Føler meg så mislykket

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med tilbakevennende depresjon i mange år nå, den har ikke vært like mye til stede hele tiden, så jeg har klart stort sett å fungere relativt tilfredsstillende, men i perioder har det vært veldig ille og jeg har ikke fungert i det hele tatt.

Trodde jeg var "frisk" i 2014, så da begynte jeg å studere, det gikk greit i ett semester, men i det neste ble jeg skikkelig deprimert, jeg klarte ikke fungere i det hele tatt, ble innlagt, så jeg klarte dessverre ikke fullføre året.

 

Jeg startet på et nytt studie i høst, var veldig motivert i august, tenkte at jeg skulle klare dette. Men nå kjenner jeg at ting begynner å svarte skikkelig igjen. Jeg burde kanskje sett den komme, det er jo slik det har vært mer eller mindre i 10 år nå. Begynner å lure på om det var noen god ide å begynne å studere. Vet ikke om jeg klarer å fullføre semesteret, har nesten ikke lest noen verdens ting, og så har jeg et arbeidskrav som jeg ikke fikk godkjent, om jeg ikke klarer å rette det opp så får jeg ikke tatt eksamen.

 

Kommer jeg aldri til å klare å studere? Alt blir plutselig så utrolig svart, uten at jeg ser noen tydelig grunn til det. Jeg går i behandling, så jeg får jo hjelp, men vet likevel ikke om jeg klarer skolen, og det får meg til å føle meg så utrolig mislykket.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre , begynner å angre på at jeg startet å studere, spesielt når det var mange andre som mente at det var en dårlig ide, nå viser jeg bare dem at de hadde rett.

Anonymous poster hash: 594d3...871

[Gjest Vevila]

Kjenner meg veldig igjen, bare at jeg sliter med angst i tillegg. For meg måtte jeg bare legge ønsket om å studere på hylla for nærmeste framtid i alle fall. Har man hatt flere depressive episoder er nok sjangsen stor for at det er noe man må leve med livet ut. Kanskje begynne med/øke medisineringen når ting går nedover og høre om skolen kan tilrettelegge noe?

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen, bare at jeg sliter med angst i tillegg. For meg måtte jeg bare legge ønsket om å studere på hylla for nærmeste framtid i alle fall. Har man hatt flere depressive episoder er nok sjangsen stor for at det er noe man må leve med livet ut. Kanskje begynne med/øke medisineringen når ting går nedover og høre om skolen kan tilrettelegge noe?

 

Leit å høre at du også sliter, sender deg en klem.

 

Jobber du nå, eller får du aap?

Jeg håper virkelig at jeg slipper å ha depressive episoder resten av livet. Jeg sluttet også å ta medisinen min fordi "det gikk jo så bra", men innser nå at det sikkert var en dårlig ide. Har ikke fortalt legen min at jeg har sluttet ennå, redd for at han skal bli "sint" på meg.

 

Hater at ting er så ustabilt, for når ting går bra så er jeg jo i stand til å studere. Men når jeg sliter som mest så er jeg ikke i stand til noen ting som helst, hvem i all verden vil ansette en som må sykemeldes med jevne mellomrom?

Anonymous poster hash: 594d3...871

[Gjest Vevila]

 

Leit å høre at du også sliter, sender deg en klem.

 

Jobber du nå, eller får du aap?

Jeg håper virkelig at jeg slipper å ha depressive episoder resten av livet. Jeg sluttet også å ta medisinen min fordi "det gikk jo så bra", men innser nå at det sikkert var en dårlig ide. Har ikke fortalt legen min at jeg har sluttet ennå, redd for at han skal bli "sint" på meg.

 

Hater at ting er så ustabilt, for når ting går bra så er jeg jo i stand til å studere. Men når jeg sliter som mest så er jeg ikke i stand til noen ting som helst, hvem i all verden vil ansette en som må sykemeldes med jevne mellomrom?

Anonymous poster hash: 594d3...871

 

Ååå takk for klem, sender en tilbake! 

 

Jeg får aap nå, og tar vel sikte på en delvis uføretrygd etterhvert. Håper på å kunne jobbe så mye som mulig utenom. Jeg gjorde som deg et par ganger og droppet medisinene, men det gikk like dårlig hver gang dessverre. Jeg tror det er viktig at man legger opp hverdagen, med en ny mulig dårlig periode i tankene slik at man ikke blir helt tatt på senga når/hvis den kommer. 

 

Ja, dette meg jobb er ikke lett. Man må nok være heldig med arbeidsgiver, og/eller være veldig nøye med å legge opp hverdagen slik at depressive episoder holdes til et minimum