"Rett i dass, bokstavelig talt"

[AnonymBruker]

Det er to år siden. Det er så vanlig og 'de fleste kvinner opplever dette'. Men det er ikke noe man snakker høyt om.

Jeg mistet den lille i uke 14. Jeg var gravid for første gang og vi gledet oss stort. Jeg kjente ikke til spontanabort som tema og alt jeg tenkte på var gleden over å skulle bli mamma. Navn, fremtid og foreldre var tema vi hadde hver dag og vi leste opp og i mente om alt og ingenting. Vi var i lykkerus!

Jeg var spent og gledet meg til å fortelle familien og venner om det. I uke tolv fortalte jeg de nærmeste om det. Mine foreldre og søsken, hans foreldre og søsken.

Så kom uke 13. Jeg fikk store magesmerter og blødde...

På ultralyd fikk jeg beskjed om at alt stod bra til, og at det kan ha vært en rift. Jeg senket skuldrene. Legen sa jeg skulle til ukentlig kontroll for oppfølging. Jeg tenkte det var en god ting, og betrygget meg i det legen sa "tenk positivt, for dette er ikke noe å bekymre seg over". Neste uke fikk jeg vite at det nå var 50% sjanse for at barnet overlevde, men "tenk positivt, for dette går bra". Han sa det med så beroligende og påståelig stemme. Uken etter til ny kontroll var det ingen liv...

Jeg var knust og er fremdeles i dag lei meg over det som de fleste kvinner opplever, og fikk en kort trøst av de som visste om graviditeten. Så ble det stille. Det var noe galt med fosteret, sånn skjer og uff, jaja, neste gang går det bok bra var det jeg hørte. Jeg var egentlig i sjokk og skjønte ikle hva som hadde skjedd. Men alle sa at sånn er det og slikt skjer, men ingen snakket om sorgen som følger på. Ingen fortalte om at den psykiske påkjenningen som følger av "noe som ikke var ment for å være" ville komme. Jeg mistet og burde være ferdig med det.

To uker gikk, og den lille var fortsatt i magen. Sykehuset og berømte piller måtte til for at den skulle komme ut. Det var smertefullt, både psykisk og fysisk. Graviditetsfølelsene fortsatte likevel en måned til.

Vi fikk besøk den dagen, jeg hadde avtalt fra en måned tidligere å passe søsken. Skulle sagt at de ikke kunne komme. De visste hva jeg gikk gjennom den dagen, men forstod ikke alvoret jeg gikk gjennom, og jeg angrer på at jeg og mannen ikke var alene.

Jeg gikk på toalettet, hvor fosteret kom ut med mye blod, og jeg gråt. Når jeg kom ut kom kommentaren som siter to år senere.

"Haha, jaja, den gikk i dass, bokstavelig talt!". Han visste nok ikke hva han sa, men jeg vet til dags dato ikke hvordan jeg skal komme over det.

Jeg har hatt 2 graviditeter etter dette. Begge endte i spontanabort. Det viste seg at jeg har en kronisk underlivssykdom som jeg nå er operert for og enn så lenge i sjakk.

Min mann og jeg prøver, men etter ett år uten graviditet har jeg gitt opp. De gikk også "i dass" og jeg er livredd for at jeg ikke skal få oppleve å bli mamma.

Sorgen er like stor i dag som den var, selv etter å ha bearbeidet alt. Jeg er flau over at familien vet om det, og nå har flere begynt å spørre om ikke vi snart skal ha barn. Som om den lille jeg mistet er glemt. At jeg nå har kommet over det og kan bli gravid når som helst.

Jeg kan ikke det. Legen sier at om jeg ikke er gravid innen mars 2016, må vi se på alternativer på grunn av sykdommen og min historie.

Er det fordi vi nå er gift at jeg plutselig skal komme med nyheten fire måneder etter bryllupet?

Jeg er langt nede og føler ikke for å snakke med min mann om dette mer. Jeg er alene i sorgen og burde vært tilbake og kunne se fremover.

Takk til dere som har lest. Er egentlig ikke ute etter annet en råd og oppløftende ord. Kanskje noen som har opplevd sorgen og som selv vet hvor vanskelig det er, selv om det ikke snakkes noe om lengre.

Og generelt: Vil sorgen gå over?

Anonymous poster hash: 65a7b...b63

[malicious]

Ingen gode råd, men jeg gir deg en

[AnonymBruker]

Vanskelig å vite hva man skal si, annet enn at det rett og slett er forferdelig vondt å lese!

Jeg ble gravid for første gang i jula 2014 som endte i uke 12. Jeg fikk utskrapning en uke etter at det ble oppdaget på ultralyd, og vi er fortsatt prøvere. Er jeg ikke gravid innen desember kontakter vi legen for å få utredning.

Smertene etter tapet er der enda, men de pskykiske smertene som kommer med menstruasjonen hver måned er større. Sinne, skuffelsen og det ødelagte håpet om en ny spire i magen.

Det er mange kommentarer fra mennesker som er kalde og upassende. Folk som ikks har opplevd å miste vet sjeldent hva man skal si. Det du fikk høre er kanskje det verste jeg har hørt, og jeg forstår at det sårer!

Det eneste jeg prøver å tenke på er at jeg en dag skal bli mamma uansett. Om det så viser seg at vi ikke kan få barn selv ved hjelp så kommer vi til å adoptere.

Det er vondt å tenke på at vi kanskje ikke kan få barn, men jeg må prøve å tenke positivt til tross for at jeg er langt nede og føler at sexen for tiden er påtvunget.

Håper du blir gravid eller får god hjelp i mars. Det fortjener du

Anonymous poster hash: 69b63...314

[AnonymBruker]

Hjelpes, for en kommentar mannen kom med. Jeg vil også gi deg en virtuell klem, og ønsker at ting blr bedre i 2016 enn de hittil har vært.

Anonymous poster hash: 407e6...f5d

[Enamorada]

Jeg tviler på at sorgen går helt over noen gang. Men jeg håper at jeg glemmer en del ting ved det å ha mistet.

[-luring-]

Uff for en historie.. Skikkelig vondt å lese. Den sorgen du føler er helt forståelig, jeg har selv mistet.. Nå var ikke jeg like langt på vei som du var, men jeg å har en sorg som ikke helt går over.

Jeg tror desverre ikke at man blir kvitt sorgen helt, men at det blir bedre med tida det tror jeg. Håper virkelig at det går bedre for deg. Vanskelig å finne ord som kan trøste.

Men jeg tenker pådeg å håper at du snart kan få oppleve å bli mor 💞 sender gode klemmer å ønsker deg masse lykke til videre 💐

Det med at folk mase om at dere skal få barn, er jo såklart upassende nå i deres situasjon. Kanskje du skal si til de som spør mest, at dette er noe dere bestemmer selv å ikke ønsker flere spørsmål om det temaet?

Gode klemmer fra meg 💐

[AnonymBruker]

Uff for en historie.. Skikkelig vondt å lese. Den sorgen du føler er helt forståelig, jeg har selv mistet.. Nå var ikke jeg like langt på vei som du var, men jeg å har en sorg som ikke helt går over.

Jeg tror desverre ikke at man blir kvitt sorgen helt, men at det blir bedre med tida det tror jeg. Håper virkelig at det går bedre for deg. Vanskelig å finne ord som kan trøste.

Men jeg tenker pådeg å håper at du snart kan få oppleve å bli mor 💞 sender gode klemmer å ønsker deg masse lykke til videre 💐

Det med at folk mase om at dere skal få barn, er jo såklart upassende nå i deres situasjon. Kanskje du skal si til de som spør mest, at dette er noe dere bestemmer selv å ikke ønsker flere spørsmål om det temaet?

Gode klemmer fra meg 💐

Takk for fine ord. På en trist måte er det fint å vite at sorg ikke er uvanlig å ha etter lengre tid. Har følt meg veldig alene i sette. Min mann har vært en god støtte da.

Jeg er kanskje litt kort med andre når de spør, men synes generelt det er upassende å spør om det. Andre kjenner ikke til situasjonen til de som blir spurt.

Til alle som har svart, takk for fine ord.

TS

Anonymous poster hash: 4cf4a...d4e

[-luring-]

Takk for fine ord. På en trist måte er det fint å vite at sorg ikke er uvanlig å ha etter lengre tid. Har følt meg veldig alene i sette. Min mann har vært en god støtte da.

Jeg er kanskje litt kort med andre når de spør, men synes generelt det er upassende å spør om det. Andre kjenner ikke til situasjonen til de som blir spurt.

Til alle som har svart, takk for fine ord.

TS

Anonymous poster hash: 4cf4a...d4e

Godt at du kan snakke med mannen din jeg å har søkt mye trørs til min mann, men han har på en måte kommet over det å jeg vil ikke prate så my mere med han om det.

Helt enig i at de som spør om graviditet til deg ikke har noe med det. Som du sier så aner de ikke hva som kan ligge bak det at man ikke er gravid eller har barn 😊

Jeg skal fortsette å håpe for deg, og krysser fingrene for dere 💐

[AnonymBruker]

Sender en stor klem og medfølelse

Hadde selv MA i januar i år, og kjenner meg igjen i alt du skriver.
Oppdaget i uke 13, fosteret døde i uke 11, en uke etter en kjempefin UL der alt var normalt. Så selv om jeg var veldig klar over risikoen, så fikk vi jo beskjed om at risikoen var veldig liten når alt var så fint i uke 10. Rakk derfor å glede meg og fortelle nærmeste familie (pga julefeiring og ikke alkohol...). Så det ble et sjokk selv om jeg visste om muligheten.

Sorgen var fæl de første månedene, helt grusomt. Som er skikkelig kraftig kjærlighetssorg faktisk. Og nei, den lille vi mistet vil ikke bli glemt, av oss i hvertfall. Synes nesten det er trist at ikke flere visste om dens eksistens, det hadde den fortjent. Fikk god oppfølging på sykehus ang det fysiske, men det psykiske er jo tabu siden det aldri snakkes om aborter. Noe jeg synes er dumt og det gjør ting vanskeligere synes jeg.

Forøvrig så endte vår lille på samme vis som deres, i do.... Enda jeg egentlig skulle inn på sykehuset, men så skjedde det natta før i hovedsak. Synes akkurat det var litt tragikomisk selv, husker at jeg faktisk smålo litt, ikke fordi det var morsomt, men egentlig det stikk motsatte... Så ikke sikkert kommentaren var så ille ment som den fremsto for deg, jeg hadde den samme tanken i mitt hode da det skjedde - det gikk virkelig i dass. Jeg trøster meg med at det nok er mang et lite forhenværende liv som har endt sine dager i et toalett, så det er jo ikke vår skyld at det blir slik, og ikke noe å gjøre noe med. Men jeg vet ikke hvordan jeg hadde reagert om jeg hadde fått en slik kommentar, for det er en ting å tenke det selv, men for andre å si slikt...nei, hadde neppe reagert bra. 

Sorgen min ble mindre etter en liten "begravelse". Kjøpte en fin liten eske hvor jeg samlet UL-bildene, helsekortet, innkalling til OUL osv og satte den på loftet. Måtte liksom fysisk sette et lokk over den delen for å gå videre. Det var vel i mars eller april, så tok noen mnd før jeg i det hele tatt klarte å ta i de tingene.Det som drev meg var at vi prøvde å bli gravide igjen, og jeg fryktet at sorgen ville gjøre det vanskeligere. Et par mnd etter "avslutningen" ble jeg gravid igjen - og er nå 23 uker på vei. Langt fra noe avslappet svangerskap, og vi bare krysser fingrene og tenker at det som skjer det skjer. Har lært at det er risikosport å være gravid, så vi er forbeholdne til det hele selv om alt i teorien står bra til. For meg er dette nr 2... Virkelig, andre gang jeg er gravid, og mitt andre barn. Det første endte dessverre sitt liv så alt for tidlig. Men vil aldri bli glemt. Veldig få vet om at det er slik.

Med tiden blir sorgen mildere, men glemt blir det aldri tror jeg.

Stor klem, og du er ikke alene

Anonymous poster hash: 445b4...eca

Anonymous poster hash: 445b4...eca

[Pinto2013]

Jeg kan ikke en gang tenke meg til hvordan du har det, dette var virkelig vondt å lese. Jeg har ikke vært i din situasjon, så har ingen gode råd, annet enn at du må ta vare på deg selv. Sorger noe vi alle takler veldig forskjellig, og du må ta den tiden du trenger til å bearbeide din sorg. Hvis du ikke føler for å prate med mannen din eller venner og familie, så kunne du kanskje prøvd å snakket med en profesjonell? Noen ganger er det veldig godt å snakke med en fremmed. Det er kanskje lettere å være så utleverende og sårbar med en du ikke skal ha en relasjon til senere.

Ønsker deg alt godt.

[N85]

Uff, kjenner meg igjen i mye av det du skriver og føler, men har ingen gode råd, dessverre..

 

Har hatt 4 SA selv. Det har vært kjempetungt. Jeg holder sorgen inni meg, og er flink til å late som at alt er bra. Prøver febrilsk å tenke positivt og holde motet oppe, og ellers ikke tenke så mye på det (som sikkert er et veldig dårlig råd) og ta en dag av gangen. Men hvis det går galt en gang til (prøver aktivt å bli gravid igjen nå), så tror jeg kanskje jeg bør oppsøke hjelp fra noen som kan hjelpe meg å bearbeide dette. 

 

Kommentaren fra mannen din var forferdelig. Men samtidig er det nok ikke så lett for disse mennene å vite hva de skal si heller eller hvordan de kan trøste oss. SA er ikke like tøft for mannen som det er for kvinnen. 

 

Uff, det ble nok ikke så mye positivt jeg kunne bidra med. Men vil i hvert fall si at du er ikke alene, og vi er flere i lignende situasjon med de samme tunge følelsene rundt dette

 

 

[AnonymBruker]

Sender en stor klem og medfølelse

Hadde selv MA i januar i år, og kjenner meg igjen i alt du skriver.

Oppdaget i uke 13, fosteret døde i uke 11, en uke etter en kjempefin UL der alt var normalt. Så selv om jeg var veldig klar over risikoen, så fikk vi jo beskjed om at risikoen var veldig liten når alt var så fint i uke 10. Rakk derfor å glede meg og fortelle nærmeste familie (pga julefeiring og ikke alkohol...). Så det ble et sjokk selv om jeg visste om muligheten.

Sorgen var fæl de første månedene, helt grusomt. Som er skikkelig kraftig kjærlighetssorg faktisk. Og nei, den lille vi mistet vil ikke bli glemt, av oss i hvertfall. Synes nesten det er trist at ikke flere visste om dens eksistens, det hadde den fortjent. Fikk god oppfølging på sykehus ang det fysiske, men det psykiske er jo tabu siden det aldri snakkes om aborter. Noe jeg synes er dumt og det gjør ting vanskeligere synes jeg.

Forøvrig så endte vår lille på samme vis som deres, i do.... Enda jeg egentlig skulle inn på sykehuset, men så skjedde det natta før i hovedsak. Synes akkurat det var litt tragikomisk selv, husker at jeg faktisk smålo litt, ikke fordi det var morsomt, men egentlig det stikk motsatte... Så ikke sikkert kommentaren var så ille ment som den fremsto for deg, jeg hadde den samme tanken i mitt hode da det skjedde - det gikk virkelig i dass. Jeg trøster meg med at det nok er mang et lite forhenværende liv som har endt sine dager i et toalett, så det er jo ikke vår skyld at det blir slik, og ikke noe å gjøre noe med. Men jeg vet ikke hvordan jeg hadde reagert om jeg hadde fått en slik kommentar, for det er en ting å tenke det selv, men for andre å si slikt...nei, hadde neppe reagert bra.

Sorgen min ble mindre etter en liten "begravelse". Kjøpte en fin liten eske hvor jeg samlet UL-bildene, helsekortet, innkalling til OUL osv og satte den på loftet. Måtte liksom fysisk sette et lokk over den delen for å gå videre. Det var vel i mars eller april, så tok noen mnd før jeg i det hele tatt klarte å ta i de tingene.Det som drev meg var at vi prøvde å bli gravide igjen, og jeg fryktet at sorgen ville gjøre det vanskeligere. Et par mnd etter "avslutningen" ble jeg gravid igjen - og er nå 23 uker på vei. Langt fra noe avslappet svangerskap, og vi bare krysser fingrene og tenker at det som skjer det skjer. Har lært at det er risikosport å være gravid, så vi er forbeholdne til det hele selv om alt i teorien står bra til. For meg er dette nr 2... Virkelig, andre gang jeg er gravid, og mitt andre barn. Det første endte dessverre sitt liv så alt for tidlig. Men vil aldri bli glemt. Veldig få vet om at det er slik.

Med tiden blir sorgen mildere, men glemt blir det aldri tror jeg.

Stor klem, og du er ikke alene

Anonymous poster hash: 445b4...eca

Anonymous poster hash: 445b4...eca

Tusen takk for gode ord. Blir litt rørt til tårer over at det har godt så bra i svangerskapet ditt til nå. Ønsker deg alt godt og smiler over at du og den lille har det bra.

Jeg mistet ultralydbildet, og har ikke funnet det. Ved flytting i fjor tenkte jeg det ville dukke opp, og håper det ikke er tapt. Kjenner selv at det hadde vært godt å ha når tanken over barnet blir for sterkt. Men nei, jeg kommer aldri til å glemme.

Håper fremtiden er lys og at jeg får bli mamma i fremtiden. Og prøver å tenke på at mars kan være veien til å bli gravid, om vi ikke skulle klare det selv. For jeg KAN bli gravid. Enn så lenge. Legen sa jeg burde vært gravid innen jeg var 22 på grunn av sykdommen, men at det finnes en mulighet. Og som en over skrev, mamma kan man bli uansett, og adopsjon er absolutt en mulighet.

Klem til deg og lykke til med liten venn. Denne gangen skal det gå bra for dere. <3

Anonymous poster hash: 4cf4a...d4e

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke en gang tenke meg til hvordan du har det, dette var virkelig vondt å lese. Jeg har ikke vært i din situasjon, så har ingen gode råd, annet enn at du må ta vare på deg selv. Sorger noe vi alle takler veldig forskjellig, og du må ta den tiden du trenger til å bearbeide din sorg. Hvis du ikke føler for å prate med mannen din eller venner og familie, så kunne du kanskje prøvd å snakket med en profesjonell? Noen ganger er det veldig godt å snakke med en fremmed. Det er kanskje lettere å være så utleverende og sårbar med en du ikke skal ha en relasjon til senere.

Ønsker deg alt godt.

Takk <3

Jeg har vurdert profesjonell hjelp, noen å snakke med om dette. Med en utdannelse i veiledning er det litt tatt at man kan hjelpe andre, men metodene er visst ubrukelige på meg selv...

Så psykolog kan nok være en god vei. Min mann har anbefalt meg det tidligere, men ønsket og ønsker å være sterk i sorgen.

Om jeg ikke snart blir gravid igjen snart, så er nok det en mulighet jeg har åpen.

Anonymous poster hash: 4cf4a...d4e

[AnonymBruker]

Min personlige mening? Folk som sørger voldsomt etter en tidlig SA er generelt litt ustabile mennesker. Det er noen som leter etter legitime grunner til å være opprørt og utnytter dem maksimalt. De gjør det jo ubevisst, men det er ofte slitsomt å forholde seg til slike mennesker.

Anonymous poster hash: 592db...a2b

[AnonymBruker]

Min personlige mening? Folk som sørger voldsomt etter en tidlig SA er generelt litt ustabile mennesker. Det er noen som leter etter legitime grunner til å være opprørt og utnytter dem maksimalt. De gjør det jo ubevisst, men det er ofte slitsomt å forholde seg til slike mennesker.

Anonymous poster hash: 592db...a2b

Jeg er enig når det gjelder virkelig tidlige SA-er, men uke 14 er ikke tidlig i min verden. Da er man over 12-ukersgrensa, ting skal statistisk sett gå bra og folk har fått vite om graviditeten. Noen har også fått litt mage. Klart det er tøffere enn f.eks i uke 6!

Anonymous poster hash: c00e3...3d4

[AnonymBruker]

 

Min personlige mening? Folk som sørger voldsomt etter en tidlig SA er generelt litt ustabile mennesker. Det er noen som leter etter legitime grunner til å være opprørt og utnytter dem maksimalt. De gjør det jo ubevisst, men det er ofte slitsomt å forholde seg til slike mennesker.

Anonymous poster hash: 592db...a2b

 

 

Jeg er litt enig med deg, men det har også noe å si om de har slitt lenge for eksempel. De som har prøvd i flere år og endelig har blitt gravide opplever det kanskje som et større slag hvis det går galt. Eller de som har flere aborter på rad.

 

Jeg mistet selv i uke 12 for et halvt år siden, og kjenner meg ikke igjen i beskrivelsene av langvarig sorg. Det var tøft der og da og jeg vil nok alltid huske det lille livet som aldri ble noe av. Men alle mine tanker om hva som kunne ha blitt osv er jo bare mine egne fantasier. Det ble ikke noe barn, sannsynligvis av medisinske årsaker, og den sorgen jeg følte over at det ikke ble noe av er relativt sett liten i forhold til andre sorger i livet. Når det er sagt, var det selvsagt trist, og jeg gråt en del i starten.

 

Men jeg har to barn fra før, og fremdeles tid til å prøve på nytt hvis vi ønsker det (er 32). Hadde jeg vært barnløs og 39 ville det kanskje vært mye verre. I tillegg er det mange andre personlige faktorer som gjør det forskjellig hvordan man takler sånne ting, grensen for hva som er normalt er nok relativt vid. Noen sørger nesten ikke, andre blir helt knust.

 

Men de som sørger veldig hardt, lenge og voldsomt over en tidlig SA kan sikkert ha god nytte av å snakke med profesjonelle. En venninne vurderte gravstein i hagen etter en 4+3 abort, da synes jeg det har tatt litt av.

Anonymous poster hash: 2aebf...9d9

[AnonymBruker]

De som ikke skjønner at å miste et ønsket barn innebærer sorg har aldri opplevd det selv. Og de som har barn fra før kan ikke uttale seg om hvordan det er å oppleve ma/sa når man enda ikke har barn men ønsker det inderlig. Da sitter man med en ekstra frykt for aldri å bli mor som er en ekstra belastning de med barn ikke kan forstå.

Å miste rundt uke 12 er ikke tidlig. Kroppen er stappfull av hormoner og veldig klar for videre svangerskap. Det er som om noe fysisk mangler i kroppen etterpå... Bare de som har opplevd det selv forstår følelsen. Antagelig annerledes etter kun få uker, men er barn et inderlig ønske er det tøft å miste, selv tidlig. Blir en knust drøm kan man kanskje si.

Blir alltid provosert av folk som uttaler hvor normalt sa/ma er og at det ikke er noe å ta på vei for. Vet da med en gang at de aldri har opplevd det selv.

Anonymous poster hash: 445b4...eca

[AnonymBruker]

De som ikke skjønner at å miste et ønsket barn innebærer sorg har aldri opplevd det selv. 

Blir alltid provosert av folk som uttaler hvor normalt sa/ma er og at det ikke er noe å ta på vei for. Vet da med en gang at de aldri har opplevd det selv.

Anonymous poster hash: 445b4...eca

 

Joda, selvsagt har jeg det.

Anonymous poster hash: 592db...a2b

[AnonymBruker]

❤️❤️

Jeg har også mistet i SA. Vi hadde prøvd i nesten et år. Føler sånn med deg.

Ble gravid igjen 10 mnd senere. Nå ligger jeg å ser på verdens skjønneste på mnd som ligger å sover. Håper av helemitt hjerte du får oppleve det samme om ikke så lenge😊

Anonymous poster hash: 9bf38...0eb

[AnonymBruker]

❤️❤️

Jeg har også mistet i SA. Vi hadde prøvd i nesten et år. Føler sånn med deg.

Ble gravid igjen 10 mnd senere. Nå ligger jeg å ser på verdens skjønneste på mnd som ligger å sover. Håper av helemitt hjerte du får oppleve det samme om ikke så lenge😊

Anonymous poster hash: 9bf38...0eb

*5 mmd

Anonymous poster hash: 9bf38...0eb