Gå fra to til tre barn

[AnonymBruker]

Vi er i tenkeboksen om å kanskje begynne å tenke på et tredje barn. Fra før har vi to herlige småmuffins på 3.5 og 1.5 og jeg ser for meg at det kanskje vil passe bra å få den tredje om ett års tid eller noe sånn. 

 

Jeg ser det fungerer veldig bra nå med to små og to store og tenker veldig på hvor mye som vil forandre seg med enda et barn. om vi venter ett år til vil jo de to vi har fra før fortsatt være små å kreve mye enda når det eventuelt kommer en luring til også. 

 

Hva er deres erfaringer med å gå fra to til tre barn? 

Anonymous poster hash: 9ef38...bbc

[AnonymBruker]

Flere soverom, større bil, vanskeligere å få barnevakt hos familie, mange å følge opp når de begynner med fritidsaktiviteter.

Anonymous poster hash: afe0c...951

[AnonymBruker]

1 er 1, 2 er 2, 3 er 6. Min erfaring.

Anonymous poster hash: 0d9d0...9bc

[AnonymBruker]

Vi vurderte lenge om vi skulle få nr tre og når vi endelig var klare for det så kom det plutselig to på en gang så nå har vi fire.

Og da blir det plutselig veldig mye vanskeligere på alle måter.

Anonymous poster hash: 8ef76...ea7

[AnonymBruker]

Vi har vært i samme tenkeboksen, nå venter vi nr.3.

De eldste vil være 2,5 og 4år når minsten kommer.

Vi vurderte det til at det vil være hektisk i barnetida, men at det å ha stor familie er verdt slitet. Tenker også på når vi og ungene blir eldre.

Vi har hus og bil på plass fra før og alt utstyret står klart etter de eldste.

Så får ungene lære seg å dele, hjelpe til, og sykle/gå til aktiviteter slik at hverdagen blir overkommelig. Hører mange som mener de skal følge opp og legge til rette for ungene hele veien, her stimulerer vi mer til at ungene skal bli selvstendige og ta ansvar. Og vi bruker all fritid på ungene altså, så det er ikke slik at de må klare seg selv.

Jeg har dessuten lært at jeg fungerer godt med å ha det litt hektisk. Huset er ikke strøkent, men vi har det mye moro og aldri kjedelig.

Anonymous poster hash: 9c594...362

[AnonymBruker]

Det midterste barnet får alltid minst oppmerksomhet ! Eldstemann er alltid banebrytende på å gjennomgå nye ting i livet sitt. (Først på skolen. Først med konfirmasjon osv. Dette er jo veldig gøy).

Sistemann er attpåklatten som stadig trenger hjelp , og får det. Det midterste barnet har vi egentlig ikke god tid til. Beklager dette er brutal virkelighet blant alle våre vennefamilier. Og hos oss. Vi jobber stadig med oss selv, men jeg kan ikke si at det er perfekt enda...

Vi måtte ha større bil, med plass nok i baksetet til barnesete, og to større barn. Mange biltyper er trange bak. Prisen blir deretter.

Når vi har hotellrom så er det lite familierom å oppdrive. Risikerer å ha to rom istedenfor. Kjedelig. Knalldyr ferie generelt, fordi standard tilbud går på to voksne og to barn..

Mange meninger om mat hjemme,og restaurantønsker når de vokser til litt.

Hver unge ønsker eget rom, og det må de få når de er større.-resulterer i større hus eller påbygging. Standard hus i dag har ofte kun tre soverom. Loftstue/kjellerstue er et must. (Barna vokser fort og krever mye plass)

Stort matbudsjett når ungene blir større. Tredjemann kan ikke arve klær og utstyr , fordi det er utslitt etter to barn. (Etter to jenter hos oss, måtte alt likevel fornyes fordi det kom en gutt.)

Tenåringer nekter å arve klær! Man kan likegodt innse det med en gang. Hver sin iPad. PC til skolebruk. Mobiltelefoner.

Jeg kan bare fortsette med foreldremøter, foreldrekontakter både skole og fritidsaktiviteter osv..

Musikk på full styrke fra tre soverom samtidig, ved skolealder...jeg glemte det..aldri stille hjemme...Og søskenkrangling.

Jeg elsker mine barn, men det krever veldig mye mer enn man tror ved å øke antall barn. Det viktigste er at økonomi, helse Og tålmodighet er på full plass før man velger flere barn. De er ikke bare søte babyer bestandig. (Hilsen nå også mor til en stor og en litt mindre tenåring, og småskolebarn...)

Anonymous poster hash: e1e35...8ca

[AnonymBruker]

Det midterste barnet får alltid minst oppmerksomhet ! Eldstemann er alltid banebrytende på å gjennomgå nye ting i livet sitt. (Først på skolen. Først med konfirmasjon osv. Dette er jo veldig gøy).

Sistemann er attpåklatten som stadig trenger hjelp , og får det. Det midterste barnet har vi egentlig ikke god tid til. Beklager dette er brutal virkelighet blant alle våre vennefamilier. Og hos oss. Vi jobber stadig med oss selv, men jeg kan ikke si at det er perfekt enda...

Vi måtte ha større bil, med plass nok i baksetet til barnesete, og to større barn. Mange biltyper er trange bak. Prisen blir deretter.

Når vi har hotellrom så er det lite familierom å oppdrive. Risikerer å ha to rom istedenfor. Kjedelig. Knalldyr ferie generelt, fordi standard tilbud går på to voksne og to barn..

Mange meninger om mat hjemme,og restaurantønsker når de vokser til litt.

Hver unge ønsker eget rom, og det må de få når de er større.-resulterer i større hus eller påbygging. Standard hus i dag har ofte kun tre soverom. Loftstue/kjellerstue er et must. (Barna vokser fort og krever mye plass)

Stort matbudsjett når ungene blir større. Tredjemann kan ikke arve klær og utstyr , fordi det er utslitt etter to barn. (Etter to jenter hos oss, måtte alt likevel fornyes fordi det kom en gutt.)

Tenåringer nekter å arve klær! Man kan likegodt innse det med en gang. Hver sin iPad. PC til skolebruk. Mobiltelefoner.

Jeg kan bare fortsette med foreldremøter, foreldrekontakter både skole og fritidsaktiviteter osv..

Musikk på full styrke fra tre soverom samtidig, ved skolealder...jeg glemte det..aldri stille hjemme...Og søskenkrangling.

Jeg elsker mine barn, men det krever veldig mye mer enn man tror ved å øke antall barn. Det viktigste er at økonomi, helse Og tålmodighet er på full plass før man velger flere barn. De er ikke bare søte babyer bestandig. (Hilsen nå også mor til en stor og en litt mindre tenåring, og småskolebarn...)

Anonymous poster hash: e1e35...8ca

Imponerende å se hvor mye negativt det går an å komme opp med om sin egen familiesituasjon!

Anonymous poster hash: 9c594...362

[Mafalda]

Jeg får vel være kjerringa mot strømmen her, jeg da

 

Å gå fra to til tre barn var svært lite dramatisk. Jeg var allerede godt inne i småbarnstralten, vant til bleier, avbrutt søvn og sandete sko i gangen. Storesøsknene var knapt tre og fem år, og sånn sett "store" i forhold til nykommeren, de syntes det var veldig stas med en liten baby.

 

Litt dyrere har det blitt, litt flere foreldremøter, en god del mer kjøring og henting til aktiviteter og bursdager og vennebesøk, men langt fra uoverkommelig. Ferier har gått greit, vi har aldri hatt større problemer rundt logistikk og organisering, og den søskenkranglingen som er er helt til å leve med. Ei heller synes jeg "dritten i midten" er en vanskelig problemstilling- men nå har jo vi flere enn tre, og da kan det hende at forskjellen blir mer utvisket? Jeg synes i alle fall at alle ungene krever sitt, på den måten de selv trenger, og i og med at de ikke er like gamle og har forskjellige interesser faller det meg vanskelig å overse den ene eller den andre i søskenflokken. Men for all del, det er noe vi er bevisst på hele tiden, og det blir neppe perfekt her heller. Men jeg har ingen intensjon om å ha det perfekt, så det lever jeg godt med. Forholdet søsknene imellom, at de har omsorg for hverandre og til dels er hverandres bestekamerater (mine to tenåringer vet garantert mer om hverandre enn hva de noen sinne forteller meg eller mannen min ) er verdt det ekstra slitet vi har. Men, mange barn betyr lite fri og lite alenetid, sånn er det bare.

 

En er som en, to er som to, tre er som tre (fire var nesten også som tre, det var bare stas og null jobbing), fem er som fem og seks er som seks. Verken mer eller mindre. Mine to "mammasjokk"- et begrep jeg egentlig ikke er så glad i- kom ved overgangen fra null til ett barn (det desidert største, det var da livet ble snudd på hodet) og fra fire til fem (fordi vi var i ferd med å få bare store barn, og rykket tilbake til babygråt og bleieskift igjen, flere år etter fjerdemann), men det har ikke på noe punkt vært direkte vanskelig.

 

Dette er bare min erfaring og ingen fasit, det er sikkert mange som er uenig, men jeg synes ofte at hele treerproblematikken overdrives voldsomt.

[AnonymBruker]

Vår erfaring er at det blir en stor forskjell med 3 ift å ha 2. Spesielt når de blir litt større også, ift fritidsaktiviteter osv.

Anonymous poster hash: d7709...2f9

[AnonymBruker]

Jeg får vel være kjerringa mot strømmen her, jeg da.

.....

Dette er bare min erfaring og ingen fasit, det er sikkert mange som er uenig, men jeg synes ofte at hele treerproblematikken overdrives voldsomt.

Mafalda, du er min inspirasjon og hjelper meg til å se lyst på livet! Når jeg lurer på hvordan hverdagen med tre kommer til å bli tenker jeg bare på deg og dine, hehe

Hvert barn er en gave synes jeg, og jeg er evig takknemlig for de to jeg har og den tredje som er på vei.

Anonymous poster hash: 9c594...362

[Mafalda]

Mafalda, du er min inspirasjon og hjelper meg til å se lyst på livet! Når jeg lurer på hvordan hverdagen med tre kommer til å bli tenker jeg bare på deg og dine, hehe

Hvert barn er en gave synes jeg, og jeg er evig takknemlig for de to jeg har og den tredje som er på vei.

Anonymous poster hash: 9c594...362

 

Oi, tusen takk! Det var veldig pent sagt

 

Nå er jo min erfaring verken mer eller mindre enn min erfaring, og jeg tror ikke jeg har mer rett enn andre her i tråden. Men, sett fra mitt standpunkt har du mye moro i møte. Som tobarnsmor kan du det meste og er forberedt på det meste, så dette kommer til å bli en sjarmøretappe. Lykke til, i hvert fall!

[Gjest Jessica]

Jeg får vel være kjerringa mot strømmen her, jeg da

Å gå fra to til tre barn var svært lite dramatisk. Jeg var allerede godt inne i småbarnstralten, vant til bleier, avbrutt søvn og sandete sko i gangen. Storesøsknene var knapt tre og fem år, og sånn sett "store" i forhold til nykommeren, de syntes det var veldig stas med en liten baby.

Litt dyrere har det blitt, litt flere foreldremøter, en god del mer kjøring og henting til aktiviteter og bursdager og vennebesøk, men langt fra uoverkommelig. Ferier har gått greit, vi har aldri hatt større problemer rundt logistikk og organisering, og den søskenkranglingen som er er helt til å leve med. Ei heller synes jeg "dritten i midten" er en vanskelig problemstilling- men nå har jo vi flere enn tre, og da kan det hende at forskjellen blir mer utvisket? Jeg synes i alle fall at alle ungene krever sitt, på den måten de selv trenger, og i og med at de ikke er like gamle og har forskjellige interesser faller det meg vanskelig å overse den ene eller den andre i søskenflokken. Men for all del, det er noe vi er bevisst på hele tiden, og det blir neppe perfekt her heller. Men jeg har ingen intensjon om å ha det perfekt, så det lever jeg godt med. Forholdet søsknene imellom, at de har omsorg for hverandre og til dels er hverandres bestekamerater (mine to tenåringer vet garantert mer om hverandre enn hva de noen sinne forteller meg eller mannen min ) er verdt det ekstra slitet vi har. Men, mange barn betyr lite fri og lite alenetid, sånn er det bare.

En er som en, to er som to, tre er som tre (fire var nesten også som tre, det var bare stas og null jobbing), fem er som fem og seks er som seks. Verken mer eller mindre. Mine to "mammasjokk"- et begrep jeg egentlig ikke er så glad i- kom ved overgangen fra null til ett barn (det desidert største, det var da livet ble snudd på hodet) og fra fire til fem (fordi vi var i ferd med å få bare store barn, og rykket tilbake til babygråt og bleieskift igjen, flere år etter fjerdemann), men det har ikke på noe punkt vært direkte vanskelig.

Dette er bare min erfaring og ingen fasit, det er sikkert mange som er uenig, men jeg synes ofte at hele treerproblematikken overdrives voldsomt.

Jeg er så enig med deg 😊😊

[AnonymBruker]

Imponerende å se hvor mye negativt det går an å komme opp med om sin egen familiesituasjon! Anonymous poster hash: 9c594...362

Nei, det er ikke negativt for oss, vi har det bra vi. Men når trådstarter spør rett frem hvordan det er med tre barn, så er det rett og rimelig å opplyse mye som større familier opplever. Jeg hverken fraråder dem til å få flere barn, eller sier at det er ille.

Har du lest noe annet, bør du ta frem brillene og lese en gang til.

Anonymous poster hash: e1e35...8ca

[AnonymBruker]

Nei, det er ikke negativt for oss, vi har det bra vi. Men når trådstarter spør rett frem hvordan det er med tre barn, så er det rett og rimelig å opplyse mye som større familier opplever. Jeg hverken fraråder dem til å få flere barn, eller sier at det er ille.

Har du lest noe annet, bør du ta frem brillene og lese en gang til.

Anonymous poster hash: e1e35...8ca

Men har du ikke noe positivt å fortelle da? Ts spør jo ikke om å få høre om alt det negative. Høres jo omtrent helsvart ut slik du beskriver det.

Anonymous poster hash: 9c594...362

[Gravity]

Eg føler ikkje at det er så voldsom forskjell med tre enn med to. Det er travelt uansett, kvardagen består av logistikk og oppfølging, og dyrt er det åkkesom. Og det kjem veldig an på kva slags ungar ein får. Eg ser iallefall familiar med 2 barn som har det meir travelt enn me har med våre 3, som heldigvis ikkje har vore av typen som har klatra i gardina eller stukke av i Dyreparken. 

[AnonymBruker]

Hvorfor ha så mange barn? Mitt ståsted er at en holder. Kommer det en nummer to så skjer det. Men etter det er jeg klar for sterilisering, i frykt for å få en tredje.

Jeg synes det er synd at man skal ha så mange barn. Sett fra et annet perspektiv:

Mindre tid til hvert av barna. Deres fritid, kjærlighet, hjelp og gleder blir da delt på tre.

Jeg ønsker heller å gi en eller ti det jeg kan av kjærlighet og tid, men skulle det være tre synes jeg det er urettferdig ovenfor de to andre som kommer på sidelinjen den første tiden og som må dele mamma og pappa med ennå en.

Anonymous poster hash: 7086e...dd6

[AnonymBruker]

Flott at noen her sier det som det faktisk er. Å ha tre er jo mye mer travelt enn to. Alle skjønner jo der. Det er også mye dyrere.

Anonymous poster hash: ca878...7e9

[AnonymBruker]

Vi er i tenkeboksen om å kanskje begynne å tenke på et tredje barn. Fra før har vi to herlige småmuffins på 3.5 og 1.5 og jeg ser for meg at det kanskje vil passe bra å få den tredje om ett års tid eller noe sånn.

Jeg ser det fungerer veldig bra nå med to små og to store og tenker veldig på hvor mye som vil forandre seg med enda et barn. om vi venter ett år til vil jo de to vi har fra før fortsatt være små å kreve mye enda når det eventuelt kommer en luring til også.

Hva er deres erfaringer med å gå fra to til tre barn?

Anonymous poster hash: 9ef38...bbc

I en verden hvor overbefolkning er et enormt problem synes jeg det er en skikkelig uting å skulle ha mer enn to barn. Er det en ting kloden vår ikke trenger så er det fler barn.

Da får dere heller ta til dere et adoptivbarn eller fosterbarn eller andre som mptte trenger hjelp.

Litt mindre egosime er en god ting!

Anonymous poster hash: de724...9c8

[Enamorada]

Jeg skal ha minst tre. Da tenker jeg på 1-2 år imellom de to eldste og så 3-4 år mellom nr.2 og nr. 4. Det er jo en del å følge opp når de eldste begynner i barnehage og skole. Jeg vil også ha god tid til å lære dem å regne, tegne, skrive og lese osv. uten at jeg er opptatt med minstemann.

[AnonymBruker]

Hvorfor ønsker dere tre barn? Var det fint med mange søsken f.eks? Det er jo så mange slitne foreldre der ute, er ikke barna tjent med å ha færre søsken og foreldre med mer overskudd?

Anonymous poster hash: ca878...7e9