ganske unison, fra de med mann og barn så klart. Det har ingenting med min personlige oppfatning av egen status å gjøre, men hvordan andre så tydelig oppfatter det å omgås en voksen singel kvinne.

 

At du ikke kan annerkjenne folks opplevelser og følelser på dette området sier egentlig mye om hvor lite du faktisk kjenner til situasjonen.

 

Anonymous poster hash: c28a2...b39

Ok, du er fremdeles venninne med dama som sa det??? 

[kari2]

Jeg har tre gode venninner. Samtlige er gift/samboere med barn. Selv er jeg enslig og barnløs, har store problemer med relasjoner så derfor har jeg ikke fått til noe av dette. Vi har identisk utdanning, så det er bare på det sosiale planet skiller meg fra dem.

 

Jeg har lyst til å snakke med dem om hvordan jeg føler det, men vet ikke hvordan jeg skal ta opp temaet. Er veldig lite åpen, fordi jeg skammer meg sånn.

 

Her om dagen fortalte jeg faktisk en av venninnene om depresjonene jeg (også) har, og hun ble overrasket, men glad over at jeg delte det. 

 

Jeg kunne egentlig ønske meg en venninne som sliter med noe av det samme som jeg gjør, men av en eller annen grunn så tiltrekker jeg meg bare "vellykkede" folk (sikkert fordi jeg holder opp en fasade for å fremstå bedre enn jeg er).

 

Er det andre som føler seg som den mislykkede i vennegjengen? Og dere som har en slik venn/inne, hva tenker dere om ham/henne?

Anonymous poster hash: 973ba...c26

Ja, jeg søler meg definitivt som "taperen" i vennegjengen. Jeg prøver å opprettholde fasaden jeg og, men det blir vanskeligere og vanskeligere. Har ofte tenkt at jeg kanskje skulle finne meg noen venner som ikke er så vellykka;)

[Gjest O.G.]

"Jeg kikker meg rundt i vennegjengen min og ser bare "tapere", det er ingen som har absolutt alt på stell", men hva gjør det da når de er så utrolig geniale mennesker og gode venner?

[Gjest Yellowrose]

Husk at selvom DU ser på deg selv som ''taperen i gjengen'' gjør nok ikke vennene dine det. 

[AnonymBruker]

 Da har du kjipe venninner vil jeg si.

Jeg har mann og barn - og finner på ting med mine venninne single eller ei. Enten alene, eller flere sammen, med og uten partnere. Men samtidig må det jo være åpning for at man noen ganger har parmiddag, på lik linje med at man invitere forskjellige sammesettninger av venner alt etter hva man skal finne på.

Anonymous poster hash: 3c0bc...d15

Jeg må bare spørre; jeg forstår godt at et par vil ha ett annet par eller to på middag, men hva er forskjellen på 6 par på middag og 6 par + en enslig på middag? Det eneste det medfører er at en blir stengt ute, og det er så korttenkt. Jeg føler meg i alle fall veldig ekskludert når hele ungdomsvenninnegjengen med menn spiser middag sammen, uten at jeg er invitert fordi jeg er singel...

Ok, du er fremdeles venninne med dama som sa det??? 

Kan ikke droppe alle som kommer med sleivete kommentarer, da hadde jeg ikke hatt venner igjen. Parfolk er ofte veldig tankeløse.  

Anonymkode: e1c67...9b7

[Gjest O.G.]

 

Jeg må bare spørre; jeg forstår godt at et par vil ha ett annet par eller to på middag, men hva er forskjellen på 6 par på middag og 6 par + en enslig på middag? Det eneste det medfører er at en blir stengt ute, og det er så korttenkt. Jeg føler meg i alle fall veldig ekskludert når hele ungdomsvenninnegjengen med menn spiser middag sammen, uten at jeg er invitert fordi jeg er singel...

Kan ikke droppe alle som kommer med sleivete kommentarer, da hadde jeg ikke hatt venner igjen. Parfolk er ofte veldig tankeløse.  

Anonymkode: e1c67...9b7

Jeg synes den var mer enn tankeløs jeg da, jeg synes det ble mobbing av deg.