Gå fra to til tre barn

[AnonymBruker]

Jeg elsker den lille flokken min på tre. Ja, det er hektisk når småbarnsperioden er på sitt verste, men nå har de vokst seg til litt og er mer harmoniske. De er tre helt forskjellige individer og herlige små mennesker, og jeg er superheldig som får være mammaen deres. Vi har måttet kjøpe større bil og større hus, og feriebudsjettet vårt er større enn hos tobarnsfamilier, men vi klarer oss fint. Poenget er at vi visste hva vi bega oss ut på da vi startet prøvinga på tredjemann (som fort kunne ha blitt tredje- og fjerdemann, men den ene tvillingen klarte seg ikke gjennom første trimester). Planlegging er tingen.

Anonymous poster hash: 482d1...9bf

[AnonymBruker]

Hvorfor ønsker dere tre barn? Var det fint med mange søsken f.eks? Det er jo så mange slitne foreldre der ute, er ikke barna tjent med å ha færre søsken og foreldre med mer overskudd?

Anonymous poster hash: ca878...7e9

For det første elsker vi ungene og alt de gir oss, og vi vil gjerne ha flere slike fantastiske folk rundt oss!

Etterhvert som de vokser ser jeg for meg at vi vil sette veldig stor pris på å ha dem i livene våre.

Vi ønsker liv i husene og på gården. Har mange soverom, stor bil, og føler generelt at vi lever et liv med rom for mange barn.

Har en rimelig stor gård og håper at sjansen for at noen vil ta over er større om vi har flere barn, og at "presset" på hvert enkelt reduseres. Selvfølgelig bestemmer de selv hva de vil, men tror alltid barna vil kjenne litt på presset når det gjelder å ta over (egen erfaring).

Og vi bor i ei lita bygd hvor hvert barn betyr mye.

Jeg har alltid savnet flere søsken, har kun ett og vi er veldig ulike.

Har snakket med flere eldre om hva de angrer på i livet. Mange sier at de gjerne skulle hatt flere barn.

Anonymous poster hash: 9c594...362

[AnonymBruker]

Jeg har fire og synes ikke overgangen fra to til tre var så stor som alle skal ha det til.

Det er klart man merker det, men det blir fort en naturlig del av hverdagen og en selvfølgelighet.

Det skal jo sies at vi har vært heldige og fått friske barn som har vært lette ifht mat, soving og gråting og jeg vil tro det har mye å si. Men det er også litt hva du gjør det til selv. For min del var overgangen størst fra førstemann til å få nr. to.

Om dette er now dere ønsker så vil jeg tro det går veldig fint

Anonymous poster hash: 87f90...4e9

[AnonymBruker]

Får alle barna nok oppmerksomhet og tid fra dere?

Anonymous poster hash: ca878...7e9

[bush babe]

Hvorfor ha så mange barn? Mitt ståsted er at en holder. Kommer det en nummer to så skjer det. Men etter det er jeg klar for sterilisering, i frykt for å få en tredje.

Jeg synes det er synd at man skal ha så mange barn. Sett fra et annet perspektiv:

Mindre tid til hvert av barna. Deres fritid, kjærlighet, hjelp og gleder blir da delt på tre.

Jeg ønsker heller å gi en eller ti det jeg kan av kjærlighet og tid, men skulle det være tre synes jeg det er urettferdig ovenfor de to andre som kommer på sidelinjen den første tiden og som må dele mamma og pappa med ennå en.

Anonymous poster hash: 7086e...dd6

Jeg tenker at barn har godt av å måtte dele tiden med andre. I den vestlige verden er det mer enn nok av bortskjemte barn som får alt for mye av både det ene og det andre, så å dele oppmerksomheten med to søsken er nok ikke så aller verst

For å svare ts; jeg syns ikke overgangen fra to til tre har vært så stor. Jeg har en mann som hjelper til, barn som skjønner at alt ikke dreier seg om dem hele tiden, slik at minstemann har fått sitt hun også. Og vi har ikke så stort hus, barna deler rom enn så lenge, men vi har muligheten til å innrede slik at de får hvert sitt etterhvert. 

Jeg føler også at tiden strekker til, og at alle barna får litt egentid med oss foreldre, men foreløpig har vi bare ett skolebarn, noe sier meg at det vil bli mye mer travelt så fort alle er på skolen :O

Endret 19. oktober 2015 av bush babe

[Vera Vinge]

Vi tenker også på om vi ønsker en nr 3, eller om det er greit med de to vi har. Jeg har nå tenkt at hvis det skulle komme en nr. 3 etter hvert, vil det ikke bli like tett som mellom de to vi har (ca. 2 år). Jeg håper at mellomste på den måten ikke vil stå i like stor fare for å bli skvist som hvis han fikk et søsken til veldig raskt. Men dette vet man jo ikke før man står der, og ser hvor mye alle barna krever.

 

Jeg ser absolutt utfordringer med å ha flere enn to barn. Men det med at man da ikke får så mye alenetid med hver enkelt, og slike argumenter, forstår jeg meg bare delvis på. Alle barn trenger da ikke timesvis alene med foreldrene i uka. Min relativt korte erfaring som tobarnsmor (de er 1,5 og 3,5), er at de trives godt sammen og vi har hittil ikke sett det store behovet for at de må gjøre egne ting støtt og stadig. Dette kan så klart endre seg, men jeg har troa på at vi ikke skal trenge å gå rundt med dårlig samvittighet for at vi ikke får gitt 100% oppmerksomhet til hvert enkelt barn til en hver tid. Jeg tror mye godt kommer ut av en fellesskapsfølelse, hvor barn også blir behandlet som en del av flere. Litt uvante tanker i vår kultur i 2015, kanskje, men.

 

I tillegg ser jeg at mange vi kjenner underholder barna sine enormt mye. Har man barn som er i stand til å leke selv, vil jeg også tro det er en annen sak å ha flere barn. Jeg skal ikke skryte på meg all æren for at mine barn er flinke til å leke selv, for det handler nok sikkert noe om medfødt personlighet, men det handler nok en del om oss voksne også. Selv om de er i barnehagen hele dagen, føler jeg ikke at jeg må bote på dårlig samvittighet ved å sitte og bygge lego med dem hele kvelden. De leker mest selv, men de er jo stort sett i samme rom som oss, og vi snakker mye sammen og er sammen, koser og tøyser, selv om vi voksne rydder litt o.l. samtidig innimellom eller leser avisa e.l.

[Mafalda]

Får alle barna nok oppmerksomhet og tid fra dere?

Anonymous poster hash: ca878...7e9

 

Fasiten på det er det jo ikke vi foreldre som sitter på, og ikke får vi den før barna er voksne heller.

 

Men med det (relativt store) forbeholdet der: jeg føler ikke at noen i ungeflokken går på selvstyr eller blir "oversett". Vi oppfordrer dem jo til å ordne seg selv, alt etter alder og evner, på den måten at de går til og fra speider, passer på lekser og treningstøy, slike dagligdagse ting. Men vi stiller på fjortisens fotballkamper og henter sekstenåringen fra fest selv om de begynner å bli store og strengt tatt kunne klart seg selv. Vi tar med sjuåringen på kino selv om vi har sett de fleste barnefilmene før. Det har alltid vært et poeng for meg med minst mulig "Nei, det kan vi ikke, for du har så mange søsken", og sånne ting som å droppe sjuåringens Halloweenutkledning fordi vi har det så travelt om morgenen, eller at vi lar være å komme på elleveåringens julekonsert, skjer ikke. At jeg og mannen min til tider bare møtes i døra for å stille opp for alle, får vi ta på vår egen kappe

 

Og jeg forsøker å ta vare på de øyeblikkene vi har i tosomhet, med hvert enkelt barn. En kjøretur med de store barna byr på mye prat som vi ikke hadde fått ellers. Musikkgruppa til toåringen er vår hellige, lille stund i uka, bare hun og jeg. Sjuendeklassingen kommer på jobben min hver fredag, da sitter vi der og skravler litt, han får kakao og leser aviser, og så går vi sammen til engelskkurset hans etterpå. Små stunder som er viktige for å holde kontakten levende, særlig med de større som begynner å bli travle med sine egne liv. I tillegg har jeg foreldre som er glad i å ta med ett og ett eller to og to barn på ting, noe som er en fordel for alle parter.

 

Så nei, jeg føler ikke at det er vanskelig å gi dem nok oppmerksomhet, også fordi de er så forskjellige mtp alder og interesser (og utfordringer). Etter tjue runder med lesing av Travelby-boka er det bare hyggelig å dra på fotballkamp med gutta eller se på Twin Peaks sammen med eldstejenta. Det blir et vekselbruk der jeg nesten aldri føler at jeg kommer til kort- selv om det selvsagt hender. Men jeg er enig i det som sies over om at mange har en vanvittig høy standard for hvor mye oppmerksomhet et barn skal ha, og jeg er ikke nødvendigvis enig i at det alltid er sånn at jo mer, jo bedre. Jeg har møtt 13-åringer som fremdeles blir kledd på av mamma før kamp (!) og aldri har tatt bussen alene, og da tenker jeg i mitt stille sinn at det muligens hadde vært bedre å fordele behovet for å bedrive intens mamming utover på flere barn (eventuelt få seg en annen hobby enn å curle)...

 

Å konstant være i foreldres og besteforeldres fokus kan også være slitsomt, det kan være lettere å fordele den "byrden" mellom søsken. For ikke å snakke om at søsken også gir hverandre oppmerksomhet seg imellom, det er også en viktig faktor her.

 

 Så nei, jeg sliter ikke mye med tanker om at barna ikke blir sett og tatt vare på, jeg synes det funker ganske fint. Men som sagt: det er ikke jeg som skal avgjøre hvor vellykket vårt familieliv er, når alt kommer til alt. Om det har vært bra nok er det barna som avgjør, og basert på de voksne jeg kjenner har nå de fleste ett eller annet å klage på når det kommer til oppveksten sin, uansett. Var det ikke for lite oppmerksomhet, så var det for mye, og var det ikke noe galt med mengden, så var det noe galt med måten Men jeg har veldig sans for tesen om "good enough mothering", og satser på at om ikke mine barns oppvekst har vært perfekt, så har den vært en bra nok base til å bygge voksenlivet sitt på. Gjør den det, kan det ikke ha vært så altfor galt.

Endret 19. oktober 2015 av Mafalda

[needinspiration]

Anbefaler å vente til at han minste har slutta med bleier. Her følte jeg at det hjalp en del å ha en ting mindre å tenke på. Pluss at min mellomste måtte slutte med vogn da jeg var høygravid med nr 3. Var veldig tungt å kjøre rundt med søsken vogn.

[AnonymBruker]

Min svigermor hadde en eldre og en yngre søster. Hun sa bestandig: Dritten er i midten!

 

Med det mente hun at den eldste og yngste alltid fikk mer oppmerksomhet enn det hun fikk.
Noe hun aldri har sluttet å snakke om.

Anonymous poster hash: afe0c...951

[AnonymBruker]

 

 

Min svigermor hadde en eldre og en yngre søster. Hun sa bestandig: Dritten er i midten!

 

Med det mente hun at den eldste og yngste alltid fikk mer oppmerksomhet enn det hun fikk.
Noe hun aldri har sluttet å snakke om.

Anonymous poster hash: afe0c...951

 

 

Det er ikke sikkert at storesøster syntes at det var så gøy å være eldst heller da. Foreldre er ofte strengere mot den eldste, og de må ta ansvar tidligere enn søsknene.

 

Å lillesøster var kanskje drittlei av å høre at hun var for liten, og ikke fikk være med på ting. Kanskje storesøstrene rottet seg sammen og holdt henne utenfor når de skulle gjøre spennende ting.

 

Det er positive og negative sider ved alt tror jeg.

 

Anonymous poster hash: 74a53...b78

[Susa]

Min mor er yngst av tre. Og hun ble nesten litt oversett i barndommen, fordi hun "var jo så stille og rolig", mens de to eldre tok veldig mye "plass".

Så man kan vel ikke si at dritten er i midten hele tida...

Jeg ønsker meg en til om noen år. Håper mannen min går med på det. Han syns det har Vært så tøft å gå fra en til to at han vil sterilisere seg...

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i en familie med 7 søsken, og har fått min egen familie nå på 5 barn Jeg vil si det første barnet er det vanskeligste siden man er ny på alt, men alt etter det går helt fint! Bare pass på at økonomi og overskudd er på stell, så ordner det seg. De 2 siste barna fikk vi en god del år etter de 3 første, det føler jeg var til stor hjelp. Å ha 5 barn i småbarnsalder hadde blitt veldig krevende.

Anonymous poster hash: 6859a...580

[AnonymBruker]

Min mor er yngst av tre. Og hun ble nesten litt oversett i barndommen, fordi hun "var jo så stille og rolig", mens de to eldre tok veldig mye "plass".

Så man kan vel ikke si at dritten er i midten hele tida...

Jeg ønsker meg en til om noen år. Håper mannen min går med på det. Han syns det har Vært så tøft å gå fra en til to at han vil sterilisere seg...

Det sa mannen min og, men etterhvert som barna vokste opp og gikk fra gråtende tasser til små unike individer endret han mening Nå er vi oppe i 5 barn!

Anonymous poster hash: 6859a...580

[AnonymBruker]

Tre barn begrenser endel mer enn to barn med tanke på ferie, opplevelser, barnevakt, økonomi Osv.

Anonymous poster hash: ca878...7e9

[bush babe]

Tre barn begrenser endel mer enn to barn med tanke på ferie, opplevelser, barnevakt, økonomi Osv.

Anonymous poster hash: ca878...7e9

Eller det gir ekstra glede, alternative ferier, mer tid hjemme med hverandre og mindre tid i bil 

[needinspiration]

Tre barn begrenser endel mer enn to barn med tanke på ferie, opplevelser, barnevakt, økonomi Osv.

Anonymous poster hash: ca878...7e9

Ehh nei.

[Gjest chiki]

Vi syns å gå fra en til to gikk superr, og venter nå nr3. Eneste var at vi ville ha kortere mellomrom mellom nr 2 og 3 endn det ble mellom første.

Nå er det 5 og 1,5 år, og vi venter nr3 i mai

[AnonymBruker]

Jeg er en av tre, og dritten i midten. Dèt er grunnen til at vi har to barn. Har alltid sagt, fra jeg var liten, at jeg ALDRI skal ha tre barn; enten to eller fire. 

 

Som skrevet over her: den første er Først, alt er stas og nytt. Den siste blir gullungen og den siste babyen.  Den i midten blir litt glemt; ble til for at nummer en ikke skulle bli enebarn/ha noen å leke med/fordi man "skal" ha (minst) to barn. Nummer tre kommer gjerne til verden fordi man ønsker seg en liten til, en baby, en minstemann. (Se gjerne på de voksne rundt deg med hvor det er tre søsken, kan det hende at tredjemann kanskje får litt mer hjelp enn de to andre? Jeg kjenner mange med tre hvor tredjemann -gjerne en gutt- får mer penger, mer hjelp, bor hjemme lenger, har gjerne ikke fullført utdannelsen, osv. Ikke fordi h*n er hjelpeløs, men fordi h*n er vant med å få hjelp hele tiden, eller er vokst opp med at andre gjør ting for ham/henne.)

Satt på spissen, absolutt, men det er min erfaring og mine observasjoner. MIN, altså Og nok til at det ikke blir tre barn her. 

 

En annen grunn for min del er at nå er vi en voksen per barn, og det er veldig praktisk. Bil og rom og ferie kan løses, for min del er det altså ikke det materielle.

 

 

Anonymous poster hash: 34d19...9d0

[AnonymBruker]

Og krangling da, må jo ta med det også; alltid to mot en.

Anonymous poster hash: 34d19...9d0

[AnonymBruker]

Tre barn begrenser endel mer enn to barn med tanke på ferie, opplevelser, barnevakt, økonomi Osv.

Anonymous poster hash: ca878...7e9

 

Uenig. Faren min er nest yngst av 5 søsken, og de har til sammen 11 barn. Mine besteforeldre var faktisk ganske ofte barnevakt for mange av oss barnebarna samtidig opp igjennom barndommen. Noen ganger hadde de alle sammen, utenom det ene som ikke bodde på samme sted som oss andre. Jeg husker tilbake tilbake på det som kjempekoselig, og bestemor har senest det siste året snakka om at hu synes det var så hyggelig Mulig vi var veldig lette å ha med å gjøre, ikke vet jeg 

Anonymous poster hash: fcbf7...10f