Store kvaler ang å gå på "date"

[AnonymBruker]

Trenger tips til å tørre! Jeg unngår å møte menn fordi jeg er dritredd og fordi jeg syns det er så vondt å være nervøs! Unngår å gå ut av komfortsona og kommer jo derfor ingen vei.

Har skrevet lenge med en nå, vi har en veldig god tone (jeg vet at det ikke behøver å bety at vi klikker irl), men han har jo spurt om vi skal treffes. Og jeg vil jo så gjerne bare gi f og gi det en sjanse, men tenker det i hjel. Jeg hater utseende mitt, har stygge ting på kroppen min osv, det er ett hinder. I tillegg begynner jeg å overanalysere bildene og profilen hans og blir usikker på om han er min type osv.

Jeg vet at den eneste løsningen på dette er å møtes men jeg får lyst å kaste opp bare av å tenke på det. Selvtilliten min takler ikke en knekk. Hater å gjøre ting jeg ikke vet om det blir et bra utfall av. Og en knekk nå vil sette meg milevis tilbake igjen. Hva skal jeg gjøre??

Anonymous poster hash: 75e26...3cc

Anonymous poster hash: da8fa...0bb

[annebanane]

Begynn og jobb med deg selv før du går for andre.

Samtidig kan jeg si fra egen erfaring at med en gang eg kom meg på den første daten (var svært nervøs, og hadde utsatt/sagt nei sånn 5 ganger med samme person (som heldigvis ikke gav opp)), så fikk min generelle selvtillit en enorm boost. Er alltid litt nervøs før jeg skal møte nye mennesker, men nå har jeg ingen problemer med å gå på en date iallefall.

[AnonymBruker]

Har jobba med meg selv ganske lenge. Og selvtilliten i seg selv er det ikke noe galt med, men selvtilliten på dette område er lav. Ond sirkel osv. Så jeg tror eneste medisin er å få noen gode opplevelser eller bekreftelser på at jeg er ok nok å ha som kjæreste / flørt. Men hele motet mitt rakner når det blir reelt.

Anonymous poster hash: 6ff5f...f22

[AnonymBruker]

Er det bare jeg som tenker slik?

Anonymous poster hash: 6ff5f...f22

[Okapi]

Ser hva du mener. Jeg liker overhode ikke å ikke vite hvor jeg har folk, og det gjør man jo ikke i begynnelsen av en relasjon. Vet ikke om det er stort det går an å gjøre med det, mulig det bare er en sånn ting man må finne seg i, litt som sprøyter og mandager.

[AnonymBruker]

Ser hva du mener. Jeg liker overhode ikke å ikke vite hvor jeg har folk, og det gjør man jo ikke i begynnelsen av en relasjon. Vet ikke om det er stort det går an å gjøre med det, mulig det bare er en sånn ting man må finne seg i, litt som sprøyter og mandager.

Hehe sant. Men noen tips til å klare å bare hoppe i det? Får så prestasjonsangst, og føler meg ikke pen nok og fin nok. Redd for å skuffe de som åpenbart liker meg via nettet

Anonymous poster hash: 6ff5f...f22

[Flaxguri]

Enig med Okapi her. Det er vel ikke mange som ikke er nervøse på første date, litt som et jobbintervju, man vet at man kommer til å bli vurdert. Ekkel følelse egentlig. Og det er ikke lett å takle avvisning, særlig hvis man har mange dårlige erfaringer i lignende situasjoner fra før. Mitt tips er å prøve å gi litt faen, ikke ta det så alvorlig. Livet er for kort til å styres av frykt...!

Lykke til 😊

[Okapi]

Hehe sant. Men noen tips til å klare å bare hoppe i det? Får så prestasjonsangst, og føler meg ikke pen nok og fin nok. Redd for å skuffe de som åpenbart liker meg via nettet

Anonymous poster hash: 6ff5f...f22

 

Nei, har ingen tips. Det er ikke gitt at du noen gang kommer til å bli kvitt den følelsen; for meg har det blitt verre med årene. Om jeg skal gi noe råd sånn sett er det vel at du ikke bør vente til det går over, for det er absolutt ikke gitt at det vil gjøre det. "Jobb med selvtilliten" er altfor vagt, og det er heller ikke gitt at selvtilliten blir noe bedre på det området. Jeg tror kanskje det er bedre å bare akseptere at den situasjonen er, og kommer til å være, kjempevanskelig, og heller bare se på det som en positiv overraskelse om det endrer seg.

[Gjest]

Mitt tips er å bare hoppe i det og heller ikke ta selve seansen så veldig seriøst, noe det heller ikke er.

 

Du løser ikke dette ved rasjonalisering og analysering. Problemet ditt er nettopp det at du tenker for mye, så bare hopp i det. Har lest om jenter her inne som foretrekker å møte menn på byen etter at de har fått noe å drikke, så om det kan være løsning kan du kanskje prøve det til å begynne med.

 

Fuck it. Du kan til og med si rett ut at du er nervøs for å møtes.

 

Lykke til!

[Okapi]

Mitt tips er å bare hoppe i det og heller ikke ta selve seansen så veldig seriøst, noe det heller ikke er.

 

Du løser ikke dette ved rasjonalisering og analysering. Problemet ditt er nettopp det at du tenker for mye, så bare hopp i det. Har lest om jenter her inne som foretrekker å møte menn på byen etter at de har fått noe å drikke, så om det kan være løsning kan du kanskje prøve det til å begynne med.

 

Fuck it. Du kan til og med si rett ut at du er nervøs for å møtes.

 

Lykke til!

 

Vet ikke om du snakker av erfaring her, men for min del er ikke dette tanker i det hele tatt. Det er følelser. Sterke, fysiske følelser. Rasjonalitet er det eneste som faktisk gjør det mulig å håndtere situasjonen.

[Gjest]

Vet ikke om du snakker av erfaring her, men for min del er ikke dette tanker i det hele tatt. Det er følelser. Sterke, fysiske følelser. Rasjonalitet er det eneste som faktisk gjør det mulig å håndtere situasjonen.

 

Vel, nå svarte jeg ikke deg, men trådstarter, så det er mulig du har andre utfordringer. Det jeg vet av egen erfaring er at overanalysering og overtenking ofte fører til 'paralysis by analysis' og sjeldent løser noe som helst i slike sammenhenger.

 

Jeg var nervøs første gang jeg skulle møte noen på "date", men som mye annet i livet er første gang man gjør noe nytt verst og jeg har ingen problemer med dette nå.

 

Jeg tenker som så at om en jente har sagt ja til å møte meg på en date, så har hun jo egentlig alt sagt at hun liker meg litt. Så hva skal jeg være nervøs for? Mitt perspektiv er også alltid at jeg er der for å se om jeg liker henne og ikke motsatt. Hva hun mener om meg er hennes problem. Anbefaler det perspektivet.

Endret 16. oktober 2015 av JakeGreen

[Gjest]

Et annet perspektiv som kan være nyttig er å heller se på seg selv som litt spent og ikke nervøs. Nervøs er et negativt ladet ord. Å være spent og gle seg er noe annet.

 

Hvorfor skulle man ikke være litt spent når man møter en ny person som kanskje til og med kan bli en del av livet ditt?

[AnonymBruker]

Det er jo det å hoppe i det uten å tenke som er håpet og taktikken i teorien. Det er jo virkelig ingen big deal. Men så kommer prestasjonsangsten, kompleksene og alt og ødelegger. Mest redd for at han jeg møter skal tenke at "herregud hvordan tror hun at noen kan like henne hun som har sånne ekle ben, stygg kropp etc.". Sannsynligvis får jeg jo aldri vite det, men om vedkommende ikk vil ses igjen er det konklusjonen min da; at det er de tingene j hater ve meg selv som er grunnen

Anonymous poster hash: 6ff5f...f22

[Gjest]

...var svært nervøs, og hadde utsatt/sagt nei sånn 5 ganger med samme person (som heldigvis ikke gav opp).

 

Hvordan svarte du han? Er det noen måte man kan vite om en jente er avvisende fordi hun er nervøs og ikke fordi hun genuint ikke ønsker å møte deg?

 

Jeg tror selv jeg har en tendens til å gi opp for tidlig og jeg skal like en jente utrolig godt for å spørre mer enn to ganger.

[AnonymBruker]

Vel, nå svarte jeg ikke deg, men trådstarter, så det er mulig du har andre utfordringer. Det jeg vet av egen erfaring er at overanalysering og overtenking ofte fører til 'paralysis by analysis' og sjeldent løser noe som helst i slike sammenhenger.

Jeg var nervøs første gang jeg skulle møte noen på "date", men som mye annet i livet er første gang man gjør noe nytt verst og jeg har ingen problemer med dette nå.

Jeg tenker som så at om en jente har sagt ja til å møte meg på en date, så har hun jo egentlig alt sagt at hun liker meg litt. Så hva skal jeg være nervøs for? Mitt perspektiv er også alltid at jeg er der for å se om jeg liker henne og ikke motsatt. Hva hun mener om meg er hennes problem. Anbefaler det perspektivet.

Nettopp. Han må jo like meg utfra bilder profil og meldinger. Men da er jo fallhøyden desto større og jeg føler jeg må prestere og leve opp til å være bra nok. Han vet jo ikke at jeg feks har stygg hud på føttene osv. Og når jeg da vet at han liker meg slik jeg er, så må det jo da være noe med utseende som er grunne til at det Evt ikke går. Det rare er jo at jeg bryr neg, fordi jeg er usikker på om han er min type og det er sannsynligvis ikke drømmemannen, så det er jo ikke så farlig om ikke HAN liker meg, men det er noe med det å få selvtilliten tilbake / på plass.

Hahah ser jo at jeg må skjerpe meg

Anonymous poster hash: 6ff5f...f22

[AnonymBruker]

Klarer du å justere målet ditt?

I stede for at målet er at han skal se deg som en mulig kjæreste så er målet å faktisk gå på en date.

Se på det som date-trening i steden for jakten på den rette. Jo mer trening du får jo bedre rustet er du når du møter drømmemannen. 

Anonymous poster hash: 001bd...4e6

[Starless]

Trenger tips til å tørre! Jeg unngår å møte menn fordi jeg er dritredd og fordi jeg syns det er så vondt å være nervøs! Unngår å gå ut av komfortsona og kommer jo derfor ingen vei.

Har skrevet lenge med en nå, vi har en veldig god tone (jeg vet at det ikke behøver å bety at vi klikker irl), men han har jo spurt om vi skal treffes. Og jeg vil jo så gjerne bare gi f og gi det en sjanse, men tenker det i hjel. Jeg hater utseende mitt, har stygge ting på kroppen min osv, det er ett hinder. I tillegg begynner jeg å overanalysere bildene og profilen hans og blir usikker på om han er min type osv.

Jeg vet at den eneste løsningen på dette er å møtes men jeg får lyst å kaste opp bare av å tenke på det. Selvtilliten min takler ikke en knekk. Hater å gjøre ting jeg ikke vet om det blir et bra utfall av. Og en knekk nå vil sette meg milevis tilbake igjen. Hva skal jeg gjøre??

Anonymous poster hash: 75e26...3cc

Anonymous poster hash: da8fa...0bb

 

Har du også tribals?

Slapp av. De nervene du har før en date kan du gange med tre, så vet du hvordan mannen har det. Han må tross alt underholde deg i løpet av kvelden, mens du bare trenger å smile søtt og kikke ned i bordet med ujevne mellomrom. Du trenger faktisk ikke å være morsom en gang. Det går bra, du må bare ta første skrittet.

[AnonymBruker]

Har du også tribals?

Slapp av. De nervene du har før en date kan du gange med tre, så vet du hvordan mannen har det. Han må tross alt underholde deg i løpet av kvelden, mens du bare trenger å smile søtt og kikke ned i bordet med ujevne mellomrom. Du trenger faktisk ikke å være morsom en gang. Det går bra, du må bare ta første skrittet.

 

Hahah, en sånn jente er jeg ikke. Holder meg unna menn som har en slik holdning til det hele, jeg vil ha en likeverdig partner, ikke en som skal underholde meg.

Har en lett og morsom tone med de jeg skriver med og akter å fortsette med det.

Anonymous poster hash: 6ff5f...f22

[AnonymBruker]

Klarer du å justere målet ditt?

I stede for at målet er at han skal se deg som en mulig kjæreste så er målet å faktisk gå på en date.

Se på det som date-trening i steden for jakten på den rette. Jo mer trening du får jo bedre rustet er du når du møter drømmemannen.

Anonymous poster hash: 001bd...4e6

Må nesten det da. Men vanskelig. For jeg gidder ikke bruke tid på noen jeg helt umulig har noe til felles med. Filtrerer bra hvem j har kontakt med. Og sånn må det jo være.

Og jeg blir jo litt motløs av at det må då mange frosker til..og blir stressa over at andre får det til så lett

Men et bra poeng absolutt.

Anonymous poster hash: 6ff5f...f22

[annebanane]

Hvordan svarte du han? Er det noen måte man kan vite om en jente er avvisende fordi hun er nervøs og ikke fordi hun genuint ikke ønsker å møte deg?

Jeg tror selv jeg har en tendens til å gi opp for tidlig og jeg skal like en jente utrolig godt for å spørre mer enn to ganger.

Var vel aller mest at jeg unngikk å svare på om vi skulle møtes, og at jeg sa nei til konkrete dager som ikke passet uansett. Jeg fortsatte å prate med fyren og var oppriktig nysgjerrig på ham, og det var nok det som gjorde at han ikke gav opp.

Selv hadde jeg nok gitt det opp om noen sa nei flere ganger uten å foreslå noe tilbake. Ser jo at det er flaks at han fortsatte å spørre.