Fortvilet mamma

[AnonymBruker]

Jeg er en fortvilet 3 barns mamma som er alenemor og det har jeg vært i over 6 år.

Jeg bosatte meg i barnefar sitt nærområde pga barna og han. Det er en an norges dyreste byer. Barnefar flyttet ut av skolekretsen da han fikk seg dame. Min familie bor 3 timer unna. Det har aldri vært et tema for meg å flytte pga faren til ungene, men nå er det ingenting jeg heller vil enn å flytte hjem.

Faren stiller aldri opp på noe. Jeg tar meg av alt av foreldremøter og det som gjelder skolen, dugnader etc. Eksmannen min bare kuttet meg ut tverdt da det ble slutt. Det er null kommunikasjon fra hans side og han lar kommunikasjonen gå gjennom ungene. Ellers har han vist lite forståelse at jeg er helt aleine i denne byen. Det har vært 6 år med krangling og han er ofte utrolig stygg mot meg de gangene vi har kontakt. Jeg har svelget haugevis av kameler og tenkt sånn er det bare og at jeg må prøve å akseptere hans måte å være på.

Det er desverre kun ungene det går ut av og nå har skolen begynnt å reagere. Jeg føler meg så fortvilet og jeg føler meg så ensom og aleine om alt. Jeg savner å ha familien rundt meg. Økonomisk er det beintøfft og dersom jeg flytter vil det bli mye bedre på alle måter. Jeg vet at det største barnet som begynner på ungdomskolen til neste år ikke kommer til å flytte med meg, men de 2 minste tror jeg at ønsker flytte om jeg velger det. Eksmannen kan jeg ikke snakke med, han har ingen forståelse for noe når det gjelder meg og min situasjon.

Jeg føler meg så liten og makteløs. Jeg har det ikke bra om dagen. Jeg er også nylig blitt arbeidsledig pga et tøfft jobbmarked i den bransjen jeg jobber i. Det er ikke bare til å flytte, men alternativet er så mye bedre enn sånn det er i dag. Jeg føler meg egoistisk, men samtidig føler jeg ikke at jeg klarer gi barna mine det de trenger i dag. Det tar kun 1 time med hurtigbåt fra byen til der jeg kommer fra og ungene er så store at de nå kan reise aleine. Faren har egen bedrift og klager alltid på hvor travelt han har det og pga han ikke stiller opp på noe av de viktige tingene, hadde det nok passet han bedre med å være helgepappa til de 2 minste. Jeg kommer nok uansett ikke til å få noe støtte av han. Hadde jeg visst hvordan det skulle bli hadde jeg flyttet hjem da det ble slutt mellom oss.

Dette ble rotete, men jeg måtte bare lufte tankene mine. Jeg håper noen kan gi meg tilbakemelding. Kanskje noen har lignende erfaringer eller synspunkter?

Tanken på å eventuelt være helge/ferie mamma om han nekter meg å flytte er faktisk et alternativ, selv om tanken gjør vondt.

Anonymous poster hash: 723da...6de

[lulu88]

Uff, for en trist situasjon. Jeg synes du skal flytte om du føler det blir best for dere. Barna er ikke tjent med en trist og utslitt mor!

[AnonymBruker]

Takk for svar. Jeg tenker det samme, men samtidig kjnner jeg på følelsene av å være egoistisk. Jeg tok et valg den dagen jeg fikk barn med eksmannen og mine behov er ikke lenger det viktigste, men jeg ser tydelig nå at jeg ikke klarer å være den moren jeg skulle ønske jeg var. Jeg har tenkt at jeg må vente til ungene er ferdig på ungdomskolen, men etter å ha pratet med ungene om tanken på å flytte hjem og de 2 minste har sagt fra de var liten at de skulle ønske de kunne bo der. Jeg er usikker på om de skjønner konsekvensene og hvordan det blir om det blir reelt. De stortrives der, men som sagt jeg frykter at de ikke helt klarer å se hva de må gi slipp på om vi velger å flytte. De har bodd hos faren 50% de siste 5 årene, men i perioder mer hos meg i ukedagene pga faren er ofte travel på jobb.

Jeg skal snakke med foreldrene mine og høre hva de tenker og snakke mer med ungene, eventuelt lufte tankene mine når jeg og faren skal på veiledning neste uke, men han kommer nok til å klikke...

Anonymous poster hash: 723da...6de

[lulu88]

Det er ingen lett situasjon du er i. Håper virkelig dere finner en løsning som passer dere alle. Han eksen din høres ut som en type du skal være glad du er kvitt, håper han ikke setter seg på bakbeina. Lykke til og god klem

[AnonymBruker]

Så la han klikke. Stå på ditt og ta ansvar for å få det bra.

Anonymous poster hash: df361...de8

[karroo]

Min umiddelbare tanke er at du og barnefar må inngå et kompromiss, det er klart du ikke skal ha det sånn, det er absolutt ingen tjent med. Han vil nok motsette seg forslaget i begynnelsen, og hva skal du gjøre? La han bestemme og alt blir som før? Livet har du bare en gang, og barna fortjener en oppvekst hvor mor og far er lykkelige og har et godt samarbeid. Stå på ditt, håper alt ordner seg. Ønsker deg lykke til 

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. Det er ekstra vanskelig pga det er helt umulig å snakke med barnefar. Jeg har prøvd å forklare han hvordan situasjonen min er. De gangene jeg har pratet med han, fikk jeg til svar at alle andre klarer seg jo og at de hadde heller ingen avlastning. Han har hele familien sin her + samboeren og hennes familie. De er på farten både med og uten unger hele tiden. Han er bitter på meg pga jeg får barnetrygden, men de lever et luksus liv...

Han har også sagt at han mener jeg ikke trenger et liv uten om barna de gangene jeg har spørt han om hjelp. Siden jeg ikke har familien i nærheten har ikke jeg den samme muligheten som de har til å besøke familie og være sosiale. Jeg finner sefølgelig på ting med ungene, men det begrenser seg hva vi kan gjøre. Dette er noe han alltid klager på. Jeg har ikke økonomi til å ta de med på fjellet om vinteren og på reiser sånn som de holder på.

Uansett nå som de er blitt såpassa store merker jeg mer og mer hvor ensom jeg er i denne byen og pga eksmannen driter i det meste, så har jeg tanken på å flytte blitt mer og mer ønskelig. Han kommer nok til prøve overtale ungene om å ikke flytte med meg. Jeg vet ikke hvordan reglene er ang flytting nå, men ungene står på meg iallefall.

Det er mye som må på plas før eventuelt flytting. Jeg må selge huset her vi bor og finne noe nytt inn til videre der jeg kommer fra. Det er lite for salg og så og si ingenting å leie der for øyeblikket. Jeg bør vel også vente til nytt skoleår, men jeg skal søke nye jobb fra nå av bla. Det er et vanskelig steg å skulle ta, men ungene kommer nok til å få gode nye venner og vi får det bedre alle sammen. Det største barnet vil jeg ikke tvinge til å flytte.

Å få til et samarbeid med eksmannen er noe jeg ikke har trua på vil skje, så jeg må nok bare ta et valg selv.

Anonymous poster hash: 723da...6de

[Peter007]

Hei Ts. Bor du og bf.langt fra hverandre i dag. Tenker mest i reisetid kollektivt.

Jeg tenker ikke kommentere det økonomiske for deg om du flytter. Det er vel allerede klart og forutsigbart.

Jeg tenker vel ut fra det du forteller at 50/50 delt bosted slik jeg tror du mener er noe som far ikke nå følger opp.

Det fremstår som om arbeidet og hans firma tar mye tid. Det å drifte et eget firma er neppe forenelig med 50/50 delt bosted.

. Jeg vet at det at et firma tar mye tid. Jeg tenker også at skal han fortsette med firmaet må samvær med barna ned offisielt for at du skal føle det riktig.

Alternativet er å selge firmaet og bli lønnsmottaker.

Det siste blir vel neppe gjort om firmaet fungerer bra.

Er det dårlige tider kan det nå kanskje tenkes.

Antar at dere har delt bosted kontrakt siden de bor likt hos dere. Delt bosted kan også vøre f.eks.60/40. Der er ingen grenser. Rettigheter og plikter overfor barna er lik som delt bosted 50/50.

Det er også barnebidrag ved delt bosted. Dette ved ulike inntekter foreldre selv om det er 50/50. 60/40 Er det samme regler men bidrag vil øke om den som tjener minst mottar. Bidrag ved delt bosted heter nettobidrag.Resultat blir ofte lik vanlig bidrag. I tillegg skal barnetrygd oskattefordel deles mellom foreldre. Det er ingen offentlige stønader vanligvis ved delt bosted.

Økonomisk vil du få litt mer bidrag ved 60/40.

Vanlig 60/40 bosted/samvær vil gi mer offentlige stønader om du oppfyller dette.

Siden eldste tenker bli hos far ved flytting og får bosted der tilfaller bidrag og resten far for han.

Flytte en med barn som har delt bosted kreves det signert flyttemelding fra begge foreldrene.

Det er ulovlig å flytte med de uten. Dette heter selvtekt. Straffebestemmelser mot selvtekt i straffeloven av 1902 §§ 392 og 395.

Endret 17. oktober 2015 av Peter007

[AnonymBruker]

Det tar ca 15/20 min med bil fra meg til far. Vi har 60/40 på papiret. Vi har ikke fornyet avtalen. Han betaler ingen bidrag til meg.

Jeg er overhode ikke misunnelig på livet til far. Jeg ønsker han kun det beste selv om han behandler meg dårlig. Han er fortsatt far til mine barn. Hans positive egenskaper var mange da vi bodde sammen, men han forandret seg totalt etter det ble slutt og de negative tingene jeg følte på den gangen ble forsterket.

Saken er at jeg har hatt lyst til å flytte hjem helt fra starten av, men han nektet å flytte. Jeg har som sagt ikke tenkt at det er et alternativ å flytte i ettertid pga ungene, men de 2 minste har mast om at de ønsker flytte dit jeg kommer fra i mange år.

Jeg har t.o.m tenkt at dersom ungene ikke ønsker flytte, så kunne de bo hos faren. Da faren ikke har tid/overskudd til å den oppfølgingen som kreves er dette noe som gjør at det er bedre om de flytter med meg. Jeg har tatt hensyn til far i alle år. Økokomisk og pga jeg er aleine i denne byen gjør at jeg ønsker å flytte. Familien kan ikke erstattes med vern ol. Vi er sjelden i lag med andre uten om på aktivitetene da de vennene jeg har ikke har barn og de andre er travelt opptatt med seg og sitt. Det er dyrt å reise hjem og det blir ikke det samme å være der en helg innimellom. Jeg har flere tantebarn som jeg skulle ønske jeg kunne ta del i livet til og ellers ha mulighet for avlastning og det å kunne stikke innom på besøk.

Faren er snill og en pappa som tar de med på gøye ting, kjøper ting til de etc.. Men han følger ikke opp de viktige tingene og han samarbeider ikke med meg. Klær forsvinner og det er ofte det går ut over ungene. Lekeoppfølging er også noe han ikke er flink til. Jeg skjønner at de har et travelt liv, men det er ingen unskyldninger for å ikke følge opp ungene.

Jeg er nok egoistisk, men jeg har latt faren styre på i disse årene og jeg har måttet svelgt unna mange kameler. Jeg blir deppa av dette livet og jeg tviler på at barnefar noen gang kommer til å forandre seg. Han er en enkel mann som tror at livet er en lek. Det skal sies er at hoved årsaken pga vi ble skilt var pga han kunne vært med i luksusfellen og dere vet kanskje hvordan sånne mennesker er.. Likegyldig og klarer ikke ha kontroll..

Anonymous poster hash: 723da...6de

[Bestevenninna di]

Kjære TS. Jeg skulle gjerne skrevet ett langt svar til deg, men det er det ikke tid til i dag, alikevell føler jeg at du trenger litt støtte i det du nå går igjennom og vil bare si at for min del høres det mest fornuftig ut om du flytter i forhold til å få hverdagen til å gå rundt. Ja det er alltid to sider av en sak som andre innpå her garantert vil komme med, men jeg tror innerst inne du ville tatt dette calget for lenge siden, om det ikke hadde stått på samvittigheten din. Hvis din x-mann i alle disse år har satt seg først, er det på tide du også gjør det økonomisk. Du har i flere år "tapet" på din å ha din samvittighet. Du høres ut som du har nok innsikt til å starte ett "nytt" og bedre liv. All ære til deg.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke å se at mor er egoistisk slik hun har beskrevet situasjonen, tvert imot har hun tatt hensyn til far i mange år. Tvert imot skriver hun veldig mye om barna og hva hun må tenke på i forhold til dem. Hvis mor trives så dårlig som hun beskriver så vil dette tilslutt gå utover barna, ingen barn er lykkelig med en ulykkelig mor. Du skriver at din mor var slik som TS? Er du sikker på at du ikke projiserer bildet du har av din egen mor over på TS Anonymous poster hash: b37d6...4c8

Jeg føler med mor, men hvis hun flytter betyr det sannsynligvis at et av barna blir igjen. Det er jo ikke bare, bare å splitte en søskenflokk heller. Så det handler jo ikke bare om mor skal ta hensyn til far å bli. 

Anonymous poster hash: 3f663...0a8

[AnonymBruker]

Kjære TS. Jeg skulle gjerne skrevet ett langt svar til deg, men det er det ikke tid til i dag, alikevell føler jeg at du trenger litt støtte i det du nå går igjennom og vil bare si at for min del høres det mest fornuftig ut om du flytter i forhold til å få hverdagen til å gå rundt. Ja det er alltid to sider av en sak som andre innpå her garantert vil komme med, men jeg tror innerst inne du ville tatt dette calget for lenge siden, om det ikke hadde stått på samvittigheten din. Hvis din x-mann i alle disse år har satt seg først, er det på tide du også gjør det økonomisk. Du har i flere år "tapet" på din å ha din samvittighet. Du høres ut som du har nok innsikt til å starte ett "nytt" og bedre liv. All ære til deg.

Lykke til!

Hva med barnet som blir igjen hos far? 

Vi vet heller ikke annet enn at ts tror de to andre vil bli med.

Anonymous poster hash: 3f663...0a8

[Peter007]

Det tar ca 15/20 min med bil fra meg til far. Vi har 60/40 på papiret. Vi har ikke fornyet avtalen. Han betaler ingen bidrag til meg.

Jeg er overhode ikke misunnelig på livet til far. Jeg ønsker han kun det beste selv om han behandler meg dårlig. Han er fortsatt far til mine barn. Hans positive egenskaper var mange da vi bodde sammen, men han forandret seg totalt etter det ble slutt og de negative tingene jeg følte på den gangen ble forsterket.

Saken er at jeg har hatt lyst til å flytte hjem helt fra starten av, men han nektet å flytte. Jeg har som sagt ikke tenkt at det er et alternativ å flytte i ettertid pga ungene, men de 2 minste har mast om at de ønsker flytte dit jeg kommer fra i mange år.

Jeg har t.o.m tenkt at dersom ungene ikke ønsker flytte, så kunne de bo hos faren. Da faren ikke har tid/overskudd til å den oppfølgingen som kreves er dette noe som gjør at det er bedre om de flytter med meg. Jeg har tatt hensyn til far i alle år. Økokomisk og pga jeg er aleine i denne byen gjør at jeg ønsker å flytte. Familien kan ikke erstattes med vern ol. Vi er sjelden i lag med andre uten om på aktivitetene da de vennene jeg har ikke har barn og de andre er travelt opptatt med seg og sitt. Det er dyrt å reise hjem og det blir ikke det samme å være der en helg innimellom. Jeg har flere tantebarn som jeg skulle ønske jeg kunne ta del i livet til og ellers ha mulighet for avlastning og det å kunne stikke innom på besøk.

Faren er snill og en pappa som tar de med på gøye ting, kjøper ting til de etc.. Men han følger ikke opp de viktige tingene og han samarbeider ikke med meg. Klær forsvinner og det er ofte det går ut over ungene. Lekeoppfølging er også noe han ikke er flink til. Jeg skjønner at de har et travelt liv, men det er ingen unskyldninger for å ikke følge opp ungene.

Jeg er nok egoistisk, men jeg har latt faren styre på i disse årene og jeg har måttet svelgt unna mange kameler. Jeg blir deppa av dette livet og jeg tviler på at barnefar noen gang kommer til å forandre seg. Han er en enkel mann som tror at livet er en lek. Det skal sies er at hoved årsaken pga vi ble skilt var pga han kunne vært med i luksusfellen og dere vet kanskje hvordan sånne mennesker er.. Likegyldig og klarer ikke ha kontroll..

Anonymous poster hash: 723da...6de

Tja dette innlegget ditt TS. ødela litt av inntrykket jeg hadde av deg.

[AnonymBruker]

Det er jenta som jeg vet ikke har lyst å flytte og jeg forstår henne. Hun er stort sett med venner og har ikke behov for å være med brødrene sine. Det er vel sånn ungdommen er. Gutta har sagt de ønsker flytte, det er meg som er usikker om de helt skjønner alvoret i det. Eventuelt hadde de vært hos far annen hver helg og i ferier. hadde det vært et enkel valg, hadde jeg flyttet for lenge siden. Det triste er at jeg burde flyttet for 6 år siden.. Jeg kjenner at alle disse tanken og usikkerheten med tanke på jobb tar på. Jeg har lite energi om dagen. Det å jobbe fulltid her hjemme og å få det til å gå rundt på hjemmefronten er tøfft, spes når jeg ikke har nettverk i denne byen.

Anonymous poster hash: 723da...6de

[AnonymBruker]

Jeg har tjent godt frem til jeg ble arbeidsledig. Jeg har jobbet i oljebransjen.. Med tanke på økonimien er det at jeg får mye mer hus for pengene og jeg har mulighet for å få avlastning. De som kjenner meg har lenge sagt at det er på tide at jeg tar hensyn til meg selv og mine behov, men ang flytting så er det med hensyn til ungene også både med tanken på økonimien og familien.

Jeg har bodd her kun pga faren, men når han ikke stiller opp og har knappt tid til å følge opp ungene er det derfor ønske om å flytte er stort nå. Han har nok ikke tid til å ha hovedomsorgen for ungene uansett.. Jeg kjenner han godt etter hvert og det er alltid hans behov som er viktigst. Et eks at han ikke møtte opp når hans egen sønn hadde sin første på skolen pga det var for seint og han måtte jobbe. Han velger dra på fest istedenfor bli med sønnen på fotballkamp, selv om sønnen spørr om han kan komme å se på. Egoistisk har jeg aldri vært, men det er han. Så alternativet er å bo her kun pga han skal ha muligheten til å se ungene når han vil, mens han stiller aldri opp på noe. Jeg har passet stesønnen pga de skal feste og jeg er både fleksibel og gjør alt for å hjelpe om det skulle være noe, så lenge alt går etter hans pipe er det greit. Når jeg en gang ikke er enig blir det et helvette. Så hvorfor skal jeg fortsette å kun ta hensyn til han?

Det er jo bra for deg at du har et stort nettverk rundt deg. Det virker på meg som at du tenker at alle damer er ute for å ødelegge og for å kreve penger. Der tar du iallefall skammelig feil!

Anonymous poster hash: 723da...6de

Nå skal du høre på meg, TS, for dette er viktig.

Dette er ikke bare en trist situasjon fordi du er en av de mange som plutselig har blitt uten oppdrag/arbeidsledig/permittert.

- det er også en mulighet du har fått. Du hverken kan eller må begrense deg mht. hvor du søker jobber nå. 

Med all sannsynlighet betyr situasjonen (slik arbeidsmarkedet er på sørvestlandet nå) at å klare å vinne en jobb i det distriktet du nå bor.... det er mindre sannsynlig.

Så ikke bruk opp energien og lysten din på å virre rundt hos alle de samme selskapene som alle andre også besøker.

Ta sjansen og søk deg jobb i andre distrikter, også andre steder enn du selv vokste opp og hvor dine foreldre bor.

 

Og når du lander en ny jobb, - da flytter du. Det er så enkelt.

 

Så vil du oppdage at når du har kjøpt deg et nytt bosted i den byen/det samfunnet hvor du fikk deg jobb, da vil det være et helt nytt liv som begynner. Du slipper å slepe med deg gamle minner og gamle forestillinger fra det livet du levde i en by hvor du ikke trivdes, du starter med blanke ark på et nytt liv for både deg og ungene.

 

Jeg heier på deg og ønsker deg lykke til.

Anonymous poster hash: 58c65...7b3

[AnonymBruker]

Bestevennin di:

Tusen takk for fine ord og støtte. En sak har minst 2 sider om ikke fler. Jeg vet at min eks har mindre bra tanker om meg, men han har aldri snakket med meg. Selv om han har skuffet meg gang på gang, så har jeg aldri straffet han. Jeg har ringt å ringt uten få snakke med ungene. En julafte t.o.m lot han ikke jeg få snakke med ungene mine. Jeg har aldri mast på de og jeg ringer aldri i helger og når jeg vet at de er opptatt. Tross alt fortsetter jeg og oppdatera han når det kommer til viktige ting rundt ungene. Jeg sender bilder fra cuper og oppdaterer fra kamper, men jeg får sjelden respons. Jeg får ikke vite noe når de er hos han. Jeg er blitt så vant til der. T.o.m når ene sønnen vår skadet oss gav han ikke beskjed til meg, men jeg fant deg tilfeldig ut pga en tannlegetime som kom på sms til meg. Jeg fikk vite det av hun ene på tannlegekontoret. Jeg kunnet ramset opp mange eks på ille det er, men uansett så har ikke jeg prøvd å straffe han tilbake. Jeg flytter iallefall ikke for å hevne meg, men at jeg har innsett at det er håpløst å få til et samarbeid og jeg tror det vil bli bedre for oss. Jeg skulle jo ønske jenta mi også ville bli med, men jeg ville aldri tvunget henne til å flytte i en så sårbar alder som hun er i nå.

Jeg har hatt kjæreste etter jeg ble aleine og det har aldri vore aktuelt å flytte til en annen bydel i denne byen en gang.

Jeg vet ikke om det lar seg gjøres at vi kan flytte, men jeg skal iallefall sjekke opp i det.

Anonymous poster hash: 723da...6de

[AnonymBruker]

AnonymBruker, on 17 Oct 2015 - 15:14, said:

Jeg har tjent godt frem til jeg ble arbeidsledig. Jeg har jobbet i oljebransjen.. Med tanke på økonimien er det at jeg får mye mer hus for pengene og jeg har mulighet for å få avlastning. De som kjenner meg har lenge sagt at det er på tide at jeg tar hensyn til meg selv og mine behov, men ang flytting så er det med hensyn til ungene også både med tanken på økonimien og familien.

Jeg har bodd her kun pga faren, men når han ikke stiller opp og har knappt tid til å følge opp ungene er det derfor ønske om å flytte er stort nå. Han har nok ikke tid til å ha hovedomsorgen for ungene uansett.. Jeg kjenner han godt etter hvert og det er alltid hans behov som er viktigst. Et eks at han ikke møtte opp når hans egen sønn hadde sin første på skolen pga det var for seint og han måtte jobbe. Han velger dra på fest istedenfor bli med sønnen på fotballkamp, selv om sønnen spørr om han kan komme å se på. Egoistisk har jeg aldri vært, men det er han. Så alternativet er å bo her kun pga han skal ha muligheten til å se ungene når han vil, mens han stiller aldri opp på noe. Jeg har passet stesønnen pga de skal feste og jeg er både fleksibel og gjør alt for å hjelpe om det skulle være noe, så lenge alt går etter hans pipe er det greit. Når jeg en gang ikke er enig blir det et helvette. Så hvorfor skal jeg fortsette å kun ta hensyn til han?

Det er jo bra for deg at du har et stort nettverk rundt deg. Det virker på meg som at du tenker at alle damer er ute for å ødelegge og for å kreve penger. Der tar du iallefall skammelig feil!

Anonymous poster hash: 723da...6de

Nå skal du høre på meg, TS, for dette er viktig.

Dette er ikke bare en trist situasjon fordi du er en av de mange som plutselig har blitt uten oppdrag/arbeidsledig/permittert.

- det er også en mulighet du har fått. Du hverken kan eller må begrense deg mht. hvor du søker jobber nå.

Med all sannsynlighet betyr situasjonen (slik arbeidsmarkedet er på sørvestlandet nå) at å klare å vinne en jobb i det distriktet du nå bor.... det er mindre sannsynlig.

Så ikke bruk opp energien og lysten din på å virre rundt hos alle de samme selskapene som alle andre også besøker.

Ta sjansen og søk deg jobb i andre distrikter, også andre steder enn du selv vokste opp og hvor dine foreldre bor.

Og når du lander en ny jobb, - da flytter du. Det er så enkelt.

Så vil du oppdage at når du har kjøpt deg et nytt bosted i den byen/det samfunnet hvor du fikk deg jobb, da vil det være et helt nytt liv som begynner. Du slipper å slepe med deg gamle minner og gamle forestillinger fra det livet du levde i en by hvor du ikke trivdes, du starter med blanke ark på et nytt liv for både deg og ungene.

Jeg heier på deg og ønsker deg lykke til.

Tusen takk. Jeg har heldigvis en utdanning i bunn og jeg har variert arbeidserfaring på CV'n min, men i dagens marked er det ikke bare bare til å skaffe seg en ny jobb. Bare det å stå uten jobb er en stor påkjenning for psyken. Jeg har vært der flere ganger og vet at jeg alltid vil klare meg, men ang ta et valg om å flytte er grusomt vanskelig. Jeg kan som sagt ikke ta hva som helst jobb heller pga jeg har ungene som jeg har 50% av tiden. Flytter jeg har jeg foreldre som kan stille opp + søsken, tanter etc..

Anonymous poster hash: 723da...6de

[AnonymBruker]

AnonymBruker, on 17 Oct 2015 - 15:14, said:

Jeg har tjent godt frem til jeg ble arbeidsledig. Jeg har jobbet i oljebransjen.. Med tanke på økonimien er det at jeg får mye mer hus for pengene og jeg har mulighet for å få avlastning. De som kjenner meg har lenge sagt at det er på tide at jeg tar hensyn til meg selv og mine behov, men ang flytting så er det med hensyn til ungene også både med tanken på økonimien og familien.

Jeg har bodd her kun pga faren, men når han ikke stiller opp og har knappt tid til å følge opp ungene er det derfor ønske om å flytte er stort nå. Han har nok ikke tid til å ha hovedomsorgen for ungene uansett.. Jeg kjenner han godt etter hvert og det er alltid hans behov som er viktigst. Et eks at han ikke møtte opp når hans egen sønn hadde sin første på skolen pga det var for seint og han måtte jobbe. Han velger dra på fest istedenfor bli med sønnen på fotballkamp, selv om sønnen spørr om han kan komme å se på. Egoistisk har jeg aldri vært, men det er han. Så alternativet er å bo her kun pga han skal ha muligheten til å se ungene når han vil, mens han stiller aldri opp på noe. Jeg har passet stesønnen pga de skal feste og jeg er både fleksibel og gjør alt for å hjelpe om det skulle være noe, så lenge alt går etter hans pipe er det greit. Når jeg en gang ikke er enig blir det et helvette. Så hvorfor skal jeg fortsette å kun ta hensyn til han?

Det er jo bra for deg at du har et stort nettverk rundt deg. Det virker på meg som at du tenker at alle damer er ute for å ødelegge og for å kreve penger. Der tar du iallefall skammelig feil!

Anonymous poster hash: 723da...6de

Nå skal du høre på meg, TS, for dette er viktig.

Dette er ikke bare en trist situasjon fordi du er en av de mange som plutselig har blitt uten oppdrag/arbeidsledig/permittert.

- det er også en mulighet du har fått. Du hverken kan eller må begrense deg mht. hvor du søker jobber nå.

Med all sannsynlighet betyr situasjonen (slik arbeidsmarkedet er på sørvestlandet nå) at å klare å vinne en jobb i det distriktet du nå bor.... det er mindre sannsynlig.

Så ikke bruk opp energien og lysten din på å virre rundt hos alle de samme selskapene som alle andre også besøker.

Ta sjansen og søk deg jobb i andre distrikter, også andre steder enn du selv vokste opp og hvor dine foreldre bor.

Og når du lander en ny jobb, - da flytter du. Det er så enkelt.

Så vil du oppdage at når du har kjøpt deg et nytt bosted i den byen/det samfunnet hvor du fikk deg jobb, da vil det være et helt nytt liv som begynner. Du slipper å slepe med deg gamle minner og gamle forestillinger fra det livet du levde i en by hvor du ikke trivdes, du starter med blanke ark på et nytt liv for både deg og ungene.

Jeg heier på deg og ønsker deg lykke til.

Tusen takk. Jeg har heldigvis en utdanning i bunn og jeg har variert arbeidserfaring på CV'n min, men i dagens marked er det ikke bare bare til å skaffe seg en ny jobb. Bare det å stå uten jobb er en stor påkjenning for psyken. Jeg har vært der flere ganger og vet at jeg alltid vil klare meg, men ang ta et valg om å flytte er grusomt vanskelig. Jeg kan som sagt ikke ta hva som helst jobb heller pga jeg har ungene som jeg har 50% av tiden. Flytter jeg har jeg foreldre som kan stille opp + søsken, tanter etc..

Anonymous poster hash: 723da...6de

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke du er egoistisk selv om du tenker å flytte. Du ønsker jo bare å få en bedre hverdag for deg og barna, de er heller ikke tjent med en mamma som er sliten og uten nettverk der dere bor nå. Om barnefaren klikker så får du bare prøve å overse det (ikke lett, nei jeg vet det..), eller så får han bare ta seg sammen å støtte deg bedre. Spør du meg så er det han som høres ut som egoisten her! Lykke til, håper det ordner seg for deg

Anonymous poster hash: 368d5...834

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. Han vet å spille på samvittigheten min og følelsene mine. Han har ingen respekt for meg, men det er nok ikke så rart når jeg har latt han styre på disse årene. Jeg skal iallefall gjøre et forsøk på å få til flyttingen, så får vi se om det lar seg gjøres. Enkelt valg blir det iallefall ikke.

Anonymous poster hash: 723da...6de